Kapitalismens idé
Det moralske grunnlaget for kapitalismen ble formulert av Adam Smith. Et system der individets egennytte er det samme som samfunnets egennytte. Adam Smith bruker bakeren som eksempel. Han har et insentiv om å lage best mulig brød for at folk skal kjøpe brødet hans. Dette er det perfekte eksempel på hvordan bakerens, kundens og samfunnets nytte går hånd i hånd. Kapitalismen forutsetter to ting: at aktørene er rasjonelle og at de har all informasjon. Der disse forutsetningene ikke er oppfylt krever det at staten stepper inn og tar ansvar for å kaste ut aktører som utnytter mangel på informasjon eller kundenes korttenkthet. I Skottland på 1700-tallet var behovet for regulering likevel mindre enn i dag, fordi forholdene var mer oversiktlige og produktene mindre komplekse. I dag forfølger mange land i verden en pervertert uregulert kapitalisme som samler veldig mye makt utenfor demokratisk kontroll. Dette er et trist skue, men man kan likevel ikke klandre kapitalismen som sådan; for kapitalismen er en idé hvis spillerom blir formet av de som sitter med makt der den brukes. Sosialister burde være de første til å erkjenne at vakre ideer kan perverteres og misbrukes. I Skandinavia har vi valgt en såkalt blandingsøkonomi, der kapitalismen får virke under strengt regulerte former, sammen har vi bygd opp en velferdsstat verden ikke har sett maken til. Dette er i Adam Smiths ånd og har gitt oss en økonomisk suksess og en levestandard resten av verden kan drømme om. Slik sett er den skandinaviske modellen en ubetinget suksess.
Baksiden
Men den har sin pris. Klimaet, rovdyrene, villaksen, naturen. Spørsmålet vi i De Grønne over hele Europa har stilt oss er hvordan vi kan beholde verdens beste samfunn uten at naturen må tape. Svaret vi har kommet opp med er ikke kommunisme, men en bærekraftig kapitalisme. Kapitalismens svake punkt er at den i dagens paradigme setter en alt for lav pris på forurensning. Stoltenbergs sølvpil: kvotemarkedet har aldri fungert. Dette gir seg utslag i at det lønner seg å forurense, det lønner seg ikke å satse på ny teknologi, det lønner seg ikke å satse på bærekraft. Det lønner seg ikke å ta hensyn til våre barn og barnebarn når investeringsbeslutninger tas. Statoils tjæresandprosjekt står som et grelt eksempel på kapitalisme uten tøyler. Uten tanke på fremtiden. En umoralsk kapitalisme som Smith ville formulert det.
For en regulert kapitalisme
MDG går i bresjen for radikale endringer i hvilke prioriteringer vårt samfunn gjør. Ekstreme utfordringer krever gjennomgripende tiltak. Vi har brukt nullvekstsamfunnet som et bilde på at forbruket må bremse. Når det kommer til Joakim Møllersen tese om at nullvekst vil velte kapitalismen er det uten rot i virkeligheten. Kapitalismen er mer robust og mer genial enn det. Som idé og i praktisk bruk. Som Møllersen skriver vil virksomheter forsvinne, for det ikke alle virksomheter har en fremtid i et bærekraftig samfunn. Kulldriften på Svalbard, tjæresanden i Alberta og etter hvert store deler av oljebransjen vil gå tøffe tider i møte. Men de fleste virksomhetene vil kunne tilpasse seg de nye rammene, for det er det vakre med kapitalismen. Gitt rammene man setter for den spirer den og gror på de mest utrolige steder.
Norges problem er at vi importerer svært mye av det som er miljøødeleggende. Det er naivt å tro at resten av verden vil legge om i samme tempo som MDG vil at Norge skal. Vi ønsker derfor å legge på en miljøtoll på alle importerte varer som tilsvarer det økologiske fotavtrykket varen har satt i produsentlandet. Dette vil gi dyrere forbruksvarer i Norge, og sånn sett bremse veksten og miljøødeleggelsene, men velte kapitalismen vil det neppe; for det vakre med kapitalismen er at det samler opp alt vi har av menneskelige egenskaper fra skapertrang og kreativitet til herskertrang og narsissisme og snur det til samfunnets beste. Hvis vi greier å styre alle disse resursene i riktig retning, kan vi redde verden.
