Mot en ny tid i Iran

Protester ved Amirkabir-universitetet i Teheran. Foto: Darafsh under lisens CC BY-SA 4.0

Folket i Iran ønsker å fjerne presteskapet og erstatte det med et demokratisk folkestyre som er basert på likestilling mellom menn og kvinner. 

Serias Nadimi
About Serias Nadimi (2 Articles)
Serias Nadimi er kurder fra Iran. Han er bioingeniør fra Universitet i Tromsø og er medlem av Irans Kommunistiske Parti (CPI) og Rødt.

Den 16. september 2022 døde den unge kurdiske kvinnen Mahsa Amini (Zhina Amini) i moralpolitiets varetekt i Teheran. Siden da har de iranske myndighetene prøvd alle slags metoder for å prøve å overbevise det kurdiske- og iranske folket og omverden at Zhinas dødsfall skyldtes underliggende sykdommer. Med utgangspunkt i mer enn 43 års maktmisbruk, urettferdigheter, diskriminering og løgner var det imidlertid ingen grunn til at folket skulle tro på presteregimet fortellinger om Zhinas dødsfall. Derfor rystet Aminis dødsfall hele Iran og verdenssamfunnet, og slagordet «kvinner, liv, frihet» har blitt en trussel mot det religiøse terrorregimet i Iran. 

17. september stormet kurdiske kvinner og menn gatene i den kurdiske byen Sanandaj (Senneh) og ropte slagordet «Jin, Jiyan, Azadi» eller «kvinner, liv, frihet» og fordømte mishandlingen og drapet på Zhina Amini. Etter kort tid spredte protestene seg til andre kurdiske byer. De tre første dagene sto det kurdiske folket alene i protester mot regimet. 18. september 2022, kom de kurdiske opposisjonspartiene i Nord-Irak (Sør-Kurdistan) med en kunngjøring hvor de utfordret det kurdiske folket til generalstreik og nedstengning av virksomheter dagen etter. Dette fikk stor effekt. Det ble full nedstengning av butikker og virksomheter over hele Kurdistan-provinsen og protester og demonstrasjoner i alle kurdiske byer. Kurdiske kvinner brente hijabene sine ute i gatene. Hijab var og er et symbol for regimets religiøse verdier, nå ble den brent av dansende kurdiske kvinner, og de startet en feministisk revolusjon på alvor. 

Protestene og streiken i de kurdiske byene fikk en betydelig oppmerksomhet av både kurdisk og persisk media og i tillegg ble alle sosiale plattformer fulle av bilder som omhandlet protestene og streiken i Kurdistanprovinsen i Iran. Den fjerde dagen spredte protestene seg til hele Iran. Det var overraskende at demonstrantene ropte det samme kurdiske slagordet «kvinner, liv, frihet», og slagordet ”Kurdistan er ikke alene og vi er alle Mahsa”. 

Dette er et vendepunkt og en historisk hendelse. Etter 1979 hvor det kurdiske folket motsatte seg presteregimet og ikke deltok i folkeavstemningen om en ny iranske grunnlov, har kurderne stått alene i kampen mot regimet. Gang på gang har det iranske regimet benevnt kurdernes frihetskjempere som separatister og som en trussel mot landets sikkerhet. Og en stor del av det iranske folket trodde på regimets fortellinger og påstander. Men denne gangen ble det annerledes. For første gang etter mer enn 43 år med islamsk prestestyre har det iranske folket tenkt at kurdere hadde rett da de boikottet folkeavstemningen i 1979. I dag står kurdere for et mål som angår alle frihetsforkjempere i Iran. Det er dette jeg kaller et vendepunkt. 

I over 30 dager har det vært omfattende protester i Iran. Vi har vært vitne til at tusener av kvinner over hele landet har kastet hijaben, viftet med den på ei stang og deretter satt de fyr på den. Dette har kostet mye og ført til masse-fengslinger, skade og drap på mange demonstranter i samme alder som Zhina. Hittil har 340 personer mistet livet som følge av regimets sikkhetsstyrkers direkte skyting. 5000 personer er skadet og over 42000 demonstranter er arrestert. I denne mørketiden med så mye sorg, kan man si at «vi er på vei inn i ny tid». 

