Fred og frihet for Syria?

Illustrasjonsbilde fra tidligere krigshandlinger i Syria. Foto: Jordi Bernabeu Farrús

Selv om USA- og Saudi-støttede jihadister taper i Syria er freden langt fra sikret. Tyrkias invasjon må handteres og Assad med venner må søke kompromisser blant annet med den kurdiskledede Nord-Syria-Føderasjonen.

Arnljot Ask
Om Arnljot Ask (5 artikler)
Arnljot Ask er fredsaktivist, styremedlem i Solidaritet med Kurdistan og medlem av internasjonalt utvalg i Rødt.

Krigen i Syria er nå inne i en ny fase. Noen håper og mener dette er sluttfasen, men siden dette er en krig på flere plan vil det kreve flere kompromisser for at en fredsløsning skal bli varig.

Opprøret i Syria utpå vårparten 2011, gikk raskt over til hovedsakelig å bli en intervensjonskrig. Britiske og franske kommandosoldater var her minst like aktive som amerikanerne, som i prototypekrigen i Libya. Men USA og deres arabiske allierte i Saudi-Arabia og Qatar bidro mest finansielt og materielt. Dette regimeendringsforsøket ser nå ut til å ha feila. Krigsmotstandere som bare har sett denne siden av krigen, bruker dette til å mane til full oppslutning om Assad-regimet.

Men konflikten i sin helhet er dermed ikke parkert. Krigen pågår også på to andre plan. Den har en global dimensjon. Siden 1980-tallet har Syria vært Sovjets, og deretter Russlands, viktigste ankerfeste i Midtøsten. Russlands massive opptrapping av støtten til Assad-regjeringen fra høsten 2015 var en reaksjon mot at USA-alliansen da var i ferd med å lykkes med å få til sitt regimeskifte. Russlands inngripen hindret dette. Om Putin og Trump nå er blitt enige om status quo på dette krigsplanet, gjenstår å se om de får sine regionale kumpaner med på avtalen. Tyrkia er nå intervensjonisten med flest soldater stående på syrisk jord. De ble sluppet inn av Russland, som her ikke var så nøye med folkeretten. Når det forestående slaget om Idlib-provinsen kommer, får vi svar på om Tyrkias invasjon blir godtatt.

Det tredje planet for krigføring har vært på det nasjonale planet. Noen har hele tiden nektet for at det er noe som kan kalles en demokratisk opposisjon i Syria. Hovedtyngden av det vi kan kalle sunni-opposisjonen, lot seg innrullere som støttespillere for USA-alliansens regimeskiftekrig, etter hvert gjennom alliansen Nasjonalkoalisjonen av syriske revolusjons- og opposisjonskrefter, som også Norge har støttet. Disse ble omsider overkjørt av al Qaida-grupperingene og IS som den dominerende sunni-opposisjonen, men har beholdt sine plasser i de fredsforhandlingene som FN og Russland har kjørt. Det finnes demokratiske krefter i dette konglomeratet, som vil fortsette sin virksomhet hvis de tyrkisk-allierte jihadistene blir bombet ut av Idlib og det blir inngått en fredsavtale hvor de ikke blir inkludert. En varig fredsløsning kan ikke oppnås gjennom en kirkegårdsfred.

Den andre syriske motstanden mot en videreføring av det gamle Baath-regimet uttrykkes nå i Nord-Syria-Føderasjonen, hvor kurderne har vært hoveddrivkraften i å bygge opp en samfunnsorganisering med utgangspunkt i lokalsamfunnene og samarbeid mellom de ulike folkegruppene der. De som heier på full seier for Assad, kaller disse leiesoldater for USA, siden de har fått militær støtte fra USA i sin kamp mot IS. Amerikanerne har ingen folkerettslig legitimitet til å være i landet, og en fredsavtale vil neppe tillate dette, dersom det ikke følger som en «deal» mellom Russland og USA. Amerikanerne har heller ikke noen myndighet i den sivile og militære samfunnsordningen som er bygd opp under Nord-Syria-Føderasjonen. Siktemålet har hele tiden vært å komme fram til en fredsavtale med sentralregjeringen i Damaskus, som det nå pågår forhandlinger rundt.

En overenskomst som kan ivareta interessene til de syriske kreftene som vil løse konfliktene seg mellom på fredelig vis, er en forutsetning for at det syriske folket kan få en fred som ikke rakner igjen, og oppnå nasjonal sjølråderett. Det er kanskje for mye å håpe på at det siste vil bli oppnådd i den første runden? Da de mektigste stormaktene fortsatt vil være «garantister» for en våpenhvile, og Tyrkia under det nåværende regimet snarere har ambisjoner om å forsterke enn å avslutte sin okkupantrolle i Syria.

Vår oppgave må fortsatt være å få Norge ut av intervensjonklubben Operation Inherent Resolve. Sjøl om de norske soldatene som var øremerka for Syria-oppdrag nå er trukket inn i Irak, har de mandat til å gå over grensen. De har heller ikke noe å gjøre i Irak på vegne av USA. Budsjettposten, som legger opp til å forsterke det norske bidraget til Inherent Resolve med ytterligere 10 mann, må strykes i sin helhet når den fremmes nå i oktober.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.