Obama innrømmer amerikansk imperialisme

Nå er det altså offisielt: USA er en imperialistisk nasjon som går til krig for å sikre seg tilgang til oljeressurser. Mange av oss visste det selvfølgelig fra før av, men nå har landets president, Barack Obama, innrømmet det hele fra FNs talerstol.

«Så la meg bruke denne muligheten til å legge fram hva som har vært den amerikanske politikken overfor Nord-Afrika og Midtøsten, og hva som vil være min politikk resten av min presidentperiode. Amerikas forente stater er klare til å bruke alle elementer av vår makt, inkludert militærmakt, for å sikre våre kjerneinteresser i regionen. Vi vil konfrontere aggresjon utenfra mot våre allierte og partnere som vi gjorde under Golfkrigen. Vi vil sikre fri flyt av energi fra regionen til verden.»

Jeg må innrømme at jeg ble svært overrasket da jeg hørte dette. Ikke fordi jeg hadde lært noe nytt om amerikansk utenrikspolitikk, men fordi presidenten faktisk fortalte verden hva denne går ut på. Det Obama beskriver har et navn; imperialisme. «En politikk som består i å utvide et lands makt og innflytelse gjennom kolonisering, militærmakt eller andre virkemidler», ifølge Oxfords definisjon. «Imperialisme vil si at en stat forsøker å skaffe seg politisk, økonomisk, kulturelt eller militært herredømme utover sine egne grenser», kan man lese i den første setningen i den norske Wikipedia-artikkelen. Det er ganske nøyaktig det Obama, foran FNs generalforsamling, meddelte at er hans og har vært hans lands framgangsmåte.

Ikke bare olje
— At disse er våre kjerneinteresser betyr ikke nødvendigvis at de er våre eneste interesser, sa fredsprisvinneren seinere i talen. Dette er naturligvis sant. Man kan ikke bare leite etter nærmeste oljefelt om man skal forstå amerikansk krigføring. Det fungerer noen ganger. Irakkrigen er et åpenbart eksempel og da britisk og amerikansk etterretning styrtet den demokratisk valgte presidenten i Iran i 1953 var det grunnet nasjonaliseringen av landets oljeressurser han hadde satt i gang. Obama selv nevnte Golfkrigen.

Likevel har det amerikanske krigsmaskineriet knust et utall av land uten store oljeforekomster i nærheten. Man kommer ikke unna Vietnam i den sammenhengen. Der var det smitteeffekten av en kommunistisk maktovertakelse man var livredd for, spesielt til Indonesia. President Sukarno samarbeidet med Det indonesiske kommunistpartiet og landet hadde omfattende naturressurser, deriblant olje. Det problemet tok man hand om i 1967 da CIA hjalp general Suharto til makta på bekostning av den sittende presidenten. Suharto startet en massiv likvideringskampanje av «kommunister». Tallene på antall drepte varierer mellem 0,5 og 3 millioner mennesker. Etter dette ble Indonesia kjent som et paradis for utenlandske investorer. Vietnamkrigen ble trappet ned etter hvert som Indonesia kom under Suhartos kontroll.

Den samme smitteeffekten var hovedgrunnen til at USA orkestrerte kuppet i Chile for 40 år siden. Slik det kommer fram av deklassifiserte CIA-dokumeter og Peter Kornbluhs bok, The Pinochet Files, var ikke landet av betydelig økonomisk interesse for USA. Det var relativt få amerikanske investeringer i landet og kobberressursene var ikke ansett som særlig viktige. Frykten var at om Chiles demokratisk valgte marxistiske president, Salvador Allende, skulle lykkes med sitt prosjekt ville det kunne spre seg til nærtliggende land, og dette ville kunne gå ut over amerikanske «økonomiske interesser».

Noam Chomsky bruker Grenada som erkeeksempel på dette. Det vesle landet med omlag 100.000 innbyggere ble invadert av USA i 1983. President Ronald Reagan mente landets nybygde flyplass kunne brukes til militærtransport og derfor måtte øynasjonen invaderes «av hensyn til rikets sikkerhet». Chomsky mener det hadde mer med landets utvikling i sosialistisk retning og frykt for spredning å gjøre.

Les også: Salvador Allendes siste tale

Hegemoni
Olje er naturligvis ikke bare viktig så lenge den kommer fra Midtøsten, men nå har det seg slik at en veldig stor andel av verdens olje kommer nettopp derfra. Også Venezuela pumper opp store mengder av det sorte gull. Etter at Hugo Chávez økte den statlige kontrollen over petroleumsforekomstene ble et USA-støttet militærkupp satt i gang i 2002. Presidenten hadde støtte både i folket og i militæret og klarte å komme seg tilbake til sitt folkevalgte embete innen 48 timer. I dette tilfellet kunne USA både frykte olje i «feil» hender, amerikanske økonomiske interesser og spredningsfare.

Flere oljefelt i landet ble tatt over av staten fra utenlandske oljeselskaper, deriblant amerikanske. Oljen flyter ikke slik det passer Washington, og den bolivarianske revolusjon har spredt seg utover Latin-Amerika på en måte som har redusert USAs innflytelse og økonomiske kontroll. Bolivias president, Evo Morales, poengterte nylig at det er landets nyvunne uavhengighet fra USA som har gjort deres økonomiske og sosiale framgang under hans presidentperiode mulig.

Les også: Snowden, servilitet og suverenitet

Hegemoniet, som utgjør forutsetningen for kontrollen over oljen (og alle de andre mindre viktige amerikanske økonomiske interessene), er i ferd med å glippe fullstendig i Latin-Amerika. Det er ikke noe man har sett på med blide øyne fra Det hvite hus. Kuppet mot Chávez har blitt nevnt og i tillegg støttet storebror i nord militærkuppet mot Honduras demokratisk valgte president, Manuel Zelaya, i 2009, og det parlamentariske kuppet mot Paraguays Fernando Lugo i fjor.

Det er i form av kontroll og makt det er best å analysere USAs framferd i Midtøsten i de nåværende konflikter. Den vedvarende støtten til det egyptiske militærdiktaturet og Israel, samt sponsing av opprørere i Syria, er alle handlinger for å opprettholde maktforhold i deres favør. I så måte har amerikansk og vestlig politikk i Midtøsten fulgt samme mønster i lang tid. Den arabiske nasjonalismen, frontet av Gamal Nasser, ble knust av militærmakt, først ved bombing i 1956 og så ved israelsk invasjon i 1967. Når panarabismen ble lagt på hylla og fred med Israel ble akseptert startet den amerikanske sponsinga av det egyptiske militærdiktaturet som har pågått til i dag. Mister USA hegemoniet i Midtøsten mister de også kontrollen over oljen.

Les også: Henda vekk fra Syria

Økonomiske interesser
Det som gjør petroleum til den desidert viktigste råvaren er at verdensøkonomien stopper opp uten den. Båter, fly og biler slutter å gå, tungindustrien og militærmaskineriet kan ikke fungere uten. Ressursen er knapp og må pumpes opp av bakken der den finnes. Den er et mektig politisk pressmiddel, slik det ble bevist under oljekrisene på 1970-tallet. Med unntak av menneskene selv er den den viktigste økonomiske ressursen på jorda.

Hegemoni og økonomisk makt har bestandig gått hand i hand. Det har vært tilfelle i alle historiens imperier og det er det også i dag. Disse to faktorene kan oftest sees på som én både i større og mindre sammenhenger. Den ene drar bestandig med seg den andre. Det er også slik man burde analysere imperier.

Økonomiske interesser handler alltid om makt; om hvem som skal bestemme og hvem som skal bli bestemt over. I så henseende er det ikke oljen i seg selv som er viktig. Den er bare en veldig viktig maktfaktor.