Ny norsk krig vil bli en gave til IS

Foto: Staff Sgt. Justin Holley / U.S Army

Jeg trodde vold og mord som politisk virkemiddel i første rekke var forbeholdt terroristgrupper. Dessverre gjelder denne trenden vel så mye for norske politikere.

Ivar Espås Vangen
Om Ivar Espås Vangen (60 artikler)
Ivar Espås Vangen er lektor i historie og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Det tok ikke mange dagene før også norske politikere begynte å rasle med krigssablene. Det kommer fram i en artikkel på NRK.no, hvor Øyvind Halleraker og Christian Tyrbring Gjedde fra Høyre og FrP åpner for norsk militærmakt mot IS. Statssekretær Tom Cato Karlsen fra Frp utbasunerte i samme stil at verden ikke blir et bedre sted før «hver eneste IS-sympatisør er utslettet». Hva han mener med «sympatisør» og «utslettes» er heller uklart, men det sier oss i det minste noe om verdensbildet til de mørkeblå høyrekreftene i Norge. Terskelen for å bruke vold og mord som politisk virkemiddel har sunket betraktelig de siste åra. I første rekke trudde jeg dette gjaldt terroristgrupper med fascistisk ideologi. Dessverre gjelder denne trenden vel så mye for norske politikere.

Terrorangrepet mot sivile mennesker i vellykka mangekulturelle bydeler i Paris er en grufull forbrytelse. Mord og drap på uskyldige mennesker, med umiddelbart formål om å spre mest mulig lidelse og skade er motbydelig og forkastelig.

LES OGSÅ: Russland kommer ikke til å invadere Norge

Krigen for terror
Dessverre ser det ut til at Frankrike, med flere europeiske land ikke har forstått noe som helst siden 2001. Det året blei USA utsatt for et brutalt terrorangrep mot World Trade Center og Pentagon. Den gangen brukte man det som unnskyldning for å invadere Afghanistan, et land som hadde lite til ingenting å gjøre med sjølve terroren, men som under det brutale Taliban-regimet var kjent for å huse Al Qaida-terrorister, blant annet Bin Laden sjøl. At krigen også hadde åpenbare geopolitiske mål bør være, og var klart for de fleste.

Resultatet den gangen har vært intet mindre enn en gavepakke for terroren. Ingenting i moderne historie har skapt mer hat, ekstremisme og terror enn USAs såkalte «krig mot terror». At det ikke var noen afghanere blant terroristene i 2001 endrer ikke på det faktum at man faktisk har skapt ny grobunn for terror og ekstremisme i Afghanistan etter 9/11. Landet er i dag totalt prisgitt støtte utenfra, staten har null legitimitet, og består i stor grad av tidligere krigsherrer, krigsforbrytere og eks-talibanere – og Taliban vinner stadig terreng. Dette etter 15 år med okkupasjon, kamp for «hearts and minds» og «kvinnefrigjøring». Å få familiemedlemmer, hus og hjem drept og ødelagt av fremmede makter har underlig nok en tendens til å skape harme og sinne blant folk.

Så fulgte 2003 og USAs uprovoserte invasjon av Irak. I og med at det var åpenbart for alle andre enn George W. Bush, at Irak ikke var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen, endra man begrunnelsen for invasjonen til at landet «huset terrorister». Også en løgn – men mindre åpenbar enn den første. De fleste veit at denne krigen, så vel som andre plyndringskriger handler om helt andre ting enn å «bekjempe terror» og å gjøre livet tryggere for egen befolkning.

LES OGSÅ: Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side – men ny giv vil komme

«Slemme vesten»
Uansett motiv er resultatet klart i dag: En svak, destabilisert stat, hundretusener av døde, dertil enda flere hundretusener av fortvilte mennesker, som faktisk får bekrefta islamistenes fortelling om den «slemme vesten» som bedriver korstog mot den muslimske verden. Og så lurer man på hvorfor Irak er et arnested for terrorisme i dag!

