Grønnvasking av skitten industri

Foto: Mariusz Kluzniak

Både i internasjonal og nasjonal sammenheng ser vi at miljøfiendtlige selskaper anvender grønne begreper og fortellinger for å berettige egen fremferd i politisk og sosial sammenheng.

Hedda Susanne Molland
About Hedda Susanne Molland (5 Articles)
Hedda Susanne Molland er feminist og frihetselsker. Hun har en bachelorgrad i idéhistorie ved Universitetet i Oslo, og er med på å starte et nytt idéhistorisk studenttidsskrift som heter Molo. Molland er varastyremedlem i Concerned Students Norway, et tverrfaglig klima- og miljønettverk for studenter.

En gruppe akademikere ved the University of Sussex har gått ulike miljøvennlige fortellinger etter i sømmene for å vise hva som faktisk skjer i skyggen av gruvefirmaer og andre store oppkjøpere av jordområder i utviklingsland. Når store gruveselskap promoterer seg på egne nettsider med ord som «biodiversity», «sustainable», og «environment» bør det ringe noen skeptiske bjeller.

LES OGSÅ: To hevdes drept og 21 skadet i demonstrasjoner mot kontroversiell kanal i Nicaragua

“Green grabbing”
Uttrykket «Land grabbing», eller på norsk «landran» er et velkjent begrep i miljøbevegelsen. Som navnet indikerer dreier det seg om kommersielt og internasjonalt oppkjøp og eierskap av landområder på stor skala, i utviklingsland. I internasjonal sammenheng snakker man om voldsomt store områder som befinner seg på og flytter seg mellom få hender. Saken er at industri- og jordbruksmoguler kjøper opp jord i utviklingsland for å utnytte ressursene som finnes i området; både de i bakken og arbeidskraften som er å hente fra lokalbefolkningen som bor på og ved de aktuelle landområdene, noe som gjerne blir miljøfiendtlig out-sourcing.

Akademikere med ulik fagbakgrunn og et felles miljøvernsengasjement med fokus på relasjonen mellom miljø og kultur deltar nå i en internasjonal diskurs som har skapt begrepet «green grabbing», for å beskrive en ny trend innen landran. Uten at jeg skal gå for mye i dybden på det her, da det er en tung og akademisk omfattende tekst, har denne diskursen blant annet blitt definert i essayet «Green Grabbing: a new appropriation of nature?» [i] publisert i 2012, iThe Journal of Peasant Studies, av James Fairhead, Melissa Leach og Ian Scoones.

Dette essayet diskuterer hvordan internasjonale selskaper tilegner seg landområder i utviklingsland for gruvedrift og annen miljøfiendtlig aktivitet, under dekke av en miljøvennlig narrativ. Forfatterne av essayet skriver: «Green grabbing can be understood as part of the vigorous debate on ‘land grabbing’ more generally, a debate which already highlights instances where “green” credentials are called upon to justify appropriation of land for food and fuel.»[ii] Det man ser er at større selskap som har fått et rykte på seg som miljøverstinger etterligner diskursen til miljøvennlige NGOer og andre som er opptatt av miljøvern og klimaproblematikk. Dette for å hvitvaske egen agenda

LES OGSÅ: Statoil lyver, Greenpeace-aksjonen var lovlig

Madagaskar graves ut under dekke av konservering
Et eksempel på «green grabbing», som antropologen Caroline Seagle legger frem i sin masteroppgave,[iii] er gruvefirmaet Rio Tintos oppkjøp av store landområder på Madagaskar. Rio Tinto er et gruveselskap som graver etter ikke-fornybare ressurser som aluminium, diamanter, kull og, på Madagaskar, mineralet ilmenitt. Gruvedrift er ikke kjent for å være hverken bærekraftig eller miljøvennlig, og det er vanskelig å tro at det kan bli det. Hele prosessen fra utgraving til raffinering er gjennomsyret av forurensning, utarming av jorda, flatehogst og grusomme arbeidsforhold. Dermed kan det framstå en smule absurd når Rio Tinto på deres egen nettside skriver: «Rio Tinto has a Group-wide commitment to achieve a net positive impact on biodiversity in its operating zones.» Likevel høres dette forlokkende vakkert ut.

Det Seagle derimot kommer frem til er at Rio Tintos miljøvernsagenda er mye prat og lite realiteter. Seagle argumenterer for at Rio Tinto gjennom effektiv markedsføring har fått lokalbefolkningen i de områdene av Madagaskar som de er interesserte i, til å framstå som miljøverstinger som er en fare for sine omgivelser. Dermed har de selv kunnet gå inn som Madagaskars beskyttere som skal ta landet fra disse irrasjonelle og uforsvarlige urfolkene.[iv]

I sammenheng med disse oppkjøpene av store landområder har selskapet anvendt en diskurs som kommodifiserer verneverdige områder. Seagle skriver:«Through a process of mimesis (of conservation NGOs) and alterity (‘othering’ land users), Rio Tinto’s process of creating scarcity of biodiversity paradoxically lends support to the company’s claim to be ‘saving’ biodiversity from local Malagasy people; this is described as a process of inversion, wherein actual mining impacts are abstracted and remediated as part of a broader sustainable development strategy.»[v] Med ordet «mimesis» designeres her en form for kopiering hvor den som imiterer deler av en adferd også tilegner seg makten til den som blir imitert. Med andre ord får gruveselskap som Rio Tinto autoriteten og legitimiteten til miljøvernsorganisasjoner ved å kopiere deres språkbruk. Seagle mener at selskap som Rio Tinto tjener på en kapitalistisk offset-ideologi som har som utgangspunkt en tankegang om byttehandel hvor et stykke land sidestilles med et annet. Det vil si at de snakker om en slags byttehandel, hvor et stykke jord er like godt som et annet. Noe det i realiteten ikke er.

Rio Tinto argumenterer dermed for at det blir miljøvennlig (!) å grave etter mineraler på et område om man bare gjennomfører konservering et annet sted. Dette uten hensyn til biologisk mangfold og variasjon i de to områdene som kan være vidt forskjellige, lokalbefolkningens symbiotiske relasjon til områdene de bor i og de globale konsekvensene for miljø og klima, som gruvedrift har. Argumentasjonen til Rio Tinto og andre «green grabbing» selskaper har gått så langt at de har gått inn i kooperative partnerskap også med anerkjente miljøvernsorganisasjoner som WWF, BirdLife International med flere.[vi]

LES OGSÅ: Statoil dropper tjæresand – endelig!

Avslutning: Også Statoil bruker språk
Når argumentasjon som føres for beskyttelse, konservering, og tilegnelse og kontroll av landområder har fundament i utsagn om miljøvern, rasjonalisering og framtidsorientering, blir debatten vanskelig. Det er vanskelig å skille mellom aktørene som kun bruker miljøvern og klimahensyn som et markedsføringstriks for å fremme egen kapitalisering, de som har miljøhensyn som sin primærintensjon, men som kanskje ikke gjennomfører på en måte som gir gode resultater, og de som både er opptatt av miljøvern og «vet hva de driver med». Likevel mener jeg at det i denne sammenheng er viktig med et fokus på språkbruk, anvendelse av ulike narrativer og ensidig argumentasjon. For ulike historier kan fremstilles ganske likt om man bruker de samme ordene. Noen kan snakke om miljøvern og være imot gruvedrift på Madagaskar. Andre kan snakke om miljøvern og promotering av slik gruvedrift i samme avsnitt. Det blir en oppgave i retorikk å skille klinten fra hveten. Derfor er det også viktig å holde seg oppdatert på forskningen og diskursen, som for eksempel det nye fokuset på «green grabbing».

Men også i Norge kjenner jeg igjen en retorikk av miljøvennlig hvitvasking som ved nærmere ettersyn virker passe absurd. Statoil bruker sterke reklamekampanjer. De snakker om fremtid, visjon, styrke, det norske og så videre i sine videoer som man kan finne mange av på YouTube. Statoil som støtter morgendagens helter og som forteller natta-oljeeventyr som om vi vil at også de neste generasjonene skal være avhengige av olje (du kan se en festlig parodi på nattaeventyret her.) Statoil er gjennomsyret av de mest klima- og miljøfiendtlige stoffene vi mennesker anvender i dag: Kull, olje og gass, det vil si ikke-fornybare ressurser. Så hvordan klarer Statoil å få seg selv til å framstå så nytenkende, nærmest miljøvennlig og framtidsvisjonær? Jo, gode, grønne eventyrfortellinger.

Artikkelen stod først å lese her.

 

[i] Fairhead, James, et al., «Green Grabbing: a new appropriation of nature?», Journal of Peasant Studies 39(2), 237-261

[ii] Fairhead, «Green Grabbing», 238.

[iii] Seagle, Caroline, «Inverting the Impacts: mining, conservation and sustainability claims near the Rio Tinto/QMM ilmenite mine in Fort Dauphin, Southeast Madagascar», Journal of Peasant Studies 39(2).

[iv] Seagle, «Inverting the Impacts», 449.

[v] Seagle, «Inverting the Impacts», 447.

[vi] Seagle, «Inverting the Impacts», 453.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

1 Comment on Grønnvasking av skitten industri

  1. Björn Fröhlich // at // Reply

    Flott tekst, takk. Vi trenger forresten ikke dra så langt som til Madagaskar for å se hårreisende eksempler av grønnvasking. Det er bare å se på hva som foregikk i Stavanger de siste dagene. Der holdt oljeindustrien sin egen miljøkonferanse inkl. grønnmalte oljerigger: http://petro.no/aksjonerte-mot-miljo-teknologikonferansen/

Leave a comment

Your email address will not be published.


*