Psykisk syke må få leve, ikke bare overleve

Foto: Iain Watson

Jeg ble først psykisk syk våren 2005, da jeg var 23 år. Etter syv år med feilslått behandling og diagnoser fra hele spekteret var jeg blitt svært alvorlig psykisk syk.

På Dikemark fikk jeg endelig den hjelpen jeg trengte for å bli frisk og klare meg hjemme. Endelig kom diagnosen som fikk hele puslespillet til å falle på plass. Det viste seg at jeg hadde Aspergers syndrom.

Jeg var heldig
Det var ikke før jeg fikk riktig diagnose og riktig behandling, at livet ikke bare bestod i å holde hodet over vannet, men ble et liv som er verdt å leve. For meg var det nødvendig med et omfattende psykiatrisk tilbud på institusjon og med varig oppfølging i bydelen. Det tok åtte år før jeg kom dit. Ikke alle er så heldige at de får et slikt tilbud. Terskelen er nemlig alt for høy.

De første månedene var jeg en furie av raseri og fortvilelse. Jeg følte at alle hadde gitt meg opp og jeg hadde alle piggene ute. Tilbake fikk jeg respekt, toleranse og forståelse. De ansatte forsikret meg om at de ville komme på jobb og starte med blanke ark, dagen etter og hver eneste dag etter det. De orket å stå i mitt sinne, noe jeg nesten ikke klarte selv.

Å bli sett
Mine teknikker for å mestre vonde følelser, bestod i å skade meg. Jeg opplevde helt å miste kontrollen. Jeg beit meg selv, slo hendene i veggen, slo meg i ansiktet med gjenstander og snørte ledninger rundt halsen. Jeg mistet kontakten med omverdenen og klarte verken å prate eller høre hva andre sa til meg.

På Dikemark opplevde jeg å bli sett. Jeg opplevde at de ansatte hentet frem mine kvaliteter og viste meg at de satte pris på dem. Jeg fikk mye positiv feedback også etter episoder hvor jeg følte at jeg hadde mistet kontrollen. De så utvikling når jeg følte at jeg stod fast og de hjalp meg til å finne gode teknikker for å mestre vonde følelser. I stedet for å stramme inn tøylene når ting ikke gikk bra, ga de meg mer frihet og mer ansvar i det tempoet jeg klarte. De gikk i dialog med meg i stedet for å overta kontrollen og overprøve mine ønsker og behov. De har virkelig klart å samle en helt usedvanlig empatisk gjeng, godt sammensatt faglig og med en varme og en imøtekommenhet som er av en annen verden.

Behov for oppfølging hjemme
Jeg fikk en fantastisk primærkontakt som var tålmodig og likevel ganske streng og jeg ble møtt med akkurat de grensene og kravene jeg tålte og trengte. Hun lærte meg å være lei meg og å kjenne på følelser. Der andre har kjeftet på meg, ropt at jeg må se å holde opp og slutte å slå, og også beltelagt meg, ga hun meg klare instrukser om å puste med magen og begynne å prate. Sinnet mitt begynte å få kontakt med magen min og angsten slapp mer taket.
Da jeg ble skrevet ut høsten 2012, gikk det bra en stund. Jeg fikk imidlertid ikke den oppfølgingen jeg trengte hjemme. Mange som har Aspergers syndrom har problemer med å strukturere hverdagen sin og har organisatoriske vansker. Det har jeg også.

Jeg falt mellom alle stoler
Den høsten tok jeg flere større overdoser. Jeg hadde flere opphold ved akuttpsykiatrisk avdeling ved Ullevål sykehus. Behandlerne der bestemte seg for at jeg var ensom og at jeg trengte mer hjelp hjemme, men at jeg nok ikke ville få det bedre hjemme av å være innlagt.

Jeg ba om å få bli innlagt ved Holmlia dps sin avlastningsavdeling. Tilbakemeldingen fra dps, var at de ikke hadde ressurser til å hjelpe selvskadere.

Jeg følte at jeg falt mellom alle stoler. Jeg ble flere ganger den høsten lagt inn ved akuttpsykiatrisk, men de holdt fast på at jeg ikke fikk det bedre av innleggelser, og jeg ble stort sett skrevet ut etter et par dager. Jeg var tydeligvis for krevende for dps, de kunne ikke hjelpe meg på akuttpsykiatrisk og jeg var for frisk for langvarig innleggelse i psykiatrien. Jeg fikk også beskjed fra bydelen at en time fra psykisk helseteam var det jeg kunne få. Jeg fikk mot slutten av høsten innvilget 24 timer i måneden med støttekontakt, men det var det de kunne tilby.

Botilbudene blir lagt ned
Louises gate ettervernshjem, Tåsen ettervernshjem og Magnusgate bo- og rehabiliteringssenter har de siste årene blitt lagt ned. De var etterlengtede mellomstasjoner mellom langtidsinstitusjonene og egen bolig. De hadde personal døgnet rundt og hjalp til med botrening og hadde mulighet til å fange opp om beboerne var på vei til å bli dårlige. Argumentasjonen for nedleggelse var at de tidligere pasientene skulle få hjelp hjemme. Det er bare det, at flertallet av beboerne ikke har noe hjem og flere måtte flytte hjem til foreldrene sine. Politikerne kan ikke mene at det er en ønsket situasjon at foreldrene til personer med psykosediagnoser og til dels store psykiske vansker, må ta hjelpeapparatets plass og ta seg av sine voksne barn.

Jeg har inntrykk av at bydelens botilbud til denne gruppen tidligere pasienter, er ganske varierende. I bydel Nordstrand har de to boligkomplekser for psykisk syke. Der fikk jeg også beskjed om at jeg ikke kunne få den oppfølgingen jeg trengte og igjen, de taklet ikke den typen problemer jeg hadde. Alle instanser mente at noen andre burde ta ansvar.

Dikemark reddet livet mitt
Til slutt fikk jeg likevel et avlastningstilbud på Dikemark. Dikemark har i utgangspunktet ikke ressurser til å la pasienter komme til avlastning. De må vanligvis konsentrere seg om Oslos aller sykeste pasienter. Avdeling etter avdeling ved Dikemark har over de siste 20 årene blitt nedlagt. Senest i fjor slo de sammen tre avdelinger ved Dikemark til to, og flere plasser forsvant i sammenslåingen.

Meningen var at det lokale tilbudet i bydelene skulle ta over ansvaret fra de store langtidsinstitusjonene. Folk skulle få mer hjelp hjemme og ved lokale dps. Problemet er bare at det ikke har blitt en realitet.

Dikemark stilte nok en gang opp for meg. De sa at jeg ble gående på overbelegg, men at de hadde fysisk plass til meg, det var på papiret de egentlig ikke hadde flere plasser. Endelig var det noen som tok ansvar og ga meg et tilbud. Jeg fikk beskjed om at de ville være sikre denne gangen på at jeg ville klare meg hjemme før de slapp meg. Jeg fikk komme annenhver uke og det reddet rett og slett livet mitt. Jeg ble naturlig nok ikke kvitt alle problemer med en gang. De gav meg ikke opp for det.

Unik kompetanse
Etter bare to måneder med avlastningsopphold, ga det resultater. De ansatte sa til meg at de kunne merke stor forskjell på hvordan jeg pratet om problemene mine og at det var en stor fremgang bare at jeg i det hele tatt klarte å sette ord på hva jeg følte og hvordan jeg hadde det. Selvskadingen avtok gradvis.

Psykoseenhet 2 på Dikemark er en av ytterst få langtidsavdelinger med døgnopphold i psykiatrien i Oslo. Dikemark ble planlagt flyttet til Ullevål for mange år siden, men selv om flere avdelinger er lagt ned og noen er flyttet, er det fortsatt noen få igjen. Det er uvisst om de resterende avdelingene skal legges ned eller flyttes.

Å miste den kompetansen de har opparbeidet seg på Dikemark, ville vært en katastrofe. På Dikemark har de opparbeidet seg en helt unik kompetanse, gjennom årevis med erfaring, faglig oppdatering og et godt arbeidsmiljø.

Minste inngreps prinsipp, ikke alltid et klokt prinsipp
Oslo universitetssykehus har nylig skiftet navn på Dikemark, fra Avdeling for spesialisert døgnbehandling til Avdeling for psykosebehandling. Dette gir et signal om innskrenkning i forhold til hvilke diagnoser Dikemark skal behandle. Dette mener jeg er uheldig, for det betyr at en viktig del av kompetansen blir stående ubrukt. De har i dag også erfaring og kompetanse til å behandle folk med alvorlige depresjoner, manier, selvskadingsproblematikk, personlighetsforstyrrelser og dissosiative lidelser.

I stedet for å legge ned Dikemark, bør det heller bli tatt mer i bruk. Av og til er ikke minste inngreps prinsipp et godt prinsipp. Av og til er det bedre å få mer omfattende og samtidig mer effektiv hjelp. Jeg tror mange pasienter kunne blitt raskere friske og få både et bedre liv og en mulighet til å komme i utdanning og jobb, gjennom en slik større innsats. Min erfaring er at det må være bedre å tilbringe ett år på Dikemark med den type hjelp de omtrent er alene om å tilby i Oslo og bli frisk, i stedet for å hangle gjennom livet med tre kvarter behandling i uka på Distriktspsykiatrisk senter (Dps) i bydelen.

Møter en stengt dør
I stedet for at Avdeling for akuttpsykiatri på Ullevål og psykiaterne på Dps møter såkalte selvskadere og personer med personlighetsproblematikk med en stengt dør og beskjed om at innleggelse for slike pasienter ikke er virksomt, bør de kunne se enkeltmennesket og det individuelle menneskets potensial for helbredelse slik de gjør på Dikemark.

De bør utvide og ikke innskrenke tilbudet på Dikemark og opprette og ikke legge ned avdelinger som kan hjelpe en stor del av byens psykisk syke. Nå blir mange med selvskadings- og personlighetsproblematikk svingdørpasienter ved akuttpsykiatrisk, hvor de får høre at med innleggelser blir både suicidalitet og selvskading verre.

Fikk livet i gave
Jeg er et levende bevis på at innleggelser kan være virksomt for pasienter med selvskadingsproblematikk. Jeg har fått omfattende hjelp i ni måneder med avlastningsopphold, med de grunnleggende problemene mine. Vi har jobbet lite med selve selvskadingen, den har vært der parallelt med behandlingen, men har avtatt ettersom jeg har fått ord for følelsene mine og klart å kjenne dem igjen og ikke bli helt overveldet av dem. Jeg har rett og slett fått livet i gave på nytt gjennom behandlingen på Dikemark, og selv om det er noen bølgedaler fortsatt, har jeg det for første gang i livet bra. Jeg har også endelig fått et reelt tilbud i bydelen, med hjemmebesøk hver dag slik at jeg skal kunne bo hjemme og slippe å bli syk igjen. Jeg unner så inderlig andre pasienter å få den hjelpen jeg har fått.

Det vil til en hver tid være mange alvorlig psykisk syke. Disse vil trenge en større innsats for å bli friske og/eller for å heve livskvaliteten. Derfor er det viktig at de store langtidsinstitusjonene ikke legges ned, men bygges opp og satses på.