Krigen i Syria er nå inne i en ny fase. Noen håper og mener dette er sluttfasen, men siden dette er en krig på flere plan vil det kreve flere kompromisser for at en fredsløsning skal bli varig.
Opprøret i Syria utpå vårparten 2011, gikk raskt over til hovedsakelig å bli en intervensjonskrig. Britiske og franske kommandosoldater var her minst like aktive som amerikanerne, som i prototypekrigen i Libya. Men USA og deres arabiske allierte i Saudi-Arabia og Qatar bidro mest finansielt og materielt. Dette regimeendringsforsøket ser nå ut til å ha feila. Krigsmotstandere som bare har sett denne siden av krigen, bruker dette til å mane til full oppslutning om Assad-regimet.
Men konflikten i sin helhet er dermed ikke parkert. Krigen pågår også på to andre plan. Den har en global dimensjon. Siden 1980-tallet har Syria vært Sovjets, og deretter Russlands, viktigste ankerfeste i Midtøsten. Russlands massive opptrapping av støtten til Assad-regjeringen fra høsten 2015 var en reaksjon mot at USA-alliansen da var i ferd med å lykkes med å få til sitt regimeskifte. Russlands inngripen hindret dette. Om Putin og Trump nå er blitt enige om status quo på dette krigsplanet, gjenstår å se om de får sine regionale kumpaner med på avtalen. Tyrkia er nå intervensjonisten med flest soldater stående på syrisk jord. De ble sluppet inn av Russland, som her ikke var så nøye med folkeretten. Når det forestående slaget om Idlib-provinsen kommer, får vi svar på om Tyrkias invasjon blir godtatt.
Det tredje planet for krigføring har vært på det nasjonale planet. Noen har hele tiden nektet for at det er noe som kan kalles en demokratisk opposisjon i Syria. Hovedtyngden av det vi kan kalle sunni-opposisjonen, lot seg innrullere som støttespillere for USA-alliansens regimeskiftekrig, etter hvert gjennom alliansen Nasjonalkoalisjonen av syriske revolusjons- og opposisjonskrefter, som også Norge har støttet. Disse ble omsider overkjørt av al Qaida-grupperingene og IS som den dominerende sunni-opposisjonen, men har beholdt sine plasser i de fredsforhandlingene som FN og Russland har kjørt. Det finnes demokratiske krefter i dette konglomeratet, som vil fortsette sin virksomhet hvis de tyrkisk-allierte jihadistene blir bombet ut av Idlib og det blir inngått en fredsavtale hvor de ikke blir inkludert. En varig fredsløsning kan ikke oppnås gjennom en kirkegårdsfred.
Den andre syriske motstanden mot en videreføring av det gamle Baath-regimet uttrykkes nå i Nord-Syria-Føderasjonen, hvor kurderne har vært hoveddrivkraften i å bygge opp en samfunnsorganisering med utgangspunkt i lokalsamfunnene og samarbeid mellom de ulike folkegruppene der. De som heier på full seier for Assad, kaller disse leiesoldater for USA, siden de har fått militær støtte fra USA i sin kamp mot IS. Amerikanerne har ingen folkerettslig legitimitet til å være i landet, og en fredsavtale vil neppe tillate dette, dersom det ikke følger som en «deal» mellom Russland og USA. Amerikanerne har heller ikke noen myndighet i den sivile og militære samfunnsordningen som er bygd opp under Nord-Syria-Føderasjonen. Siktemålet har hele tiden vært å komme fram til en fredsavtale med sentralregjeringen i Damaskus, som det nå pågår forhandlinger rundt.
En overenskomst som kan ivareta interessene til de syriske kreftene som vil løse konfliktene seg mellom på fredelig vis, er en forutsetning for at det syriske folket kan få en fred som ikke rakner igjen, og oppnå nasjonal sjølråderett. Det er kanskje for mye å håpe på at det siste vil bli oppnådd i den første runden? Da de mektigste stormaktene fortsatt vil være «garantister» for en våpenhvile, og Tyrkia under det nåværende regimet snarere har ambisjoner om å forsterke enn å avslutte sin okkupantrolle i Syria.
Vår oppgave må fortsatt være å få Norge ut av intervensjonklubben Operation Inherent Resolve. Sjøl om de norske soldatene som var øremerka for Syria-oppdrag nå er trukket inn i Irak, har de mandat til å gå over grensen. De har heller ikke noe å gjøre i Irak på vegne av USA. Budsjettposten, som legger opp til å forsterke det norske bidraget til Inherent Resolve med ytterligere 10 mann, må strykes i sin helhet når den fremmes nå i oktober.
Arnljot Ask skriver dette: «Det finnes demokratiske krefter i dette konglomeratet, som vil fortsette
sin virksomhet hvis de tyrkisk-allierte jihadistene blir bombet ut av
Idlib og det blir inngått en fredsavtale hvor de ikke blir inkludert».
Betyr dette at utenom de kurdiske og kurdiskstøttede styrkene finnes væpnede, såkalt «demokratiske krefter» som er i stand til å yte motstand mot den syriske hæren (SAA)?
I så tilfelle, hvor i Syria befinner disse kreftene seg og hvem har de kjempet imot i løpet av krigen?
Erling Grape
Det finnes sjølsagt enkeltpersoner og uorganiserte miljøer, hvis en da ikke hører til dem som mener at det ikke fantes et fnugg av demokratisk innstilte mennesker som protesterte mot Assad våren 2011. Men de som ville kunne fortsette med væpnet kamp etter en fredsløsning de ikke føler seg del i er sjølsagt organiserte grupper. Du finner dem i de kretsene som også Russland hele tiden har jobbet for å inkludere i Astana-prosessen. Ville dere kaste dem ut av prosessen, sjøl om verken dere eller jeg ser på dem som våre venner? Vil dere føre krigen til «the bitter end», hvor bare de rettroende skal stå igjen på valen?
Arnljot Ask skriver at «Tyrkia er nå intervensjonisten med flest soldater stående på syrisk jord. De ble sluppet inn av Russland, som her ikke var så nøye med folkeretten.»
Dette med at Russland «slapp Tyrkia inn» er noe som dukker opp til stadighet, og det er bare tull. Hvis du skal «slippe noen inn» på en meningsfull måte i en krig må du også ha mulighet til å stoppe dem hvis du bestemmer deg for det. Her var det Tyrkia som brøyt seg inn og Russland og syriske myndigheter som ikke har noen som helst måte å stoppe dem på.
Det virker som det finnes en illusjon om at Russland er en slags allmektig krigsmaskin i Syria. Det er de ikke. De har en bitteliten flystyrke, noen avdelinger med millitærpoliti og en del spesialavdelinger. Det viktigste russiske bidraget til krigen har derimot vært leveranser av materiell og da spesielt reservedeler og spesialkompetanse på logistikk, forsyning og vedlikehold av pansra kjøretøy.
Allmektig er det jo ingen av aktørene der som er, men å framstille Russland som en slags speidergutt på denne krigsarenaen er vel heller ikke av denne verden…Russland trakk sin styrke ut av Afrin og ga fritt leide for Tyrkias angrepsfly etter en samtale mellom Putin og Erdogan. Så kan en sjølsagt vurdere hvorfor dette skjedde. Flere brikker kommer vel på plass etter neste akt, når Tyrkias framtid i denne delen av Syria blir satt på spissen under «slaget om Idlib»
«Opprøret i Syria utpå vårparten 2011, gikk raskt over til hovedsakelig å bli en intervensjonskrig»
Asså…»opprøret i Syria» var jo i utgangspunktet oppildnet av USA, Israel og Saudi, og deretter finansiert og utstyrt av de samme aktørene.
Det var en ny rutinemessig krig for regimeskifte, akkurat som i Irak og Libya.
Vi husker jo hvordan USA «feilsendte våpen og utstyr» som «uheldigvis» havnet hos IS. Eller ISIS, eller ISIL som den stadig mer imbesile Brønde Borge insisterer på å kalle de.
USA regjerte i Syria i over et år mens IS bygde seg opp og erobret stadig nye byer, etnisk renset, torturerte, voldtok, kristne, alavitter, drusere, shiamuslimer, moderate sunnier, men IS vokste og vokste, mens USA påstod å krige imot!
Løgn!
Først når Russland kom inn i bildet ble IS sine stillinger og kolonner angrepet. Og først da begynte den grusomme terrorkulten å trekke seg tilbake.
Israel , Saudi og USA hadde tapt. De hadde støttet massedrapene, voldtektene og torturen fra IS, men de våget ikke en direkte militær konfrontasjon med Russland.
De trakk seg tilbake og lot Russland ta seg av oppvasken med å fjerne de siste avdelingene av IS.
Men treenigheten har ikke gitt seg!
USA, Israel og Saudi ønsker fortsatt å ødelegge Syrias regime.
Israel vil utvide sin «buffersone» utover Golanhøydene, og ekspandere mot det «Historiske Israel».
Saudi ønsker å underlegge seg Syrias sunni-områder, for å konsolidere Sunni-makten mot erkefienden Iran.
Det fullstendig gjennomkorrupte USA gjør som Israel og Saudi vil,
Så snart har vi kanskje et nytt Midt-Østen.