Så kom 2011, og borgerkrigen i Libya. Her allierte et samla NATO seg med en brokete forsamling av opprørere med forskjellige motiv, hvor hovedstyrken etter hvert blei islamister, hjemlige så vel som fremmedkrigere. Her deltok man i en massiv bombekampanje mot infrastruktur og sivile byer, for å tvinge Gadaffi-regimet i kne. Det bør være heva over enhver tvil at denne krigen også handla om å sikre vestens interesser, og ikke hadde noe å gjøre med å være altruistiske og snille. Ingen stater bruker flere titalls millioner på bombekrig for å være snille. Staten Libya er i dag en saga blott, og IS har etablert flere bruhoder i kaoset. Vel bekomme.

Frankrike ser nå ut til å reagere på samme måte som storebroren i Washington. Her skal man «hevne» terrorhandlingene (i stor grad begått av mennesker som er født og oppvokst i vesten), med å bombe mer i Syria. Trur virkelig den franske eliten på dette sjøl? Hvordan vil mer bombing og mer krig bidra til å avradikalisere marginaliserte muslimer i europeiske forsteder? Skjønner de ikke at en slik strategi er en gavepakke til IS? Jeg trur egentlig ikke franske styringsmakter er så dumme. Jeg trur dette vel så mye handler om at Frankrike vil gjenvinne hegemoniet over sine tidligere kolonier, slik de har hatt for vane bl.a i Vest-Afrika. I tillegg er det en klar velgersjarm å vise «styrke» i en situasjon som dette. Da er det greit å trekkehevnkortet, akkurat slik USA brukte det for å sikre seg etterlengta geopolitiske vinninger etter 9/11. Som den tyske nazisten Herman Göring uttalte i et intervju etter andre verdenskrig:

«All you have to do is tell them they are being attacked and denounce the pacifists for lack of patriotism and exposing the country to danger. It works the same way in any country»

Gavepakke til IS
Hva mener jeg med at dette vil være en gavepakke til IS? Vi må først spørre oss hva IS’ mål er. Jo – det er å bygge opp en motsetning mellom muslimske minoriteter i Europa, og muslimer i Midtøsten på den ene sida, og den europeiske majoritetsbefolkninga på den andre. Med andre ord – IS har samme kortsiktige mål som vestlige høyreekstremister. Det er nettopp derfor IS ikke angriper europeiske maktsentra, eller blendahvite bydeler, men heller går på velfungerende flerkulturelle røde bydeler i Paris. Er det noe IS, så vel som vestlige høyreekstremister frykter og forakter, så er det jo at mennesker med forskjellig religion og kultur lever sammen på fredelig vis.

Joakim Møllersen skriver dessuten i en artikkel her på Radikalportal at vi må se på begrunnelsen terroristene gir. Forstår man ikke drivkreftene og næringsgrunnlaget til terroren, vil man aldri bli i stand til å stanse den. Én ting er den teologiske og reint ekstremistiske begrunnelsen. Denne kan fort gjøre oss blinde for den mer umiddelbare, nemlig kritikken av vestlig utenrikspolitikk og imperialisme. Det er denne jeg mener underkommuniseres og forties i det offentlige ordskiftet i vesten.

For hva er det egentlig terroristene har brukt som begrunnelse for de aller fleste terroraksjoner siden den kalde krigens slutt? Historikeren og journalisten William Blum viser til en rekke eksempler i boka «Rogue state – a guide to the world’s only superpower» [2]:

I 1993 drepte terroristen Mir Aimal Kasi flere mennesker utenfor CIAs hovedkvarter i USA. Begrunnelsen lød: » […] ‘What I did was a retaliation against the US government’ for American policy in the Middle East and its support of Israel».

Samme år utløste også terrorister det første terrorangrepet mot WTC i USA. Begrunnelse: «This action was done in response for the American political, economical and military support to Israel the state of terrorism, and to the rest of the dictator countries in the region».

I 2001 etter USAs invasjon av Afghanistan forsøkte terroristen Richard Reid å utløse en bombe i skoa si på en flytur til Miami. Begrunnelsen hans var retta mot den amerikanske krigen. I en e-post til moren hans kunne man lese at det var hans plikt å «help remove the American forces from the Muslim lands».

I juni 2004 halshugde terrorister i Saudi-Arabia en ansatt i et amerikansk våpenindustriselskap, Lockheed Martin. Begrunnelsen: «The infidel got his fair treatment… Let him taste something of what Muslims have long tasted from Apache helicopter fire and missiles».

