Hvis kvinnene streiker stopper verden

Fra kvinnestreiken i Santa Fe, Argentina, 8. mars 2017. Foto: Titi Nicola

Kvinnestreiken er en respons på den sosiale, juridiske, politiske, økonomiske, moralske og verbale volden som kvinner opplever. Hvis våre liv ikke betyr noe, kan vel verden produsere videre uten oss.

Anita Leiva
About Anita Leiva (1 Articles)
Anita Leiva er feminist fra Ururguay og utdannet økonom.

Fordi jeg  er en Uruguayansk-svensk kvinne er mitt feministiske perspektiv preget av personlige erfaringer fra Uruguay, og direkte konsekvenser av det patriarkalske systemet i Latin-Amerika. Dette er mitt ståsted, hvorfra jeg betrakter verden.

Selv om feminister overalt strever etter det samme: et mer likestilt samfunn hvor kvinner og andre kjønnsidentiteter oppnår sosial rettferdighet, er det viktig å peke på at feminismen har geografiske forskjeller. På grunn av at jeg vokste opp i et relativt fattig land i sør, på av et av de minst likestilte kontinentene, tør jeg si at disse perspektivene har formet meg i en annen skole av feminisme enn den europeiske feminismen. Til tross for forskjellene i perspektiver har vi imidlertid vært samlet over hele verden under parolen: ‘’Solidaritet er vårt våpen’’.

LES OGSÅ: Sekstimarsdagen: Eit columbi egg for meir likestilling

Det ubetalte arbeidet
Kvinnestreiken er en respons på den sosiale, juridiske, politiske, økonomiske, moralske og
 verbale volden som kvinner opplever på forskjellige måter, og i ulik grad. Volden gir seg forskjellige uttrykk avhengig av hvor i verden man befinner seg. Jeg vil prøve å forklare hva det betyr for oss i det politiske sør, ikke det geografiske.

Blant de forskjellige aspektene ved det patriarkalske systemet møter vi forskjellene mellom inntektsgivende arbeid og usynlig arbeid. For å illustrere dette; Selv om uruguayanske kvinner jobber like mange betalte timer som uruguayanske menn, og timene som brukes på ubetalt arbeid er like mange som timene som brukes på betalt arbeid i hele økonomien, er arbeidsbyrden ulikt fordelt. Mens mennene bruker rundt 30 prosent av tiden sin til ubetalt arbeid hjemme, bruker kvinnene mer enn 60 prosent av deres totale produktive timer på ubetalt og usynlig arbeid. Til sammenligning ser vi at norske kvinner i gjennomsnitt bruker 55 prosent av tiden til oppgaver i hjemmet, mens norske menn bruker 40 prosent av deres tid til ubetalt arbeid.

Forskjellene mellom kjønnene er ikke like store i Norge som i Uruguay, men det er forskjeller, og det er til syvende og sist uttrykk for det samme systemet: det patriarkalske.

LES OGSÅ: 8. mars — årets viktigste dag

Kvinnekamp er også klassekamp
Når vi ser nærmere på forskjellene i tidsbruk mellom kjønnene i Uruguay ser vi at jo lavere vi går når det gjelder inntekt, jo mer ulikt og urettferdig blir denne fordelingen i bruk av tid.

Den offentlige omsorgen for for eksempel barn, funksjonshemmede og eldre i Uruguay er ikke utviklet slik som i Europa. Når det gjelder omsorgsarbeidet er asymmetrien mellom kjønn enorm.

I fattige familier er det stort sett kvinner som utfører det ubetalte og usynlige arbeidet, og det fordeles da på kvinnene som bor i huset. I middel- og høyinntektsfamilier er det annerledes, og her ser vi en klar klassekomponent. De som har råd til det setter helst bort en stor del av husarbeidet til fattige kvinner (dette anses som kvinnearbeid), og de tar slike jobber fordi de er i en desperat situasjon. Jeg tør å si at kvinnekamp også er klassekamp.

Kvinnedrap
Under det patriarkalske systemet er det flere måter menn kan dominere over kvinner på. Et av de mest forferdelige eksemplene på hvordan dette systemet uttrykker seg er gjennom kvinnedrap. I Uruguay drepes en kvinne hver uke fordi hun er kvinne.

I Argentina er tallet en kvinne hver 30. time, og i Mexico syv kvinner hver dag. 12 latinamerikanske blir drept hver dag. Mange kvinner forsvinner. Det begås voldtekter av kvinner både innenfor og utenfor familien som aldri blir rapportert. Dette siste aspektet av systemet deler vi dessverre med resten av verden.

Dette er bakgrunnen for den andre kvinnestreiken og forskjellige protester i hele verden; i land som USA, Sverige, Argentina og Thailand for å nevne noen. I fjor var det over 300 000 mennesker som marsjerte i Uruguay, 600 000 i Chicago. Denne protesten er en måte å vise fraværet av kvinner på arbeidsplassene våre så vel som i hjemmene, jobben vi utfører, og for å fortelle verden at «hvis våre liv ikke betyr noe, kan vel verden produsere videre uten oss».

Oversatt til norsk av Cathrine Sandnes.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

3 Comments on Hvis kvinnene streiker stopper verden

  1. willd // at // Reply

    Å fokusere på offerrollen hjelper ikke selv om om det kan virke slik. Det er en illusjon at å selv vise fram at man er et offer, hjelper.

  2. Hvis norske kvinner nekter å arbeide og legger ned arbeidet, stopper eldreomsorgen og pensjonsutbetalingene og helsetilbudene og undervisningen.
    Hvem ønsker det?

  3. willd // at // Reply

    Kvinnefrigjøring er mange steder blitt noe religiøst, fordi offerrollementaliteten er blitt sånn i sentrum. At konservative lovreligiøse med deres religiøse lovoppfyllelse blir populære da, er ikke merkelig, fordi offerrollementaliteten kommer med åndelige krav mot andre overfor en selv. En selv er så åndelig god og rettferdig at man åndelig krever av andre.

    I den kristne teologien er det slik at Kristus tok på seg andres svakheter og feil slik at han ikke åndelig krevde, men ga og ofret seg istedenfor. Dermed var det Kristus gjorde, alt annet enn å tape seg eller dø åndelig.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*