MdGs veivalg: Frister makta mer enn miljøradikalismen?

Foto: Monica Løvdahl

Når et utvalg fra Miljøpartiet de Grønne går for å kutte sykelønna og øke pensjonsalderen beveger partiet seg i retning et maktsøkende sentrumsparti.

Mathias Bismo
Om Mathias Bismo (3 artikler)
Medlem av redaksjonen til tidsskriftet Rødt!

Miljøpartiet de Grønne (MdG) er litt som vannmelonen, uttalte daværende Oslo-ordfører Fabian Stang før valget i 2015, grønn utenpå og rød inni. Før landsmøtet 8.-10. er det likevel signaler som kan tyde på at vannmelonene er på defensiven.

MDGs mantra om nullvekst har møtt mye kritikk fra høyre. Minerva-skribent Kristian Meisingset har uttalt at han ikke helt klarer å bestemme seg for om de tilhører fantasy- eller horror-sjangeren, mens aksjespekulant Jan Petter Sissener har omtalt Stortingsrepresentant Rasmus Hansson som en grønn kommunist. Også Hansson selv har gitt næring til å plassere MdG et godt stykke ute på den politiske venstresida. I en kronikk i Klassekampen i 2013 skrev han blant annet: «En grønn økonomi setter seg nye mål: Det er livskvalitet og menneskenes grunnleggende behov som står i sentrum. En slik økonomi kan knapt kalles kapitalisme.»

Med unntak av enkelttilfeller har da også MdG i kommunestyrene stort sett havnet på venstresida, også der det ikke har vært nødvendig for å skape flertall. Å forene den nullvekstvisjonen og det samfunnsperspektivet MdG tradisjonelt har lagt til grunn, med den politikken de blå, med Høyre i spissen, fører rundt omkring i kommune-Norge er rett og slett ikke mulig. Men det kan nok bli det.

LES OGSÅ om MdG’s økonomiske politikk: Den naive nullveksten

Ny økonomi- og næringspolitikk
Bakgrunnen for at debatten har blusset opp, er et innspill om partiets fremtidige økonomi- og næringspolitikk et sentralstyrenedsatt utvalg har kommet med i forkant av landsmøtet. Innspillet er ment å bidra til å klargjøre partiets politikk på et område der programmet i dag er tynt, og selv om landsmøtet ikke skal vedta noe nytt program, er det ikke tvil om at behandlingen det får på landsmøtet vil bli retningsgivende for den videre prosessen frem mot neste landsmøte og neste Stortingsvalg.

Det kanskje mest slående ved innspillet, er i hvilken grad det inntil nå så kritiske partiet godtar de forutsetningene for den økonomiske politikken som legges til grunn av både den sittende og den forrige regjeringen. For å sikre finansieringen av fremtidens velferd, mener de, er vi nødt til å stramme inn livreima. Til dette er det flere ting å si.

For det første er ikke en Stortingsmelding eller en NOU (Norsk Offentlig Utredning) vitenskap. Når en regjering leverer en melding til Stortinget, er det for å fremme sin politikk og underbygge det med de argumentene som kan anføres for denne politikken. En NOU er, for sin del, ikke-politisk i den forstand at det er et utvalgs innspill til regjering og Storting, men både mandat og sammensetning betyr noe. Når man setter ned en kommisjon som etter mandatet skal «vurdere produktivitetsutviklingen i Norge de siste tiårene» og «identifisere på hvilke områder Norge har særlige utfordringer sammenlignet med andre land når det gjelder effektivitet og rammevilkår for næringsvirksomhet og tjenesteproduksjon» under Jørn Rattsø og med Christine Meyer, Peter Birch Sørensen, Kjell Salvanes og Marianne Andreassen blant medlemmene, ja da vet man hva man får.

Science fiction

For det andre er det vanskelig å spå, især om fremtiden. Både Produktivitetskommisjonen og regjeringen forsøker å se frem mot 2060, og det kan være gode grunner til å gjøre nettopp det. Men om vi ser like langt bakover, til 1972, i hvor stor grad kjennetegner spådommene fra den gang Norge anno 2016? Mye av den politiske og økonomiske utviklingen Norge og verden har vært gjennom siden den gang, kunne man vel knapt forestille seg. Og det er ingen grunn til å tro at de neste 44 årene vil være mindre turbulente. Fremskrivinger kan være interessante i den grad de sier noe om utviklingstendenser, men heller ikke mer. Fremtidsbeskrivelser er og blir science fiction – med vekt på fiction.