I april samme år uttalte Osama Bin Laden: «What happened on 11 september and 11 Mars (Madrid-bombinga) is your commodity that was returned to you… Our acts are reaction to your own acts, which are represented by the destruction and killing of our kinfolk in Afghanistan, Iraq and Palestine. »

Det er altså åpenbart at det går en rød tråd her. Hva sier så de offisielle amerikanske kildene og analysene? I 1997 kom det en studie fra det amerikanske forsvardsdepartementet som oppsummerte:

» Historical data show a strong correlation between US involvement in international situations and an increase in terrorist attacks against the US.»

LES OGSÅ: Joakim Møllersens tekst Hvordan unngå islamistiske terrorangrep i Norge

Det handler om utenrikspolitikk
Så vil noen innvende: «Hei – dette er jo bare terrorister! Hva med andre folk i Midtøsten? Hva mener de?». Det er et betimelig spørsmål. I 2004 blei det gjort en større meningsundersøkelse i en rekke muslimske land hva de de først tenkte når de hørte «Amerika». Et overveldende flertall svarte «Unfair foreign policy». I samme undersøkelse spurte man også hva USA kunne gjøre for å bedre sitt image i den muslimske verden. De vanligste svara var «Stop supporting Israel» og «change your foreign policy». De fleste sa også at de ikke trudde Irak-krigen hadde ført til mindre terrorisme (tvert imot!), og at den handla om olje, og å beskytte Israel. Dette er vanlige araberes meninger – IKKE terroristers..

En annen rapport fra Pentagons eget rådgiverpanel «The Defense Science board» staterte samme år at det ikke var noen «yearning-to-be-liberated-by-the-US groundswell among Muslim societies – except to be liberated perhaps from what they see as apostate tyrannies that the US so determinedly promotes and defends…Muslims don’t ‘hate our freedom’, but rather they hate our policies»

Det er altså fullstendig kjent også i den amerikanske (og dermed gjerne også i den allierte) eliten at hatet blomstrer blant annet som følge av egen utenrikspolitikk. Likevel fortsetter man i samme spor. Man har altså to muligheter:

1) Enten er hele NATO befolka med fullstendige idioter til ledere. Dette anser jeg som et lite trolig alternativ.

ELLER:

2) Det ligger andre motiver bak disse krigene enn kamp mot terror. Disse krigene er altså heller noe man gjør på -tross av- at man øker terrorfaren og skaper grobunn for terrorisme, enn noe man gjør for å bekjempe dette.

Afghanistan en gang til
Den nåværende situasjonen med IS minner nesten komisk mye om situasjonen i Afghanistan under Taliban. Her hadde USA og Storbritannia, i samarbeid med fascistiske Saudi-Arabia og Pakistan bevæpna, finansiert og trent militante ekstremistiske islamister fra hele verden for å kjempe mot den sovjetiske invasjonen. Da Sovjet trakk seg ut begynte disse gruppene både å kjempe seg imellom, og å utføre terrorhandlinger andre steder i verden. Taliban blei det naturlige resultatet av dette kaoset, og seilte opp på en bølge av uro, misnøye og kaos. Så dukker vesten opp i 2001 med bombefly og soldater, og blir sittende fast i en hengemyr som atter en gang bekrefter islamistenes propaganda mot den “onde vesten”.

IS’ opprinnelse er ganske lik. De dukka opp i kjølvannet av USAs folkerettsstridige invasjon av Irak. Her la man landet i ruiner, drepte flere hundre tusen mennesker – og satte inn et svakt marionettregime. Irak blei med ett forvandla til det fremste arnestedet for terrorgrupper i regionen, deriblant IS – som siden bare har venta på en anledning til å gjøre sitt trekk. Den anledninga kom med den syriske borgerkrigen.

Nå har IS’ etablert seg som et kalifat i Øst-Syria. Skal man nå gjøre det samme som sist? Bombe dem sammen med x antall sivile? Skal man sette inn vestlige soldater i nok en hengemyr? Hva blir enden på visa? Vil dette forhindre radikalisering av unge arbeidslause marginaliserte muslimer i vesten? Vil færre folk rekrutteres til krig mot vesten i Midtøsten? Hvor er logikken?

Det Norge må gjøre er å bryte bildet IS’ propagandaen gir av den vantro vesten. Vi bør vise at Norge ikke har interesse av å krige i muslimske land. Vi må vise at Norge er et foregangsland for inkludering og mangfold – som respekterer folks kultur, religion og livssyn innafor demokratiets rammer. Vi må vise at det ikke er noe «naturlig» eller ålreit at muslimer her i landet havner i falleferdige ghettoer uten arbeid og tilstrekkelige velferds- og kulturtilbud. Bare slik kan vi slå beina under rekrutteringsgrunnlaget ekstremismen har blant ungdom i dag.

Forslag til løsning
Responsen vår til denne terroren bør derfor bygge på noen grunnpilarer:

1) Vi må ikke svare med økt mistenksomhet og fremmedfrykt på hjemmebane. Det er dette IS arbeider for. Det er ingen grunn til å gå på limpinnen her. Og sann mine ord – politikere med svakt demokratisk sinnelag vil prøve seg på dette.

2) Vi må ikke svare med den samme voldsbruken og mordstrategien USA har drevet med. Denne er like moralsk forkastelig som terroren sjøl, og vil så å si garantert føre til mer destabilisering, mer vold, mer fattigdom og nød, og ergo mer ekstremisme og terror. La oss vise at det faktisk ikke er slik at hele vesten bare er ute etter å krige for Midtøstens olje, men at det finnes krefter som jobber mot krig og terror også.

La oss heller:

1) Stanse våpeneksporten og bryte de diplomatiske bånda til Saudi-Arabia. Ingen stater har bidratt mer til spredning av ekstremistisk islam enn denne staten. Hadde FrP ment alvor med sine bombastiske utspill mot «radikal islam» som en «voldelig ideologi», ville de gjort dette så fort de havna i regjering. I stedet sender de Per Willy Amundsen nedover for litt godsnakk og mumling om menneskerettigheter. FrP og norske styringsmakter veit at det er like fåfengt å snakke menneskerettigheter med dette bandittregimet som det er å gjøre det med IS. Men hva gjør man vel ikke for norsk næringsliv?

2) Innfør økonomiske sanksjoner på banker, selskaper og stater som finansierer IS. Dette er ikke et mer drastisk tiltak enn at den nye lederen for det britiske Labour-partiet, Jeremy Corbyn, har tatt til orde for det. Dette er et tiltak som kan få en stor effekt om flere land slenger seg på, og som viser at vi er villige til å motarbeide IS, også om det betyr at vi kan tape penger på det.

3) Arbeide for en diplomatisk løsning på konflikten, hvor alle parter i konflikten (unntatt IS og Al-Nusra-fronten) er med. Nå har vesten og gulfstatene støttet opp om diverse opprørsbander og terrorister i landet i 4 år. Det er på tide å innse at det ikke er mulig å «vinne» dette med den strategien.

Dersom det er terror på hjemmebane norske styringsmakter er bekymra for, bør man vurdere om det kanskje er lurere å helle vann enn bensin på bålet.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

11 kommentarer på Ny norsk krig vil bli en gave til IS

  1. AvatarT.Minh.T.T // 2015-11-20 kl 18:33 //

    Enig i punkt 1 av første delen av forslaget ditt, og de tre siste punktene. Men uenig med punkt 2. Uansett hvor mye du vil vri det eller ei, Kalifatet som de har opprettet må destrueres. Man kan ikke ha hendene i lommen og håper på IS vil plutselig forsvinne av seg selv. Disse er mordere. Og de har stått bak massedrap og massakrer. De må straffes. Så enkelt er det.

  2. Avatarlurelitt // 2015-11-20 kl 20:55 //

    Enig i det aller meste som skrives her, men mener også at det med å straffe forbryterne er en del av helheten. Vi lar ikke €££¥₩¥¥£《《》¡`~% ¥₩% fra 22/7 gå løs blant oss. Det samme må gjelde andre terrorister.

  3. Noen spørsmål:
    Har konflikten i dagens Midt-Østen nådd et nivå hvor den eneste løsningen for å skape fred og demokrati, er å trekke opp grensene i Midt-Østen på nytt?
    Er det IS som er hovedfienden, eller er det derimot oljediktaturene Saudi Arabia, Qatar, Kuwait etc som er den egentlige hovedfienden (bla pga sin støtte til IS og sin støtte til ekstreme land og bevegelser)? Og spesielt for Norge: Fallet i oljeprisene skjer i regi av Saudi Arabia, dette er noe som skader norsk økonomi.

  4. AvatarMarcus Nilsen // 2015-11-22 kl 01:04 //

    Klarer ikke la være å pirke på noen feil her. 80% av den afghanske befolkningen var positiv til invasjonen i 2001. Selv etter ett tiår med «mission creep» og få politiske resultater følte et flertall på 60% av spurte afghanere at landet deres beveget seg i riktig retning. Kampanjen i Libya var særdeles populær i den arabiske verden jfr. galluper og arabisk deltakelse i operasjonene. Forfatter klarer ikke å argumentere for hva som var den virkelige motivasjonen til intervensjonsmaktene i Libya. Personlig har jeg litt vanskelig for å se felles interesser hos de åtte NATO-medlemmene som deltok. Uansett kan ingen hensikt være oppnådd- næringsliv gjør det som kjent dårlig i «failed states». Kort om Saudi-Arabia. Regimet er livredd IS og har klart å redusere privatpersoners støtte til organisasjonen betraktelig. Regimet støtter nå andre aktører i opposisjonen. At landet praktiserer sharia-lov og henretter ett titalls mennesker i måneden bør strengt tatt ikke sammenlignes med IS’ brutalitet og nylige terroraksjoner i utlandet. Sammenligningen faller i alle fall på egen urimelighet når den brukes for å ta billige poenger mot en regjering som ikke har spesielt annerledes utenrikspolitikk enn noen andre norske regjeringer ville hatt.
    De to mulighetene som presenteres her for å forklare at «Vesten» fører kriger som støtter opp under narrativet til militante islamister, er også mangelfull. Det kan være en mulighet at den utøvende makt er i konflikt med forvaltningen sin og derfor ikke hører- Truman og anerkjennelsen av Israel er case in point. Det kan også være tilfelle at den utøvende makt ikke klarer å stå imot innenrikspolitisk press og «må» krige for å bli gjenvalgt eller holde regjeringen samlet.
    Detter er kun ment konstruktivt. Svarer utelukkende på saklige kommentarer.

    • AvatarJoakim Moellersen // 2015-11-22 kl 09:00 //

      Har du noen lenker til de meningsmålingene du refererer til?

      • AvatarMarcus Nilsen // 2015-11-22 kl 11:49 //

        De fra Libya er fra en Whitehall Report: White Hall Report 1-12. RUSI Whitehall Paper No. 1 2012 «Short war, long shadow- The political and military legacies of the 2011 Libya campaign». De fra Afghanistan er fra en bok. Bergen, Peter (2011), The Longest War: The enduring conflict between America and al Queda.

    • Avatarknut kvelland // 2015-11-24 kl 00:55 //

      I slutten av september 2001 planla USAs regjering å gå til krig mot land som Irak, Libya og Syria. Se intervju:»General Wesley Clark: Wars Were Planned – Seven Countries In Five Years» https://www.youtube.com/watch?v=9RC1Mepk_Sw

      Om meningsmålinger, google : «ORB survey of Iraq War casualties».: 1.2 milllioner døde som resultat av USAs angrepskrig mot Irak og påfølgende okkupasjon og religions-borgerkrig mellom shia og sunnier. USA sendte James Steele til Irak for å organisere spesial-politiavdelinger, kalt ulvebrigadene. I fjorten-femten hemmelige fengsler rundt om i Irak foregikk fryktelig tortur.Hensikten var å samle etteretning for å knuse sunni-opprøret mot den amerikanske okkupasjon. Men James Steele og USA mistet etterhvert kontrollen over ulvebrigadene. Det viste seg at ulvebrigadene rekrutterte bare shia-muslimer, også tidliger medlemmer av shia-milits som hadde sloss mot USA-styrkene. Ulvebrigadene utviklet seg til rene dødskvadroner som begikk omfattende massakre mot den sunnimuslimske befolkning. Kilde: http://www.theguardian.com/world/2010/oct/28/iraq-war-logs-iraq. Det forklarer at en terrorist organisasjon som IS kunne få økt oppslutning blant sunnimuslimene i Irak.

      Lybya: En uforholdsmessig andel av fremmedkrigere tatt til fange i Irak av amerikanere kom fra Bengazi-området i Lybya. Derfor viste NATO- landene at en stor del av opprørene som sloss mot Gadaffi var ekstreme jihadister. Likevel valgte de å blande seg inn i en borgerkrig på jihadistenes side.( Norge slapp 567 bomber over Libya). Følgen er at IS kontrollerer deler av landet i dag.

      Syria. I intervju med al-Jazzera forklarer tidligere sjef for Defense Intelligence Agency (DIA) som er alle USAs fire våpengrenenes etteretningsorganisasjon, at USA i 2012 bestemte seg for å gi våpenstøttet til opprørerne i Syria. Til tross for at de viste dette kunne føre til fremveksten av et islamittisk kalifat i landet. Se intervjuet: https://www.youtube.com/watch?v=SG3j8OYKgn4
      DI

      Tidligere sjef

      • AvatarMarcus Nilsen // 2015-11-24 kl 11:57 //

        Ser ikke helt poenget ditt? Uklart for meg om du vil diskutere intervensjonsmakters «virkelige mål» eller om sammenhengen mellom intervensjon og radikalisering.
        Jeg argumenterte for at det ikke er noen automatikk i at vestlig intervensjon resulterer i islamistisk radikalisering. Jeg viste dette i casene Libya og Afghanistan hvor intervensjonene var meget populære. Du ønsker å diskutere Irak for her er det en øyensynlig klarere sammenheng mellom intervensjon og radikalisering. Men selv for Irak er det utførelsen, ikke strategien som er problemet. Det var ikke intervensjonen som skapte IS, men USAs politikk som okkupasjonsmakt. Særlig nedleggelsen av sunni-staten og militæret samt aksepten for en shiitisk regjering som måtte bli en iransk marionette. Et par avgjørelser kunne hindret den sekteriske volden i 2003 og som vi ser igjen i dag med spillover på det regionale nivået. (Og har du bevis på for denne Irak-Benghazi-koplingen? Minner om at Libya var en etteretningsmessig bakevje.)

  5. Krigen i Syria er en ganske komplisert krig. For et lite land som Norge nesten helt uten eget forsvar, kan det være veldig farlig å rote seg inn i en stormaktskonflikt.

    Et russisk fly ble nylig skutt ned av Tyrkia, Tyrkia sier at det russiske flyet fløy over tyrkisk territorium og at Tyrkia hadde gitt advarsel om nedskyting før flyet ble skutt ned. Det hele ser ut til å være en idiotisk og egentlig latterlig overreaksjon fra tyrkisk side. MEN, er situasjonen beskrevet på riktig måte? Russland har bombet turmenske opprørere i dette området i Syria (nord-vest i Tyrkia) over lengre tid. Tyrkia har advart Russland om å fly inn i Tyrkia over lengre tid. Trolig har de turkmenske opprørerne base i Tyrkia hvor de ikke kan bli bombet av Russland (det er ganske logisk?).

    Den skarpe betrakter ser at situasjonen for turkmenerne nord-vest i Syria ligner veldig på situasjonen til de russiske talende opprørerne i Øst-Ukraina. Turkmenerne har gjort opprør mot Assad og turkmenerne har støtte fra sitt broderfolk i Tyrkia. Opprørerne i Øst-Ukraina har gjort opprør mot Kiev-regjeringen og har støtte fra sitt broderfolk i Russland. Ganske likt ikke sant. Kiev-regjeringen støttes av USA og EU i sin krigføring for å nedkjempe opprørerne i Øst-Ukraina. Assad-regjeringen støttes av Russland i sin krigføring for å nedkjempe opprørerne i Nord-Vest Syria. USA og EU har innført sanksjoner mot Russland pga russisk støtte til opprørere i Øst-Ukraina. Russland er i ferd med å innføre sanksjoner mot Tyrkia pga tyrkisk støtte til opprørere i Nord-Vest Syria. Ganske likt dette. USA er tilhenger av sanksjoner mot Russland pga Ukraina. Mens USA er derimot motstander av russiske sanksjoner mot Tyrkia for et lignende forhold. Man kan lure på om Putin er i ferd med å sette Obama sjakk matt. Putin klarer å koble sammen konflikten i Ukraina med konflikten i Syria. Samtidig har Putin også fått Frankrike (midlertidig) til å støtte Assad.

Kommentarfeltet er lukket.