Hvordan unngå islamistiske terrorangrep i Norge

Foto: Andrew Roufs

Hvis Norge avslutter sine angrepskriger, skaper et samfunn preget av sosial og økonomisk inkludering, og media klarer å framstille muslimer som vanlige folk og slutter å fyre opp om islamofobi, reduserer vi sjansen for at det som skjedde i Paris skjer i Norge.

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (149 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

Så skjedde det igjen. I flere koordinerte angrep slo terrorister til i Paris. 129 mennesker er hittil bekreftet å ha mistet livet i et grufult angrep på tilfeldige sivile i den franske hovestaden. Den islamistiske militsen og terroristgruppa Islamsk Stat har tatt på seg ansvaret for den forferdelige og feige akten, og den franske presidenten, Fracois Hollande, har bekreftet at de er gjerningsmennene.

Det er en tid for sorg, en tid for fordømmelse, men terroraksjonene i Paris tvinger oss også til å agere. Vi kan gjøre mye for at slike aksjoner ikke inntreffer igjen og at vi ikke får oppleve noe slikt igjen på norsk jord.

LES OGSÅ: Stopp den jævla kriginga — så enkel er løsninga på flyktningkatastrofen, Joakim Møllersens forklaring på årsaken til flyktningskatastrofen

Krig som beveggrunn
Det har naturligvis vært kaos etter terroraksjonen og fremdeles er det mye uklarhet. Vitnesbyrd har pekt i retning av at flere av terroristene ga uttrykk for at dette var hevn for fransk bombing i Syria. Dette har også IS bekreftet i sitt komuniké. President Holland sier det er snakk om en krigshandling og en barbarisk handling.

— Vi vil være nådeløse, vi vil vinne over barbariet, slår han fast.

Uttalelsen lover ikke godt. Ser man på større terrorangrep på europeisk jord og særlig i Frankrike etter 11. sptember 2001 finner man fort noen fellestrekk:

– Madrid 11. mars 2004. Bombe sprenges på togstasjon og tar livet av 191 mennesker. Da alle tiltalte og dømte nekter straffskyld kommer aldri noen forklaring på motivet, men mange mener det kan knyttes opp mot Spanias deltakelse i Irak-krigen. Det sosialdemokratiske partiet avsluttet landets engasjement og har ikke blitt utsatt for islamistisk terrorisme siden.

– 7. juli 2005 går flere selvmordsbombere til aksjon på busser i London. 56 personer dør, inkludert de fire selvmordbomberne. I forhåndsinnspilte beskjeder gjøres det klart at dette er hevn for krigene i Irak og Afghanistan.

– Skytingene i Toulouse og Montauban, 11.-19. mars 2012. En 23 år gammel mann går til tre angrep over en periode på ni dager. I det første angrepet drepes en fransk soldat. 15. mars tar han livet av to soldater. 19. mars går han til angrep på en gruppe personer utenfor en jødisk skole og tar livet av en rabbiner, hans barn på tre og seks år og en annen elev på åtte. Han oppgir krigen i Afghanistan , landets deltakelse i NATO og at «jødene dreper våre brødre og søstre i Palestina».

– Charlie Hebdo-angrep og gisselsituasjon på supermarked. 7. januar i år angrep islamster redaksjonslokalene til satireavisa Charlie Hebdo. Etter det fulgte fire episoder hvor den siste var en et angrep og en gisselsituasjon på et jødisk supermarked. Til sammen 22 mennesker ble myrdet. Al-Qaeda på Den arabiske halvøy påtok seg skylda og grunngir angrepet med Frankrikes krigføring mot muslimer i Afrika og Midtøsten.

Ved flere av terrorangrepene kom det også andre begrunnelser, men det er en kjensgjerning at krigføring mot muslimske land er det som først og fremst brukes av terroristene og deres medsammensvorne som begrunnelse for og legitimering av egne ugjerninger.

LES OGSÅ: Hvordan imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

Stopp den jævla kriginga
Over én million mennesker har mistet livet som følge av krigshandlinger etter invasjonen av Irak i 2003. Vi er inne i det 15. året med krig i Afghanistan. Norge er med i en selverklært anti-IS-allianse som kjemper, trener og bistår i Irak og Syria. Med i denne alliansen er flere land som bomber i Syria, blant annet Saudi-Arabia, Frankrike, Australia, USA, Qatar, Bahrain og Tyrkia.

At vestlig krigføring har skapt terrorgrupper er ikke noe nytt, ei heller et radikalt standpunkt. Barack Obama har selv innrømmet at IS kom til live som følge av invasjonen av Irak. USA sponset av mujahedin for å bekjempe Sovjet i Afghanistan, og de selvoppnevnte hellige krigerne ble til Taliban. Våpen og penger spyttet inn i grupperinger som har bekjempet diktatoren Bashar al-Assad i Syria har gått til IS. Nå terroriserer irakiske regjeringsstyrker i samarbeid med sjiamilitser egen sivilbefolkning, i stor grad sunnier. Norge er med på opptrening av irakisk militærpersonell. Vi bombet Libya og støttet islamistiske militser som var i opposisjon til Muamar al-Gaddafi. Nå ligger landet i ruiner, har ingen reell sentralregjering og er et arnested for IS og lignende grupperinger. USAs dronebombing i blant annet Pakistan, Somalia, Jemen og Afghanistan dreper ni personer for hvert utpekte mål som mister livet. Det sier seg selv at krig og massemord skaper reaksjoner.

Faktum er at Norge og våre allierte kriger er og har vært i krig i så mange land, skapt så mye død og ødeleggelse at det ville vært svært naivt å tro at det ikke skulle slå tilbake på et eller annet tidspunkt. Dette er selvfølgelig ikke en aksept for terrorisme, noe som er uakseptabelt uansett hvilken begrunnelse man måtte ha, men en appell om å ta til fornuften som følge av den logiske sammenhengen som sier at hvis man bomber andre, så kommer det en dag hvor andre bomber tilbake. Om man ikke ser så langt at vår krigføring må stoppe av hensyn til befolkningene i de landene vi angriper, så kan man i alle fall gjøre det av hensyn til seg og sine. Jeg sier ikke at det kommer til å smelle i Norge, men det er en risiko våre regjeringer har tatt på vegne av landets befolkning ved å sende norske soldater for å drepe og bli drept i Kosovo, Afghanistan, Irak og Libya.

Den franske presidentens uttalelser om nådeløshet overfor IS tyder jeg som et tegn på mer av det samme. Selvfølgelig skal en væpnet fiende, som på bestialsk måte går til angrep på uskyldige sivile knekkes.  Men den typen nådeløshet blant annet Frankrike har utvist før fredags kvelds hendelser bidrar nok heller til å gjøre problemet mer alvorlig. George W. Bushs krigserklæring i etterkant av 11. september, og USA med venners reaksjon den gangen er dessverre mye av grunnen til at vi diskuterer dette nå.

En langsiktig løsning på terrorfaren fra islamister vil måtte innebære å slutte å gå til krig mot muslimske land (helst alle land). Dette vil uansett være et gode at man slipper å bruke enorme midler til invasjoner, okkupasjoner og bombing, man setter ikke egne soldaters liv i fare og det er uendelig mye bedre for befolkningene i landene som slipper å få sprengladninger i hodet.

LES OGSÅ: Et raseri for Syria — mot den amerikanske og russiske krigsmaskinen

Sosial og økonomisk inkludering
Når grupper innenfor et samfunn blir holdt utenfor får det ofte negative konsekvenser, ikke bare for den utsatte gruppen. Vi har sett utallige eksempler hva dette gjør med kriminalitetsraten hos de som står utenfor. Det kan også bidra til voldelige oppøyer à la de vi har sett i forsteder i Frankrike, Sverige og USA.
I Deeyah Khans film Jihad: A story of the others blir en rekke tidligere jihadister, født og/eller oppvokst i England, intervjuet. Vi snakker ikke om det samme fenomenet, men de fleste vil være enige om at de er beslektet. Gang på gang får vi høre om folk som føler de ikke blir akseptert. Deres utseende, deres religion, deres navn gjør at de settes i bås.

Under slike omstendigheter er det en liten minoritet som vil reagere ved å omfavne bildet som skapes av dem i stedet for å bevise at fordommene ikke stemmer. De føler at deres identitet er under angrepog slutter seg til grupperinger som kjemper tilbake.

Fremmedgjøringen trenger ikke være utelukkende personlig. Man har flere eksempler på tilsynelatende vellykkede mennesker som har latt ser verve til både islamistiske terrororganisasjoner eller militser og det samme er tilfelle på ytre høyre.

Justispolistisk talsperson for Frp, Ulf Lerstein, har uttalt at «islam har mykje å svara for» i etterkant av terroren. Her bidrar han utvilsomt til en ekskludering av muslimer ved å legge skylda på deres religion, som det store flertallet av muslimer heller ville brukt for å komme fram til at slike handlinger aldri kan aksepteres. Det at vi har et regjeringsparti som legitimerer og står i front for en slik ekskludering bidrar naturligvis at denne brer seg og intesiveres.

Når man så heter Muhammed og ikke en gang blir innkalt til intervju på den 20. jobbsøknaden man er godt kvalifisert til, leser alt mulig dritt om religionen sin i avisa og uendelig mye mer som nettavisene lar stå i kommentarfeltet, er det en liten mulighet til at all frustrasjonen blir tatt ut på den mest motbydelige måten. Reaksjonen kan ikke forsvares, men det er likevel slikt som kan skje når man møter grupper med sosial og økonomisk ekskludering.

LES OGSÅ: Norske styrker involvert i trening av militsnettverk, om en norsk terrorist

Framstillinga av muslimen
Symptomatisk nok for pressedekninga i dette landet konfererer NRK straks Ubaydullah Hussein etter lørdagens tragedie. På tross av at mannens verdensanskuelse i likhet med hans organisasjon nyter forsvinnende liten popularitet i Norge har han fått en berømmelse og en kjendisstatus som av sammenlignbare figurer bare blir overgått av Max Hermansen.

Her står vi ved noe av problemet: klarer du som ung muslim å bekrefte alle mulige fordommer man enn måtte ha om deg, da rydder vi plass på forsida. Om du som nordmann klarer å lire av deg de mest rasistiske utsagn mot muslimer og samle en liten gruppe i Oslo sentrum, så er også din skjebne som kjendis sikret og spalteplass for gjentakelse av det hatefulle budskapet garantert.

Denne framstillinga av muslimen, denne aksepten for rasisme, forsterker den sosiale ekskluderinga. Det forsterker naturligvis også islamofobien da den normaliserer fullstendig uakseptable utsagn og holdninger.  Dette er ikke noe enkelttilfelle, men en trend i både Norge og Europa. Her til lands har blant annet Stavanger kulturhus invitert en nazist fra en svært voldelig gruppering til å debattere asylpolitikk etter at han ledet en gruppe for «borgervern» mot et asylmottak. I Oslo ble hovedbiblioteket åpnet for et forsvar for en straffedømt nazist og nazistapologeten ble i tillegg beæret med folkefiendeforedraget under Ibsenkonferansen. Peder Jensen, bedre kjent som Fjordman, får rikelig kronikkplass i tillegg til et stipend fra Fritt Ord, på tross av at han propagerer for en ideologi hvis implementering ville ført til et folkemord av dimensjoner som ville fått holocaust til å se beskjeden ut. Hans tanker kom til uttrykk gjennom Anders Behring Breiviks våpenmunning og bomber 22. juli 2011.

Vi har mange andre eksempler på at man det siste tiåret har gått fra et offisielt ideal om antirasisme i form av for eksempel rasismefri soner i offentlige rom, til å omfavne rasismen i ytringsfrihetens navn. Vi vet imidlertid at lite er så skadelig for ytringsfriheten og så ekskluderende for minoriteter fra den offentlige debatten som en aksept for rasisme.

Når man i tillegg får beskjeden som ung muslim at om du er noe som ligner IS’ talsperson i Norge, da vil vi høre på deg, da får du lufte dine bekymringer i det vide og breie både for statskanalen og de største avisene, kan man kanskje skjønne at noen også går i den retninga.

Patologisering som ansvarsfraskrivelse
Når alt kommer til alt er den religiøse fanatismen til IS basert på hat. Hvor grusomme handlingene og ideologien deres enn er hjelper det ikke å stemple dem som irrasjonelle. Denne patologiseringen av det man ser på som sine fiender i Norge og Vesten fører til elendige analyser om noen i det hele tatt. Den fratar oss fra alt ansvar og lar oss fortsette som før, bare et hevnmotiv rikere.

Sykeliggjøringen av «våre» fiender er ikke noe nytt eller noe som er forbeholdt IS. Putin er gal, Saddam Hussein var Hitler, Muammar Gaddafi var stormannsgal, Mahmoud Ahmedinejad var besatt og slik kunne jeg fortsatt. Dette er ikke analyser, det er ansvarsfraskrivelse.

Uansett hvor forskrudde de elitene i vårt samfunn har utpekt til nasjonens fiender måtte være og hvor galt det de holder på med er så må vi se deres framferd mot Norge, NATO, Frankrike, USA og så videre som også reaksjoner på hvordan vår politikk, våre samfunn og våre kriger.

IS er ikke noe som uforvarende kom ut fra ingenting. Deres hat oppsto ikke i et vakuum. Hvis vi overbeviser oss selv til å tro det blir det naturligvis enklere å akseptere at mer av den samme krigen som ryddet vei for IS i utgangspunktet vil løse problemet. Og om IS skulle bli bombet sønder og sammen står Al Qaeda, Jabaat al Nusra eller en gruppe som ennå ikke eksisterer klare til å ta over deres plass.

— Vi bomber ikke der, hvor der er civile, men det er vi nødt til at begynde på. IS går jo i dækning bag kvinder og børn i landsbyer og byer, og de ved, at vi som gentlemen ikke bomber. Det må have en afslutning.

— Hører jeg dig så sige, at vi skal til at bombe, hvor der er kvinder og børn

— Ja, selvfølgelig. Det bliver vi nødt til, når det er der, IS-krigerne er. De kvinder er i øvrigt også i høj grad en del af systemet.

Utsagnet kommer fra Søren Espersen, utenrikspolitisk talsmann for Dansk Folkeparti, Frps sørsterparti i Danmark, med spørsmål fra en journalist i dansk TV2. Med rette har Espersen blitt hudflettet for utsagnet, men det han sier er omtrent det som er krigspolitikken vår i dag. Norske krigere måtte selv plukke ut mål fra 10.000 meters høyde for å bombe i Libya. Når man velger å føre krig på en slik måte vet man at man kommer til å drepe sivile, man vet at barnekropper vil bli revet i fillebiter av den dødelige lasten man slipper ned over tettbefolkede områder, gang på gang, dag etter dag. Derfor var det heller ingen overraskelse at koalisjonen vi var en del av bombet blant annet boligområder, sykehus og en TV-kanal.

Nylig bombet USA et sykehus tilhørende Leger Uten Grenser, visstnok den første Nobels fredsprivinneren som har bombet en annen.

Samhold og solidaritet, men ikke bare etter terrorisme
Etter 22. juli var samholdet i Norge en fantastisk måte å møte en forferdelig hendelse på. Vår reaksjon er noe vi har bært med stolthet også i ettertid. Og ja, det var vakkert, det var trøstende og det var rørende når et sekssifret antall mennesker samlet seg i Oslo for å gråte, klemme hverandre, holde oppe en rose og synge Til ungdommen.

Men vi svikta da som vi er i ferd med å svikte nå. Anders Behring Breivik var syk, han hadde spilt for mye dataspill, faren var ikke der i oppveksta og han hadde blitt påvirka av utenlandske blogger, må vite. At det hatet han bar på levde i det norske samfunnet, at han hadde blitt flasket opp i et parti som har for vane å komme med rasistiske utspill og nå sitter i regjering, at norske medier på hele den politiske aksen hadde publisert massevis av meningsstoff som ligger tett opp til det Breivik selv brukte for å legitimere sine handlinger, at norske aviser tjente og nå tjener enda mer på å la kommentarfeltene være publiseringsplattformen til ideer Breivik sannsynligvis nikker bekreftende til fra fengselscella, alt dette ble glemt i ansvarsfraskrivelsens navn.

Samhold og solidaritet like etter en tragedie er fint og det er nødvendig. Å svare på det fæle med noe vakkert er kraftfullt og viser at vi ikke aksepterer måten terrorister vil splitte samfunnet på. Det er et uttrykk for at man ikke godtar bruken av terrorisme til å underbygge et syn av et samfunn delt i oss og dem, om det er fra terroristene og deres trosbrødre eller fra de som hevder å være deres verste fiender.

Skal vi forhindre at noen faller utenfor holder det imidlertid ikke at man holder hender etter en tragedie. På den ene sida av byen tømmer noen ut en flaske sjampanje og drikker den andre for å vise vennene sine at de er stinne av gryn, mens på den andre sida er det mange barnefamilier som sliter med å få råd til middagsmat. Noen sponser politiske partier for at milliardene deres skal formere seg raskere og truer med å rømme landet om de ikke får det som de vil, mens andre blir jaget fra plass til plass fordi de ikke kan finne annen måte enn tigging å livnære seg på eller er narkomane. Noen tjener 70 kroner timen og jobber under livsfarlige forhold på en byggeplass, mens ekspolitikere får betalt millionlønn av næringslivet og partier for å selge kontakter og kunnskap om hvordan de kan tippe politiske prossesser i deres favør. I et slikt samfunn er det vanskelig å oppleve samhold utenom spesielle anledninger. Solidariteten er et politisk valg og dessverre noe vi gradvis har forlatt de siste tiårene.

La oss anta at jeg tar feil. At hatet som fører til terrorisme ikke har noe med at noen føler seg tilsidesatt, at det ikke har noe med at noen grupper marginaliseres å gjøre, at ekskludering i arbeidslivet og det sosiale ikke kan lenkes til en avsky mot storsamfunnet, at våre bomber mot andre land ikke skulle gjøre at noen har lyst til å bombe tilbake. Jeg er overbevist at jeg har rett, men om jeg ikke har det vil jeg uansett tørre å påstå at å jobbe for det jeg her har skissert uansett vil gjøre Norge og verden til et bedre sted å leve.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.