Norge inn i Syria-krigen i blinde

For nokså nøyaktig ett hundre år siden ble det trukket en strek på det europeiske kartet over Midtøsten. Det var to utsendinger fra imperiene Storbritannia og Frankrike som hadde blitt enige om hvordan de skulle dele opp regionen mellom seg. Storbritannia skulle få råderett over Palestina, Transjordan og Irak, mens Frankrike fikk Libanon og Syria. Det som skulle bli kjent som Sykes- Picot-linjen av 1916 skulle få store følgevirkninger i Midtøsten, og på hvordan Europa forholdt seg til dette området.

LES OGSÅ: Mørkeblå sabelrasling over Syria

Assad kommer til makta
Landene som ble fordelt på denne måten var, forståelig nok, svært lite fornøyde med denne grensesettingen, og satt igjen med en ganske skeptisk grunnholdning til hele den vestlige verden. Et utslag av dette skulle bli opprettelsen av Baath-partiet. Dette partiet ble grunnlagt i Syrias hovedstad Damaskus i 1947 og spilte med dyktighet på holdninger og tendenser i den syriske befolkningen.

Dette gjorde at partiet allerede tidlig vant en viss støtte i denne befolkningen, og gjennom dette innflytelse i landets politikk. Status som regjerende parti skulle det imidlertid først oppnå i 1963, da nåværende president Bashar al-Assads far, Afez al-Assad, kom til makten gjennom et statskupp. Partiet var kjennetegnet av politisk pan-arabisme med strukturelle elementer hentet fra europeiske fascistiske og kommunistiske partier.

LES OGSÅ: Nord-Syria – et glimt av håp

Panarabismen slår rot
Den delvis kommunistisk-inspirerte partistrukturen, sammen med det langvarige agget mot vestlig innflytelse i Midtøsten, gjorde det naturlig for Baath-regimet å alliere seg med Sovjetunionen mot USA under den kalde krigen. Syria var også en stor mottaker av sovjetisk bistand på denne tiden.

En annen betydelig mottaker av slik bistand var Irak, der en annen fraksjon av Baath-partiet skulle regjere med utgangspunkt i enda et statskupp i 1963. Dette kunne selvsagt ikke unngå å få konsekvenser for det geopolitiske spillet i regionen, både under den kalde krigen og senere. Her er det også verdt å nevne at alliansen med Sovjetunionen stilte begge disse landene i opposisjon til Saudi-Arabia, som har vært alliert med USA, nesten fra sin opprettelse i 1932, og den pan-arabiske ideologien gjorde dem til selvskrevne motstandere av opprettelsen av Israel i 1948.

Mye mer nylig ble det kjent at den mørkeblå norske regjeringen stiller seg positive til å bidra med opplæring av styrker i Syria. Dette er angivelig med tanke på å slåss mot terrororganisasjonen IS.

Irak en gang til?
Problemet med denne historien er at kampanjen minner altfor mye om den i Irak i 2003. Her, som i Irak, styres det aktuelle landet av en svært lite hyggelig diktator fra Baath-partiet. Saddam Hussein i Irak og Bashar al-Assad i Syria representerer mye av det samme tankegodset og al-Assad står langt på vei for den samme tendensen i Midtøsten som Hussein gjorde. Det er ingen grunn til å ha så mye sympati med noen av disse lederne, og politikken de har ført i sine land har vært ganske grusom, men begge er/var tross alt valgte ledere (med de vesentlige forbehold situasjonen krever) og al-

Assad har etter alt å dømme ganske bred støtte i den syriske befolkningen. Dette bør ikke tolkes som en anerkjennelse av Baath-regimet fra min side. Syria har i praksis blitt ført som en ettparti-stat av dette regimet, spesielt siden 1973, da den syriske grunnloven ble endret med maktkonsolidering som et nokså eksplisitt formål. Etter det har al-Assad-dynastiet brukt partiet som et nådeløst styringsinstrument gjennom en blanding av massiv undertrykkelse og hjernevasking av befolkningen. Men stillingen som valgt statsmakt gjør det folkerettslig tvilsomt å delta i en borgerkrig hvor styrting av det nåværende regimet fremstår som et klart mål. USA brøt folkeretten for å styrte Baath-regimet i Irak og har gjentatte ganger krevet al-Assads avgang.

Ikke interessert i fakta
Når Norge nå går inn i Syria-konflikten på den måten Solberg-regjeringen tydeligvis finner fornuftig, er det forankret i en plan utarbeidet av USA og Frankrike, to land med klare interesser i denne konflikten. Forankret i Jordan skal de samarbeide med utvalgte syriske grupper vi fremdeles ikke aner hvem er, og bidra med militær trening. Midtøsten er hjemsted til mange forskjellige motstridende grupper, hvorav flere er svært ytterliggående. Dette er i høyeste grad tilfelle i Syria, som jo er en av hovedbasene for IS (den andre er Irak), og hvor motstanderne av Baath-regimet inkluderer den al-Qaida- tilknyttede Nusrafronten, som også har en løpende dialog med Saudi-Arabia. Aps Anniken Huitfeldt har gitt bifall for planen, men bifall fra en NATO-entusiast fra et parti som for kort tid siden sørget for å blokkere ekstern evaluering av katastrofen i Libya, er ikke nødvendigvis noen garanti for at planen er god. Man kunne nære et håp om at norske politikere kunne ta litt mer ansvar etter at Obama allerede har gått foran og kalt en katastrofe for en katastrofe, men den gang ei. Innstillingen til den norske politiske eliten minner i det hele tatt urovekkende mye om den homofobe drosjesjåføren fra et av Stewart Lees stand up-show: «I’m not interested in facts. I find they tend to cloud my judgement.»

Fornuftens stemme i dette kaoset er etter alt å dømme Russland, som i høyere grad enn USA og Frankrike ønsker stabilitet i området, samt en viss kontinuasjon av status quo. Ikke fordi Russland nødvendigvis har så mye edlere motiver enn de vestlige landene, men fordi sammensetningen av allianser og interesser i området gjør dette mer lukrativt for dem. Når det gjelder de moralske aspektene ved det geopolitiske spillet er det for øvrig på generell basis nokså naivt å se til den politiske eliten. «Land har ikke venner,» heter det. «De har interesser.» På samme måte styres ikke utenrikspolitikk først og fremst av moral, men av mer eller mindre rasjonelle vurderinger av hva som måtte ligge i et lands interesser til et hvert tidspunkt. Dessverre er horisonten til fungerende politikere som oftest svært begrenset.

LES OGSÅ: Siden 1990 har Norge deltatt i åtte kriger. Vi er på andreplass i krig

Ingen krig i vårt navn!
I utenrikspolitikken har Norge stort sett hatt ett modus: «Inn og ut med våre allierte». Når «våre nærmeste allierte» har ønsket støtte til krigføring har Norge faktisk stilt opp til en slik grad at vi er på delt andreplass i verden når det gjelder deltakelse i krig. Unntaket var Irak-krigen i 2003, da 90 % av det norske folk viste klar motstand mot deltakelse. USA deler andreplassen, og bare Storbritannia og Frankrike er over. Men gitt Norges hyperaktive velvillighet til militær bistand klinger argumentet om terrorbekjempelse som grunnlag for deltakelse omtrent like hult som motstand mot menneskesmugling når det blir gitt som argument for en altfor streng asylpolitikk.

Militær intervensjon i fjerne strøk er en gavepakke til terrororganisasjoner, og når land destabiliseres som følge av vestlig eventyrlyst gir vi en gavepakke til menneskesmuglere når vi nekter å ta imot dem som må flykte.

Vi står ved et veiskille, og vi må stille oss selv noen viktige spørsmål. Skal vi stole på allierte som stort sett ikke har vært til å stole på i tilsvarende situasjoner, og åpenbart har underliggende interesser i regionen? Er det nødvendig å risikere menneskeliv på geopolitikkens alter? Og kan vi snart sette strek for den imperialistiske politikken Vesten har ført i Midtøsten siden korstogene? Dette er selvsagt vanskelige spørsmål, og det trengs politisk mot for å bryte med status quo, men jeg håper at det norske folk, etter å ha tenkt seg litt om, igjen kan gi det svaret vi ga i 2003: Ingen krig i vårt navn!