Prostitusjon og et sosialistisk menneskesyn

Foto: Tracheotomy Bob

Andrès Lekanger, sosialist og aktiv i homobevegelsen, skriver i Radial Portal om «Hvorfor sosialister bør støtte sexarbeidere». Aller først vil jeg utfordre Lekanger på grunnpremisset i hans analyse: han aksepterer at å selge sex er et «arbeid». Det gjør ikke jeg.

Og hva er så hovedårsaken til det? Det er ikke fordi det ikke er en kjøper og selger av en tjeneste, som jo defineres som et arbeid. Det er heller ikke fordi det bør være skam eller skyld knytta til de som – av ulike årsaker – velger å selge sin kropp av det de sjøl definerer som sin frie vilje. Det er først – og aller viktigst – for meg å forklare grunnen til at prostitusjon ikke kan kalles arbeid, gjennom å forankre dette i et sosialistisk menneskesyn.

Alt kan gjøres til en vare, men bør ikke 
Vier man Karl Marx sine skrifter en viss oppmerksomhet så ser man at det som går igjen i hans forfatterskap, er ulike analyser av nettopp synet på mennesket. Han argumenter for at det varebaserte forholdet også eksisterer mellom mennesker under kapitalismen. I sin ytterste og mest groteske forstand kan alt gjøres til en vare. Som sosialist innser jeg at det er en stadig kamp – under et kapitalistisk samfunn – å kreve stadig bedre arbeidsforhold for de som står i arbeidslivet. Men det er samtidig en kamp for å ikke akseptere at alt skal være et arbeid.

Det fins mange former for unyttig arbeid, slik som forbrukersamfunnet legger opp til ved å framelske Forbrukeren som Det riktig gode mennesket. Dette forbruket av unyttige, samfunnsskadelige og miljø-ødeleggende varer bør aktivt motarbeides.

En del av det menneskelig ødeleggende og samfunnsskadelige forbruket må også innebære kvinner som er i prostitusjon. I motsetning til for eksempel danseren som har kroppsbeherskelse og kunst som vare å tilby, må prostituerte kvinner og barn tilby sine kroppsåpninger og håndtere menns kjønnsorganer og utløsninger gjennom penetrasjon – voldelige grensekrenkelser og overskridninger som i svært stor grad følges av annen vold: slag, spark, kvelningsforsøk, kutt, brennmerking, fastholding, voldtekt, spytting, lugging og verbal trakassering. Volden og overgrepene som er integrert i prostitusjon, både den primære og den sekundære, forsvinner ikke ved legalisering. Den kan ikke forsvinne, den er en helt sentral del av prostitusjonens vesen.

For i motsetning til en arbeider som tilbyr sine tjenester som tilfører en vare sin verdi tilbyr kvinner seg sjøl og sine kroppsåpninger som direkte råvarer. Å definere dette som et arbeid er like relevant som å definere det å selge en av sine nyrer til en som kan betale for det.

Menneskesyn
Det dreier seg til syvende og sist om et menneskesyn. Og dette burde i høy grad være avgjørende for en sosialistisk bevegelse, som skal vise vei til et bedre samfunn. Dersom sosialisten tillater at fattige meksikanere selger den ene nyra si for å overleve, og i stedet for å kreve at slik utnyttig av fattige folk sine kropper opphører ved å straffe de som kjøper en slik nyre, krever at slikt salg skal foregå i ordnede forhold hvor det fins en privat eller offentlig bedrift hvor denne fattige kan gå og selge sin nyre, og at det er en framforhandla fast pris på denne nyra, vil det samtidig vise fram et syn på hva vi er villige til å definere som tillatt direkte råvareuthenting av fattigfolks kropper.

Skadevirkningene av prostitusjon er det mye dokumentasjon på, slik det også er det for salg av nyrer.

Man kan faktisk overleve en god stund fysisk og psykisk med en eneste nyre et helt liv. Og noen får ikke en redusert levealder av det, men det er like fullt de aller fleste som faktisk lider under og etter en nyreoperasjon. Nyreoperasjoner er særlig farlige i fattige land hvor operasjoner gjerne foregår i lugubre lokaler og med dårlig hygiene, fare for smitte av alvorlige sykdommer, og andre skader som følge av operasjonen som ikke blir fulgt opp i etterkant av de legene som utførte inngrepet.

Mange av de som selger nyrene sine til rikere kunder er faktisk barn og unge, og også voksne som blir lurt til å utføre en slik operasjon uten å vite at dette også i framtida kan få konsekvenser for deres liv og inntektsmuligheter. Mange blir uføre og skada for livet. Det samme gjelder de fleste innen prostitusjon. Det fins kvinner som lever lenge i prostitusjon og som sjøl sier at de ikke tar skade av det. Men dette er et fåtall. Og om det så hadde vært et flertall av de som har fjerna ei nyre og de som lever i prostitusjon som levde et langt liv, ville vi likevel syns det var greit? Med andre ord: betyr det at vi som samfunn ut i fra dette skal gå over til å akseptere at dette skal bli et yrke for kvinner å tilfredsstille menn seksuelt?

