«Nei til EØS, TTIP og TISA – Vi vil ikke utkonkurrere hverandre». Slik lyder en av de elleve offisielle parolene i dagens 1.mai-tog i Oslo. De to siste er forkortelser for internasjonale avtaler få har hørt om, færre vet hva står for og nesten ingen kjenner innholdet i. EØS er en gammel kjenning som stadig flere arbeidsfolk i Norge kjenner på kroppen. Alle har det til felles at store selskapers frihet til å tråkke på arbeidere er et overordnet premiss.
LES OGSÅ: Traktatene som vil dominere verden
EØS i skjul
I 1992 godkjente Stortinget EØS-avtalen og to år seinere ble den underskrevet av Gro Harlem Brundtland. Det var like før Brundtland sammen med resten av de politiske og økonomiske elitene i Norge skulle gå på en vanvittig smell da folket trosset en absurd skremselspropaganda fra media, politikere og næringslivet og sa nei til EF.
Med EØS ble likevel mange av EUs regler og restriksjoner sneket inn bakdøra, uten diskusjon, uten å rådføre seg med folket og uten å klargjøre konsekvensene. Følgene av avtalen var også umulige å forutse. De har blitt utvidet i takt med EØS’ levetid og vært en klamp om foten for norsk demokrati og arbeiderrettigheter.
Som grunnlag for EØS-avtalen ligger de såkalte fire frihetene, at selskaper skal sikres fri bevegelse av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Det er altså selskapers frihet som ligger til grunn for avtalen. Døde strukturer, institusjoner, byråkratier, med mål om å ekspandere og profittmaksimere, vurderes som det viktigste.
Vi vet at deres friheter går på bekostning av menneskene som underlegges deres makt.
TTIP og TISA bak din rygg
I likhet med EØS-avtalen framforhandles TISA og TTIP bak min og din rygg. Folket holdes utenfor. Organisasjonslivet som innehar verdifull kompetanse om handelspolitikk, internasjonal økonomi, sosial rettferdighet og fordeling er ikke med. Fagbevegelsen som representerer arbeiderne ekskluderes. Med på forhandlingene er derimot multinasjonale selskaper. Det er de avtalene lages for, delvis av, og det naturligvis de som vil profittere.
Frontalangrepet på demokratiet er ikke bare til stede i måten forhandlingene gjennomføres. Hemmeligholdet er et problem grunnleggende problem, men når det meste vi vet om TISA og TTIP kommer fra Wikileaks, kan vi være sikre på at de har gode grunner til å skjule det de driver med.
For hvem er det som synes det er en god ide at myndighetene ikke skal kunne bestemme at velferdstjenester på ny skal kunne drives av det offentlige? Hvem er det som tjener på at en reguleringsendring for tjenester må gå i retning av mer drift av profittmaksimerende aktører? Dette er henholdsvis frys- og skralleklausulene, som er sentrale deler av TISA-avtalen. Om bestemor på eldresenteret, guttungen i barnehagen eller jenta på skolen først blir tatt hand om av noen som setter økonomisk vinning over alt annet er det ingen vei tilbake.
Vi vet at selskapene må tenke profitt før noe annet, det er deres eksistensgrunnlag. Vi vet også hvem som er de første til å tape på privatisering og anbudkonkurranser på velferdstjenestene (som jo også er en form for privatisering). Det er arbeiderne – være seg vaskere, hjelpepleiere, barnehageansatte eller andre – som betaler i form av lavere lønn, dårligere pensjon, mer midlertidighet og et ansettelsesforhold hvis sikkerhet i beste fall er begrenset av varigheten på anbudet.
LES OGSÅ: Rasjonaliteten i nasjonalstaten – en motvekt til det udemokratiske overnasjonale
Saksøkes for velferd
Hvem er det som ønsker at selskaper skal kunne saksøke stater på grunn av at framtidig profitt står i fare som følge av politiske beslutninger i landet de opererer i? Svaret er åpenbart og om det ikke er det så kan det nevnes at under nåværende regler har Egypt blitt saksøkt for å ha hevet minstelønna, Uruguay har blitt saksøkt for restriksjoner på tobakkssalg og El Salvador har blitt saksøkt av et gruveselskap for å verne om landets natur og vannressurser og ikke ha gitt en gruvedriftskonsesjon. Disse såkalte investor-stat-tvistedomstolene skal under TTIP-avtalen få utvidet makt. Det er kun selskaper som kan saksøke staten og som dommere sitter vanligvis forretningsadvokater som den ene dagen hyres inn av selskapene og den neste skal vurdere om disse skal tilkjennes erstatning av saksøkte stater. Snakker om bukken og havresekken…
Om selskapene skulle tape et søksmål vil de likevel ha en enorm avskrekkende effekt på stater. Et lite land kan risikere å få en armada av advokater etter seg, som vrir og vrenger på lover som er utformet av de samme gigantene som saksøker. Dette om de skulle være så frekke å sette egne innbyggeres velferd og sikkerhet over inntjeningen til de i verden som har aller mest fra før.
Det udemokratiske faktum at rike folk og store selskaper har en enorm makt skal forsterkes. Vi bevitner ubesudlet antidemokratisk elitisme.
Arbeiderkamp nedenfra
Det er ikke bare TISA og TTIP hvor de mektige som aldri har fått sin makt fra folket har hatt en finger med i spillet. De nevnte «fire frihetene» kom som bestilt fra European Round Table of Industrialists, et råd som er omtrent akkurat hva det høres ut som at det er. Også den norske befolkningen har blitt underlagt disse «frihetene» gjennom EØS. To konkrete konsekvenser er at midlertidige kontrakter og løsarbeid langt på vei har blitt normalisert gjennom vikarbyrådirektivet, og at man innfører anbudsordninger i kommuner og stat som forfordeler store internasjonale aktører. Begge undergraver arbeidernes mulighet og rett til å organisere seg.
Norge er ikke med i TTIP-forhandlingene, da det er en tiltenkt avtale mellom EU og USA, men vi vil bli påvirket gjennom vår tilknytning til EØS. Som vane er når vi skal underlegges direktiver og lover fra unionen vi ikke er medlem av, er det tyst fra EU-vennlige politikere og presse. Motstanden mot vikarbyrådirektivet og postdirektivet har tydlig vist oss at kampen mot udemokratiske reformer må komme nedenfra. Toppene i Arbeiderpartiet banker på døra til et direktørkontor for å be om råd heller enn en samtale med grasrota i fagbevegelsen. Dessverre har utviklingen i sentralt i LO gått i samme retning.
Motstanden som har vært ytt mot EØS, TTIP og TISA har kommet fra oppvakte folk som lenge før politikere og prateklassen har ropt varsko om farene ved en politikk preget av elitenes interesser og som kun skal snakkes om når de mektigste møtes. Det er gjennom en bevegelse samlet i organisasjoner som Attac, Nei til EU, Folkebevegelsen mot TISA samt deler av fagbevegelsen at disse spørsmålene har blitt reist.
Presset for en demokratisk utvikling har bestandig kommet nedenfra. Forbedring av arbeideres kår er det arbeiderne selv som må sørge for.
LES OGSÅ: 10 ting du må vite om TISA
Folket sa nei!
Arbeiderbevegelsen har en lang og stolt historie når det kommer til å kjempe for demokrati, menneskerettigheter, frihet og velferd. Mot stat, kapital, politi og militær har man stått, dag etter dag, år etter år, tiår etter tiår. Det er denne kontinuerlige striden, presset nedenfra, som har gitt sosiale framskritt, ikke makthaveres generøsitet eller kapitalisters velvilje.
8-timersdag, sykelønn, avskaffelse av barnearbeid, anstendige lønninger, arbeidsmiljølov, yrkesskadeerstatning, likelønn, fast ansettelse og så videre. Det er ikke gaver som har kommet fra oven, men rettigheter man har kjempet fram. Mange har ofret mye – noen til og med livet – for det man med rette ser på som selvfølgeligheter i dag. Men disse rettighetene kan ikke tas for gitt, noe sittende regjering har vist oss til fulle.
Da folket sa nei i 1994 var det med en beskjed om at demokratiet, selvbestemmelsesretten, arbeiderrettigheter og velferdsstaten ikke skulle tukles med. Et budskap basert samhold og internasjonal solidaritet gjorde at folket trosset alle odds og vant. I dag er det knapt noen som tør påstå at man valgte feil.
Det er svært gledelig at 1.mai-komiteen i Oslo har kommet fram til at EØS, TTIP og TISA utgjør en trussel mot arbeidere. LO i Oslo er adskillig nærmere arbeidere flest enn deres kollegaer sentralt. Det er kun gjennom presset fra arbeidere, medlemmer, foreninger, forbund og lokale LO-avdelinger, i tillegg til øvrig organisasjonsliv og protestaksjoner, at Landsorganisasjonens ledere vil komme fram til den eneste rette avgjørelsen – å kreve at Norge trekker seg ut av forhandlingene om TISA og ut av EØS.
I ånden av Chicago
I Chicago begynte en generalstreik 1. mai for åtte timers arbeidsdag. Det er 130 år siden. To dager seinere ble fire arbeidere skutt og drept. Under Den internasjonale arbeiderkongressen tre år seinere i Paris ble det bestemt at startdagen for streiken skulle være arbeidernes internasjonale kampdag. Det er heller ikke mange som i dag vil mene at de streikende i Chicago tok feil.
Kampen mot EØS, TTIP og TISA er i ånden til Chicago, til 1. mai og til EU-motstanden i 1994. For arbeideres rettigheter, internasjonal solidaritet, demokrati, en folkebevegelse som fortsetter tross motstand fra makta, lukkede dører, ekskludering og fortielse.
De internasjonale avtalene må sees i sammenheng med hverandre. Derfor er det logisk at de er samlet under én parole. På samme måte kan heller ikke én arbeiderkamp sees uavhengig av en annen – om den skjer på arbeidsplassen eller på gatene, mot hotellbaroner eller mot regjeringen, for demokrati eller for høyere lønn, i Norge eller i Kina.
8-timersdagen ble innført i mesteparten av den vestlige verden i kjølvannet av den russiske revolusjonen. Frykten for at arbeiderne faktisk var i stand til å ta makta gjorde at makthavere ga etter. Den internasjonale solidariteten er en av grunnverdiene til arbeiderbevegelsen og har brakt med seg noen av de største seirene. Det var med denne i bunn man vant EU-kampen og det er slik vi må bekjempe EØS, TTIP og TISA.
Gratulerer med dagen!
