Vi i NSB er stolte av jobben vår. Ikke ødelegg dette med privatisering

Foto: Alasdair McLellan

Høyresida vil selge ut NSB og privatisere togstrekninger. Det er respektløst overfor arbeiderne.

Edvard Wølner Bjørnson
Om Edvard Wølner Bjørnson (1 artikler)
Edvard Wølner Bjørnson er kundeveileder i NSB og leder for Asker SV.

Jeg er ansatt i NSB, Norges Statsbaner. Hver gang Jernbaneverket skal drive vedlikehold på en toglinje får jeg gleden av å veilede selskapets mange passasjerer til riktig «buss for tog». Bare skillet mellom Jernbaneverket og NSB virker forvirrende og uklart for de fleste jeg møter, og utover det kommer passasjerene til Flytoget og NSB Gjøvikbanen AS – som jeg ikke skal hjelpe, vi er tross alt et konkurrerende selskap.

LES OGSÅ: Sverige som skrekkeksempel

Videre er arbeidsgiveren min, NSB Persontog, en del av NSB-konsernet, som har egne selskaper for eiendom over stasjonsområder (ROM eiendom), kjøring av godstog (CargoNet), busser over hele landet (Nettbuss), vedlikehold og oppgradering av togsett (Mantena) og eierandeler i en rekke utenlandske togselskaper, inklusivt alle som kjører på norske skinner. Det er dette konsernet samferdselsministeren og en samla norsk høyreside vil avvikle og skille ut videre i mindre tjenesteleverandører, til andre departement, eller la private ta over. Men hvorfor?

En arbeidsgiver med respekt for de ansatte
Regjeringen mener de skal gjennomføre en massiv satsing og nytenking rundt jernbane, basert på anbudsrunder og konkurranse mellom selskaper. I dag har NSB-konsernet i underkant av 13.000 ansatte (2014) i bedrifter som drives med profittmotiv og som i fjor gikk med et overskudd på rundt én milliard, hvorav 750 millioner ble tatt ut til å kunne brukes på andre ting. I selskapet jeg jobber i har vi et godt arbeidsmiljø med fokus på trygghet og integrering, og vi er stolte over jobben vi gjør. Det er jeg sikker på at gjelder for de fleste ansatte i konsernet, enten man jobber som bussjåfør, konduktør, i billettsalg eller som trafikkplanlegger. De ansatte ønsker å gi passasjerene et så godt tilbud som mulig, men dette er tydeligvis ikke effektivt nok for Høyre, FrP og deres støttepartier.

Men det er arrogant av regjeringen å gå inn for en massiv reform som angår alle våre arbeidsplasser og gjør oss usikre på framtida, og i tillegg underkommunisere hva konkurranseutsetting vil ha å si for våre arbeidsvilkår – dersom vi får beholde arbeidsplassen vår. Spesielt når de i tillegg til dette nekter for at det er en avvikling av NSB, på tross av at nettopp det blir konsekvensen, slik Norsk Jernbaneforbund og Norsk Lokomotivmannsforbund oppfatter det. Denne holdningen fra regjeringen vekker lett assosiasjoner til Thatchers privatiseringsbølge og fagforeningsknusing i 80-tallets Storbritannia, og er som et mer nærliggende ekko fra Bjørn Kjos’ påstander om at hans ansatte vil få de vilkårene de har i dag, mens han samtidig insisterer på å redusere deres medbestemmelsesrett og splitte arbeiderne i datterselskaper.

LES OGSÅ:Velferdsstatens kronjuvel – det offentlige helsevesenet

Ett konsern – ett forbund
I NSB har vi et sterkt samhold, og hele konsernet (med unntak av lokomotivførerne) er godt organisert i Jernbaneforbundet. Dette samholdet må vi bygge videre på, heller enn å dele arbeiderne inn i ulike underleverandører av tjenester, slik som ble gjort i Jernbaneverket under Bondevik-regjeringen, der man hadde et mål om å slanke mengden ansatte for å slippe private til.

En aktiv politikk for å sørge for et samordna, effektivt og attraktivt buss- og tognett i Norge krever at man hører på arbeidstakerne og passasjerene, ikke at man kutter mest mulig i kostnaden per tog som går. Det er ikke storkapitalen i kinesiske Mass Transit Railway (som er interesserte i å investere i Norge) som veit best hvor skoen trykker.

Vi kan bygge et sterkt NSB
I Europa har man sett to ulike veier å gå i såkalte jernbanesatsinger. Det ene er å dele opp strekninger og tjenester til konkurranseutsetting for å øke effektiviteten, slik Sverige og Storbritannia har gjort, og som det virker som regjeringa vil gå i retning av. Det andre er å styrke den statlige aktøren ved å utvide tilbudet og sprøyte inn betydelige midler over statsbudsjett eller egne fond (i Sveits kommer deler av pengene fra miljøavgifter på for eksempel drivstoff til biler), som i de nå store toglandene Sveits og Tyskland. Dette bør også være mulig i Norge, for om vi tar oss råd til å bruke 40 milliarder til å utvide E18 på de ca. 25 kilometerne mellom Oslo og Asker, bør vi kunne bruke tilsvarende summer på jernbaneutbygging. Et sterkt NSB gir stabile og attraktive arbeidsplasser, og muliggjør en langsiktig og visjonær samferdselspolitikk underlagt folkets, og ikke pengenes, kontroll.

Utrygge ansatte og dårligere tilbud
I tillegg til et større, raskere og mer punktlig togtilbud, får vi da også muligheten til å ivareta de sterke og gode tariffavtalene som preger norsk jernbane og hele NSB-konsernet. For det er nemlig slik at med flere ulike selskaper og flere tjenester satt ut på anbud, vil lønn- og arbeidsvilkårene bli angrepet. Det skyldes både krav om mer effektivitet og lavere kostnader (selv i dagens NSB har jeg gått fra fast ansatt til vikar i stillingen min, og mista ansattgoder man tidligere tok for gitt), samt at man ikke kan stille krav, som for eksempel avtalefestet pensjon i anbud, grunnet EØS-reglement.

Jeg håper regjeringa inkluderer oss ansatte i konsernet i å vurdere andre løsninger som er bedre egna for norske trafikk- og arbeidsforhold, og ikke ser seg blinde på egne ideologiske mål som først og fremst går ut på konkurranseutsetting, med redusert punktlighet og togkaos som en følge. Det koster mye å hjelpe folk når toget stopper.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.