Feminismens plass på venstresiden

Foto: cc0

Venstresiden skal ivareta mennesker som opplever ulikhet på bakgrunn av klasse, etnisitet, legning og kjønn. Der høyresiden peker på individuelle løsninger, bør venstresiden møte strukturelle problemer med strukturelle løsninger.

Susanne Skjørberg
Om Susanne Skjørberg (2 artikler)
Susanne Skjørberg er redaktør for bloggkollektivet maddam.no.

I innlegget Mye plass og lite luft på venstresiden forsøkte jeg å få frem at kjønn også er variabel som er gjenstand for undertrykking og at det kanskje ikke er tilfeldig at det kvinner og kvinneyrke som er gjenstand for diskusjon – en diskusjon som har sitt utgangspunkt i at tre kvinner ble hengt ut fordi de ikke vasket hjemmene sine selv. Mitt poeng er at dette også må sees i sammenheng med de forventinger kvinner møtes med som menn ikke møter.

Det er to grunner til at debatten er et symptom på et bakenforliggende problem fremfor å være problemet i seg selv: Økt ulikhet og fortsatt skjevfordeling i ubetalt arbeid i hjemmet.

Symptom på økte forskjeller
At flere har, og ikke minst tar seg råd til at noen skal vaske hjemme hos seg, er et symptom på økt ulikhet. I debatten som fulgte i de kanalene jeg følger, kan det neste se ut som at det er de som leier noen til å vaske som har skyld i det. Men om de samme personene bruker tilsvarende penger på en dyr sykkel, veske, oppussing eller interiør, så vi det fortsatt være økende forskjeller i Norge i dag – pluss noen færre arbeidsplasser i renholdssektoren.

Premisset må selvsagt være at den man leier inn er ansatt i et seriøst firma, er fagorganisert eller i hvert fall har mulighet til å være det, har en anstendig lønn og arbeidstid og alle rettigheter som ansatt inkludert opptjening av pensjonspoeng. Og her ligger den strukturelle løsningen: En venstreside som reverserer endringene i Arbeidsmiljøloven og styrker den, mer ressurser til å avdekke og sanksjonere bruk av svart arbeidskraft og økt oppfølging av sektorer med sosial dumping og hvor arbeidstakerne har dårlig tilgang på alternative arbeidsplasser.

Er det likevel galt å leie noen til å vaske i hjemmet sitt? De aller fleste kan jo vaske hjemme om de prioriterer det, eller ha det litt møkkete. Det har noen problematiske aspekter og for mange noen negative konnotasjoner. Men jeg vet også at jeg som individ burde gjort mye, mye mer enn å avstå fra å ha vaskehjelp. Penger til folk som er vanskeligere stilt både her og der som en start, et mer bevisst forbruk generelt osv.

Om debatten skal tas på individnivå, bør den ikke legges på et helt annet nivå enn å diskutere vaskehjelp? For det første; hvilke moralske forpliktelser har vi som definerer oss på venstresiden? Jeg tror ikke det går et absolutt skille ved bruk av vasketjenester. Det er jo nærliggende å sammenligne vasketjenester med andre grupper som er underbetalte, som har lite makt over egen arbeidssituasjon og hvor det er mye svart arbeid som for eksempel vask av bil og i deler av byggebransjen. Er dette også tjenester man bør avstå fra? Hva med ting og klær som er så billig at det åpenbart er noen som ikke får betalt skikkelig i andre enden? Billig øl? Kebab på vei hjem fra byen?

Vi vet at renholdspersonalet, frisører, store deler av byggebransjen, instruktørene på treningssentret og at de som serverer deg ølen din på et utested er underbetalte – ofte også med elendige arbeidsavtaler. Likevel er de færreste av oss så korrekte at vi ikke i noen grad bruker en eller flere tjenester der de ansatte har dårligere betingelser enn vi skulle ønske oss. Så lenge det er opp til hver og en av oss å velge billig versus dyr snekker eller billig versus dyr øl, vil de aller færreste gjøre det riktige valget hver gang. Og det er jo nettopp derfor vi på venstresiden ønsker kollektive løsninger på dette som innebærer minstelønn og et organisert arbeidsliv.

Tanken på at noen slipper å vaske selv har altså satt sinnene og tastaturene i kok. Jeg mener det er langt viktigere saker å bekymre seg for når det gjelder de økte forskjellene i vårt samfunn enn om naboen har vaskehjelp. Har for eksempel naboen råd til å sende barna sine på SFO eller reise på ferie? Hvordan møtes de ressurssvake og syke i vårt helsevesen og på NAV? Hvordan skal venstresiden løse utfordringen med et arbeidsmarked med høye krav til utdanning og mange ungdommer som ikke fullfører? Eller prekariatet? Hvordan kan vi tilby et helsevesen som gjør at folk ønsker å bruke offentlige tjenester og ikke ser behovet for å leie inn folk privat som kan følge ektefeller eller foreldre på tur?

Er gratis vaskehjelp bedre enn en betalt?
Vaskehjelpdebatten viser med full tyngde hvor kort vi tross alt har kommet når det gjelder likestilling. Som jeg skrev innledningsvis, så er debatten også et symptom på den fortsatt skjeve fordelingen vi har når det gjelder husarbeid i hjemmet. Som forsiden til Klassekampen understreket: det er kvinnene i familien som kjøper seg unna vasking.

I likhet med forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, er det også et asymmetrisk maktforhold mellom kvinner og menn. Dette inkluderer økonomisk ulikhet, men også makt som posisjoner i politikk og næringsliv. Disse strukturene forsterkes av tradisjonelle kjønnsrollemønstre. For selv om det begynner å bli en stund siden flertallet av kvinner entret arbeidslivet, er det likevel fortsatt slik at forventinger og forestillinger om hvem som skal bidra til hva er ganske tradisjonelt.

Og dette kan sees i statistikken. For der Johansen, og Klassekampen, kun ser middelklassekvinner og arbeiderklassekvinner, er det også mulig å se kvinner som på ulike måter må ta støyten for det kjønnsdelte samfunnet vi fortsatt har. Husvask, og hele vaskedebatten, er et veldig godt eksempel på det.

Når det skal vaskes hjemme, har man i realiteten tre alternativer.

1) Vaske selv

2) Betale noen for å vaske

3) Få noen til å vaske gratis for deg

For damer er ikke alternativ 3 et reelt valg. Det finnes nemlig forsvinnende få menn som er villig til å ta mer enn sin del av hjemmeoppgavene. Faktisk er det slik at menn i de aller fleste tilfeller gjør langt mindre enn halvparten av disse oppgavene. Jamfør tidsbruksundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå bruker kvinner 50 minutter mer på husarbeid. Hver dag. Det vil si at en gjennomsnittlig dame bruker nesten seks timer mer på husarbeid per uke. På et tiår vasker altså en dame mer enn 3000 timer ulønnet. Kvinner i Norge i dag bruker faktisk mer tid på husarbeid enn på inntekstgivende arbeide. For kvinner er den beste at menn trår til mer hjemme. I likestilte hjem er kvinner mindre syke – i motsetning til menn. Nå er det selvfølgelig ikke et mål at menn skal være mer syke, men det illusterer poenget om at det er krevende å være dobbeltarbeidende. Sekstimers arbeidsdag kan sikkert gi damene enda bedre tid til å vaske – men er jo på ingen måte en garantist for at mennene hadde vasket mer. Som en klok dame sa her om dagen: Den eneste løsningen blir da at menn må føkkings ta seg sammen og ta mer ansvar på hjemmebane.

Bak svært mange menn med mange arbeidstimer, står det en dame som gjør mye husarbeid. Bak kvinner med mange arbeidstimer, er det i beste fall en likestilt mann. Satt på spissen, så står altså en mann med alternativene å få en dame til å vaske for seg gratis, å få kjæresten til å hyre inn en vaskedame (som hun må ta den moralske skyllebøtta for) eller å bidra mer. For kvinner er alternativet å vaske enda mer selv (kanskje jobbe deltid for å få det til å gå opp?), å leie noen til å vaske og få en moralsk skyllebøtte eller å kjefte/mase og nagge om likestilling til hun blir forlatt til fordel for en yngre og mer medgjørlig dame. Og da er det kanskje ikke så rart at noen velger å kjøpe seg ut av den situasjonen.

Strukturelle løsninger på strukturelle problemer
Løsningen er i hvert fall ikke å sette klassespørsmål opp i mot spørsmål som feminisme eller diskriminering på bakgrunn av legning eller kjønn. Når det gjelder for eksempel lønn og makt er det rett og slett ingen grunn til at arbeiderklassen skal krangle med feministene om smulene verken når det gjelder penger eller posisjoner. Det er nemlig ingen av oss som har noe særlig av noen av delene. For eksempel vil en omfordeling av skatter og styrking av velferdsstaten komme mange kvinner til gode – men det vil også være lønnsomt for menn i utsatte yrkesgrupper og uten arbeid.

At klasseforskjellene øker i samfunnet i dag, er vi alle enige om at er en utvikling i helt feil retning. Det vi ikke er enige om, er hvordan dette skal løses. At noen har råd til vaskehjelp bidrar ikke først og fremt til et klassedelt samfunn, det er først og fremst et symptom på det klassedelte samfunnet vil allerede vet at vi har. Så mens det på høyresiden er opp til hver og en hvordan man skal lykkes, søker vi på venstresiden strukturelle og kollektive løsninger. Det bør ikke være opp til hver og en av oss hvor mye vi er villig til å betale for en tjeneste – dette bør reguleres. Derfor bør også en diskusjon om venstresiden fremme kollektive løsninger fremfor å diskutere enkeltindividers økonomiske prioriteringer, så lenge de er innenfor gjeldende lover og regler.

Når Johansen svarer med et innlegg med overskriften Prinsippløs feminisme, så kan jeg vel anta at jeg ikke har overbevist han om at feminismen også har en selvstendig plass på venstresiden. Johansen svarer, kort oppsummert, at klassekamp som omhandler kvinner og vold mot kvinner hører hjemme på venstresiden – øvrig feminisme tilhører både strategisk og politisk høyresiden. Alle som ikke er enig med Johansen i debatten står dermed ”på de rikes side”.

Heldigvis tror jeg mange er uenige med han i akkurat det. Det betyr ikke at det ikke er, og skal være, diskusjoner om hvilke prioriteringer som er viktigst. Det betyr heller ikke at det er særlig lurt å avskrive utfordringer som store deler av kvinner, også på venstresiden, opplever.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 46924315
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • JanOJansen

    Venstresiden mister oppslutning for tiden, og en av de vigtigste årsakene til det er at desto mer venstresiden assosierer seg med feminismens tredje bølge, desto mer assosieres den med mannsforakt, kollektiv avtraffelse og kjønnsdiskriminering, og dette taper venstresiden voldsomt på, noe SVs prekære posisjon vitner om.

    For min egen del har jeg mye sympati med inntektsutjevning, miljøsaken og mye annet venstresiden står for, men jeg har også nulltoleranse for forakt for folkegrupper, kollektiv avstraffelse og kjønnsdiskriminering.

    Humanister kan simpelthen ikke stille seg bak kjønnsforakten og forskjellspolitikken feminismen representerer, og da får venstresiden et problem, siden resten av verdigrunnlaget til venstresiden er tuftet på humanisme.

    De frastøter sine egne velgere.

    I denne artikkelen, som i så mange andre, utgytes slik gjennomført forakt for halve befolkningen:

    «Satt på spissen, så står altså en mann med alternativene å få en dame til å vaske for seg gratis, å få kjæresten til å hyre inn en vaskedame (som hun må ta den moralske skyllebøtta for) eller å bidra mer. For kvinner er alternativet å vaske enda mer selv (kanskje jobbe deltid for å få det til å gå opp?), å leie noen til å vaske og få en moralsk skyllebøtte eller å kjefte/mase og nagge om likestilling til hun blir forlatt til fordel for en yngre og mer medgjørlig dame.»

    Hva er dette for noe generaliserende, uetterettelig grums, egentlig? Hvorfor settes slikt på trykk?

    Hadde vi akseptert lignende generaliseringer over andre folkegrupper, etniske grupperinger, religiøse grupperinger, folk med en bestemt seksuell legning?

    Hva er det som gjør det i orden å holde på slik med menn?

    Ser man på den tidsbruksundersøkelsen fra SSB, så viser den at menn utfører mer arbeid enn kvinner når man legger sammen husarbeid og lønnsarbeid, og at menns andel av husarbeidet har økt betraktelig, mens kvinners andel av lønnsarbeidet ikke har økt tilsvarende.

    Menn jobber altså mer ute og hjemme enn kvinner, og mens kvinners tidsbruk og andel av husarbeidet er redusert, har menns tidsbruk og andel av husarbeidet økt.

    Ellers er det relativt likt. Kvinner bruker mer tid på personlig pleie, mens menn bruker noe mer tid til andre fritidsaktiviteter.

    http://www.ssb.no/kultur-og-fritid/statistikker/tidsbruk/hvert-10-aar/2012-01-18

    Så kan jeg vel også skyte inn at kvinner disponerer ca. 80 % av forbruksmidlene i samfunnet og står for ca. 70 % av det personlige konsumet.

    Menn som gruppe tjener ca. 15 % mer, men kvinner forbruker altså 20 % mer enn menn og disponerer 30 % mer av forbruksmidlene. Menn som gruppe utfører også betydelig mer lønnsarbeid enn kvinner som gruppe, mens hoveddelen av inntektene av lønnsarbeidet disponeres av kvinner.

    Kvinners andel av forbuksmidlene kompenserer klart for deres større andel av husarbeidet. De jobber minst sammenlagt, men forbruker klart mest.

    Skal man forstå kjønnsmakt, må man forstå hvordan folk lever livene sine og hvorfor de velger som de gjør, og det gjør ikke feminister.

    Det er ikke slik at menn og kvinner tilfeldig og på like premisser havner i parforhold med like behov, ønsker og forpliktelser som setter like begrensninger for deres andre valg og resultater i livet.

    Her har kvinner en helt avgjørende seksuell og reproduktiv utvalgsmakt som gir dem større valgfrihet og større spillerom enn menn.

    I Norge er i dag ca. 87 % av kvinnene mødre ved 40 års alder, mens andelen menn med barn har sunket fra ca. 88 % i 1985 til ca. 76 % i 2014.

    Av de 76 % vil omtrent halvparten gjennomgå et samlivsbrudd innen 10 år, og av disse vil ca. 90 % av mennene miste omsorgen for barna. Ca. 90 % av begge kjønn ønsker seg barn i løpet av livet, så andelen ufrivillig barnløse menn er stor og økende.

    Kvinner i Norge velger seg i stadig større grad de mest ressurssterke mennene å få barn med, mens en stadig større andel av mennene sorteres bort.

    Kvinner praktiserer hypergami, som vil si at de gjennomgående velger seg menn med høyere sosioøkonomisk status enn dem selv, og heller «gjenbruker» en høystatusmann med barn fra før, enn å velge seg en ubrukt lavstatusmann. Slik kan 87 % av kvinnene få barn med 76 % av mennene.

    De har en seksuell og reproduktiv utvalgsmakt som de utveksler med sosioøkonomisk makt.

    Kvinner initierer også flertallet av samlivsbruddene, og det er altså menn som må kvalifisere seg til samlivet og som forkastes når de ikke lenger anses gode nok, ikke omvendt.

    Menn mister altså også samværet med barna sine i det store flertallet av slike saker, og har langt mer å tape på et slikt samlivsbrudd.

    Det er helt avgjørende å forstå kvinners seksuelle og reproduktive utvalgsmakt for å forstå kjønnsmakts-fordelingen ellers i samfunnet, og alle kjønnsmaktsanalyser som ikke tar med seg dette helt grunnleggende samspillet, er grovt forfeilet.

    En rekke avgjørende ting skjer som følge av at kvinner velger hvem de skal ha barn med, og foretrekker høystatusmenn.

    For det første innretter begge kjønn sine utdannings- og yrkesvalg etter dette.

    Menn velger utdanninger og yrkesvalg etter høy inntekt og status for å tiltrekke seg og holde på en partner, mens kvinner velger trygge, fleksible, mindre tidkrevende jobber slik at de kan være sammen med barna de får, siden de kan få mann og barn uavhengig av egen sosioøkonomiske status og kan belage seg på at mannen vil stå for hoveddelen av inntjeningen.

    Som nevnt jobber og tjener menn mest, mens kvinner altså forbruker mest og disponerer mest av forbruksmidlene. Kvinner forbruker altså en stor andel av det mennene tjener.

    Siden kvinner velger sine barnefedre etter sosioøkonomisk status, vil mannen gjennomgående ha bedre jobb og høyere inntekt enn kvinnen i parforhold, og i valget mellom hvem som skal ta hoveddelen av lønnsarbeidet når omsorgsoppgave kommer med barna, blir det derfor relativt enkelt å beslutte at det bør mannen gjøre.

    Dette er selvsagt også helt i tråd med kvinnenes forventning, siden de altså velger menn som fedre med nettopp inntjeningsevnen for øye og med en forventning om selv å kunne tilbringe mye tid med barna mens mannen tjener pengene.

    De velger seg menn etter økonomisk yteevne, ikke omsorgsevne.

    Menn med barn jobber mer etter at de får barn enn før, mens kvinner trapper ned på lønnsarbeidet i barnefasen. Menn i alderen 25 – 44 jobber mest av alle.

    Barn er dyrt, og med en av lønnsarbeiderne hjemme mye av tiden, blir belastningen på den gjenværende lønnsarbeideren desto større. Det er et sammarbeid, hvor begge parter yter som nbest de kan der de har best forutsetninger for å yte.

    Behovet, interessen og tilknytningen til små barn er heller ikke likt fordelt mellom menn og kvinner. Jenter leker i langt større grad enn gutter relasjonsleker siden småbarnsalderen og forventer å få seg egne barn nærmest uansett, mens dette er langt mer usikkert for gutter, og betinget av en rekke forhold utenfor deres kontroll.

    De biologiske forskjellene her er grundig dokumentert.

    Kvinner har også en mer begrenset tidsperiode når de trygt kan få barn, som særlig utfordres i vårt samfunn hvor kvinner utdanner seg svært lenge og nærmer seg denne grensen før de stifter familie.

    Dette medfører at det i de fleste parforhold er kvinnen som har sterkest ønske og behov for å få barn og også har klart størst tilknytning til barna i småbarnsfasen, noe som også gjenspeiles i at de altså vinner omsorgsretten i nærmere 90 % av barnefordelingssakene.

    Hvor ekstremt dette biologiske prinsipp praktiseres i norsk rett fikk vi et tragisk eksempel på i ABB-saken, hvor moren altså vant omsorgsretten i to omganger til tross for at barnepsykiatrisk ekspertise i begge omgangene hadde konkludert med at hun var uegnet. Resultatet ble at gutten utviklet de personlighetsforstyrrelsene barnepsykatrien advarte mot, og ble massemorder.

    En siste konsekvens er at det er langt flere menn i samfunnet som står uten barn eller omsorgsansvar for barn, og dermed har langt mer tid til å bedrive lønnsarbeid.

    I sum har altså menn, med og uten barn, både større motivasjon og anledning til å utføre lønnet arbeid, mens kvinner av eget valg har langt mer tid og anledning til å utføre omsorgsoppgaver og husarbeid.

    Dette følger av kvinners seksuelle og reproduktive utvalgsmakt, de valg og prioriteringer det setter dem i stand til å gjøre, og de tilpasninger menn gjør.

