En viss redaktør for et visst radikalt nettsted kontaktet meg her forleden og lurte på om ikke dette var et bevis på SV-ledelsens glideflukt mot høyre. Jeg skulle gjerne hatt en tier for hver gang noen har funnet bevis for SV-ledelsens glideflukt mot høyre. Tipper jeg kunne kjøpt meg en venstresosialistisk tenketank med femten ansatte, et økologisk småbruk og et mikrobryggeri for pengene, og fortsatt hatt litt til gode.
Idétørke på venstresida
Generelt vil jeg si at om det noen gang har vært lov for (nest)ledere i norske sosialistpartier å tenke høyt og dristig, så er det nå. Jeg har vært aktiv sosialist siden tidlig nittitall og kan i grunnen ikke huske at venstresida har vært mer i villrede og preget av idétørke enn akkurat for øyeblikket. Det rødgrønne regjeringsprosjektet har strandet, noen vil kanskje til og med si havarert, og ingen later til å ha veldig gode eller bestemte ideer om hvor veien går videre. Så all honnør til alle som tør tenke stort og strategisk og til og med skrive om det i avisene! Med hensyn til akkurat dette bestemte utspillet, så vet jeg ikke helt om jeg synes det er en veldig god ide. Jeg er på ingen måte overrasket over at Solhjell, som trådte sine politiske barnesko i Erik Solheims SVs grønneste periode, foreslår noe sånt (grønnere politiske bakgrunn får du ikke, kan man kanskje si.) Det jeg finner litt pussig med utspillet er at alle signaler fra alle nivåer i MdG er krystallklare; MdG er ”blokkuavhengige” og vil for all del ikke assosieres med sosialisme eller sosialister. MdGs talspersoner reagerte da også på utspillet med et skjevt smil. De fleste sa vel noe i retning av at den utmerkede Hr. Solhjell gjerne måtte dumpe Lysbakken og de bakstreverske sosialistene hans, og bli med og bygge den nye grønne folkebevegelsen. Resultatet av hele greia var at Solhjell framstod som en forsmådd frier. Litt leit, på en måte.
Partiene er redskaper
Men la oss ta dette litt på alvor. Solhjells timing er kanskje ikke den beste, men han er definitivt en både klok og erfaren politiker. Jeg har ikke noe i mot å slå sammen SV med andre progressive eller radikale partier dersom det kan gi større politisk slagkraft. Partier er først og fremst redskaper. Konservatisme i slike spørsmål er stort sett uttrykk for at man er blitt mer opptatt av partiene i seg selv, enn det partiene var ment å være redskap for. Noe jeg finner bakvendt, for ikke å si direkte bakstreversk. Det store spørsmålet for dem som vil slå sammen partier er vel om man er enige om akkurat hva partiene skal være redskap for. Jeg mener at SV skal være et redskap for et egalitært Norge med et finmasket, sosialt sikkerhetsnett. Før jeg sier mer om en eventuell fusjon med MdG, skal jeg utdype litt hva jeg legger i dette, og hvorfor jeg mener det er viktig.
Jeg ønsker trygghet
Den aller viktigste grunnen til at jeg er med i SV, er at jeg trenger at noen gjør den politiske jobben som må til for at jeg skal få gjøre sykepleierjobben under anstendige forhold, og for at jeg skal være trygg på at guttene mine får skikkelige skolegang og hjelp om de blir syke. Et sterkt offentlig helsevesen og en skikkelig offentlig skole er noe vi er avhengige av, kort og godt. Skulle det komme til store kutt i viktige trygdeytelser eller det norske helsevesenet ble lagt om i retning mer egenbetaling, vil mange menneskers allerede krevende hverdag bli enda tyngre. Antagelig vil de bli enda mer avhengige av hjelp fra venner og familie, og deres sjanser til å stå på egne bein bli dårligere.
Må ta vare på velferdsstaten
I et litt større perspektiv, så mener jeg at egalitet og finmasket sikkerhetsnett er etisk og moralsk riktig også. Jeg vil leve i et samfunn der vi hjelper dem som ikke er fullt i stand til å ta vare på seg selv, uten å ta fra dem deres verdighet. Et samfunn der retten til et verdig liv, til yrkesdeltakelse, politisk innflytelse og materiell trygghet, ikke avhenger av førlighet, flaks eller av vilje alene. Et samfunn der vi anerkjenner at vi har et ansvar for hverandre, at vår egen frihet og lykke avhenger av andres frihet og lykke. Det finnes dessuten gode holdepunkter for å mene at samfunn med små økonomiske forskjeller og finmaskede sosiale trygghetsnett er bedre for alle. Mennesker som bor i slike samfunn har det bedre, de er lykkeligere, friskere og lever lengre enn mennesker som bor i samfunn med store økonomiske forskjeller og tilsvarende stormaskede sikkerhetsnett. Jeg mener at vi har kommet langt i Norge med å skape et slikt samfunn, men at det er sårbart og kan ødelegges, og at vi derfor er avhengige av politikere som skjønner hvor viktig det er å ta vare på. (Den som enda ikke har fått med seg hvorfor egalitet er så viktig, kan lese mye om det her.
Synger tralala
Jeg vet sant å si ikke om MdG er et parti å regne med i kampen for et egalitært Norge med et finmasket, sosialt sikkerhetsnett. Partiprogrammet spriker litt. Talsmenn og tillitsvalgte er heller ikke så samstemte alltid (for så vidt gjelder det flere spørsmål, men det er en annen sak.) Mitt inntrykk er vel at partiet først og fremst er et parti for folk med en sinnelagsetisk og litt snever tilnærming til politikk. De betrakter miljøspørsmål som overordnet alt annet, og later til å vende det døve øret til og synge tralala når man forsøker å problematisere dette litt enøyde utgangspunktet.
Velger meg både miljø og velferd
Jeg er også opptatt av miljøspørsmål, og tilbøyelig til å mene at klimakrisa er vår tids viktigste politiske sak. Samtidig er mener jeg at den friheten og tryggheten som vanlige, arbeidende mennesker i Norge nyter godt av, er historisk og geografisk unik og uendelig verdifull. Å ta vare på dette, og sørge for at vår frihet og trygghet blir arbeidende mennesker i resten av verden til del – samtidig som vi gjør det som må til for å bidra til å berge jorda – er vår tid og vår generasjon nordmenn og nordkvinners store utfordring. Skulle det vise seg at MdGere er enige med meg i dette, så er jeg vel tilbøyelig til å mene at Solhjell er inne på noe. Men et politisk prosjekt som velger bort det ene eller andre – planeten eller egaliteten – er et svik.
