I dag eier 1 prosent av verdens befolkning over halvparten av verdens formue. Hva er viktigst å forandre dersom man ønsker en verden med like muligheter for alle?
– Ulikhetene er groteske. Ikke noe annet ord kan beskrive situasjonen. Det er rart at ikke flere er hissige, sier Kalle Moene, på Attacs seminar om global ulikhet.
«Fra global ulikhet til global rettferdighet» var tittelen på Attacs «ulandsseminar» ved Universitetet i Oslo nylig. I panelet satt Helene Bank (For Velferdsstaten og Attacs fagråd), Simon Reid Henry (PRIO), Lars Peder Nordbakken (Civita) og Kalle Moene (professor i økonomi, UiO). Ordstyrer var Kjersti Kanestrøm Lie, redaktør i Verdensmagasinet X.
Spillet er rigget
Spilleregler var gårsdagens buzzord. Alle paneldeltagerne er enige om at spillereglene i den globale økonomien gjør de rike både rikere og mektigere. Skattepolitikken og handelspolitikken er to arenaer hvor «spillet er rigget», som det heter på godt norsk. Din sjanse i spillet er avgjort på forhånd. De rike landene og deres støttespillere lager handelsregler som gagner dem. Skattepolitikken styres etter press fra store selskaper, som allerede gjemmer fortjenesten sin i skatteparadis.
Vrangforestillinger om økonomien
— Vi må bli kvitt noen vrangforestillinger, blant annet at det skal finnes en uregulert markedsøkonomi. Det har har det aldri gjort, mener Nordbakken fra Civita. Nordbakken ønsker like spilleregler for alle, sier han.
Helene Bank fra For Velferdsstaten mener derimot at nettopp ulik behandling av land, i for eksempel handelspolitikken, er nøkkelen til å bekjempe ulikheten.
— Vi har en passiv regjering, mener Nordbakken, om utviklingspolitikken til Norge. Helene Bank mener derimot at vurderingen av Norge som «passiv» underkjenner måten norsk utenrikspolitikk fungerer på i realiteten.
— Vi har en ekstremt aktiv regjering. De økonomiske ressursene rettes inn der Norge har eksportinteresser. Initiativer for å skape et politisk handlingsrom for utviklingsland har Norge gjort alt for å hindre, fastslår hun. — Idet vi fikk et oljefond ble vi grunnleggende imperialistiske.
— Norge på toppen av gnierindeksen
Kalle Moene mener oljefondet er selve «testen på om vi er skikkelige folk». — Når vi først skal gi bort penger, skal vi tjene på det. Om den norske staten virkelig bryr seg om ulikhet, burde Norge gi bort oljefondet, som Norge har «fått», mener han.
— Det er lite bekymring blant de rikeste i verden. De kunne gjort noe med det. Men de begrenser seg til å rynke pannen.
Moene har utviklet en «gnierindeks» sammen med kollega Jo Thori Lind på UiO. Gnierindeksen måler hvor godt land er til å fordele rikdommen i befolkningen. Verst er Sør-Afrika.
— Verden som helhet er nå på nivå med Sør-Afrika i ulikhet. Det er en gedigen skuffelse for alle som er opptatt av politikk, mener Moene, med referanse også til kampen mot apartheidregimet.
Mest gniene av alle er likevel Norge, mener Moene.
— Vi er et gjerrig land og et gjerrig folk. Og det er helt greit, om det er det vi ønsker, påpeker han,
Ulikheten er kompleks
Samfunnsgeograf Simon Reid Henry, fra fredsforskningsinstituttet PRIO, har nettopp gitt ut boka The Political Origins of Inequality. Han mener politikerne holder seg unna de grunnleggende byggeklossene i økonomien.
— Politikerne vil ha én løsning. Men ulikhet er komplekst.
Reid Henry forklarte den globale dimensjonen på ulikheten med et konkret eksempel. Ulikheten i USA gjør at noen har råd til hjemmehjelp og til å sette ut jobben til en filippinsk immigrant. Hun sender pengene hjem til sine svigerforeldre, som tar hånd om barnet og bruker pengene på å sende barnet på en privatskole.
TTIP forsterker ulikheten
Det ble nevnt flere eksempler på ulikhetens virkning i politikken. Moene snakket om en ulikhetsmultiplikator, hvor samfunnsutviklingen foregår innenfor en selvforsterkende prosess mellom politisk innflytelse og politikkens tilbakevirkning på økonomien. De nye handelsavtalene som er under forhandling er kanskje de klareste eksemplene.
Nordbakken ga en annen og langt mer reflektert vurdering av TTIP-avtalen enn det vi har sett fra Civita tidligere.
— Noen sitter veldig nære bordet, sier han og viser til TTIP-forhandlingene, hvor tunge næringslivsinteresser har lobbet fram en helt spesiell handelsavtale med alvorlige konsekvenser for demokratiet.
Ønsker mer privilegier
Ordstyrer fra Verdensmagasinet X ba panelet om å komme med én idé hver som de mente var den beste til å bekjempe ulikheten:
— Hvorfor kan ikke Norge gå sammen med andre små og åpne økonomier og lage en global handelsavtale alle er med på – uten spesialprivilegier, sier Nordbakken.
— Jeg vil ha spesialprivilegier til utviklingsland, slik at de kan ha et politisk handlingsrom. Begrense markedet der de vil og ha sin egen sysselsettingspolitikk, sier Helene Bank.
— Vi må rette opp i et historisk maktmisbruk, mener Moene. — Den største utfordringen er å slutte å tenke at økonomien vi har i dag er naturlig.
— Hvis vi er så enige, hva er da problemet, undrer Reid Henry. Han mener det ikke mangler gode alternativer som er gjennomførbare. Men det finnes ikke en kraft som mobiliserer for det paradigmeskiftet som trengs. — Hvem er vi?, spør han, og etterlyser en solidaritet som går lengre enn det nasjonale fellesskapet.
— Det handler jo om maktkamp, brøt Helene Bank inn med et smil til slutt.
Ulandsseminaret er en møteserie organisert av SAIH og Senter for Utvikling og Miljø (SUM). Attacs ulandsseminar var støttet av Norad.