Prinsippløs feminisme på ville veier

 Å skape rom på venstresiden for en feminisme som står i motsetning til klassekamp er verken nødvendig eller strategisk.

Morten Johansen
Om Morten Johansen (29 artikler)
Morten Johansen er lønnsarbeider.

 

Formålet med innlegget En feminisme også for vaskehjelpen var å få frem hvilket system fenomenet vaskehjelp i private hjem forutsetter. Dernest å understreke at en feminisme som forutsetter et klassesamfunn bør byttes ut. Mitt anliggende var verken å oppfordre til forbrukermakt eller moralisme. Jeg ser derfor ingen grunn til å kommentere hvor Susanne Skjørberg har vokst opp, hvilken arbeidserfaring beste- og oldemoren hennes har eller minsteprisen Susanne Skjørberg samvittighetsfullt forlanger at klærne hennes skal koste.

Etter min mening reiser hennes innlegg Mye plass og lite luft på venstresiden? tre substansielle spørsmål som besvares nedenfor i tur og orden:

  1. Hva er forholdet mellom feminisme og klassekamp?
  2. Hvorfor skiller vasketjenester seg fra andre tjenester?
  3. Strategiske betraktninger om venstresidens forhold til middelklassen.

 

Hva er forholdet mellom feminisme og klassekamp?

Det første innlegget skapte misforståelsen at ”feminisme kun er gyldig dersom den er underlagt klassekampens premisser”. For å rette opp dette inntrykket må vi gå skjematisk til verks og skille mellom tre typer feminisme.

Den første type feminisme kan eksemplifiseres med kampen for kraftig lønnsvekst i kvinnedominerte lavinntektsyrker. Her går klassekamp og kvinnekamp hånd i hånd. Jeg mener imidlertid at klassekampen er primær. Stiller vi spørsmålet: Hvorfor bør mennesker i kvinnedominerte lavinntektsyrker få høyere reallønnsvekst enn andre, er ikke svaret at de er kvinner, men at de har lav inntekt. Hvis vi mente at årsaken til at de burde få høyere lønn var deres kvinnelighet, ville det implisert at høyinntektskvinner burde få høyere reallønnsvekst enn menn med lav inntekt. Men det mener vel ikke Skjørberg?

Den andre formen for feminisme kan eksemplifiseres med kampen mot vold mot kvinner. Dette er en kamp som i liten grad er knyttet til klassekamp (selv om klassebakgrunn kanskje kan være en av flere variabler som predikerer sannsynligheten for at noen menn er voldelige). Derfor må denne kampen føres med et feministisk utgangspunkt, men det betyr ikke at kampen står i motsetning til klassekamp. Jeg antar at det ikke hersker uenighet om disse to eksemplene.

Den tredje formen for feminisme er det jeg omtaler som ”feminisme” med anførselstegn – og det er først her det blir vanskelig – fordi denne feminismen står i motsetning til klassekamp. Den forutsetter at dagens samfunn med høy grad av inntektsulikhet skal videreføres og blir således med på å forsterke dette systemet. Derfor krasjer denne formen for feminisme med den første. Dersom inntektsulikhetene i Norge ble kraftig redusert, ville ikke middelklassekvinner (eller menn!) ha råd til vaskehjelp. Her må man altså velge. Enten, eller. Enten står man på vaskehjelpen og klassekampens side. Eller så står man på de rikes side, og forsvarer at de har høyere inntekter enn andre slik at de har råd til å skaffe seg tjenestefolk.

 

Hvorfor skiller vasketjenester seg fra andre tjenester?

Vask i private hjem er en arbeidsintensiv tjeneste som gjentas relativt hyppig. Av den grunn er det rimelig å anta at arbeidsdelingen ikke har bidratt til å øke produktiviteten i denne bransjen nevneverdig. Hvis denne antagelsen er riktig, vil ikke vaskehjelpen vaske vesentlig raskere enn det vanlige folk gjør. Dette plasserer vaskehjelp i samme kategori som dagmamma. Samfunnet som helhet sparer ikke særlig med tid på at noen utfører disse oppgavene fremfor andre. Å kjøpe vasketjenester forutsetter derfor inntektsulikhet hvis det skal være økonomisk rasjonelt for den som kjøper tjenesten. Dette stemmer også overens med virkeligheten. SSB skriver: ”Eksempelvis har 24 prosent rengjøringshjelp blant foreldre med en husholdningsinntekt på minst 900 000 kroner etter skatt, mot bare 2 prosent av foreldre med en husholdningsinntekt under 600 000 kroner”. Selv om vanlig folk i hypotetiske scenarier kunne prioritert både det ene og det andre er det slik at i virkeligheten er det nesten bare rike folk som ”prioriterer” dette.

Vaskeyrket skiller seg fra å kjøpe eksempelvis mekanikertjenester. Innenfor mekanikeryrket har arbeidsdelingen ført til produktivitetsvekst fordi et verksted med moderne utstyr kan utføre langt flere reparasjoner per arbeidstime enn det en lekmann kan, selv når man regner inn utdannelsen til mekanikerne. Det vil si at det er ingen nødvendighet at mekanikeren tjener dårligere enn kundene sine, fordi kunden sparer såpass mye tid på å benytte mekaniker fremfor å utføre reparasjonene selv. Det hadde vært økonomisk rasjonelt å benytte mekanikere, selv om de hadde tjent godt.

Det er altså ikke kjønnet yrkesutøverne har som er det vesentlige i denne diskusjonen, men om det er arbeidsintensive yrker som ikke krever ferdigheter utover det de fleste allerede besitter. De fleste lever et helt liv uten å benytte vaskehjelp og klarer å vaske helt fint selv.

Rent hypotetisk kunne man sett for seg at den teknologiske utviklingen bidro til at økt produktivitetsvekst også innenfor renhold i private hjem og gjorde vaskehjelp til et høykompetanseyrke. Rapporten Virkninger av allmenngjøring av tariffavtaler viser imidlertid at arbeidsinnvandringen fra EU sørger for at det konstant eksisterer en reservearme av arbeidere klare til å påta seg denne typen arbeidsoppgaver. Dette fjerner incentivene til teknologisk utvikling. Så langt har produktivitetsveksten først og fremst skjedd gjennom vaskemaskiner og oppvaskmaskiner som uproblematisk kan opereres av vanlige folk. Dette endrer derfor ikke noe på kalkylene over.

 

Strategiske betraktninger om middelklassen

Dette leder til det strategiske spørsmålet om hvordan venstresiden skal forholde seg til middelklassen. Først er det viktig å avklare hva som konstituerer klassetilhørighet. Etter min mening er det først og fremst økonomi som er avgjørende, det vil si inntekt og formue. Nok snakk om kulturell kapital nå. Dernest mener jeg at det er mest hensiktsmessig å skille mellom hvem som tjener på universaliserbare fellesskapsløsninger og hvem som taper på det. Det er her hovedklasseskillet går.

Dersom venstresiden ikke skulle støte fra seg, men heller forsøke å lokke til seg flere høyinntektskvinner (og menn) kunne de for eksempel støtte Mathilde Tybring Gjeddes  forslag om gunstigere skatteinsentiver for bruk av vaskehjelp. Dette ville gjort at en større andel av høyinntektsgruppene kunne tatt seg råd til å kjøpe vaskehjelp.  Dette ”feministiske” tiltaket som kommer relativt rike kvinner (som i snitt gjør mer husarbeid enn mennene sine) til gode, bidrar til å flytte en større del av de som tjener på fellesskapsløsninger over i klassen av de som taper på fellesskapsløsninger. Spørsmålet er ikke om det isolert sett er urettferdig at kvinner i gjennomsnitt gjør mer husarbeid enn menn, spørsmålet er hva man skal gjøre med det.

Det er strategisk uklokt å legge til rette for tiltak som bare skaper større avstand mellom livene til tradisjonell arbeiderklasse og såkalt middelklasse. En langt bedre strategi er etter min mening å gå inn for at fellesskapsløsningene stadig forbedres (det vil også si arbeidstidsreduksjoner så lenge det er produktivitetsvekst), samt sørge for at gruppen som taper på felleskapsløsninger er så liten som mulig. Hvis det betyr at noen av de få prosentene som benytter vaskehjelp går til Høyre, så er det et akseptabelt offer. Offeret blir trolig kompensert ved at man vinner tilbake noen av de som havnet i FrP fordi de oppfattet at venstresiden kjempet for interessene til en liten og virkelighetsfjern elite.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.