Den nye tiden

Den nye tiden som i Iran er unik. Den startet med en tragisk hendelse, nemlig drap på en kvinne i 20-årene hvor hennes forbrytelse var at hijaben ikke dekket håret godt nok. Et dødsfall som vekket kvinner over hele Iran som nå krever å få tilbake sine grunnleggende rettigheter som ble tatt fra dem for mer enn 43 år siden. Her er vi på vei inn i ny tid, en feministisk revolusjon. Det er et nytt fenomen som skiller seg fra alle de andre protestene som kan anses å være landsomfattende og noe som fikk tilstrekkelig oppmerksomhet i Iran og utenfor landegrensene. De siste årene har Iran vært preget av en rekke protester mot regimet. En kan klassifisere protestene i ulike kategorier etter deres formål. Blant annet som lærernes protest og streik, protest mot inflasjon og protest mot valgresultater. For eksempel dreide protestene høsten 2019 seg om økt bensinpris og inflasjon. Et annet eksempel er protestene  våren 2010 som handlet om valgresultatene og presidentskapet. Ved det første tilfelle var inflasjon og økte priser hovedtemaet og folk krevde handling av myndighetene. Det endte med masse-fengslinger og drap. I det andre tilfellet var millioner ute i gatene for å fordømme valgkomiteen for valgfusk. Men motkandidaten ledet protestene i en retning som regimet hadde beordret ham. Derfor ble folk lett lurt og sendt hjem. I begge disse tilfellene handlet slagordene om en konkret problemstilling og protestene ble ikke satt inn i en større sammenheng. Protestene var heller ikke landsomfattende. For eksempel boikottet folket i Kurdistan-provinsen valget i 2010 og derfor hadde de ingen grunn å støtte protestene om valgfusk. 

Med disse to eksemplene vil jeg tydeliggjøre det som er annerledes mellom de pågående protestene og protestene som har vært tidligere. I dag ser vi at folk fra ulike klasser og yrkesgrupper protesterer og krever nedleggelse av regimet. Menn og kvinner, side om side, har kjempet i over 30 dager og krever slutt på kjønnsdiskriminering og slutt på islamsk styre i Iran. I tillegg opplever vi at protestene har spredt seg til sentrale tjenesteytere som blant annet lærere, sykepleiere, industriarbeidere og arbeidere i olje- og gassbransjen. Samtidig ser vi en utrolig støtte og engasjement av kvinnelig og mannlige studenter over hele landet og en stor innsats fra jenter og gutter på videregående skoler. Det som er spesielt og unikt er gatekampene mellom regimets sikkerhetsstyrker og kvinner som går rundt uten hijab. Hvis man tar utgangspunkt i den politiske situasjonen som hadde etablert seg i Iran for elleve år siden, er endringene og framgangene stor. Vold, terror, religion og sharialov, massefengsling og henrettelse har vært hovedstrategiske tiltak som presteregimet har brukt for å kontrollere og undertrykke sine motstandere. På 2000-tallet hørte man neppe slagord eller kritikk som var rettet mot regimets øverste leder, Ali Khamenei. Slagord eller kritikk mot ham ville ha endt med henrettelse. Nå setter kvinner fyr på hans bilder som har hengt over iranske gater i flere tiår. Kvinner og menn angriper moralpolititets avdelinger over hele landet og setter fyr på deres undertrykkelsesapparat. Samtidig ser vi at folk tenker kreativt for å hindre fengslinger og at liv går tapt ved at de bruker nye metoder for å protestere. De siste dagene har folk protestert ved å tute med bilhorn, eller å sperre gater ved å samles i små og store grupper uten å si noe. På natta og i mørket har folk marsjert i tog med ulike slagord mot regimets grunnleggende prinsipper. Alt i alt tyder det på at folket i Iran ønsker å fjerne presteskapet og erstatte det med et demokratisk folkestyre som er basert på likestilling mellom menn og kvinner. 

Truende faktorer

Som nevnt tidligere har kurdere siden 1979 motsatt seg det iranske regimet. Og regimet har aldri klart å vinne det kurdiske folkets tillit. Siden 1979 har presteregimet sett på kurdere og det kurdiske folket som hovedfiender. Ofte ble kurdere beskyldt for å ville dele Iran og ble betegnet som separatister. Dette dannet et grunnlag for folket i resten av Iran til å boikotte det kurdiske folkets kamp mot regimet i flere tiår. Jeg er nødt å nevne to runder av protester som preget alle kurdiske byer i to ulike perioder, den ene var i november 1996 og den andre juli 2005. 

Protestene høsten 1996 fant sted etter drap på en kurdisk religiøs leder som het Mohammad Rabiei. I juli 2005 tok det kurdiske folket over gater og fordømte drapet på Shivan Qaderi, en kurdisk politisk fange som mistet livet som følge av mishandling og tortur i fengsel. I begge disse periodene fortsatte det kurdiske folket sin kamp mot regimet i over fire uker. Protestene fikk hverken mediaoppmerksomhet eller støtte i resten av landet. Kurderne ble rett og slett  sett som en trussel mot landets sikkerhet. Regimet anvendte den klassiske metoden mot kurdere, nemlig det å kalle demonstrantene for medlemmer av de kurdiske opposisjonspartiene i eksil. Dette var god nok grunn for resten av befolkningen i Iran til ikke å støtte det kurdiske folkets kamp mot regimet. I dag bruker regimet samme metode for å svekke tilliten blant kurdere og andre folk i Iran. For noen uker siden angrep det iranske regimet militærbaser og mottakene for de ulike kurdiske partiene i Nord-Irak med mer enn 50 missilraketter. Dette gikk hovedsakelig ut over sivile, blant dem kvinner og barn og det medførte masseødeleggelser. 100 personer ble skadet og 20 personer mistet livet.  Presteregimet begrunnet angrepet med at disse kurdiske partiene har stått bak de folkelige opprørene og de er en trussel mot Iran sikkerhet. Dette er en usann påstand. Egentlig var formålet med angrepene todelt. Regimet ønsket å svekke tilliten mellom folk som hadde kommet på gata for å støtte protestene som hadde startet i de kurdiske områdene. Enda en gang prøvde regimet å knytte de folkelige protestene i kurdiske områder til partiene i eksil. I tillegg ønsket regimet å rette fokuset fra media og folket, både i landet og i utlandet, mot disse angrepene, noe som kunne hjelpe regimet å slå ned de pågående kampene. I denne forbindelsen var ledere for de kurdiske partiene flinke å avsløre regimets plan og lot ikke folket i Iran falle i regimets felle.

De siste dagene har regimets øverste militærledere varslet både de irakiske    og de kurdiske myndighetene i Bagdad og Erbil om et offensivt angrep på bakken mot de kurdiske opposisjonspartiene som befinner seg i Nord-Irak. 19. oktober var representanter fra sentralstaten i Irak og fra den kurdiske autonome delen samlet i Teheran angående denne saken. Presteregimet har lagt frem tre alternativer:
1. Alle de kurdiske væpnede partiene skal avvæpnes og alle medlemmene og familier flyttes til en flyktningleir som skal kontrolleres av det irakiske hæren.
2. Alle disse partiene skal flyttes til et annet land (f.eks. innenfor EU).
3. Å iverksette eller praktisere et offensivt angrep på bakken dersom de to første alternativene ikke gjennomføres.

Presteregimet er overbevist om at hverken kurdere i Irak eller kurdere i Iran vil akseptere mishandling av de kurdiske opposisjonspartiene og dette vil koste landet dyrt. Derfor satser regimet på sentralmyndighetene i Bagdad for å kunne nå sine planer mot de kurdiske partiene. Men regimets innflytelse er svekket hos de sentrale myndighetene i Bagdad etter flere års innblanding i Iraks innenrikspolitikk. 

For første gang etter mer enn 40 år med islamsk prestestyre har det iranske folket tenkt at de kjemper sammen med kurdere for et mål, nemlig å begrave prestestyret. Det er derfor vi må vise vår støtte til det kurdiske og iranske folkets krav om et bedre liv og et fritt samfunn. Det  iranske regimet må ikke lykkes i å lokke folket i en felle ved å starte sine krigføringsplaner mot de kurdiske partiene i eksil. 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned