Hva nå, skjøre Irak?

Foto: Xuan Che

De siste ukenes nyheter om ISIL og utviklingen i Irak bør ikke komme som noen overraskelse for noen. Spørsmålet er hva som skjer videre. 

Chalak Kaveh
Om Chalak Kaveh (7 artikler)
Chalak Kaveh er historiker og har forsket på det norske politiets behandling av tatere og sigøynere i perioden 1900-1951. Kaveh er tidligere redaktør for Etter Lemkin - Tidsskrift for studier av folkemord og politisk massevold.

Det er ikke mange scenarier som kan lede til fred, muligens med ett unntak: en langsiktig og rettferdig skilsmisse mellom de ulike delene av Irak.

En svak statskonstruksjon

Historien bak staten Iraks etablering kan karakteriseres som et arrangert ekteskap, som stadig har blitt opprettholdt med vold. Etter første verdenskrig ble de gamle ottomanske provinsene Basra, Bagdad og Mosul til et britisk mandatsområde. Stridsspørsmålet mellom britene og tyrkerne var hva som skulle skje med Mosul-provinsen. Tyrkerne ville selvklart ha tilbakeført provinsen, mens britene gjorde seg to vurderinger: enten en kurdisk stat i nord og en arabisk stat i sør eller, som det endte med senere, én samlet stat av provinsene Mosul, Bagdad og Basra: Irak. Staten ble godkjent av FNs forløper i 1932. Det nye kongedømmet var og hadde vært herjet av opprør og misnøye, fra kurderne i nord så vel som av sjiamuslimene i sør. Heller ikke fremover i tid ble denne ustabiliteten forbedret. Kupp og militære maktovertakelser i 1941, 1958 og 1968 illustrerer dette.

En de facto oppløsning av Irak

Etter siste kupp i 1968 forhandlet daværende visepresident Saddam Hussein med kurderne om en autonomiavtale. Denne ble undertegnet i 1970, men løste ikke konfliktspørsmålet mellom staten og kurderne. Sistnevnte var støttet av den iranske sjahen, CIA og Israel. Denne støtten ble imidlertid trukket tilbake som en følge av megling mellom Irak og Iran. Her ble det lagt til rette for en sterk sentralmyndighet i Bagdad på bekostning av kurderne, som ble nedkjempet i denne omgang. Freden i området varte imidlertid ikke lenge: Ayatollahenes revolusjon i Iran (1979) og etterfølgende uroligheter i landet, ga Saddam Hussein – som nå var blitt president – ideen om å gjenerobre områder som var avstått til Iran i 1975 som følge av Algier-avtalen. Dette førte til en åtte år lang krig (den første Golfkrigen 1980-1988), som ikke endret grensene mellom disse to land.

Neste feilsteg som stod for tur var Husseins okkupasjon av Kuwait, som ga USA muligheten til å gripe inn i situasjonen (den andre Golfkrigen 1990-1991). USA valgte imidlertid ikke å styrte Hussein, kun å svekke ham. En forutsetning for dette var flyforbudssoner og økonomiske sanksjoner mot Irak. Resultatet ble at kurdernes fikk de facto selvstyre, selv om heller ikke denne gikk friksjonsfritt for seg. Det brøt blant annet ut en borgerkrig mellom de kurdiske partiene (KDP og PUK) før en fredsperiode fulgte fra midten av 1990-tallet. Uansett var Irak fortsatt et tvangsekteskap med en stadig mer paranoid og voldelig ektemann.

Bush bommet på spikeren med vilje

Sønnen Bush avsluttet det faren hadde begynt på: å velte Hussein. Dette ble gjort, men målet var fortsatt et samlet Irak. Og det er her han bommet. Etter den folkerettsstridige krigen i 2003, og Irak post-Saddam, landet USA og deres allierte på den for dem geniale løsningen: en føderal modell som det ikke fantes forhåpninger, støtte eller kultur for. Den føderale modellen var i prinsippet som et «åpent forhold» hvor partene skulle være enige om å treffe andre, men holde sammen på tross av dette. Bakgrunnen for denne modellen, og eksempelvis ikke tre løse enheter, lå i det regionale maktforholdet. En sjiamuslimsk «stat» i sør ville ha flørtet og dannet et for nært forhold med Iran. Et (formelt godkjent) kurdisk selvstyre i Nord-Irak ville være i strid med naboen Tyrkias daværende interesser.

