NATO og norsk sikkerhetspolitikk – må vi tenke nytt?

FOTO: Sgt. Jerry Morrison

Mer til angrep mindre til territorialforsvar. Norges militærpolitikk baserer seg i stadig større grad på USAs ønsker om utenlandsoperasjoner. Samstemtheta om den nye linja er slående og viser at feltet er for viktig til å overlates til elitepolitikere og forsvarstopper.

Ivar Espås Vangen
Om Ivar Espås Vangen (54 artikler)
Ivar Espås Vangen er lektor i historie og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Norsk sikkerhets- og utenrikspolitisk tenkning er prega av en underlig samstemthet. Detaljer kan godt diskuteres. Hvor mange fregatter skal kjøpes? Hvor mange jagerfly? Hvilken del av Afghanistan skal vi ha hovedansvar for? Like fullt er det ei hovedlinje som later til å være hugd i stein: Norsk medlemskap i NATO.

LES OGSÅ Vangens tekst: Ny rapport med nådeløs kritikk av norsk Afghanistan-bidrag — en gave til fredsbevegelsen

Innledning: Et forsvar i endring
Under den kalde krigen var dette et forståelig mantra. Verden var prega av en klar polarisering mellom to uforsonlige supermakter, noe som gjorde den sikkerhetspolitiske tenkninga på begge sider av jernteppet relativt samstemt. Det var ingen tvil om at man ville stille opp for hverandre om noen blei utsatt for aggresjon, og forsvarsbudsjetta og den øvrige forsvarsstrategien var innretta deretter. Skulle det bryte ut krig, var alle krefter retta inn mot å forsvare vår territoriale integritet. For Norges vedkommende innebar dette at hele 400 000 nordmenn kunne bevæpnes og mobiliseres i tilfelle invasjon. Forsvaret rådde over hele 13 mobiliserbare brigader, en stående hær på 160 000 mann, 46 kystartillerifort, 45 torpedo- og missilbåter og 35 ubåter.1 Ifølge Magnus Håkenstad ved Institutt for forsvarsstudier, kunne så mange som en fjerdedel av alle nordmenn bli direkte involvert i forsvaret av landet.2

Kontrasten til dagens virkelighet er stor. Sia slutten av 1990-tallet har Forsvaret, én gang Norges største forvalter av eiendom, langt på vei kvitta seg med halvparten av bygningsmassen sin. Hele 160 leirer, 80 kystfort, 90 depoter og 37 heimevernsanlegg har blitt nedlagt.3 Antallet brigader er redusert fra 13 til én, riktignok amputert, da én av bataljonene er lokalisert på Rena i Hedmark. Kystartilleriet er nedlagt, og de mange missil- og torpedobåtene er erstatta av seks moderne korvetter.4 Av den tidligere disponible styrken på nær en halv million mann, har vi nå 65 000 igjen. 45 000 av disse i heimevernet. Det er ingen tvil om at en enorm nedrusting og nyorientering har funnet sted.

Det som også bør være heva over enhver diskusjon, er at dette kan knyttes direkte opp til gjeldende sikkerhetspolitisk strategi, nærmere bestemt vår tilknytning til NATO. Det er fortsatt tverrpolitisk enighet både i Stortinget, regjeringskorridorene og ellers i debatten om dette premisset. Ymter man frampå at Norge muligens kunne vært bedre tjent med en annen sikkerhetspolitisk strategi, avskrives man enten som gæren, kunnskapsløs, eller i beste fall – en naiv eventyrer.

For å få en edruelig debatt om Norges sikkerhetspolitiske veivalg for framtida må dette paradigmet brytes. I denne teksten vil jeg framsette noen argumenter for hvorfor Norges medlemskap i NATO verken er moralsk, eller sikkerhetsmessig forsvarlig. Jeg vil begrunne dette først og fremst gjennom å peke på geopolitiske forskyvinger, og markante endringer av sikkerhetsbildet, og hvordan dette har ført til at NATOs (les: USAs) geopolitiske målsettinger ikke nødvendigvis samsvarer så godt med Norges sikkerhetspolitiske hensyn. Jeg vil vise hvordan de nye realitetene og de tilhørende nye strategiene bidrar til å svekke norsk sikkerhet, samtidig som Norge dras inn som medspiller i folkerettsbrudd, grusomheter og voldshandlinger som ikke er moralsk forsvarlige på noe vis.

LES OGSÅ: Regjeringa øker terrorfaren i Norge

NATO og det geopolitiske skiftet
Som et barn av 90-tallet har undertegnede vokst opp i et Norge og en verden som har gjennomgått det store skiftet som blei skissert ovenfor. Min oppvekst er prega av et nyhetsbilde dominert av USAs kriger i fjerne land, applaudert og romantisert av både aviser, politikere, kommentatorer og andre forståsegpåere. For mitt vedkommende var jeg tidlig vel vitende om at de færreste trengte å gjennomføre noen førstegangstjeneste. «De trenger ikke så mange nå lenger» var svaret vi fikk. Hvorfor? Hva er det egentlig som skjedde i mellomtida?

Det mest åpenbare er at den kalde krigen er over. Fra 1989 til 1991 raste hele den gamle østblokken sammen. Det mektige Sovjetunionen, som ifølge propagandaen når som helst kunne flomme over Vest-Europa, imploderte og endte i et innenrikspolitisk kaos, som sende landet i en tiårig utenrikspolitisk ydmykelse. Foruten å potensielt avverge en atomkrig i 1995, den såkalte «Bodø-affæren», var Boris Jeltsins styre i Russland prega av nederlag etter nederlag, illustrert gjennom at NATOs utvidelse inn i Øst-Europa påbegynte mot slutten av hans periode.

Vi snakker altså om et voldsomt geopolitisk skifte. Med Russland nede for telling, og et Kina som var langt svakere enn i dag, kunne USA ture fram akkurat slik de ville. Den første gulfkrigen mot Irak, invasjonen av Panama i 1989, bombinga i Sudan og Afghanistan, og til slutt den absolutte kulmineringa med NATOs folkerettsstridige krig mot Jugoslavia i 1999 er gode markører for denne gylne perioden for USA som supermakt. Aldri før i verdenshistoria hatt mer uovertruffen makt og hegemoni.

Denne tida er nå over. Etter Vladimir Putins valgseier i Russland i 1999, har USA og NATO forspilt hver eneste sjanse man eventuelt hadde til å få til forsoning og samarbeid. Man har utvida NATO helt inn til Russlands grenser, lagt planer for et rakettskjold i Øst-Europa som potensielt kan forrykke den kjernefysiske balansen, og attpåtil pressa på for ukrainsk og georgisk medlemskap i alliansen. NATOs støtte til kuppmakerregjeringa i Ukraina fra 2014, og uenighetene vedrørende konflikten i Syria har revet bort mye av det lille vennskapet som tok form i samarbeidet i «krigen mot terror» fra Bushs regjeringstid. Det falleferdige Russland som møtte oss på 90-tallet, er dessuten erstatta av et Russland som er villige til å ruste opp forsvaret sitt, til å jevne ut det skeive styrkeforholdet fra tidligere. Det er ikke fullstendig uten grunn at det snakkes om en «ny kald krig» mellom USA og Russland.

Også den andre sida av det eurasiske kontinentet er i endring. Fra å være en gjennomgående lukka stat, med lite gjennomslag internasjonalt, har Kina vokst opp til å bli en regional stormakt. Det er ikke foruten grunn at amerikansk geopolitisk strategi i dag mer og mer innebærer å demme opp mot kinesisk innflytelse i Sørøst-Asia, hvor Kina i økende grad har begynt å vise muskler. Eystein Kleven oppsummerer dette godt:

Området Asia-Stillehavet har over mange år vært gjenstand for stor geopolitisk omveltning. En omveltning som må forstås på bakgrunn av at Kina langt på veg har overtatt det økonomiske herredømmet i regionen. Denne omveltningen er globalt strukturell i den forstand at den er en forskyvning av produktivkraft og pengemakt fra Vesten til Asia, herunder særlig fra USA til Kina. […] USAs forsøk på å reversere de strukturelle endringene i de økonomiske maktforholdene må følgelig forstås som underliggende driver i USAs militære styrkeoppbygging i Asia-Stillehavet. Kampen om globalt økonomisk herredømme er av så avgjørende betydning at det kan utløse en militær konfrontasjon i regionen.5

En kan så klart diskutere hvor reell denne krigsfaren er. Men at vi lever i ei tid med økende spenning mellom stormaktene, hvor det er naturlig at også Norge dras med, er det ingen tvil om lenger. Dette er en problemstilling av så reell art, at den tas høyde for i rapporten «Et felles løft», utarbeida av Ekspertgruppen for forsvaret av Norge i 2015. Her framgår det at USA kan kreve at «Europa – også Norge – bidrar militært i en mulig fremtidig konflikt», som attpåtil kan «smitte til Nordområdene», hvor vi har opplevd både økt kinesisk og russisk aktivitet de siste åra.6 Man kan spørre seg: hvilken interesse har Norge av å dras med i en konflikt mellom atommaktene Kina og USA? Hvorfor er ikke dette en problemstilling som diskuteres mer inngående i utarbeidinga av norsk sikkerhetspolitikk?

Grunnet Norges geostrategiske posisjon vil alltid forholdet til Russland være av avgjørende betydning. Dette betyr ikke at vi bør henfalle til den primitive russofobien som piskes opp i mediene. Vår sikkerhetspolitiske analyse av Russland må være basert på reelle geopolitiske hensyn, eksisterende interesser og et langsiktig perspektiv. E-tjenesten fastholdt både i 2014 og i år, at Russland på nåværende tidspunkt ikke utgjør noen militær trussel mot Norge.7 Sjøl i Nordområdene, hvor både Russland og Norge har klare geopolitiske interesser, har samhandlinga gått fredelig for seg. Den overnevnte rapporten kommer dog med en viktig slutning: «Ingen kan i dag overskue et mulig konfliktbilde i Arktis på lang sikt. Den fremste kilden til mulig militær konflikt er trolig geopolitiske motsetninger mellom stormakter eller blokker som blir reflektert i nord».8 Kan et slikt eksempel på «geopolitiske motsetninger» for eksempel være gnisninger mellom USA og Kina i Asia-Stillehavet?

Vi har altså sett at de mest reelle trusselbildene mot Norge, dreier seg om konflikter andre steder i verden, som kan forplante seg til vår del av verden. I så fall – bør ikke en hovedoppgave for norsk sikkerhetspolitikk være å ikke involvere seg i nettopp slike, fra et norsk ståsted, perifere konflikter? Min påstand er at dette er svært vanskelig med vårt NATO-medlemskap. Som medlem i NATO er vi både forplikta til å støtte våre allierte i tilfelle aggresjon (også om denne måtte være av uklar karakter), og vi blir også et legitimt krigsmål for en stat i konflikt med en tredjepart i alliansen.

LES OGSÅ: Natos kriger har skapt terrortrusselen og flyktningkrisa

USAs strategier og en folkerett i oppløsning
Det er en kjensgjerning at NATO i dag er noe kvalitativt annet i dag, enn alliansen var da den blei oppretta. NATOs charter er i utgangspunktet i samsvar med FN-pakten, og dermed gjeldende folkerett. Alliansen skulle bare ta i bruk vold, dersom et medlem blei utsatt for aggresjon utenfra. Dette samsvarer godt med FN-paktens forbud mot bruk av vold i andre situasjoner enn sjølforsvar. Moderne internasjonal rett er fundert nettopp på staters suverenitet, og grensenes ukrenkelighet. Det er ganske enkelt forbudt å gå til krig mot andre stater, sjøl om det er vanskelig å ta inn over seg for oss som er vokst opp med Bush og Obama.

For småstater som Norge har det alltid vært en prioritert oppgave å styrke folkeretten. Dette fordi denne representerer en sikkerhet fra å bli utsatt for aggresjon av stormaktene. Norge, så vel som andre mindre stater har såleis en objektiv interesse av å verne om, og styrke folkeretten.

NATOs doktriner siden den kalde krigens slutt er i stadig større grad i konflikt med dette. NATOs folkerettsstridige bombing av Jugoslavia i 1999, og det påfølgende doktrineskiftet med introduseringa av «out of area-konseptet», hvor NATO påberoper seg retten til å intervenere militært utafor alliansens område dersom «sikkerheten er truet», representerer et dramatisk skifte. Fra å være i tråd med FN-pakten og gjeldende folkerett, har NATO, i likhet med USA, heva seg over denne. I praksis har vi sett hvordan dette har gjort at NATO har blitt dratt med i USAs kriger i både Afghanistan, og nå seinest i Libya. Ja, til og med i Irak og Syria har NATO-land endt om som deler av USAs «koalisjoner av villige». Ikke bare er dette kriger som har vist seg ekstremt skadelige, jamfør Irak-krigens betydning for framveksten av ekstremisme, den fullstendig mislykka okkupasjonen av Afghanistan, omdanninga av Libya fra en stabil velferdsstat til terrorbase, og nå i seinere tid en mulig gjentakelse av det samme i Syria (lenke til artikkel). USAs krig mot terror har skapt ustabilitet, ekstrem lidelse, og fått antall terrorangrep til å skyte i været.  Den er mislykka på absolutt alle felt – unntatt i å sikre USAs hegemoni i Midtøsten.

Det skumleste med denne utviklinga er hvilken presedens det skaper. Hvorfor skal ikke Russland eller Kina påberope seg samme rett? Dersom USA med allierte kan invadere og krige for å sikre sine geopolitiske interesser – hvorfor kan ikke disse gjøre det samme? Vår internasjonale orden er bygd på folkeretten og dens vern av suverene stater. Det Norge, gjennom vårt medlemskap i NATO og påfølgende varme forhold til USA, gjør – er å bryte ned det siviliserende elementet folkeretten faktisk innebærer. Dette kan komme til å koste oss dyrt i ei framtid hvor stormaktene er mer jevnbyrdige i dag. Etter mitt skjønn bør en hovedoppgave for en sjølstendig og framtidsretta norsk sikkerhetspolitisk strategi måtte bryte med dagens linje. Norske politikere har med sin «nytolkning» av folkeretten fått spille hasard med vår felles framtid.

LES OGSÅ: Tårer, bomber og glemsel

NATO og moralen
Foruten de reint sikkerhetspolitiske fadesene ved USAs kriger rundt i verden, må vi også tenke på det moralske. Ønsker vi virkelig at Norge, den gamle «fredsnasjonen», skal være Washingtons leiehær i deres kriger? Ønsker vi egentlig at norske jagerfly skal slippe bomber over forsvarsløse afrikanske land, basert på et vedtak gjennomført over SMS? Er det forsvarlig at Norge har deltatt i en okkupasjon av et av verdens fattigste land i over et tiår, og bare oppnådd at vi «oppfylte våre allianseforpliktelser»? Hvordan blir verden et bedre sted av at norske skattebetalere skal finansiere at Norge trener væpna militser for å krige i Syria?

Min påstand er at NATO-medlemskapet vårt er uforenlig med tanken om Norge som en humanitær stormakt. Dette ser vi for eksempel i vår nåværende regjerings helomvending i atomvåpenpolitikken. Norge unnlot å stemme i FN for et forbud mot atomvåpen, nettopp fordi atomvåpen er nedfelt som en sentral bestanddel i NATOs strategiske doktrine. Her får vårt medlemskap i verdens mektigste militærallianse oss til å stemme med USA og andre atomvåpenmakter, mot det overveldende flertall av verdens stater. Er det slik vi ønsker Norge skal opptre?

I Norge har vi også tradisjonelt hatt sterk oppslutning om FN. Dette henger sammen både med småstatens vektlegging av internasjonal rett som nevnt ovenfor, samt trua på at samarbeid gjennom FN vil gjøre verden til et bedre sted. Dette kan være i ferd med å endres. En gjennomgang i Klassekampen av Norges utenlandsoperasjoner, viste at nesten 75 % av soldatene deltok i NATO- eller USA-leda operasjoner.9 Norge avvikla støtten til FNs engasjement i Tsjad, og unnlot å også å bidra i Sør-Sudan året etter. Vel og merke samme år som vi slapp 588 bomber over et annet forsvarsløst land i Afrika. Siden 1990 har Norge sagt nei til å delta i hele 20 operasjoner i regi av FN.10 Dette bør få oss til å stille spørsmål med prioriteringene som foretas av våre folkevalgte.

Konklusjonen er at Norge står i en uheldig spagat. Skal vi prioritere fortsatt deltakelse i kriger med tvilsomt folkerettslig grunnlag med veldige menneskelige lidelser som følge, eller skal vi heller satse på humanitær bistand, mekling og fredsbevaring i regi av FN?

NATO og forsvarets prioriteringer
På tross av den rådende konsensus om at mest mulig av Forsvaret skal legges ned, er det ett område det tydeligvis ikke skal kuttes i, nemlig flyvåpenet. Med det planlagte kjøpet av 52 F-35-jagerfly fra USA, til driftskostnader som foreløpig er estimert til 254 milliarder norske kroner, og potensielt kan øke enda mer, snakker vi om den største militære investeringa i verdenshistoria.

Det blir etter hvert tydelig at det ikke er mulig å få i både pose og sekk. Disse 254 milliardene går på bekostning av noe. Min, og flere andres påstand er at dette går på bekostning av det tradisjonelle breddeforsvaret som skulle bremse en eventuell invasjon av Norge. Dette forklarer hvordan det kan ha seg at Finland, som står utafor NATO, med et forsvarsbudsjett på under halvparten av det norske (om lag 20 milliarder), presterer å ha en dobbelt så stor hær som oss, betydelig artilleri og luftvern, og attpåtil flere jagerfly.11 Hvordan er dette mulig?

Det korte svaret er at Finland, til forskjell fra Norge har vært nødt til å stole på egne krefter i forsvarspolitikken. Der Norge alltid har stolt på at våre allierte skal komme til unnsetning, har finnene måttet bruke ressursene sine klokt, gjennom å gjøre det så kostbart som overhodet mulig for en stormakt å krenke landets territoriale integritet. Dette forklarer hvorfor Norge har valgt å satse på høyteknologisk militærteknologi som egner seg godt til operasjoner rundt om i verden, f.eks. i Afghanistan. Vi har satt vår lit til hjelp fra Washington, men er også vel vitende om at denne hjelpen ikke nødvendigvis kommer gratis. Dette bekreftes i den nye langtidsplanen for Forsvaret, hvor det slås fast at «For å være sikker på at allierte styrker kommer Norge til unnsetning i en krisesituasjon, vi den norske forsvarsplanen fokusere enda sterkere på hvilke behov Norge kan dekke i Nato-samarbeidet, som kampfly, hærstyrker, spesialsoldater eller andre nisjekapasiteter.»

Problemet ligger nettopp her. Hvilken garanti har Norge i dag for at våre allierte er villige til å ofre sine soldater for Norge? For at NATOs artikkel 5 om kollektiv sikkerhet skal tre i kraft, må man ha fullstendig enstemmighet blant alle alliansens 28 medlemsland. Dette er i dag 28 medlemsland som har langt mer forskjellig oppfatning av verden, og ikke minst trusselbildet som representeres av Russland, enn medlemslandene hadde under den kalde krigen. Følgelig er det naturlig å slutte at sjansen for en automatisk enstemmighet i alliansen ved aggresjon mot et medlemsland, har blitt betraktelig mindre.12

Ved en fullskalainvasjon av norsk territorium er nok fortsatt sjansen stor for at NATO vil sette ned foten. Haken ved en slik tenkning er at det er ytterst sjelden slik krig føres i dag. Sentralt i russisk militærdoktrine, den såkalte Gerasimov-doktrinen, ligger det at krig er noe permanent, noe som utføres ved hjelp av kulturelle, økonomiske, politiske og teknologiske, så vel som militære virkemidler. Denne formen for krigføring kan bli utført av en «blanding av spesielt trente agenter, kommersielle aktører eller spesialstyrker, fortrinnsvis ved å skape indre forvirring og kontroll».13 En smakebit på dette har vi fått i Ukraina, hvor det hersker uenighet om hvorvidt Russlands oppførsel i Øst-Ukraina kan kategoriseres som rein aggresjon. I dag er det utenkelig med et slikt scenario i Norge, men hva med om 15 år? 25? Slike hendelser kan ikke NATO trygge oss imot. Ei heller 52 toppmoderne jagerfly.

Et annet scenario vi ikke tar høyde for i dag, er om en krigssituasjon blir verdensomspennende. Sett at en storkonflikt vil bryte ut i f.eks. Asia-Stillehavet. Det er dette hovedkonflikten står om, og det er her våre allierte, i første rekke USA, har konsentrert kreftene sine. Norske jagerfly er også med. Hva om da Kina og Russland har havnet på samme side (noe som blir mer og mer sannsynlig, all den tid USA gjør en særdeles god jobb i å støte Russland vekk fra EU), og Russland ser seg nødt til å gjøre et strategisk utfall mot Norge for å sikre transportrutene gjennom Arktis. Det norske Forsvaret vil være tiltenkt en rolle i NATOs integrerte militære, og vil ikke ha noen forutsetning til å verken slå tilbake, eller bremse et slikt overfall. Om vi ikke er i stand til å på noe vis forsvare oss sjøl, er det lite trolig at våre allierte vil risikere sårt tiltrengte ressurser i en redningsaksjon i det kalde nord. Ifølge NUPI-forsker Ståle Ulriksen skal det tross alt bare én velplassert russisk kryssermissil til for å sette den norske flybasen på Ørlandet ute av spill.14

Hovedpoenget her er at Norge trenger et breddeforsvar. Et forsvar som er i stand til å utføre forskjellige oppgaver, alt etter hva situasjonen foreskriver. I dag later det til at det eneste man ser for seg er avskrekking, fullskala krig, eller begrensede operasjoner rundtom i verden. Dette er en svært enøyd og kortsiktig forståelse av sikkerhetspolitikk. NATO-medlemskapet og vår fullstendige underleggelse under USA, har blitt et reint dogme, og vanskeliggjør alternative og kritiske analyser.  Det er beklagelig at motstemmene konsekvent er forvist ut av det politiske mainstream-ordskiftet.

Troverdig alternativ allianse?
Det betimelige oppfølgingsspørsmålet når man diskuterer et Norge uten NATO, er naturlig nok hva alternativet er. Finnes det noen troverdige alternativer? Hvordan skal norsk sikkerhet og suverenitet sikres uten NATO?

Tuva Grimsgaard og Fredrik Heldal trekker fram noen alternativ i sin artikkel «En sikkerhetspolitikk for norske behov».  Her trekkes det både fram en større satsing på samarbeid innad i NATO, blant annet med NATOs mer nordlige europeiske land, Storbritannia, Nederland, Tyskland og Danmark – men også en mulig satsning på en tettere nordisk sikkerhetspolitikk. En mulighet er å bygge dette på det allerede eksisterende Nordic Defence Cooperation, f.eks. med en ny artikkel om kollektivt forsvar. Mulighetene finnes. De må bare diskuteres.

En tilnærming slik skissert ovenfor, vil kunne spille en langt mer avspennende rolle enn NATO klarer i dag. Vi vil ikke behøve å dras med i aggresjonskriger rundt om på planeten, vi vil kunne fremme en nøytral brobyggerrolle mellom stormaktene, og vi vil stå langt friere til å innrette forsvaret vårt eksplisitt mot et forsvar av norsk suverenitet.

Konklusjon
Vårt medlemskap i NATO har i over 70 år vært førende prinsipp for all norsk sikkerhetspolitisk tenkning. Sjøl på sitt største, har ikke opposisjonen mot dette på Stortinget talt mer enn toppen en firedel av representantene. I min levetid har til og med den tidligere nei-bastionen i SV slutta å flagge dette standpunktet, og har stemt for intet mindre enn tre av NATOs kriger. Vi som er NATO-motstandere har sjelden vært spilt mer ut på sidelinja.

Likevel ser vi en økende bekymring blant folk og eksperter. Mens vi går inn i ei ny og mer usikker tid, tyder mer og mer på at vårt medlemskap ikke nødvendigvis skaper den tryggheten vi har trodd. For mange virker det absurd at det de vokste opp med som «Forsvaret», skal forvitre, til fordel for hypermoderne jagerfly og kriger i land på andre sida av planeten. Det var ikke slikt vi trodde vår sikkerhet skulle tuftes på.

Det er derfor gledelig å se at en ny kritisk debatt begynner å ta form. Det gis ut flere bøker med denne tematikken, det skrives etter hvert mer i mediene, og flere kritiske organisasjoner, nye så vel som eldre, har begynt å røre på seg. Kan hende vil vi se enda mer av denne bevegelsen i takt med at våre politikere fortsetter å styre i samme gamle kurs.

Mine konklusjoner i denne artikkelen er at vårt NATO-medlemskap er en hemsko av flere grunner. De geopolitiske skiftene vi har sett de siste åra gjør at Norge potensielt kan være mer tjent på å stille seg nøytrale, og heller jobba for å unngå at perifere konflikter spres til oss. Vårt medlemskap i NATO er dessuten ikke forenlig med å føre en moralsk forsvarlig og human utenrikspolitikk. Til sist legger også vårt medlemskap i NATO flere føringer for hvordan vi innretter Forsvaret, altså i en retning hvor Norge ikke er i stand til å forsvare seg på egen hånd, og er fullstendig prisgitt allierte.

Jeg håper disse momentene gir gjenklang hos leseren, og at debatten vil gå videre i så mange kretser som mulig. Norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk er for viktig til å overlates til elitepolitikere og forsvarstopper.


1: Børresen «Småstatens forsvars- og sikkerhetspolitikk i en ny tid» i Sikkerhetspolitiske veivalg – skjebnevalg med USA og NATO? (Aslak Storaker. Red.): 72
2: Eliasen & Sandnes «Angrep eller forsvar? Kampfly, norske verdier, og norske interesser»: 25
3: Ibid: 26
4: Børresen 72.
5: Kleven «Betraktninger om Norges sikkerhetspolitiske strategier» i Sikkerhetspolitiske veivalg – skjebnevalg med USA og NATO? (Aslak Storaker. Red.) : 23
6: Ibid

7: Ibid: 25
8: Ibid
9: Grimsgaard & Heldal «En sikkerhetspolitikk for norske behov» i Sikkerhetspolitiske veivalg – skjebnevalg med USA og NATO? (Aslak Storaker. Red.): 43
10: Ibid
11: Berntzrød «Tenker Norge feil om sitt forsvar og Finland riktig?» Aftenposten.noså: http://www.aftenposten.no/norge/Tenker-Norge-feil-om-sitt-forsvar–og-Finland-riktig-54277b.html
12: Børresen: 75
13: Eliasen & Sandnes: 11
14: NTB: «Forsker advarer mot kampfly på Ørlandet» – lastet ned 19.06.2016 fra http://www.adressa.no/nyheter/sortrondelag/2016/01/22/Forsker-advarer-mot-kampfly-p%C3%A5-%C3%98rland-12058928.ece

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.