Salvador Allendes siste tale

Foto: Biblioteca del Congreso Nacional - Chile

"Sosiale prosesser kan ikke holdes tilbake verken med forbrytelser eller med makt. Historien er vår og den lages av folkene". Chiles demokratisk valgte marxistiske president, Salvador Allendes siste ord til sitt land, mens han var barrikadert i presidentpalasset som ble angrepet av bomber og soldater.

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (128 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

For 40 år og én dag siden ble den demokratiske parlamentarismen i Chile knust av et fascistisk militærkupp med støtte fra landets borgerskap og USA. Omlag 3.000 mennesker ble drept i politiske forfølgelsesprosesser mot venstresida i etterkant av statskuppet mot president Salvador Allende og titusener ble torturert, fengslet og voldtatt under de samme kampanjene de 17 årene general Augusto Pinochet var diktator.

Sporene sitter dypt i det chilenske samfunnet og fremdeles har ikke landet hatt et skikkelig rettsoppgjør etter grusomhetene begått i årene 1973-1990. Presidentkandidatene i årets valg er begge døtre av kuppet. Venstresidens kandidat, Michelle Bachelet, ble offer da hennes far ble torturert og drept av militærregimet. Hun og hennes familie rømte landet i frykt for å lide samme skjebne. Høyresidens kandidat, Evelyn Matthei, sto på andre siden. Faren var helseminister, seinere øverstkommanderende i luftvåpenet og dermed en del av militærjuntaen. Han har også blitt beskyldt for å stå bak drapet på Bachelets far, men det chilenske rettsvesenet huser fremdeles mange elementer fra diktaturtiden og saker mot tidligere medlemmer av juntaen har vist seg svært vanskelig å fremme.

Salvador Allende ble kjent som den første latinamerikanske marxisten til å bli valgt som statsoverhode. Ved presidentvalget i 1970 var han kandidaten til en samlet venstreside hvor sosialistpartiet og kommunistpartiet var de sterkeste i sammenslutningen.

Etter valget startet regjeringen hans omfattende velferds- og nasjonaliseringsprosjekter. De møtte imidlertid stor motvilje blant store deler av landets overklasse. Lockouts, streiker, kutt i vareforsyning og reine økonomiske sabotasjeaksjoner for å sultefore befolkningen til å vende seg mot sin lovlig valgte regjering. Aksjonene fikk økonomisk støtte fra USA som også satte i gang handelsboikotter mot Chile i tillegg til en internasjonal kampanje for å nekte landet lån. På tross av denne iherdige innsatsen klarte ikke høyresida å velte Allendes regjering.

Som det kommer fram i Peter Kornbluhs bok, The Pinochet Files, og i CIAs egne deklassifiserte dokumenter bestemte Richard Nixon og Henry Kissinger seg for å bistå det chilenske militæret i å velte regjeringen og erstatte det som var ansett som Latin-Amerikas fremste demokrati med et et morderisk militærstyre. På tross av Chiles kobberressurser var det ikke amerikanske økonomiske interesser som var grunnen til at man fra høyeste hold beordret CIA til å assistere et militærkupp. Dokumentene viser at grunnen var det de kalte smittefare. Smittefaren består i at folk i andre land skulle se til Chile, tenke at de kunne gjøre det samme og starte lignende politiske bevegelser. Amerikansk innflytelse og amerikanske økonomiske interesser sto i fare og dermed mente Kissinger og Nixon at å bistå et kupp var den beste løsningen.

For å minnes denne dagen publiserer Radikal Portal Salvador Allendes siste tale. Allende hadde tenkt å holde en annen tale som skulle foreslå å løse landets krise ved en folkeavstemning om eget mandat. I stedet ble presidentpalasset bombet, TV- og radiostasjoner stengt, byer invadert, folk ble drept og kuppet var en realitet. Allende barrikaderte seg i presidentpalasset, La Moneda, og nektet å gå av. Mens våpen går av og eksplosjoner dundrer i bakgrunnen holder en resignert Salvador Allende sin siste tale. Klokken er ti over ni på morgenen:

Talen

«Mine venner,

Dette vil med sikkerhet være min siste mulighet til å henvende meg til dere. Luftforsvaret har bombet tårnene til Radio Portales og Radio Corporación. Mine ord er ikke av bitterhet, men av skuffelse. Måtte de bli den moralske straffen for de som har sveket sin ed: soldater av Chile; sjefskommandanter; admiral Merino, som har utpekt seg selv til marinekommandant; og herr Mendoza, den motbydelige generalen som i går sverget troskap og lojalitet til regjeringen og som også har utnevnt seg sjef for los Carabineros [det nasjonale politiet].

Stilt overfor disse hendelsene er det kun én ting for meg å si til arbeiderne: Jeg kommer ikke til å gå av!

Plassert i en historisk omveltning vil jeg betale for min lojalitet til folket med mitt liv. Og jeg vil si til dem at jeg er sikker på at frøene som vi har plantet i den gode samvittigheten til tusener på tusener av chilenere ikke vil størkne inn for alltid.

De har styrke og vil klare å dominere oss, men sosiale prosesser kan ikke holdes tilbake verken med forbrytelser eller med makt. Historien er vår og den lages av folkene.

Arbeidere av mitt ferdreland: jeg vil takke dere for lojaliteten dere alltid hadde, tillitten dere viste til en mann som kun var en tolk av store lengsler etter rettferdighet, som forpliktet seg til å respektere grunnloven og loven, og gjorde nettopp det. I dette øyeblikk, det siste øyeblikket jeg vil være i stand til å henvende meg til dere, vil jeg nyttiggjøre meg av leksjonen: utenlandsk kapital, imperialisme, sammen med det reaksjonære, skapte klimaet hvori de væpnede styrkene brøt sine tradisjoner, tradisjonene lært bort av general Schneider og videreført av kommandant Araya, ofre for det samme sosiale sjikt som i dag vil være i hjemmene sine mens de håper – med utenlandsk assistanse – å ta over makta for forsatt å beskytte sin profitt og sine privilegier.

Jeg henvender meg mer enn noe til vår jords beskjedne kvinne, landarbeideren som trodde på oss, arbeideren som jobbet enda mer, moren som skjønte vår omsorg for barna. Jeg henvender meg også til ferdrelandets yrkesutøvere, de patriotiske yrkesutøverne, de som for dager siden fortsatte å jobbe tross oppviglingen sponset av yrkesforeninger, klassebaserte foreninger som også forsvarte fordelene det kapitalistiske samfunnet tildeler noen få.

Jeg henvender meg til ungdommen, de som sang og ga oss sin glede og sin kampånd.  Jeg henvender meg til den chilenske mann, arbeideren, bonden, den intellektuelle, de som vil bli forfulgt, for i vårt land har fascismen allerede vært til stede i mange timer – i terroristangrep, i sprenging av bruer, i kutting av jernbanelinjer, i ødelegging av olje- og gassledninger, i stillheten til de som hadde som plikt å beskytte disse. De hadde et ansvar. Historien vil dømme dem.

Radio Magallanes vil med sikkerhet bli brakt til stillhet. Og det rolige metallet fra stemmen min vil ikke lenger nå dere. Det betyr ikke noe. Dere vil fortsette å høre den. Jeg vil bestandig være sammen med dere. I det minste vil mitt ettermæle være et av en ærefull mann som var trofast mot sitt [vanskelig å høre] fedreland.

Folket må beskytte seg, men de må ikke ofre seg. Folket må ikke la seg bli ødelagt eller bli gjennomhullet av kuler, men de kan heller ikke bli ydmyket.

Arbeidere av mitt fedreland! Jeg har tro på Chile og dets skjebne. Andre menn vil overkomme dette grå og bitre øyeblikket hvor forræderiet ønsker å påtvinge seg. Fortsett dere, vel vitende om at før heller enn siden vil de store avenyer på ny åpne seg hvor den frie mann vil gå for å skape et bedre samfunn.

Leve Chile! Leve folket! Leve arbeiderne!

Dette er mine siste ord og jeg er sikker på at mitt offer ikke vil være nytteløst. Jeg er sikker på at det i det minste vil være en moralsk leksjon som vil straffe forbrytelsen, feigheten og forræderiet.»

Introduksjon og oversettelse av Joakim Møllersen.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.