Grobunnen for ISIL

I mellomtiden og per 2014 har dette skjedd: Tyrkerne og de kurdiske selvstyremyndighetene (KRG) har kommet stadig nærmere hverandre. Det gode forholdet mellom KRG og Tyrkia har ført til problemer. Sentralmyndighetene i Bagdad, som siden har hatt et nært forhold til Iran, har eksempelvis kuttet finansiell støtte til de kurdiske myndighetene, mens kurderne på sin side har inngått avtaler om, og solgt, olje til utlandet. Ingen av disse beslutningene kan karakteriseres som annet enn utroskap i det avtalte åpne forholdet.

Sunniene ble fra første stund ignorert etter Saddams fall, og dette har kostet i form av uroligheter og voldshandlinger. Grobunnen for ISIL og liknende grupper har altså dypere røtter enn konflikten i Syria. Konflikten her har heller forsterket og gitt terrorgruppene større handlingsrom. Da disse grupperingene for en liten stund tilbake – under den Islamske staten i Irak og Levanten (ISIL) – inntok byer som Mosul og Kirkuk, førte dette til masseflukt til de kurdiske områdene, både sivilbefolkning så vel som det irakiske militæret forlot sine poster i området.

Voldelig ekteskap eller fredelig skilsmisse

Uavhengig av hvor godt samarbeidet mellom USA, Iran, Tyrkia, KRG og myndighetene i Bagdad blir i den videre utviklingen, er det to spørsmål som dukker opp.

1) På kort sikt: Hvordan kan ISIL bekjempes? Skal de bekjempes eller finnes det et rom for «dialog» eller andre løsninger.

2) På lang sikt, vil det la seg gjøre å erstatte den skjøre og urealistiske føderale modellen med løsere sammensatte (republikker i en sammenslutning) eller mer uavhengige enheter (nasjonalstater)?

1) ISIL lar seg ikke bekjempe med droner, det er et absurd utspill. Å bekjempe en «bygerilja» med droner er det samme som å jakte på en bjørn med luftpistol. Unøyaktig og ineffektiv. Det irakiske militæret har ikke den nødvendig kamptreningen eller kapasiteten til å slå ned gruppene. Dette lar seg heller neppe gjøre med frivillige sjiamuslimer som karakteriserer sine fiender som de vantro. De kurdiske styrkene, også kalt Peshmerga, kan løse saken ved å gå inn. Men dette fører i alle fall til to utfordringer. Hvordan blir en slik forespørsel formulert av Bagdad? Med hvilke premisser? Dette er tross alt en militær styrke som staten ikke har betalt for. Og kommer den kurdiske Peshmerga til å trekke seg ut etter at en midlertidig ro er etablert? Trolig ikke. Og kommer dette til å være spikeren som Bush Senior og Junior ikke gadd å banke inn? Trolig.

2) For å vende tilbake til spørsmålet om hvilke usikkerheter man kan se for seg på lang sikt: Etter at, eller hvis, ISIL blir bekjempet, hvordan skal områdene bli stabile? De oljerike og strategisk viktige områdene må deles på en måte som sørger for dette. Muligens kan det la seg gjøre ved å gi styringsrett (forvaltningsrett) over disse områdene til kurderne, med avtalefestet betingelse om en deling av oljeinntektene mellom en henholdsvis sunnimuslimsk midt og sjiamuslimsk sør. Men alt dette forutsetter en dialog og forhandlingsvilje fra myndighetene i Bagdad med kurderne og ikke minst et radikalt skifte i sin tilnærming overfor sunnimuslimene.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.