    Menn som ikke tilpasser seg disse kriteriene, velges altså bort som fedre, reproduseres ikke
    og dør bokstavelig talt ut.

    Enslige menn lever også kortere, mer belastede og mindre givende liv enn resten av befolkningen, og denne gruppen dominerer klart nederst i de sosiale statistikkene.

    Ser vi så på hvordan menn og kvinner kommer ut av dette, er det altså slik at menn som
    gruppe dominerer stort og stadig mer i bunn på de sosiale statistikkene, og kvinner som gruppe lever lengre, tryggere, sunnere, bedre liv enn menn, med langt bedre tilgang på fritid, kjærlighet, familie og venner.

    Det er altså kvinner som sitter med makta og nøkkelen til familielivet i Norge, og det er kvinner som definerer omfanget av omsorgsoppgaver og husarbeid.

    På 1950-tallet fikk vi en lang rekke hjelpemidler i hjemmet som gjorde det mulig for husmødrene å komme ut i lønnet arbeid. Mye av tidsbesparelsen her er imidlertid hentet inn ved at det nå stilles desto høyere krav til standard på hus, interiør, bekledning, mat, barneomsorg og fritidsaktiviteter. Det meste av dette defineres av kvinner.

    Det er derfor helt naturlig at kvinner også tar størstedelen av ansvaret for dette, og det er helt og holdent utenfor menns kontroll.

    I sum jobber kviner altså mindre enn menn, men forbruker mer, og det er som følge av at de sitter med seksuell og reproduktiv utvalgsmakt som setter dem i stand til å stille krav.

    Til slutt vil jeg skyte inn at utviklingen for menn i Norge er dramatisk.
    Som nevnt har barnløsheten blant menn skutt i været i løpet av den siste generasjonen, og dette kan klart settes i sammenheng med at den mannsdiskriminerende politikken som føres setter menn ut av stand til å oppnå de kriteriene kvinner etterspør i en partner.

    Det vil naturligvis bli stadig vanskeligere for kvinner i kommende generasjoner å finne seg menn med høyere sosioøkonomisk status som kan ta seg av hoveddelen av inntjeningen når 7 av 10 som fullfører videregående nå er jenter i en stadig mer kunnskapsbasert økonomi som vår.
    Kvinnedominansen på høyere utdanning er stor og økende.
    I 2004 var kjønnsfordelingen 50 % av hvert kjønn. Nå er langt over 60 % av studentene kvinner, og kvinnedominansen tiltar betraktelig på de mest krevende studiene. På juss, medisin, psykologi og journalistikk er kvinneandelen ca. 80 %.

    Gutter og menn diskrimineres åpenlyst og systematisk under utdanning og i arbeidslivet.
    De faller ut av skolen i et alarmerende tempo og forhindres aktivt fra å komme inn på studier.

    Kvinner får kjønnspoeng til 150 høyere studier i Norge, deriblant de fleste ingeniørstudiene, til tross for at de altså dominerer høyere utdanning med over 60 % av studentmassen. Til tross for sterk kvinnedominans på en lang rekke samfunnskritiske studier, mottar menn kjønnspoeng til kun 2 veterinærstudier på Ås.

    I arbeidslivet er det i en årrekke gjennomført direkte mannsdiskriminering i forbindelse med tilsettinger, lønnsoppgjør og lønnsforhandlinger, til tross for at Likelønnskommisjonen i 2008 konkluderte med at kvinner IKKE har blitt hverken lønns- eller stillingsdiskriminert i Norge de siste 40 åra.

    Alt dette er lovbrudd, brudd likestillingsloven og diskrimineringsforbudet i EMK artikkel 14, muliggjort i Norge på grunn av en utbredt offentlig mannsforakt som kontinuerlig blir opprettholdt gjennom offentlig fremført feministisk oppgulp som denne artikkelen.

    Feminismens plass på venstresiden bør snarest evakueres til fordel for kjønnsnøytral humanisme.

    Kilder: SSB, «Kjønn og lønn» (NOU 2008:6), «Barnløse menn», «En norsk tragedie», Samordna opptak.