De Grønne ønsker en miljørevolusjon, men ikke i gatene

Foto: Franco Folini

Et demokratisk grønt skifte kan skape en revolusjon i norsk klimapolitikk – uten noen revolusjon i gatene.

Anders Skyrud Danielsen
Om Anders Skyrud Danielsen (1 artikler)
Anders Skyrud Danielsen fra Nannestad er generalsekretær i Grønn Ungdom, ungdomspartiet til Miljøpartiet De Grønne. Han er aktiv på flere nivåer i MDG og har verv i Bydel Gamle Oslo for partiet, i tillegg til å studere statsvitenskap.

Ragnhild Freng Dahle er en av Norges absolutt mest spennende, unge miljøtenkere. Det beviser hun gjennom en tankevekkende artikkel her på Radikal Portal, om Naomi Kleins nye bok, i et norsk perspektiv. Kleins ideer er interessante, og vi i Miljøpartiet De Grønne ønsker velkommen en debatt om disse ideene. Samtidig er ikke Kleins bok en oppskrift miljøbevegelsen bør følge til punkt og prikke, verken politisk eller strategisk.

En internasjonal, grønn bevegelse
De grønne partiene etablerer seg i stadig flere land. Med få unntak opplever de vekst. Den grønne partifamilien er en av flere som har sprunget ut av postmaterielle verdikonflikter – som solidaritet versus restriksjon i innvandringsdebatten, og vekst versus vern i miljøspørsmål, men deres hovedsaker er ikke hvorvidt den norske sosialdemokratiske velferdsstaten bør tilby litt flere eller litt færre velferdsgoder.

Dahle har fått med seg at De Grønne har valgt blokkuavhengigheten som sin strategi. Likevel gjør hun en logisk feil når hun slutter fra dette at vi ignorerer ”den globale høyreblokkens dominans”. De Grønnes blokkuavhengighet er nettopp et uttrykk for at vi mener at det må tenkes nytt i den økonomiske politikken, både nasjonalt og internasjonalt. Det eksisterer mer enn to valg.

Les også: Optimisme i et annerledes parti

Ønsker å refomere økonomien
Ved å foreslå en storsatsning på grønn utvikling, støtte til finansskatt og utvikling av lokalt og desentralisert næringsliv, ønsker MDG reformere det økonomiske systemet. Et eksempel på slik pragmatisk politikk i praksis er den grønne presidentkandidaten i Frankrike, Eva Joly. Hun har i årevis jobbet utrettelig mot korrupsjon og bekjempet utnyttelse av de fattige. I den europeiske politikken fant hun fram til de grønne partiene. I den grønne partigruppa i EU-parlamentet har både hun og den svenske miljøpartisten Isabella Lövin bidratt til å forbedre den urettferdige, ulovlige og svært miljøfiendtlige fiskeripolitikken til EU. Slike resultater hadde nok aldri sett dagens lys, om Kleins bok var de grønne politikernes strategiske rettesnor.

Venstreradikalere må legge om
Gjennom realpolitisk orientert samarbeid har de grønne partiene i Europa vært et positivt og handlekraftig innslag i partifloraen. Et av de sterkeste forhandlingskortene til de grønne partiene er mobiliteten i nettopp den blokkuavhengigheten Dahle kritiserer.

Det er ikke godt å vite hva Dahle ønsker seg som et alternativ til denne, men hun nevner Kleins visjon om en massiv folkelig mobilisering. Mye kan man si om De Grønne, men at partiet mobiliserer miljøvelgere er det vel liten tvil om. Det er vanskelig å se for seg denne veksten i oppslutning om partiet var tuftet på rent venstreradikalt tankegods. Kanskje er det venstreradikalerne som må legge fra seg sine mindre populære tanker og slå seg sammen med den massemobiliseringen som skjer nå? Som Klein helt riktig påpeker, følger det rettferdige samfunn og gode fellesskap av den grønne politikken.

Kompromissløs klima- og miljøpolitikk
I så fall er det bak-fram å starte med å kjempe for bieffektene mens man kritiserer dem som kjemper for det viktigste og mest prekære kravet: et klimavennlig samfunn i økologisk balanse. Det er nettopp ved å ta plass ved forhandlingsbordet, gjennom dialog, og ved å være troverdige alternativer, at europeiske grønne partier nå begynner å se resultater. Det grønne partiet i Tyskland var avgjørende i beslutningen om et energiskifte, og det er gjennom å søke samarbeid i regjering det svenske grønne partiet får gjennomslag for ambisiøs klimafinansiering for å nevne noen eksempler.

De grønne partiene har valgt å ankomme forhandlingsbordet med åpent sinn, men med kompromissløs klima- og miljøpolitikk. Denne strategien har vist seg å virke. At behovet for denne typen strategi er alarmerende når norske utslipp fortsetter å stige, burde være helt unødvendig å påpeke. Norske CO2-utslipp har økt med 30 prosent siden 1990. Sverige og Danmark har kuttet sine med omtrent 20 prosent hver i samme periode. Vi trenger åpenbart ikke mer av de samme strategiene, heller ikke i den grønne ytterkanten av politikken.

Les også: Ja takk til en menneskerettslig klimapolitikk fra de mørkeblå

Ikke et røverkapitalistisk samfunn
Under debatten Dahle referer til på Litteraturhuset, ble MDG også utfordret på sin systemkritikk. Mange mener det er hyklersk å være vekstkritiske uten å være uttalte antikapitalister.

Men er vår vekstkritikk synonym med venstresidas? Svaret på dette er både ja og nei. Ja, fordi vi raskt ønsker å gjøre gradvise, men dyptgripende endringer. Disse skal ta oss fra rovdrift på livsgrunnlaget til bærekraftig ressursutnyttelse. Nei, fordi vi ikke ønsker å forkaste det vi anser som godt ved dagens samfunn og risikere alt på noe vi ikke kjenner. Som Klein helt riktig påpeker, er de skandinaviske landene allerede framme ved en fornuftig forvaltning av felles ressurser. Vi har også fungerende og lite korrupte politiske systemer. I Norge er det ikke fundamental endring av systemet som må til, men en fundamental endring av prioriteringene vi gjør innad i systemet. Ikke revolusjon, men et skifte innenfor gjeldende rammer. Norge har for dårlig kontroll på deler av økonomien, særlig oljeindustrien vår. Men vi er ikke noe røverkapitalistisk samfunn som trenger fundamental endring. Naomi Kleins analyse passer her bedre for land som USA, Canada og Storbritannia, der myndighetene står mye svakere overfor forurensere, og nye politiske partier har liten sjanse til parlamentarisk gjennombrudd.

En ny maktfordeling trengs
Demokrati sett gjennom grønne briller handler om mer enn muligheten til å legge en seddel i valgurna. Det handler også om maktfordeling: At økonomien er fordelt på ideell, privat og offentlig sektor. En blanding av disse sektorene, fordeling på unge og eldre, minoritet og majoritet, gjør samfunnet vårt mangfoldig og robust, og mer demokratisk.

En av veiene til å gjøre både næringsliv og offentlige sektor grønnere, kan være såkalt “trippel bunnlinje”, der man har klart å sette tall på sosiale og økologiske verdier. Dette gjør at man kan bedre seg hele tiden. MDG ønsker forsøk med dette, men det betyr ikke at vi tror oppgaven er løst eller at vi har hele svaret. Heller ikke betyr det at “økonomiske verdier kan trumfe økologi og samfunnsmessige verdier” som Dahle skriver. Den som tror MDG ikke ønsker klare rammer, også forbud, mot utålelig utbytte av mennesker og natur, kan ikke ha lest MDGs arbeidsprogram. Det er heller ikke, som Dahle skriver, å “sette en prislapp på menneskeskjebner”. Det er slett ikke sikkert at slik tallfesting bør skje med kroner og øre.

Dahle skriver at et grønt næringsliv ikke vil oppnå nok i tide. Hun har rett i at et grønt næringsliv ikke kan være den eneste løsninga, men det er en helt nødvendig del av økonomien og klimaløsninga. Det som overhodet ikke er mulig å oppnå i tide, er å mobilisere selv et knappest mulig flertall på ideen om å ”avskaffe” dagens system. Det er vanskelig å skjønne hvordan veien til en planøkonomisk styring av økonomien kan være kortere enn veien til et reelt grønt næringsliv innenfor økologisk bærekraftige rammer.

Les også: Klimakamp på arbeidsplassen

En annen konklusjon
Kanskje vi har startet denne debatten i feil ende? Jeg er nemlig helt enig i Dahles premiss. Dagens system er ikke forenelig med verken økologisk eller sosial bærekraft. Det er åpenbart sant, all den tid klimautslippene øker raskere enn noensinne, og de eneste tilfellene av global reduksjon i utslipp har kommet når systemet vårt er i “krise”. I 2008, under finanskrisa, var selv Kristin Halvorsen ute med “gullkortet” til bankene, og ba oss om å “kjøpe så det svir”. Men konklusjonen vi kan trekke av denne erkjennelsen, er ikke at vi må stanse vårt samarbeid med industriromantiserende forurensere eller dresskledde bedriftseiere. Klimaendringer er ikke ny ammunisjon til soldatene i gamle skyttergraver, det er en helt ny hær med problemer som bør få skyttergravskrigerne til å finne sammen om felles løsninger. I en norsk sammenheng betyr det å benytte seg av dette systemet for å skaffe et grønt gjennombrudd. For de grønne er et av de viktigste svarene å farge Norges folkevalgte forsamlinger grønnere, fra kommunestyret til Stortinget, til internasjonale arenaer der flere grønne partier finner sammen. Et demokratisk grønt skifte kan skape en revolusjon i norsk klimapolitikk – uten noen revolusjon i gatene.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.