Demokratiet behøver et grønt prosjekt

Debatten om det grønne skiftet dreier for mye rundt begrensninger og blir en diskusjon om hvem som skal tape. Demokratiet trenger et samlende prosjekt og den grønne veien framover kan være det.

Ole-Jacob Christensen
About Ole-Jacob Christensen (10 Articles)
Ole-Jacob Christensen er småbruker og styremedlem i Vestre Slidre Miljøpartiet dei Grøne.

Valgkampen er i ferd med å starte, og vil uten tvil farges av den ekstraordinære situasjonen vi er i. Vi vil diskutere smittevernregler og beredskap, kompensasjonsordninger og hvordan vi kan «få fart på» økonomien igjen. I tillegg til de vanlige temaene som skatter og avgifter og ulike regjeringskonstellasjoner.

Men er det dette velgerne egentlig er opptatt av? Styres partienes valgkampapparat og det politiske kommentariatet mer av pr-avdelingenes råd om hva som er taktisk lønnsomt i månedene fram til valgdagen enn et oppriktig ønske om å løse morgendagens store utfordringer? Hva om Covid-19-pandemien bare er et symptom på en mer grunnleggende ubalanse i samfunnet: mellom menneske og natur, og mellom mennesker og mennesker? Hvis pandemien er den første akutte krisen utløst av vår rovdrift på naturen (klimakrisen er mer snikende), hvis krisen og krisetiltakene gjør vår finansialiserte og lånebaserte økonomi enda mer sårbar, og hvis krisen ytterligere øker forskjellene mellom fattige og rike, mektige og avmektige, både nasjonalt og globalt – er valgkampdiskusjonene våre da på høyde med situasjonen?

LES OGSÅ av Ole-Jacob Christensen: Grønne jobber og gode liv

Den politiske eliten synes i stadig større grad å feilberegne sitt publikum – og derved sin oppgave i demokratiet. Folkeavstemningene om EU-grunnloven i Nederland og Frankrike, Storbritannias brexit, Trumps valgseier i 2016, de gule vestene i Frankrike, eller meningsmålingene som tyder på jevnt løp mellom Marine Le Pen og Emmanuel Macron i det franske presidentvalget neste år, er eksempler på dette.

Demokratiet har behov for et samlende prosjekt, mener den franske statsviteren og tidligere rådgiver for president François Hollande, Cloë Morin, som har utgitt flere bøker om temaet. Hun hevder at manglende fellesverdier splitter oss opp i individualisme (mitt private prosjekt er viktigere enn samfunnsprosjektet), gruppetilhørighet, og i siste instans konspirasjonsteorier i møte med «en virkelighet som er for kompleks eller for vanskelig å akseptere». Egoisme og aggresjon synes å være resultatene av denne prosessen, slik vi blant annet ser i kommentarfeltene på nettet.

Etterkrigstiden hadde et samlende prosjekt med bred oppslutning: økonomisk vekst, jevnere fordeling og oppbygging av velferdsstaten. En sterk arbeiderbevegelse både samlet store folkegrupper, og utøvde en tilstrekkelig motvekt mot dem som satt med den økonomiske makten. Økt vekst og mer penger er kanskje ikke det vi drømmer om når framtida trues av klimaendringer, forurensning og ødeleggelse av naturen vi lever av. Tvert imot ser mange at det er veksten og rovdriften som gjør framtida usikker og truende – samtidig som ønsket om vekst i eget forbruk for mange blir en ganske tom tanke. Derfor er «demokratiets krise (…) en framtids- og håpkrise», hevder Morin.

Hvis altså Covid-pandemien skyldes at vi ødelegger økosystemene på kloden slik at smittsomme sykdommer får spre seg uhindret av den dynamiske balansen disse systemene i utgangspunktet har, haster det med å diskutere hvordan menneskeheten – snart 8 milliarder mennesker – kan finne fram til en harmonisk sameksistens med verden rundt oss. FNs naturpanel advarte oss i sin rapport fra 2019: «naturlige økosystemer er redusert med 50% siste 50 år», «10% av insektartene er utryddet», «en halv million arter har ikke habitat til å overleve på lang sikt» osv.

Vi trenger nye mål å arbeide mot, like ambisiøse som de sosialdemokratiske målene vi satte oss etter krigen, men mål som tar innover seg at rettferdighet og gode liv ikke kan når gjennom ubegrenset vekst. Bærekraftig bruk av ressursene og likere fordeling blir nøkkelordene.

LES OGSÅ: “Det grøne skiftet” — frå fossil til mineral

Det grønne skiftet slik det framstilles av våre ledere, er ikke et slikt samlende mål: Det sier lite om hvor vi vil, bare noe om de begrensningene vi må legge på oss, det sier ingenting om fordeling av ressursene verken nasjonalt eller globalt (derfor frykter mange at de enda en gang blir tapere), og tar i liten grad innover seg at det er selve vekst- og rovdriftsøkonomien som er i krise. Derfor opplever vi gang på gang at slike tiltak blir møtt med innbitt motstand, virker splittende, blir utvannet, eller rett og slett skyver problemene foran oss. Hvem husker nå at såkalt biodrivstoff (fra jatrofaplanter, oljepalmer og mais) skulle erstatte fossilt drivstoff, at annen generasjons biodrivstoff var bedre enn første, at tredje var enda bedre osv – før vi endte opp med å rasere naturen for å produsere «fornybar» vindkraft?

Vi tilbys flere ting, økt forbruk – men også høyere pensjonsalder og hardere konkurranse – mens det vi ønsker oss kanskje er større grep om egen hverdag, en mer rettferdig verden, og trygghet for barn og barnebarn.

Vi trenger derfor en politisk debatt som tar naturens tålegrenser på alvor, og som ser på grensene for vekst som gode rammer for våre liv. Å innse at forbruket for oss som tilhører verdens overklasse og øvre middelklasse er et hinder for gode liv fordi statusjaget forhindrer oss i å leve slik vi ønsker og å realisere vår frihet. Å innse at vi blir lykkelige – ja bare kan bli lykkelige – hvis vi deler godene radikalt mer rettferdig. Å frigjøre oss fra systemtvangen som setter penger som mål på alt.

Kan rettferdig fordeling av begrensete ressurser samle befolkninger som synes å bekjempe hverandre innbyrdes, og land som ruster opp framfor å samarbeide? Pandemier, klimaendringer, ødeleggelse av jord, vann og biologisk mangfold kan bare finne en løsning dersom vi klarer å bryte ut av dagens destruktive alles kamp mot alle.

Coronapandemien med sine nye utbrudd og nye mutanter viser oss at ingen kommer videre før alle kommer videre (er vaksinert), og at framtidshåpet vårt er tett knyttet til fungerende økosystemer, jevnere fordeling og demokratier overalt. Den har kanskje også fått oss til å reflektere over hva vi vil med våre liv og hva som er viktig for oss. Er det for mye forlangt at dette også bør prege valgkampen?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned