Hvem eier Norge?

Det sies at det ikke finnes fattigdom i verden, bare urettferdig fordeling. I følge FN lever rundt 1,2 milliarder mennesker i ekstrem fattigdom, samtidig ser vi store ressurser utvinnes og brukes verden over. Det er ikke nødvendigvis galt å utnytte ressursene, men det er hvordan og av hvem som er viktig å ha fokus på.

Se for deg et land, et land hvor det både er vann, skog, fjell, fisk, olje, gass og mineraler på sjø og land. Men over 80 % av befolkningen i dette landet lever i fattigdom. Det fordi det kun er private aktører som driver dette kommersielt, konkurransen er stor og selskapene kjemper seg imellom for å produsere billigst mulig. I tillegg tjener eierne av selskapene nok til å fø store deler av befolkningen og er tilnærmet nullskatteytere. Riktignok skapes det arbeidsplasser, men vilkårene for de som er i arbeid er svært dårlig.

I et annet land, finnes det nesten ikke fattigdom, dette til tross for at landet ikke har like mye ressurser. Her er de myndigheter som er valgt til å forvalte landet opptatt av at ressursene som finnes i landet skal fordeles. Staten eier vesentlige deler av ressursene og utbyttet skal komme folket til gode gjennom velferdsordninger som utdanning, grunnleggende helsetjenester, barnehager, penger til å klare dagen ved sykdom og eventuell arbeidsledighet. Det legges til rette for arbeid og et anstendig arbeidsliv. Det finnes kanskje ikke så mange «rikinger» i dette landet, men forskjellene er små, og folks levekår er jevnt over mye bedre.

Så tilbake til det opprinnelige spørsmål, kan en si at en si at vi eier landet dersom våre naturressurser eies og drives kun av private aktører? Om disse ikke betaler skatt eller skaper arbeidsplasser som gir en anstendig jobb med ei lønn å leve av? Dette er faktisk realiteten. Jeg har vært i land der private selskaper får eiendommer av staten uten å betale ei eneste krone i skatt til landet, som i det minste kunne gått til finansiering av grunnleggende helsetjenester.

I Norge har vi i stor grad klart å holde på verdien og tanken om at vi må eie viktige ressurser selv. Om vi ikke eier, kan vi styre slik at det kommer folket til gode i form av arbeidsplasser der de bor, ved for eksempel leveringsplikt til lokale fiskemottak. Eller ved hjemfallsrett der staten tar over et eventuelt anlegg vederlagsfritt etter konsesjonsdato har utløpt. I tillegg til dette, legger til rette for at folk organiserer seg og har et godt lovverk i grunn. Slik at lover og avtaler regulerer et anstendig arbeidsliv for vanlige folk.

Men dette er stadig under press, vi ser klare skiller i det politiske landskap. Noen vil mer eller mindre ha fri flyt av private aktører uten særlig kontroll over disse, mens noen vil bevare å utvikle statlig eierskap. Nå er 1.mai like rundt hjørnet og det er på tide å minne oss selv på hvem som faktisk står for disse verdiene, hvem som krevde innflytelse og mer bestemmelse over egen hverdag og samfunnet rundt.

Først og fremst er det den organiserte arbeideren, som gjennom ulike foreninger, forbund og LO klarte å samle nok folk som medlemmer til å kreve sin rettmessige plass i samfunnet og sitt eget land. Ikke bare innflytelse via sin forening og forbund, men disse folkene tok også plass i politiske partier og senere storting og regjeringer. Så om vi fortsatt vil eie vårt eget land, ha innflytelse, å sikre rettferdig fordeling må vi huske på hvem som tok kampene før oss, å videreføre disse tankene.