Hvor mange jernbanestrekninger vil overleve i fremtiden?

FOTO: Ingolf Movatn

Med de bebudede anbudene er det mange jernbanestrekninger som kan bli truet av nedleggelse i fremtiden.

Jørund Hassel
About Jørund Hassel (57 Articles)
Jørund Hassel er pensjonist og har tidligere jobbet i NSB. Han har hatt ulike tillitsverv i Norsk Jernbaneforbund og som distriktssekretær i LO Stat.

Frp, Høyre, Venstre og Krf vil legge ut følgende jernbanestrekninger på anbud; Sørlandsbanen, Jærbanen, Dovrebanen, Rørosbanen, Nordlandsbanen, Trønderbanen, Meråkerbanen og Raumabanen. I tillegg er det tillyst nytt anbud på Gjøvikbanen. Budskapet selges inn med at NSB som selskap «skal fortsatt bestå» og delta i konkurransen på «like vilkår». Videre er budskapet at dette er «konkurranseutsetting – ikke privatisering».

NSB ribbet for kapital og verdier

Mulige utenlandske selskaper som ønsker seg inn på det norske markedet har økonomi og ryggrad til å gå inn i konkurransen. Det har ikke NSB lenger. Høyre/Frp-regjeringen har i omorganiseringsprosessen av jernbanesektoren ribbet NSB for økonomi, materiell, verdier og eiendommer. Hvordan skal det da bli «konkurranse på like vilkår»? Her tar regjeringen seg bare til rette – med folkets eiendom. Verdier som sakte med sikkert smuldrer bort til privat profitt. Uten kapital og verdier, er det vanskelig å se for seg at NSB fortsatt vil bestå – og i tilfelle det likevel vil skje – vil det neppe være på «like vilkår». Hva vil EU/ESA/EFTA-domstolen si da?

NSBs rolle i forsvars- og beredskapspolitikken

Jernbanen utgjør en del av Norges forsvars- og beredskapsplan. Hvordan kan politikerne – av ideologiske grunner – bare overlate deler av norsk forsvars- og beredskapspolitikk til private/utenlandske statlige selskaper (eksempelvis Kina – hvor politiske myndigheter har et anstrengt forhold til Norge)?
Er det ikke slik at når et privat/utenlandsk jernbaneselskap overtar ansvaret for en togstrekning, så er det per definisjon en «privatisering» – i hvert fall sett fra norske interesser? Og dermed utenfor demokratisk styring og kontroll. Hvem skal overta NSBs rolle i forsvars- og beredskapspolitikken når private – kanskje utenlandske selskaper – overtar?

Les også: Jernbane på anbud på grunn av suksess

De private tar profitten
Selv om man konkurranseutsetter togstrekninger, så er det fortsatt slik at skattebetalerne bidrar med offentlig kjøp av persontrafikktjenester for ca 3,2 milliarder kroner og bevilgninger til Jernbaneverket på ca 18 milliarder kroner (2015-tall). Fins det da noe demokratisk forsvar for at samfunnet skal stå uten ansvar og innflytelse på driften av selskapet/selskapene som skal operere på strekningene?

Av de vel 21 milliardene som Norge bruker til jernbaneformål, så genererte det et (fiktivt) overskudd for NSB på 750 millioner kroner i 2015. Det utgjør ca 1/30-del av hva det offentlige sprøyter inn av kapital i jernbanesektoren. Dersom disse 750 millionene tas ut i privat utbytte – betyr det at skattebetalerne i praksis gir bort disse pengene til private – uten at det kommer verken jernbanen eller samfunnet til gode. Det betyr en enda dyrere jernbane for samfunnet og skattebetalerne. I tillegg viser all erfaring fra privatisering av jernbanetilbudet i utlandet at billettprisene går opp, og særlig dyrt blir det når man må bruke flere togselskaper for å komme frem til bestemmelsesstedet.

Hva skjer når selskapene legges ned?

I disse dager registrerer jeg at godstogselskapet CargoLink AS må legge inn årene. Godskunder blir nå tvunget til å overføre gods fra bane over på vei. Eksempelvis vil kostandene for å kjøre persontog på Raumabanen bli veldig dyrt når godstogene fra CargoLink blir innstilt – og de ikke lenger er med på å spleise på driften av banestrekningen. Betyr dette en politisk styrt nedleggelse av Raumabanen?

Hva vil skje med de jernbanestrekningene som nå foreslås anbudsutsatt, om de nye selskapene som får anbudet må innstille trafikken på grunn av liten lønnsomhet? Antagelsen – basert på erfaringer fra andre land – er at folket/samfunnet mister sine togtilbud.

I dag opprettholdes togstrekninger med lav trafikk ved at NSB AS har ansvaret for det totale togtilbudet og ved en form for kryss-subsidiering av de ulike togstrekningene. Hva vil skje med trafikkgrunnlaget/togtilbudet på Dovrebanen om selskapene som får Nordlandsbanen, Røros- og Raumabanen må innstille sin virksomhet? Nevnte banestrekninger tilfører Dovrebanen veldig mange passasjerer. Det viser at liberalisering og privatisering av jernbanedrift kan føre til lite forutsigbarhet for samfunnet og kundene. Min påstand er at med anbud er jernbanen nedleggelsestruet mange steder.

Gir andre stater kontrollen over jernbanen

Ved anbud topper statlige jernbaneselskaper eller statlige finansfond statistikken over hvem som legger inn anbud. Anbud handler med andre ord om at andre stater skal få innflytelse på norsk samferdsel. At den «norske stat» eier noe er ifølge Fremskrittspartiet og Høyre feil, men det er OK at utenlandske stater eier i Norge. Er det nettopp dette poenget årsaken til at Høyre/Frp-regjeringen understreker at anbudsutsetting av jernbane handler om «konkurranse» og ikke «privatisering»? Er dette måten man ivaretar nasjonale interesser, forsvars- og beredskapspolitikk på?

Har det styggtravelt med å privatisere
Høyre/Frp-regjeringen, godt støttet av Venstre og Kristelig Folkeparti, har for tiden det styggtravelt med å privatisere og selge unna offentlige tjenestetilbud og eiendommer og verdier. Eksempelvis kraftverk, jernbane og posttjenester. Eiendommer og verdier selges unna til latterlig lave underpriser. Det skumle og usikre er at tjenestetilbud som privatiseres eller anbudsutsettes inngås med lange kontrakter (gjerne 10 til 15 år).
Det at regjeringen har det travelt med å selge unna kan være et uttrykk for at de frykter å ikke bli gjenvalgt i 2017 – og at det handler om å utøve så mye samfunns- og velferdssabotasje som mulig, mens de har makta. Langsiktige kontrakter gjør at det blir umulig for en eventuell ny regjering i 2017 å reversere vedtakene innenfor én Stortingsperiode. Frp og Høyre tenker langsiktig for å avvikle finansieringen av velferdsstaten.

Skyggen fra internasjonale handelsavtaler

For tiden vet vi at det foregår forhandlinger om nye internasjonale handelsavtaler. Forhandlinger hvis resultat Norge mer eller mindre blir bundet av gjennom EØS-avtalen og EU.
Det skumle er at dersom den norske befolkningen henvender seg til stortingsrepresentanter med spørsmål om TISA/ TTIP, får man som oftest svar som «vet ikke» eller «dette kan jeg lite om». Hvorfor dette hemmelighetskremmeriet? TISA (Trade in Services Agreement) er en frihandelsavtale hvis formål er å konkurranseutsette og privatisere offentlige tjenester på alle felt og hindre regulering av finanssektoren. TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) er en frihandelsavtale mellom EU og USA som kan gi store selskaper rett til å saksøke stater for lovverk som skader finansinteresser.

Det fins ingen angreknapp

Heldigvis har vi Wikileaks, som åpenbart vet mer om TISA og TTIP enn de som sitter ved forhandlingsbordene og som har ansvaret for å ivareta norske interesser. Det gjør at vi vet noe om hva TISA og TTIP er. Lekkasjene fra Wikileaks tyder på at dersom offentlige tjenester, verdier og eiendommer blir privatisert, vil et slik vedtak aldri kunne la seg reversere. Noe slikt representerer en total avdemokratisering til fordel storkapitalen.
Vi har gjennom markedsliberalismen fått et verdenssamfunn hvor kapitalen kan «kjøpe» politikere og politikken. De som betaler og tar belastningen for denne markedsliberalistiske politikken er arbeidstakere og trygdede. Men verst av alt er avviklingen av demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser. Arbeidstakere og trygdede bør derfor våkne. Det fins, som nevnt, ingen angreknapp når kapitalen tar over mer eller mindre all kontroll.

Det offentlige vil bli utpresset

Spørsmålet er: Dersom TISA- og TTIP-forhandlingene fører frem – vil da allerede inngåtte anbud automatisk bli bundet til TISA- og TTIP-masta? Vil de jernbanestrekningen som nå settes ut på anbud for all fremtid være private? Med den konsekvens at skattebetalerne fortsatt får regningen på infrastrukturen og offentlige kjøp.
I en slik privat monopolsituasjon er sannsynligheten stor for at det offentlige blir presset for betydelig kapital i form av offentlige kjøp og investeringer – med pressmiddel om nedleggelse.
Mitt poeng er, for alle som er opptatt av Norge og nasjonale interesser, demokratiet og en fri uavhengig norsk stat – må det være uhyggelig dumt å konkurranseutsette og privatisere jernbanestrekninger. Det fremtidige bildet er for usikkert og uklart, spesielt gjelder det uklarhetene rundt de pågående forhandlingene om TISA og TTIP og Norges tilknytning til EØS-avtalen.

En sjef som ikke frykter privatisering

Ansettelse av ledere i offentlige virksomheter er blitt noe ganske spesielt. Man skulle tro at det gjaldt å ansette ledere med hjerte, tro, evner og kvalifikasjoner til den virksomheten lederen er satt til å lede, og ikke minst ut fra kvalifikasjoner om å ivareta nasjonale offentlige interesser. Er det blitt slik?
Den gangen NSBs konsernsjef, Geir Isaksen, tiltrådte (2011) uttrykte han i et avisintervju at tog ikke var hans fremkomstmiddel – han bruker motorsykkel. En ting er å gjøre det – men å si det i sitt første inntrykk offentlig – er vel ikke det man forbinder med god motivasjon for selskapet og de ansatte?
To år etter uttrykte Isaksen til Nationen at: «Utsikter til åpen jernbanekonkurranse i tråd med ønsker fra EU og høyresiden, skremmer ikke NSB». Kombiner denne uttalelsen med den som ble gitt i VG senere samme år: «Hele jernbanesektoren må omorganiseres for å unngå forsinkelser og innstilte tog. Løsningen er å konkurranseutsette jernbanen».

Les også: Vi i NSB er stolte av jobben vår. Ikke ødelegg dette med privatisering

Norsk jernbane er utsatt
Uttalelsene vitner om liten innsikt og lite omtanke for jernbanesektoren. Årsakene til forsinkelser og innstilte tog skyldes neppe mangel på konkurranse, men mangel på vedlikehold, fornyelse og sanering av infrastruktur som er utgått på dato. Isaksens åpenhet for konkurranse viser liten eller ingen tiltro til den virksomheten han leder. Har staten, med slike uttalelser i mente, ansatt en ledelse etter «kvalifikasjoner og nasjonale interesser» – eller en person som tiltrekkes av (utenlandske) markedsliberalistiske, høyreorientert tilpasningsevne? Er bildet slik: Ansetter vi ledere i det offentlige hvis formål er å fremme «konkurranse og anbud» fremfor et helhetlig arbeidsgiveransvar for virksomheten og sine ansatte?

Norsk jernbane har få venner på Stortinget og heller ikke i sin egen toppledelse, er min påstand. Derfor er norsk jernbane veldig utsatt for tiden. Med de bebudede anbudene er det mange banestrekninger som har grunn til å frykte fremtiden.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

1 Comment on Hvor mange jernbanestrekninger vil overleve i fremtiden?

  1. NilsAmund // at // Reply

    Er Arbeiderpartiet — i nyere tid — uten ansvar i denne utviklingen?

Leave a comment

Your email address will not be published.


*