For det tredje er det interessant å se hvor man ønsker å kutte. Utvalget foreslår blant annet av kostnadshensyn å fjerne dagens programpunkter om tannhelsetjeneste og lærertetthet, samt å erstatte sekstimersdagen med en ekstra lovfestet ferieuke (som det er uklart om er den allerede tariffestede femte ferieuka eller om den kommer i tillegg). Utover dette foreslås det å kutte i sykelønna og å øke pensjonsalderen. Fjerning av skattefritaket for fagforeningskontingent nevnes også som en mulighet, selv om det ikke er med i de foreslåtte programpunktene. Man kan virkelig spørre seg om dette – sammen med BSU-ordningen, som også nevnes – er de ordningene man mener det er minst bruk for, dersom man skal spare penger.

I realiteten handler nok dette om noe helt annet. Innsparingene ved å øke pensjonsalderen er ikke oppgitt, men effekten av å fjerne skattefritaket for fagforeningskontingent og BSU-ordningen, samt å kutte sykelønna til 80 prosent på inntekter over 3G (ca. 270 000 kroner) gir ifølge innspillet en innsparing på 8,6 mrd. kroner. Dette er mindre enn normalt avvik mellom statsbudsjett og statsregnskap, og utgjør bare musepiss i havet i et budsjett som for 2016 er på 1 246 milliarder kroner. Det innspillet derimot kan fremvise, er et «ansvarlig» MdG. Ikke engang dagens regjeringspartier og deres støttespillere har våget å røre for eksempel sykelønnsordningen, selv om de ganske sikkert ønsker det. Om MdG derimot vil gå i spissen for dette, tar det neppe lang tid før høyresidas ideologer reiser kampen for å svekke sykelønnsordningen.

LES OGSÅ om MdGs politikk i Oslo: Oslo MdG går mot eget byråd og for byøkologisk kulturkvartal i Hausmannskvartalet

Blokkuavhengighet
Et helt sentralt dogme i MDGs politiske prosjekt, er forestillingen om «blokkuavhengighet». Dette har nok vært en viktig årsak til partiets oppslutning i en politisk offentlighet med stadig mer faststivnede blokker. Men begrepet er samtidig problematisk så lenge det ikke fylles med et konkret innhold.

I sin radikale betydning kan blokkuavhengighet forstås på samme måte som Rød Valgallianses mye omtalte og kritiserte slagord fra 70- og tidlig 80-tall om at «A=B» – altså at Arbeiderpartiet og de borgerlige står for den samme politikken. Dette har nok tradisjonelt også vært begrunnelsen for å opprettholde MdG i de drøyt 20 årene som gikk fra partiet ble grunnlagt til de fikk sitt nasjonale gjennombrudd. De etablerte blokkene/partiene har ikke maktet å levere. Derfor trengs det et nytt alternativ, en tredje blokk som bryter med begge de etablerte blokkene og setter andre perspektiver og områder i sentrum. Dette var, for øvrig, også bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti ble etablert i 1933, selv om det selvsagt var i en helt annen politisk situasjon.

Om man derimot inntar et mindre radikalt ståsted, kan blokkuavhengighet nærmest slå over i sin motsetning. Da handler det ikke om å avvise de etablerte blokkene, men snarere om å forholde seg til den blokken som gir mest tilbake, enten det er i form av posisjoner eller av politikk. Overført til den norske politiske virkeligheten, gjør man seg dermed til et sentrumsparti, slik også KrF i sin tid gjorde.

Hvilken forståelse man legger i slagordet om blokkuavhengighet gir klare føringer for de politiske valgene man gjør. I en radikal kontekst betyr det å legge egne vurderinger av den politiske og økonomiske situasjonen til grunn. MDG har for eksempel gjort dette gjennom sitt krav om nullvekst, et premiss de ikke har fått og heller ikke har sjanse til å få med seg de andre partiene/blokkene på. Det ligger, kort og godt, utenfor det de oppfatter som det politiske rommet. Det politiske rommet kan riktignok endre seg, men det er en situasjon vi er langt unna per i dag. I en sentrumskontekst, derimot, legger man de kravene som gjør partiet til en egen blokk til side. Partiet gjør egentlig ikke hevd på å utgjøre en blokk uavhengig av de etablerte blokkene, men navigerer snarere mellom blokkene alt etter hva som gir best uttelling.

Det kan for så vidt bemerkes at dette ikke er noe som er unikt for MdG, også et parti som Rødt synes å ha gått gjennom en lignende utvikling, ved at partiet i større grad har åpnet seg for samarbeid med sosialdemokratiet. Men der Rødt gjennom dette har knyttet seg til én blokk, har MdG plassert seg mellom blokkene. Og selv om det for det meste har betydd et samarbeid til venstre, har de også, blant annet i Tønsberg og Moss, vist at de er åpne for å inngå partnerskap med begge blokkene.

LES OGSÅ om hvor vidt SV og MdG har en felles fremtid: SV og MdG – skapt for hverandre?

Tyske erfaringer

Disse motsetningene er ikke unike for Norge. I (Vest-)Tyskland, der Die Grünen fikk sitt nasjonale gjennombrudd i 1983, holdt de på å gjøre partiet til en parentes i den tyske politiske historien. Partiet var opprinnelig en salig blanding av anarkister, maoister, miljøaktivister, pasifister, atomkraftmotstandere og diverse avleggere av mer eller mindre legale venstrebevegelser med røtter tilbake til 1968. Felles for dem var at de, i tråd med en radikal forståelse av prinsippet om blokkuavhengighet, avviste både sosialdemokratene i SPD og kristendemokratene i CDU/CSU. På nasjonalt plan utgjorde heller ikke dette noe problem. Etter at det liberale sentrumspartiet FDP hadde hoppet over fra sosialdemokratisk til kristendemokratisk side, hadde Helmut Kohl uansett et flertall.

På delstatsnivå ble dette imidlertid et problem, særlig i partiets beste delstat, Hessen. Ved valget i 1982 havnet Die Grünen i vippeposisjon mellom SPD og CDU, men da de ikke ville støtte noen av blokkene, endte det med gjenvalg året etter. Dette gjorde svært lite med situasjonen, men i motsetning til året før, valgte Die Grünen å holde seg for nesa og støtte en delstatspresident fra SPD. Dermed var det radikale prinsippet om blokkuavhengighet brutt, og partiet bega seg inn på en utvikling mot sentrumsparti. I 1985 gikk de, med et knapt og, ifølge partiveteran Jutta Dietfurth, tvilsomt flertall i partiorganisasjonen ryggen, inn i delstatsregjeringen.

Rødgrønne angrep på arbeiderklassen
Motsetningene rundt dette og lignende spørsmål, resulterte i konflikten mellom det som i ettertid har blitt omtalt som realos (realistene) og fundos (fundamentalistene), som representerte hver sin forståelse av prinsippet som blokkuavhengighet. Gjennom en stadig styggere kampanje, endte det med at realos gikk av med seieren, men prisen ble partiets enhet, og ved Forbundsdagsvalget i 1990 havnet de under sperregrensa. Det som likevel reddet partiet, var at det ved valget i 1990 var separate valg med separate sperregrenser i øst og vest, og at Bundnis ’90 i øst, med et klart realos-dominert program, gikk i en allianse med Die Grünen og kom over sperregrensa i øst. Partiene ble senere sammenslått, og heter den dag i dag Bundnis ’90/Die Grünen.

Realos ble kronet med seier i 1998, da CDU/CSU og FDP mistet flertallet. Selv om partiet allerede den gangen var åpent for samarbeid begge veier, gjorde de realpolitiske forholdene, der den borgerlige alliansen under Helmut Kohl hadde hatt flertall gjennom 16 år, at SPD var den eneste realistiske samarbeidspartneren. Resultatet ble en rød-grønn regjering, med tre grønne statsråder, og med den tidligere «spontanisten» Joseph «Joschka» Fischer som utenriksminister. Denne alliansen, som varte til 2005, var ikke bare ansvarlig for å tidoble utgiftene til tyske utenlandsoperasjoner og å lede et av de kraftigste angrepene på tysk arbeiderklasse etter annen verdenskrig gjennom de såkalte Hartz-reformene. Gamle politiske krav ble forlatt ett etter ett, og partiet ble stadig mer fleksibelt med henblikk på hva de ville tillate for å få og beholde politisk makt. Etter 2005 har da også Bundnis ’90/Die Grünen utviklet seg til å bli et genuint sentrumsparti, som i hvert fall på delstatsnivå samarbeider begge veier, og som har gitt klart uttrykk for å ville gjøre det samme på nasjonalt nivå dersom forholdene hadde tillatt det.

Makta lokker

Det er selvsagt umulig å si hva som vil skje på landsmøtet, men kjensgjerningene så langt, blant annet med byrådenes pinlige nederlag i Hausmannskvartalssaken på årsmøtet i Oslo, tyder på at grunnplanet fortsatt er mer radikalt enn tilfellet er i partitoppen. Likevel, med dette som utgangspunkt – fra et utvalg som, tross alt, er satt ned av partiets ledelse – er det en bevegelse mot en sentrumsposisjon, ikke rendyrking av den radikale profilen, som er satt på dagsorden.

En viktig erfaring fra stridighetene i det tyske partiet er da også forholdet mellom grasrota og toppen av partiet. Mens fundis i stor grad kontrollerte partiorganisasjonen, var det stort sett realos som, særlig etter valget i 1987, utgjorde de folkevalgte. Man skal være forsiktig med å trekke for mange paralleller her, men det er ikke merkelig at dette skjer. Robert Michels beskrev dette for over 100 år siden, og utviklingen siden den gang har gitt ham rett. Når noen kommer i maktposisjoner innenfor det etablerte systemet, blir de, i hvert fall om man ikke har en strategi for å forebygge det, fort formet av dette, samtidig som makta gjerne blir et mål i seg selv. Da Die Grünen ble etablert, ble det da også gjort foranstaltninger for å forhindre en slik utvikling, men uten at det, når ting ble satt på spissen, virket som forutsatt.

Sentrale krefter konsoliderer makta
Dette gjenspeiles da også i lederspørsmålet. Noe av det første Rasmus Hansson gjorde da han ble valgt inn på Stortinget i 2013, var å lansere seg selv som ny talsmann for partiet, noe han også lyktes med. Ved landsmøtet i år går Trondheims varaordfører Hilde Opoku av som talskvinne, og en enstemmig valgkomité innstiller på at Hanssons vara på Stortinget, Une Aina Bastholm, overtar. Mot henne står Hilde Lengali, som blant annet i dag er sentralstyremedlem og kommunestyrerepresentant i Hurum. Undertegnede er ikke kjent med de eventuelle politiske motsetningene mellom kandidatene, men det er ikke tvil om at et valg av Bastholm vil konsolidere Stortingsgruppas makt i partiledelsen.

Det norske grønne partiet er sent ute sammenlignet med søsterpartiene i de fleste andre land, og erfaringene er nokså entydige – i de landene der partiet har fått sitt nasjonale gjennombrudd, er det realos og realos-lignende krefter som har vunnet frem. I Europaparlamentet er de blant de fremste kreftene for en europeisk føderalisme, bygget på et markedsfundamentalistisk grunnlag, og verken da Afghanistan, Irak eller Libya ble utsatt for NATO’s aggresjon utgjorde de grønne partiene noen markant motvekt mot krigspropagandaen. Tvert imot, som den tidligere raddisen Tom Koenig sa – siden Tyskland under rødgrønt styre åpnet for våpensalg til Gaddafi, hadde Tyskland et særlig ansvar for å delta i aksjonene mot Libya.

For venstresida, både i snever og i bred forstand, er det all grunn til å heie på vannmelonene. Uansett hva man ellers mener om partiet, er det til venstresidas fordel at høyresida oppfatter MdG som horrorfilm og grønne kommunister. Javisst, vi er mange som ellers kan lene oss tilbake å spørre «hva var det vi sa?», men vi er ikke tjent med et MdG som opptrer som et sentrumsparti som det ene øyeblikket bidrar til å kutte i oljeproduksjonen og neste øyeblikk finansierer dette ved å kutte i velferden. Så får vi bare se om, og hvor lenge, de holder ut mot den utviklingen som vi har sett ellers i Europa.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.