*Advarsel: Teksten inneholder triggere for overgrepsofre*
Jeg blir sjokkert over at fagpersoner fremmer et forslag, hvor det skal skilles så drastisk mellom sovevoldtekt og overfallsvoldtekt. Når jeg leser disse forslagene, og ikke minst begrunnelsene, sitter jeg igjen med en følelse av at ikke alle ofre skal tas like alvorlig. Hva slags forslag er dette? Dette er et ekstremt sårbart tema, og det er få som kan sette seg i samme situasjon som en som har blitt voldtatt. Jeg kan det, og jeg vet hvordan dette føles. Jeg vet hvordan det ødelegger deg og får deg til å føle deg verdiløs. Jeg vet hvordan det føles å miste seg selv, og miste den klare veien videre i livet du hadde før hendelsen fant sted.
Konsekvensene og traumene kan være akkurat like store
Jeg ble utsatt for et seksuelt overgrep av ukjente gjerningsmenn, fordi at jeg var på feil sted til feil tid. Jeg føler meg likevel ikke som et større offer enn de som har blir utsatt for sovevoldtekter, konsekvensene og traumene kan være akkurat like store. Skal man på lik linje si at jeg skal ta litt av skylden, fordi jeg gikk alene hjem en lørdagsnatt? Eller for at jeg skrev en melding på telefonen, og ikke så hvem eller hva som gikk foran meg? Som et menneske som har opplevd en slik grusom forbrytelse, begått av mennesker jeg helst vil kalle dyr, hadde det knust meg enda mer om min historie skulle bli kategorisert av mennesker som ikke aner hvordan dette har blitt opplevd av meg. Kun tanken på at et annet mennesket, som ikke kan ane hvilken situasjon jeg sitter i, skal sitte å fortelle meg alvorlighetsgraden gjør meg dårlig.
Å bli sparket mens man ligger nede
Psykiateren Synnøve Bratlie foreslår at man skal dele på skylden når det kommer til sovevoldtekt. Hvorfor i all verden skal et offer for den mest grusomme handlingen ta skylden for noe han/hun ikke har noe kontroll over? «Unnskyld for at jeg sov, slik at du voldtok meg. Jeg forstår godt hvorfor du gjorde det», er det slik det skal bli? En manns eller kvinnes liv kan bli totalt ødelagt, og så skal man oppi det hele dele på skylden med det mennesket som utførte denne handlingen?
Jeg mener personlig dersom Synnøve Bratlie behandler voldtektsofre slik, at hun bør miste retten til å praktisere. Hadde jeg gått til behandling hos henne, og fått høre i en ekstremt sårbar situasjon at skylden delvis var min egen, ville det føles som å bli sparket mens jeg allerede lå nede. Når en har opplevd en slik traume er skyldspørsmålet allerede der. «Hva hvis..?» er en tanke som surret rundt i hode mitt en veldig lang stund i etterkant. Dette fikk jeg høre er helt naturlig, men at det ikke stemte. At jeg ikke hadde noe skyld i det som hadde skjedd, men at jeg rett og slett bare hadde hatt uflaks. Dette har jeg nå slått meg til ro med, men det tok meg nesten 2 år å forstå at det ikke var min skyld. Som nevnt er man i en veldig sårbar situasjon, og livet kan kanskje ikke føles like verdt å leve. Nå har jeg aldri villet ta mitt eget liv grunnet overgrepet, men jeg kan veldig godt forstå de som har den tanken. Man blir ikke den samme personen man var tidligere, og det i seg selv kan være ødeleggende. Det har snart gått 3 år siden jeg ble utsatt for seksuelt overgrep, for meg føles det som det skjedde i går. Jeg kjemper hver eneste dag, og jobber fortsatt med å prøve å finne meg selv.
Frykten for å ikke bli trodd
Jeg ble utsatt for overgrepet i 2011, og jeg anmeldte. Hadde denne debatten begynt å rulle på samme tid hadde jeg aldri anmeldt, nettopp grunnet frykten for å måtte ta 50 % av skylden selv. Altfor få ofre anmelder allerede den dag i dag, og dette er ikke noe som kommer til å forbedre statistikken. Dette kommer til å føre til det stikk motsatte, det vil føre med seg frykt istedenfor lettelsen over å få hjelp. Jeg klarer fint å sammenligne en overfallsvoldtekt med en sovevoldtek, og forstå at det kan være like ille. Sovevoldtekt blir som oftest utført av kjente gjerningspersoner, noe som kan føre til like store traumer som ved en overfallsvoldtekt. Det kan være en venn, eller en bekjent. Noe som kan føre til et dilemma angående anmeldelse eller ikke. Om det er en person man kjenner, hva blir konsekvenser for offeret? Med kjent gjerningsmann er det også lettere å komme til det punktet hvor det blir en rettsak, hvor man som offer må sitte å se dette menneske i øynene og fortelle en hel rettssal alle detaljer om hendelsen. Er det ingen som tenke seg hvordan dette føles? Jeg kan det, på tross av at min sak ble henlagt. Saken ble henlagt grunnet manglende funn på DNA-profil i politiets database, noe som jeg så klart har delte tanker om. Jeg vet veldig godt med meg selv at det å skulle ta del i en slik rettsak, hadde det knust meg. Så klart anmeldte jeg i håp om at gjerningsmennene skulle bli tatt, men allikevel var skrekken for det scenarioet der hele tiden.
Et overgrepsoffer er et offer uansett
Man skal ikke sette en pris på livskvalitet, og menneskets verdighet. Det er ikke opp til mennesker med høye stillinger å gjøre, ingen er i stand til det utenom en selv. Alle mennesker er forskjellige, og reagerer ulikt på alle situasjoner. Ingen andre kan fortelle oss hvordan vi skal takle en traume, det er noe vår egen kropp og sinn bestemmer. Jeg er enig i at voldtekter kan foregå på ulikt vis, og at graden av vold kan variere. Men det er ikke dermed sagt at man ikke skal få lik behandling som offer. Et offer er et offer, uavhengig av ukjent eller kjent gjerningsmann og mengden blåmerker eller andre fysiske skader. Opplever man en voldtekt er ikke det noe man glemmer, uansett hvor mange år som går. Overgrepet er med deg, og du kommer alltid til å få triggere som vekker til live de vonde minnene. Selv om jeg innerst inne ikke liker å kalle meg selv et offer, nettopp fordi jeg prøver alt jeg kan å være sterk, er det et offer jeg er. Det er ikke noe galt å kalle seg selv for det, man blir et offer for et annet eller flere menneskers forskrudde handlinger.
Selv om jeg er i den mest «alvorlige» gruppen, ifølge fagpersoner i denne debatten, gjør dette ekstremt vondt. Både for min egen del, og ikke minst alle de som er offer for en sovevoldtekt. Det å fremme et forslag hvor man skal gi deler av skylden til offeret, er å gi gjerningsmannen et lite fripass. Skal det plutselig være mer greit å utføre en voldtekt hvor offeret sover? Er det virkelig dette budskapet vi ønsker å sende ut?
Det er ALDRI offeret sin skyld, uansett hvordan man vrir og vender på det.
Skribenten er 20 år gammel og ønsker å være anonym.