På verdensbasis opererer FN med tall på omlag 40 millioner barn og kvinner som lever i porno- og prostitusjonsindustrien. Kvinner og barn er råvaren som skal tilføre markedet som utgjør en etterspørsel som i all hovedsak kommer fra menn over hele verden. Her har vi i Norge satt en grense ved å innføre en sexkjøpslov. Denne definerer at det å kjøpe seg tilgang til et annet menneske seksuelt er straffbart. Jeg mener det er mange gode grunner til det. Og den aller viktigste har jeg allerede har gått inn på: det skal være grenser for hva vi skal akseptere at defineres som et arbeid». Og denne grensa er et politisk valg.

Det er også en særdeles merkelig situasjon å se for seg lønnsforhandlinger dersom prostitusjon skulle defineres som et arbeid. I det norske samfunnet, hvordan skulle dette sett ut og hvordan skulle man formulert en egen, egna Arbeidsmiljølov? Hvem er arbeidsgiveren? Staten via offentlige bordeller, som på vegne av norske menn skal forhandle ned prisen på tilgang til norske kvinners kropper? Et offentlig-privat samarbeid hvor det offentlige stiller lokaler til disposisjon og utdanner de prostituerte fram til fagbrev, mens det private næringslivet går inn med økonomiske investeringer og betaler leieutgifter, resepsjonist, utkaster osv.

En forenet kamp for sosialismen
Kampen mot at prostitusjon sees på som arbeid dreier seg i overordna forstand om en forent kamp for sosialismen. Skal menn og kvinner utføre denne lange kampen sammen, så må vi som er kvinner oppleve at menn ikke aksepterer at seksualiteten vår er noe som varegjøres. Menn som står skulder ved skulder med oss må ikke akseptere at vi kvinner defineres som en underklasse som skal være menns potensielle råvarer i tilfredsstillelsen av seksuelle behov. Det skal ikke være kvinners oppgave, verken som yrke eller i personlige forhold, å tilfredsstille en mann seksuelt. Dette bør vies en helt sentral plass i vårt sosialistiske menneskesyn.

Vi bør fremdeles, under kapitalismen, og på vår vei mot sosialismen, bestrebe oss på å gå bort i fra det patriarkalske menneskesynet som tilsier at seksualitet er noe som byttes som en vare på et kjønnsmarked. Menn bytter penger og karriere og veksler det inn i seksuell tilgang på kvinner. Kvinner veksler sin skjønnhet i å få menn til å betale regningene. Dette dreier seg om et kjønnsbilde som har sitt opphav før kapitalismen, nemlig i føydalismen, da kvinner ikke hadde egen inntekt, men var mannens eiendom.

Den friheten kvinner oppnår under kapitalismen er begrensa, all den tid menns arbeid prises høyere enn kvinnenes. Men veien for å oppheve en slik splittelse basert på kjønn under et kapitalistisk samfunn, bør ikke gå via å anerkjenne de mest bestialske og umenneskelige former for utnyttig og definere dette som arbeid. Da går vi som samfunn, ikke framover mot en frigjøring av kvinner og oppheving av undertrykkelse basert på kjønn, men faktisk tilbake til en tankegang som hører føydalsamfunnet til, hvor kvinner i sin helhet inntok posisjonen som råvaren for menn, som avlsdyr og totalt uten egen verdi, men som menns (far, ektemann, bror) direkte utbyttbare eiendom.

Å kjøpe en kvinne for en natt, å eie en kvinne for en time seksuelt, dette må vi altså se på som å kjøpe noe av den gamle tilgangen som fantes før kapitalismen. Det tilhører også et syn på kvinner som ikke fullverdige mennesker, men som en underart av menneskearten som kan kjøpes for penger. Dette har de dobbelt undertrykte; kvinnene, kjempa mot i den organiserte kvinnebevegelsen, og med hjelp av arbeiderbevegelsen. LO gikk, under Gerd- Liv Valla, inn for å kreve en sexkjøpslov. Det er med andre ord totalt skivebom å kalle dette «middelklassefeminisme». Da kunne man like gjerne kalt Karl Marx sine analyser i Kapitalen for «middelklassesosialisme», all den tid Karl Marx satt på sitt bibliotek og skrev og deltok på konferanser sammen med andre middelklassemenn i utviklinga av tanker rundt sosialismen, og ikke sjøl tilhørte den utbytta arbeiderklassen i datidas England.

Det var ikke en arbeider i en av fabrikkene i London som skrev Kapitalen. Men likefullt var det mulig for Karl Marx å analysere den virkeligheten han så ved hjelp av en god blanding av innsikt i filosofi og økonomi, historie, og kunnskap om det samfunnet han levde i. Dette innebefatta også en forståelse av patriarkatet, som en sentral del av føydalismen og kapitalismen. Slik man i dag finner en og annen «lykkelig hore», ville man kan hende den gang også ha funnet en arbeider som definerte seg sjøl som lykkelig. Men det endra ikke analysenes kvalitet, fordi om en eller noen hundre arbeidsfolk i datidas England var totalt uenig i sin egen undertrykkelse.

Det som en sosialist så må spørre seg i dag, som i Karl Marx sitt Europa er følgende: hva er det sentrale i et menneskesyn som vi tror vil føre oss på en vei mot sosialismen, og hvordan kan dette best skje i en forenet kamp mellom menn og kvinner? Og sist, men ikke minst: er det i dette perspektivet et gode at vi definerer kvinner inn i en posisjon hvor de kan kjøpes for det ene kjønnets seksuelle tilfredsstillelse, på vår vei mot det nye samfunnet?