På venstresiden har man tradisjonelt operert med et skille mellom stat og kapital, basert på Marx’ teori om basis og overbygning. Kapitalen og produksjonsmidlene har vært ansett som den grunnleggende kraften som fører historien fremover, og denne basisen dikterer staten, som blir sett på som en pasifiserer av befolkningen. Man har ment at kapitalistene har stått for utbyttingen, mens staten har sørget for at folket har funnet seg i utbyttingen.
Skillet mellom basis og overbygning er kollapset
Flere tenkere har imidlertid pekt på at skillet mellom basis og overbygg er et lite hensiktsmessig verktøy. For eksempel hevder Toni Negri og Felix Guattari, i boken Communists like Us, at staten og mediene er blitt såpass viktige bidragsytere til økonomien og kapitalens sirkulasjon, at det ikke går an å regne dem som rene overbygg lengre. Pensjonsfond er integrert i finanskapitalen, og reklamebyråer har større omsetning enn nasjonalstater, samtidig som arbeidere i servicesektoren mister sin sosiale bevissthet når de absorberes inn i rigide, mekaniserte produksjonsprosesser. Kort sagt har skillet mellom instansene som produserer ideologi og underdanighet og økonomisk utbytting blitt utvasket.
Communists like Us ble skrevet i 1985, altså etter nyliberalismen inntog, og de fleste vil hevde at kollapsen av skillet mellom basis og overbygg er noe som gradvis har skjedd i tiden etter 1971.
Staten legger til rette for markedet
Ifølge den italienske filosofen Maurizio Lazzarato er statens rolle i ordoliberalismen, som er en form for sosialdemokratisk blandingsøkonomi og varer fra 1945 til 1971, stort sett den samme som hos Marx. Statens oppgave er å lage rom for markedsmekanismer innenfor kultur, skoleverk, helse osv., slik at befolkningen tilpasses markedets logikk. Staten skal ikke gripe direkte inn i markedet for å fremme vekst, men innprente markedstenkning i befolkningen, slik at folk begynner å tenke som entreprenører og organiserer familier og nabolag som bedrifter.
Denne prosessen, som omformer enkeltmennesker til bedrifter, blir utvidet under nyliberalismen fra 80-tallet, da folk blir til «human capital» eller en ressurs som man sier på norsk, og arbeidere blir til hverandres konkurrenter. Et eksempel på denne konkurransen innad i de lavere sosiale lag, er den stadig økende bruken av vikarer, frilansere og fleksible arbeidere som konkurrerer om hverandres jobber, ved hjelp av sine egne produksjonsmidler (sin kunnskap og erfaring), representert gjennom sin egen CV.
På denne måten bygger nyliberalismen videre på ordoliberalismens konkurranselogikk, men den bygger samtidig ned den offentlige velferden som innføres med ordoliberalismen. I den samme perioden forandrer også grunnlaget for makt seg. Mens industrikapitalistene baserte sin makt på eierskap til produksjonsmidlene, baserer finanskapitalistene seg på fondsobligasjoner og aksjer, og mens utbyttingen i ordoliberalismen skjer gjennom profitt på arbeid, skjer utbyttingen i nyliberalismen gjennom renter på gjeld, ifølge boken Governing by Debt, som det meste av denne teksten baserer seg på.
Staten er underlagt finanskapitalen
Etter finanskrisen, da hele stater blir forgjeldet, har man fått en ny form for utbytting. Utbytting gjennom skatt, som må betales fordi staten skylder penger som er blitt brukt til å redde banker på randen av konkurs.
Redningspakkene, som for USAs del var på 700 milliarder dollar, viser også at nyliberalismen ikke er hva den utgir seg for å være. En stat som griper direkte inn i økonomien ved å subsidiere bestemte bedrifter, har lite med en minimalstat å gjøre, og en økonomi som må reddes av statlige inngripener – i form av subsidier til de største bedriftene i en bestemt sektor – er ikke en naturlig og nøytral økonomi. Man kan derfor, som Lazzarato, hevde at staten er blitt totalt underlagt finanskapitalen og at skillet mellom økonomi og politikk er blitt opphevet.
Marxismen er uklar
Mens skillet mellom stat og kapital i tiden før finanskrisen var tydelig, så kan man stille spørsmål om hvorvidt skillet mellom politikk og økonomi noen gang har eksistert. Med andre ord kan en spørre seg om økonomien dypest sett alltid har vært politisk. Dette kan man også finne holdepunkter for hos Marx, som hevder at kapitalismen er grunnlagt på en «primitiv akkumulering» og i Lenins teorier om kolonialisme og imperialisme, som kort sagt går ut på at industrinasjonene må tilegne seg nye markeder for å fortsette kapitalakkumulasjonen. Samtidig er begges løsning på utbyttingen en «ekspropriering av ekspropriørene», som vil si at arbeiderklassen tar over borgerskapets produksjonsmidler. På den andre siden kan man få inntrykk av at Marx mener historien drives fremover av utviklingen av nye produksjonsmetoder. Om det er produksjonen (økonomi) eller om det er akkumuleringen (maktpolitikk) som er kapitalismens essens, er derfor uklart ut fra marxismen.
Sett ut fra dagens økonomiske situasjon, er det derimot klart at kapitalismens drivkraft er akkumulasjon eller erobring. I den grad krisen er en krise med opphav i produksjon, så er det snakk om en «overproduksjon» av akkumulert kapital. Ifølge Reuters gjemte «superrike» i 2012 unna minst 21 billioner, sannsynligvis 32 billioner dollar, i skatteparadiser. Dette er mer enn halvparten av verdens samlede gjeld. Selskaper som Google og Apple gjemmer unna milliarder, henholdsvis $43 og $81, fordi de ikke har noe å investere pengene i. Rettere sagt, disse milliardene finner ikke lenger noe sted hvor de kan akkumulere og kontrollere folks tid og energi. I en falleferdig økonomi finnes det selvsagt behov for investeringer, men skoler og sykehus gir ingen rask avkastning, og fravær av avkastning betyr synkende aksjekurser. Med andre ord er det umulig å investere pengene i prosjekter som ikke lar seg utbytte med det samme, uten at systemet faller sammen.
Staten tar del i utbyttingen
Det må også tilføyes at denne tilstanden, og utviklingen som har ført til den, ikke bare har sitt opphav i finanskapitalens dominans. Den henger også sammen med en svekking av arbeiderbevegelsen, som en gang kjempet til seg goder som regulerte arbeidsforhold, fast lønn og tilgang på gratis skole- og helsetjenester.
Disse velferdsgodene – som også ble innført for å stabilisere økonomien og integrere folket i systemet – må nå kuttes bort fordi staten er satt i gjeld, fordi kapitalen har nådd sin grense for utbytting. Derfor må grensen utvides, noe som i praksis skjer ved at staten øker skattene relativt til velferdstilbudet, som kuttes. Dermed har staten, ved å frarøve folk velferd og skattepenger, gått fra å være en institusjon som holder utbyttingen ved like til selv å ta del i utbyttingen. Grensen mellom politikk og økonomi har blitt opphevet.
Finanssektoren bør avskaffes
Historisk har staten i kapitalismen alltid vært et redskap for kapitalen, men mens den tidligere hadde som oppgave å få folket til å finne seg i utbyttingen, tar den nå del i selve utbyttingen. Denne totale underkastelsen av politikken under kapitalen, har gått så langt at institusjoner tilhørende kapitalen, som IMF og den europeiske sentralbanken, har blitt politiske aktører som dikterer politikken til forgjeldete land.
Man bør derfor spørre seg om det heller burde vært motsatt. Når Angela Merkel sier at man må «tilpasse demokratiet til markedet», bør man ikke da svare at markedet må tilpasse seg demokratiet? Burde man heller ikke underlegge finanssektoren folket, enn å underlegge demokratiet finanseliten? Og om dette ikke lar seg gjøre innenfor systemets rammer: Bør man ikke heller avskaffe finanssektoren enn å avskaffe demokratiet?
Kilder:
M. Lazzarato, Govering by Debt, Semiotext, MIT press 2013
A. Negir, F. Guettari, Communist like Us, PDF Libcom
Veldig fint med noen tanker om staten. Det trengs. Likevel et kritisk spørsmål:
Hvordan er det unikt fra og med 2008 at staten tar «del
i selve utbyttingen», og hvorfor representerer dette «den totale underkastelsen
av politikken under kapitalen»? Staten har *alltid* tatt direkte del i
utbyttingen, f. eks gjennom statlige bedrifter, proteksjonisme, eller andre
støtteordninger. Hva er egentlig det nye ved utviklingen her?
I en viss forstand er det selvsagt slik at skillet mellom økonomi og politikk
er fiktivt – begge “sfærer” har opphav i de samme samfunnsforholdene og henger mer sammen enn de er adskilt. Men med kapitalismens opprinnelse – som Polanyi, Brenner, Wood beskriver ganske treffende – oppstår en adskillelse mellom økonomi og politikk, selv
om grensegangen mellom det økonomiske og det politiske kan skifte historisk. (Grensen skifter med klassekampen, konkret-historisk har f. eks skillet blitt flyttet av velferdsstaten.)
Likevel: Økonomiske forhold avpolitiseres og stilles utenfor politikkens umiddelbare siktepunkt, på den ene siden, mens økonomien får «evnen» til å gjennomføre produksjon på egen hånd,
uten direkte støtte i politisk, militær eller religiøs makt, på den andre. Dette er veldig viktige historiske utviklinger som rett og slett ikke i eksisterte førkapitalistiske samfunn.
At økonomien slik er adskilt fra staten betyr på ingen måte at staten ikke er involvert i økonomien. (Det ville vært absurd.) Statens adskillelse fra økonomien blir ikke endret en tøddel av at statene griper inn i det økonomiske livet for å redde kapitalakkumulasjonen, investere eller noe annet.
Derfor: I hvilken forstand eksisterer ikke et slikt skille lenger?
Å vise at økonomi-politikk skillet eksisterer er ikke vanskelig, jeg tror det holder å akseptere at: *ingen enkeltkapitalist på sikt kan (eller vil) ta hensyn til sine konkurrenters langsiktige behov*. Derfor må stater iverksette lovverk (antimonopollovgivning, kontraktsrett, osv.) som forhindrer at enkeltkapitalene undergraver konkurransen og forbryter seg overfor hverandre (f. eks ved rent tyveri). Slik tar staten hensyn som kapitalen ikke er i stand til å ta, og eksisterer dermed som noe adskilt fra kapitalen.
Staten subsidierer milliardbedrifter, for å hjelpe disse med å fortsette med utbyttingen. Dette betyr at påstander som denne: “Økonomiske forhold avpolitiseres og stilles utenfor politikkens umiddelbare siktepunkt, på den ene siden, mens økonomien får «evnen» til å gjennomføre produksjon på egen hånd, uten direkte støtte i politisk, militær eller religiøs makt, på den andre.”, ikke lenger stemmer overens med virkeligheten, da statens umiddelbare siktemål er å redde visse bedrifter, som ikke kan gjennomføre produksjon/kapitalakkumulasjon uten politisk støtte i from av skatt. Skatt, avgifter og reguleringer er eksempler på innretninger som både er politiske og økonomiske, fordi de alle utbytter økonomisk ved hjelp av en trussel om direkte vold. Betaler man ikke så må man i fengsel.
Skatt er selvsagt ikke noe nytt, men etter 1970-tallet har den i økende grad fått karakter av å være et verktøy for utbytting, mens den i tiden før, i større grad var et verktøy for utjevning og sikring av konkurranse. Hovedårsaken til dette er veksten i finansnæringen som gjør andre næringer relativt mindre verdt, samtidig som finanssektoren ikke skattelegges. Derfor har beskatningen av sektorer utenfor finans økt dramatisk, fordi disse utgjør en relativt mindre andel av økonomien enn før, men fortsatt står for den samme andelen av skatteinntektene. Derfor kan man si at skattelegging er blitt en ny form for utbytting, fordi beskatningen er blitt langt mer urettferdig enn den var før.
Med andre ord har du på sett og hvis rett i at det ikke er noe unikt med krisepakkene. Staten har siden 70-tallet stått og sett på at familier har gått fra å kunne klare seg på en normal inntekt til såvidt å kunne klare seg på en, uten å forandre skattenivåene.
Utbyttingen gjennom skatt har funnet sted før, men den er først med finanskrisen at økonomien blir et direkte, politisk anliggende, som krever at staten ikke bare sprøyter penger inn i markedet, som i New Deal, men redder kjempebedrifter, samtidig som den hjelper med å øke disses markedsandeler. Mens pengeinnsprøytningene og lovendringene på 30-tallet, hadde som mål å rette opp i økonomiske forhold for å forhindre nye kriser, – bl.a. ved å utjevne forskjeller, klassekompromiss, Glass–Steagall Act – så er krisepakkene nødhjelp til sentrale aktører i et destruktivt system, som ikke blir forsøkt forandret.
Derfor kan man si at politikken er totalt underlagt kapitalen, fordi førstnevnte operer i strid med alle, utenom finanselitens, interesser. Med andre ord er dagens stat “viljeløs”, i motsetning til da den var en arena hvor også middel- og underklassen hadde en viss innflytelse.
Angående staten og dens mål om å skape konkurranse, så er dette noe som tilhører fortiden. Ingen grep inn når COOP kjøpte opp Haakon gruppen, og ingen stoppet Schibsted i å slå seg sammen med Media Norge. Ellers kan det nevnes at Mack i Tromsø er det eneste norske, “kommersielle” bryggeriet som ikke er eid av Ringnes, som igjen er eid av Carlsberg. Og at staten tvinger alle eksporterende, fiskere til å betale 15.000 i året for reklame til et privateid monopolselskap. I den grad staten kan løse opp monopoler, så er viljen til dette, pr. dags dato, ikke noe større enn hos private kapitalister.
Når det gjelder privilegier og andre anti-liberale forordninger som eksisterte i tiden før kapitalismen, så har vi mye av det samme i dag. For eksempel konsesjoner, som nesten er akkurat det samme som et privilegium. Ellers har man ting som byggesøknader, gravesøknader og all verdens slags mulig godkjennelser som man må ha fra det offentlige om man skal gjøre noe lovlig innenfor privat næring, noe som utvilsomt er med på å favorisere bedrifter som er store nok til å holde seg med eget byråkrati. Med andre så forutsetter økonomisk frihet, at man allerede har god økonomi, eller at man har gode venner i det offentlige.
Det nye med kapitalismen i forhold til for eksempel merkantilismen, er at den gjør det lettere å oppnå politisk makt ved hjelp av økonomisk makt, fordi det blir lettere å akkumulere kapital og fordi de politiske institusjonene svekkes. For 100 til 200 år siden, bestod denne makten, først og fremst, i at kapitalistene fikk beskyttet sin egen eiendom og kanskje også at fikk lettere tilgang på andres eiendom, gjennom staten. Etter første verdens-krig og frem til 70-tallet, var kapitalistenes makt svært begrenset, men samtidig satt kapitalistene langt tryggere enn i dag, fordi folk var fornøyde, fordi de fikk dekket sine nødvendige behov gjennom velferdsordninger, samtidig som staten fremstod som et nøytralt og uavhengig organ. Disse velferdsordningene blir nå fjernet, mens staten krever at folk skal betale for andres finansakrobatikk. Derfor kan man trygt si at nye muligheter åpner seg, nå som staten har blitt finanselitens egne despot, som gjenoppliver føydalismens utbytting og dermed gjør undertrykkelsen (potensielt) enda tydeligere.
“Staten subsidierer milliardbedrifter, for å hjelpe disse med å fortsette med utbyttingen”, derfor er økonomi-politikk skillet opphevet. Altså, det er veldig lite overbevisende. Om du leser Wood, Brenner, Polanyi eller faktisk også Giddens — som alle legger vekt på økonomi-politikk skillet som kapitalismens differentia specifica — vil du finne at subsidieringsgraden, høy eller lav, ikke har noe med denne tesen å gjøre. Å bruke det som argument er uhensiktsmessig.
Skillet må leses på et historisk bakteppe, særlig føydalismens parsellerte maktsystem der økonomiske og politiske privilegier var uadskillelige. Dvs. den “økonomiske” utbyttingen muliggjøres bare av politisk og/eller militær makt. Vi kan snakke om finanskapital og skatt, men det endrer ikke noe ved den saken: at arbeidstakere i ordinære kapitalistiske bedrifter ikke trues inn i dem, at det ikke er nødvendig med væpnede vakter for å sikre at jobben gjøres. Dette er et uttrykk for en ganske viktig utvikling i de samfunnsmessige eiendomsforholdene, et sentralt aspekt ved kapitalismen.
Det nytter ikke å si at vi har mange privilegier også i dag. Jo, de finnes. Men konsesjoner og søknader er ikke det samme som landadelens sammenflettede politiske-økonomiske makt.
Det er dette som er i fokus med økonomi-politikk skillet, og i denne betydningen har ikke skillet blitt svekket. Hvis skillet glattes over blir resultatet at vi mister fokus på kapitalismens historiske bestemthet.
Dette med utbytting gjennom skatt stiller jeg meg veldig tvilende til. “Derfor kan man si at skattelegging er blitt en ny form for utbytting, fordi beskatningen er blitt langt mer urettferdig enn den var før.” Ja, kanskje. Men er ikke dette litt for vagt til at det bør få særlig teoretisk betydning? I marxistisk sammenheng har jo ikke utbytting i og for seg noe som helst med urettferdighet å gjøre, det betegner et bestemt samfunnsforhold der en part tilegner den andres merarbeid. Det kan spesifiseres “objektivt” i hvert tilfelle, for å si det litt naivt. I tesen som staten som utbytter blir “utbytting” bare navnet på en vag følelse av urettferd. Jeg vet ikke hvor nyttig det er, for meg virker det usystematisk. Staten har ved flere historiske tilfeller fungert som en utbytter, f. eks i det absolutistiske Frankrike, og utbyttingen var helt konkret: statlig (ekstraøkonomisk) tilegnelse av rikdom, fordelt til besittere av posisjoner og poster i statsapparatet. Men det er ikke dette som skjer nå. Du hevder ikke at staten, som i Frankrike, går inn som direkte utbytter, men det er det den må gjøre for å være en utbytter i presis forstand. Det du viser er at staten — som den alltid har gjort — sørger for at en kapitalistgruppe overlever, og da er det denne økonomiske makten — ikke staten — som er utbytteren.
Og jo monopolisering er en trend. Men for å ta det mest banale: Lovverket sikrer at VG ikke kan sende pøbler for å konfiskere lokalene til Dagbladet. Slik tar den hensyn som enkeltkapitalen ikke kan ta, og eksisterer nødvendigvis derfor som noe adskilt fra enkeltkapitalen.
Oppsummert: De mest storslåtte påstandene du serverer om staten holder ikke vann, etter mitt syn, men du hadde flere interessante poenger jeg må tenke over.
“”Staten subsidierer milliardbedrifter, for å hjelpe disse med å fortsette med utbyttingen”, derfor er økonomi-politikk skillet opphevet. Altså, det er veldig lite overbevisende.”
Ja, den påstanden blir litt tynn, hvis man ikke leser resten av argumentet, som lyder: “Dette betyr at påstander som denne: “Økonomiske forhold avpolitiseres og stilles utenfor politikkens umiddelbare siktepunkt, på den ene siden, mens økonomien får «evnen» til å gjennomføre produksjon på egen hånd, uten direkte støtte i politisk, militær eller religiøs makt, på den andre.”, ikke lenger stemmer overens med virkeligheten, da statens umiddelbare siktemål er å redde visse bedrifter, som ikke kan gjennomføre produksjon/kapitalakkumulasjon uten politisk støtte i from av skatt. Skatt, avgifter og reguleringer er eksempler på innretninger som både er politiske og økonomiske, fordi de alle utbytter økonomisk ved hjelp av en trussel om direkte vold. Betaler man ikke så må man i fengsel.”
Jeg snakker ikke først og fremst om grad av subsidiering, men om hvem subsidiene går til og hvem som betaler for dem. Subsidier som går til bønder i form av landbrukstilskudd eller til offentlige demninger, er ikke det samme som subsidier til banker som burde ha gått konkurs. Man kunne like gjerne ha hatt to forskjellige termer på operasjonene, fordi resultatene av dem er vidt forskjellige. I det først eksemplet går pengene til arbeid, mens i det andre går de til kapital. Setningen har for øvrig dobbel betydning. (Penger til arbeiderklassen og arbeidsplasser som gir realøkonomisk vekst. Penger til finanseliten og kapitalakkumulasjon som kun gir imaginær vekst).
“Dvs. den “økonomiske” utbyttingen muliggjøres bare av politisk og/eller militær makt.” Her snakker du om meget begrenset del av historien. Mørk middelalder i deler av Europa fra 500 til 1000. Borgerskapet vokser voldsomt i kraft etter den tid, og fra og med 1200-tallet, er det blitt en nevneverdig aktør som baserer sin makt på økonomisk styrke. Rent konkret driver de med pengeutlåning og handel. Hanseatene utbyttet nordmenn lenge før kapitalismen.
“Vi kan snakke om finanskapital og skatt, men det endrer ikke noe ved den saken: at arbeidstakere i ordinære kapitalistiske bedrifter ikke trues inn i dem, at det ikke er nødvendig med væpnede vakter for å sikre at jobben gjøres.” Her snakker du om slaver plassert i gruver. Med andre ord snakker du om en liten del av underklassen i en tid før føydalismen. Det forekom sikkert at noen bedrifter måtte bruke vakter i det forrige årtusenet også, men det gjør det også i dag.
“Men konsesjoner og søknader er ikke det samme som landadelens sammenflettede politiske-økonomiske makt.
Det er dette som er i fokus med økonomi-politikk skillet, og i denne betydningen har ikke skillet blitt svekket.” Det har du vel rett, i den forstand at den økonomiske eliten rent formelt ikke har myndighet til å lage lover og håndheve dem, men formelt så er også Kong Harald Norges øverste politiske leder. I praksis dikterer finanseliten politikken til Hellas, men de gjør det gjennom staten.
“Hvis skillet (mellom økonomi og politikk) glattes over blir resultatet at vi mister fokus på kapitalismens historiske bestemthet.” Dette skillet ble innført gradvis. Det vil også bli brutt ned gradvis, og det kan tenkes at det forsvinner helt, i den forstand at staten opphører å være lovgivende og dømmende. Vil en slik anarko-kapitalistisk tilstand, ifølge deg, være et brudd med kapitalismen..?
“Dette med utbytting gjennom skatt stiller jeg meg veldig tvilende til.” Ja, selvsagt gjør du det, når du velger å henge deg opp i et ord i et argument, som består av 10 setninger, men jeg skal gjøre det veldig enkelt for deg: Om staten krever inn halvparten av lønnen din, og gir en tiendedel av dette til noen som ikke betaler skatt i det hele tatt, men som samtidig nytter godt av alt som samfunnet har å by på.. Snakker man ikke da om utbytting? Når man blir frarøvet velferdsgoder som man tidligere hadde krav på, mens man fortsatt må betale skatt, blir man ikke da utbyttet? Det blir man så absolutt, og det er staten som står for utbyttingen, og den gjør det på vegne av finanskapitalen. Det går også an å regne på det og fremstille det “objektivt”.
“Du hevder ikke at staten, som i Frankrike, går inn som direkte utbytter, men det er det den må gjøre for å være en utbytter i presis forstand. Det du viser er at staten — som den alltid har gjort — sørger for at en kapitalistgruppe overlever, og da er det denne økonomiske makten — ikke staten — som er utbytteren.” Staten er en utbytter i den forstand at den utbytter. Den utbytter ikke for sin egen del, men på vegne av andre (vel faktisk så utbytter den også for sin egen del, men det får vi ta en annen gang, fordi det er underordnet her).
“Lovverket sikrer at VG ikke kan sende pøbler for å konfiskere lokalene til Dagbladet. Slik tar den hensyn som enkeltkapitalen ikke kan ta, og eksisterer nødvendigvis derfor som noe adskilt fra enkeltkapitalen.” Selvsagt kan egenkapitalen ta hensyn til lover og kontrakter. Om VG og Dagbladet ikke hadde hatt en stat til å beskytte seg, så hadde de vært knyttet til grupper med egne soldater, og hadde hatt avtaler seg imellom. Det var heller ikke slik, før den liberale staten, at adelsmenn gjorde akkurat som de ville, så lenge de hadde våpenmakt til å gjøre det. Man hadde også et rykte å ta vare på, samt en kirke å forholde seg til, og kanskje var det også noen borgere som man skyldte penger.
Det er alltid noe som begrenser de ekspansive krefter og hindrer dem ifra å utfolde seg fritt. Med kapitalismen, derimot, så bryter disse kreftene(strømmene) ned det som holder dem i sjakk. Eller for å si det med marxistiske termer: Basis spiser opp overbygget.
For meg er dette en interessant diskusjon siden vi tydeligvis har veldig ulike innfallsvinkler. Det er oppfriskende, og jeg tror det beste er å ta det som et møte mellom litt ulike paradigmer, så får vi se om vi kan enes om et felles diskusjonsutgangspunkt. Derfor tror jeg diskusjonen blir bedre om vi prøver oss på litt mer presise definisjoner av utbytting, politikk-økonomi, etc. som er det jeg forsøker nedenfor.
Det er overraskende at antyder at Hansaforbundet var en uavhengig økonomisk makt. Det var det overhodet ikke. Forbundets økonomiske makt hvilte ikke på økonomi, men på (geografisk og varemessig) begrensede handelsmonopoler, iverksatt gjennom politisk innflytelse og militærmakt. Forbundet er et godt eksempel på den kommersielle varianten av utenomøkonomisk konstituert tilegnelsesmakt.
Hansaforbundet grep til boikott, blokader og ren piratvirksomhet for å tvinge fram fordelaktige politiske situasjoner og avtaler. F. eks ved bruken av boikott for å tvinge fram en avtale med Flandern i 1358 og liknende «utenomøkonomisk» press overfor Nederland og England. Dets konsekvente politikk var å bevare handelskontroll mot inntrengere – med makt hvis nødvendig.
Utbroder gjerne hvordan denne selvstendige økonomiske makten vokser fram og får stor betydning ved århundrene fra 1000-tallet. Inntil videre er jeg tvilende, her jeg tror du lefler med en Adam Smith-aktig kommersialiseringsmodell. Mot denne skriver Rune Skarstein f. eks om hvordan «byene i middelalderen var en integrert del av føydaløkonomien», stikk i strid med de som hevder at byvekst og handelsvekst innebar framveksten av «ikke-føydale øyer».
Summa med Robert Brenner: «Avhengige som de var av profitt fra rent bytte, måtte handelsfolkene være i stand til å kjøpe billig og selge dyrt. I den førkapitalistiske konteksten kunne de sikre seg kapasitet til å gjøre dette bare ved å hindre for mye handelsvirksomhet, som ville medføre reduksjon eller eliminering av profitt. Det gjorde de ved å sikre seg kontroll over tilgangen til markedene sine. Slik monopolistisk kontroll kunne bare sikres gjennom politisk støtte fra – det vil si en allianse med – monarkiet og/eller adelsklassen. Langt fra å omforme det gamle systemet økonomisk eller undergrave det politisk, leve således handelsklassen på den gamle sosioøkonomiske orden og utgjorde et av dens viktigste bolverk.»
Mao kan man ikke regne handelsklassen som en separat økonomisk makt. Dette gjør også at påstanden din om at en separat økonomisk makt var utbredt historisk – ikke holder. Tvert imot, jf. Polanyi: «Som vi har sett, fantes det hverken i stammesamfunn eller under føydale og merkantilistiske vilkår et adskilt økonomisk system. 1800-tallets samfunn, der økonomisk aktivitet ble isolert og tillagt et særskilt økonomisk motiv, var et enkeltstående unntak. [Og oppstår bare når] (…) samfunnets substans blir underlagt markedets lover.»
«Dette skillet ble innført gradvis. Det vil også bli brutt ned gradvis, og det kan tenkes at det forsvinner helt.» Mener ikke du at det allerede har forsvunnet?
Jeg sier ikke at anarkokapitalisme ville vært et brudd med kapitalismen, men jeg sier at en slik tilstand ville manglet evnen til å reprodusere seg over tid. Staten er kapitalens modus vivendi – et formidlingspunkt som «harmoniserer» både horisontale motsetninger (kapitalister imellom) og vertikale motsetninger (mellom arbeid/kapital).
Det er greit nok at du gjør det enkelt for meg med eksempler, men det jeg påpekte var at utbyttingsbegrepet i marxismen har en bestemt betydning, mens ditt utbyttingsbegrep i det minste må regnes som noe annet. (I så fall bør du kanskje bruke et annet begrep, siden likheten med «tradisjonelle» utbyttingsteorier blir en kilde til forvirring.)
I historisk materialistiske tilnærminger ligger forklaringsnøkkelen til politiske og økonomiske strukturer i den bestemte formen det samfunnsmessige merproduktet blir tilegnet og pumpet ut. Klasse og utbyttingsforhold er grunnleggende det forhold der merproduktet overføres fra de umiddelbare produsenter til de herskende klassene, og utbytterne er de som – på ulike måter – evner å tilegne seg dette produktet. Om du spiller på det marxistiske utbyttingsbegrepet, så er staten en direkte utbyttingsinstans bare dersom den bruker politikk, skatt og voldsmakt for å berike seg selv, dvs. medlemmene av statsapparatet. Alternativt kan man si at staten bruker disse mekanismene for å sikre berikelsen av en annen klasse – og fungerer som en nødvendig instans for denne klassens utbyttingsevne. I så fall er det ikke staten, men denne klassen, som regnes som utbytteren. Mao innebærer ikke ditt eksempel at staten er en direkte utbytter, bare at den – som vanlig – er nødvendig for utbyttingen.
«Det var heller ikke slik, før den liberale staten, at adelsmenn gjorde akkurat som de ville, så lenge de hadde våpenmakt til å gjøre det. Man hadde også et rykte å ta vare på, samt en kirke å forholde seg til, og kanskje var det også noen borgere som man skyldte penger.»
Sant nok, men neppe relevant her. Argumentet mitt dreier seg om hvorfor to grunnleggende motsetningsforhold (kapitaler imellom, og mellom arbeid-kapital) fordrer eksistensen av en stat. Her bruker du et system med helt andre drivkrefter og mekanismer som sammenlikningsgrunnlag.
Men la oss si at staten forsvinner og enkeltkapitalistene utvikler seg til å bli militære og politiske ledere. Hvordan vil dynamikken mellom kapitalistene bli i et slikt system, der territoriell makt igjen (som i føydalismen) er blitt sammenflettet med økonomisk makt? Med kapitalismen kan kapitaler påvirke, konkurrere og presse hverandre på tvers av nasjonalstatlige grenser. Nå blir den relevante enheten plutselig ikke engang en nasjonalstat, men det området enkeltkapitalisten selv har tilegnet seg, dvs. et politisk rom som inkluderer én kapital (eller en avgrenset kapitalgruppe). Dersom konkurranse og allmenngjorte markedsforhold er viktig for kapitalismen – som jeg vil hevde – så eksisterer ingen kapitalisme her. Vil en kapitalistisk militærpolitiskøkonomisk enhet tillate at konkurransedyktige fremmede kapitaler får undergrave dets egen stilling – og konkurrere på like betingelser – på dets territorium? Neppe. Dermed oppheves markedet, sammen med den kapitalistiske pris- og profittmekanismen. Jeg kan ikke skjønne at noen økonomiske mekanismer i dette systemet vil minne om kapitalistiske samfunn.
«Subsidier til banker som burde ha gått konkurs». Er det åpenbart? Hva skjer med vekst og arbeidsplasser om bankene går konkurs? «Penger til finanseliten og kapitalakkumulasjon som kun gir imaginær vekst.» Her trekker du et sterkt skille mellom vekst/penger til arbeiderklassen/ arbeidsplasser (god kapitalisme) og finans/kapitalakkumulasjon (dårlig kapitalisme). Men kapitalakkumulasjonen er en helt enorm kilde til vekst og arbeidsplasser, kanskje DEN største i menneskehetens historie. Dikotomien du stiller opp er uforståelig for meg. Hvordan – annet enn ved akkumulering – har vekst funnet sted de siste par hundre årene? Videre kan vi snakke om finans og industrikapital. Og ja, kritiske ting kan sies om finansialiseringen, men finans er likevel ikke «imaginært», all industri og vekst har vært avhengig av finansiering. Skillet mellom finans og industrikapital er ikke vanntett. (Det er snakk om et spenningsfullt formidlingsforhold mellom «reelle verdier» og finans, ikke en ytre motsetning. Finanskapital, derivathandel, er forsøk på å verdsette og hente penger ut av løfter og forventninger om framtidig verdiproduksjon.)
Forøvrig virker ditt skille mellom eierskap til produksjonsmidler og aksjer rart for meg, ettersom aksjer er den dominerende formen for eierskap til produksjonsmidler.
Ja, dette er en viktig diskusjon mellom forskjellige perspektiver.
Definisjonen av økonomi blir et viktig tema, som ikke kommer til å
enes om med det første, men forhåpentligvis kommer vi frem til noe til slutt.
Jeg tror det er viktig at vi forsøker å forstå hverandres perspektiver, slik at
vi minsker graden av vold mot den andres begreper ved å presse dem inn i andre
rammer enn de hører hjemme i. Bra at du forsøker å definere ting, men ha in
mente Wittgensteins tanke om at definisjoner følger av bruken. Regler følger
praksis og ikke omvendt (ikke i autoritære regimer selvsagt).
Økonomi dreier seg grunnleggende om strømmer og brudd, og kan derfor være så mangt. Men i denne diskusjonen snakker vi om strømmer av varer og tjenester,
som tilhører pengeøkonomien, og også sirkulasjon av arbeidskraft, som er en
nødvendig forutsetning for kapitalistisk økonomi. Det som definerer et
økonomisk system, er derfor apparatene som oppfanger, videreformidler og bryter
av strømmene. Med andre ord hva som kanaliserer og leder sirkulasjonen, og hva
som bryter den av. I starten av det kapitalistiske samfunnet, så består dette
apparatet av bedriftene, som tilegner seg folks arbeidskraft og råvarer som så
videreformidles. Gitt kapitalismens private eiendomsrett, som gjør tilegnelsen
til primær i forhold til videreformidlingen, så er kapitalismen avhengig av
sammenbrudd, fordi penger hoper seg opp, slik at sirkulasjonen uteblir. Den private
eiendomsretten sikres av staten som garanterer for at apparatet ikke ødelegges,
men det er ikke før på slutten av 1800-tallet at staten begynner å gripe inn i
markedet for hindre at sirkulasjonen stopper opp, som følge av at kapitalen
blir for konsentrert, ved å bryte opp bedrifter som nærmer seg eller har fått
monopol. Dette er som sagt noe staten gjør for å opprettholde sirkulasjonen, og
den gjør det uten å gripe direkte inn selve i sirkulasjonen. Etter hvert som
arbeiderklassens rolle blir stadig mer viktig, blir staten selv en del av
oppfangelsesapparatet, som bryter av strømmer, i form av deler av
merverdiproduksjonen, og fører disse tilbake til arbeiderne i form av velferdsgoder.
Klassekompromisset fører til at staten opprettholdes, ved at kapitalakkumulasjonen
begrenses, men etter hvert som den ene gruppen svekkes, så omformes staten til
noe annet og mister sin karakter, som opprettholder av sirkulasjonen.
Denne opprettholdelsen av sirkulasjon, strider som du selv er inne på med hver
enkelt kapitalist motiver, og den strider også med selve systemet, som baserer
seg på vekst i form kapitalakkumulasjon. Bedriftenes overskudd må vokse, og
systemets helhetlige overskudd må vokse, og derfor må også
investeringsmulighetene bli flere. Det er selvsagt begrenset hvor mye og hvor
fort en økonomi, basert på industriell produksjon kan vokse, og derfor må
kapitalen finne nye felter for akkumulasjon. Kapitalens totale brudd med
gullstandarden i 1971 og opphevelsen av skillet mellom investeringbanker og
kommersielle banker, gjorde det mulig å blåse opp verdien på f.eks. boliger,
slik at man fikk “imaginære” verdier, som hverken korresponderte med
den nåværende eller fremtidige virkeligheten. Disse verdiene er selvsagt ikke
uten påvirkningskraft, men de fordrer ikke noe annet kjøp og salg av verdipapirer,
slik at man kan ha økonomisk vekst, for en stund, uten at det skapes reelle
verdier i realproduksjonene. Det trenger ikke skje noe som helst før folk må
betale tilbake lånene sine, og da er det allerede for sent. Akkumulasjonen uteblir,
aksjekursene faller og man får en økonomisk krise. Denne krisen vedvarer fordi
staten gripper inn og redder oppfangelsesapparatet, slik at underskuddet på
akkumulasjon vedblir (bankene lever riktignok enda lengre, da de med subsidiene
sine kjøper opp mindre banker som også er truet av konkurs, og dermed
opprettholder akkumulasjonen). Hadde bankene gått konkurs ville krisen forsvunnet,
fordi mangelen på kapitalakkumulasjon hadde forsvunnet, fordi instansen med behovet
for kapitalakkumulasjon hadde forsvunnet. Selvsagt ville dette ha ført til en
haug problemer, men sammenlignet med dem vi kommer til å få om noen år, så
ville disse vært beskjedne. Men i og med at finanssektoren er drivkraften i
økonomien, en drivkraft som også realøkonomien er avhengig av, så fikk ikke
bankene lov til å gå konkurs, selv om de etter markedslovene burde ha gjort
det. Derfor undergraver det kapitalistiske systemet seg selv, ved å gjøre
staten til en økonomisk aktør, som utsetter sammenbruddene kapitalismen er
avhengig av for kunne bygge seg opp.
For det første, så går staten inn og undergraver markedet ved å holde i gang
virksomheter som ikke har livets rett ifølge markedslovene, da de ikke er i stand
til å akkumulere nok til å overleve. Bortsett fra de rent økonomiske problemene
dette fører til, så skapes også flust av psykologiske problemer, som at
tilliten til markedet svekkes. Staten svekker også folks tillit til seg selv,
ved selv å ta del i utbyttingen på en åpenbar måte. Staten er derfor på alle
måter blitt en økonomisk aktør, da den ikke nøyer seg med å sette opp rammene
for hvordan de økonomiske strømmene beveger seg, men går direkte inn og beveger
de økonomiske strømmene, slik at den tar del i utbyttingen, som den tidligere
kun la til rette for at ble mulig.
Derfor er skillet mellom politikk og økonomi blitt så kraftig svekket, at man
av retoriske grunner kan tillate seg å sette det på spissen og si at det har
blitt opphevet. Logisk er det imidlertid ikke mulig å si at det er opphevet,
samtidig som man sier at staten er totalt underlagt finanskapitalen, da en
total oppheving av skillet ville innebære at staten ikke hadde eksistert. Men staten
eksisterer, men dens karakter har forandret seg, da den har blitt en del av
utbyttingsapparatet, mens den samtidig mister evnen til å opprettholde sin
karakter som overbygg. Den holder ikke lenger kapitalen i tømmene og hindrer
dens frie flyt, men lar den flyte igjennom seg selv.
Grunnen til at jeg mener at hansaforbundets makt var basert på økonomi, er at
hansaforbundet primært sett drev med handel, og når de bedrev krigføring, så
baserte de seg, i likhet med Venezia, i stor grad på leiesoldater. På den andre
siden baserte adelstanden seg på skatt ifra jordeiendom, som de enten hadde
arvet eller hadde tilegnet seg ved hjelp av egen krigsinnsats. Kort sagt var
adelen en krigerklasse, mens borgerne en klasse med basis i handel. Selvsagt
var det likhetstrekk mellom gruppene, da de begge benyttet seg av leiesoldater
og begge baserte seg på privilegier, men i og med at de hadde forskjellige
inntektskilder, og kilder til sine privilegier, så utviklet de også
forskjellige måter å tenke på. Dette blir tydelig når man ser på renessansens
utvikling, hvor det er by- og handelsstatene i Nederland og Italia som er de
som går i bresjen. Eller man kan se på Europa under ett og sammenligne det med
Russland, både før og i dag. Eller man kan sammenligne Spinozas begjær og fri
strømmer med Descartes unike og avgrensede ego, som attpåtil trenger en gud for
å garantere sin eksistens.
Jeg kan ikke si meg enig i det jeg anser som en antydning fra din side om at
handelborgerskapets og adelsstandens ekspansjonsgrunnlag er det samme. Adelen
må tilrane seg ny jord fra naboområdene, mens handelsborgerne kan reise verden
rundt og tilrane seg varer og andre goder.
Når det gjelder maktgrunnlaget til handelsborgerskapet og adelen, så er det
også forskjellig på andre måter enn de som hittil er nevnt. Adelsmennene har et
navn og et rykte, som de er avhengige av for å rekruttere soldater, et rykte
som er nært knyttet til deres egne krigerferdigheter. Handelsborgerne derimot
baserer seg i større grad på kapital, noe som også gjør at deres begjær etter
kapital er sterkere enn hos adelsmennene, som anser kapital som et nødvendig
onde for å få gjennomført sine kriger.
Det er denne sentraliseringen av tegn og koder handelsborgerne viderefører
sammen med industrikapitalistene, og som nå som arbeiderbevegelsen er svekket, er
i ferd med å spise opp staten totalt. Når du sier at kapitalismen er avhengig
av en stat for kunne eksistere, så har du kanskje rett, fordi kapitalismen er
et tegnsystem som underordner alle andre tegn, som æreskodeks, religiøse verdier,
idealer om opplysning osv. Dette gjør den blant annet ved hjelp av
kvantifiseringslogikk, som i økende grad gjennomsyrer offentlige institusjoner,
og som konkret gir seg utsalg i at sykehus drives med stoppeklokke og
universiteter drives med produksjon av studiepoeng og vitenskapelige artikler
som mål. Byråkratiet, og dets mål om profittmaksimering, er også et uttrykk for
den samme mekanismen. På individnivå ser man samme fenomenet komme til uttrykk
igjennom fokus på målbare resultater, som “likes”, karakterer i
skole(det finnes forskning viser at fokuset på karakterer har økt), mengden
treningstimer osv. I mediebildet og i sportsverdnen, ser man et hinsides
overdrevet fokus på fotballspilleres tallmessige prestasjoner, mens uttrykk som
skal beskrive forskjellige kvaliteter brukes på måter, som levner ingen tvil om
at journalisten velger adjektiv tilfeldig.
Dette har opphav i både psykologi og økonomi.
Med andre ord, så ser man med kapitalismen en undergraving av overbygget, som
ikke var mulig under føydalismen, da kirke og adel var to forskjellige
institusjoner, med forskjellige koder. Med kapitalismen derimot, så beveger
samfunnet seg i retning av en enste kode. På den andre siden oppstår reaksjoner
på dette, som kan være alt ifra religiøs fanatisme til depresjoner, men disse
ser foreløpig ikke ut til å hjelpe stort.
Handelsborgerskapet er selvsagt ikke av samme karakter som det industrielle
borgerskapet, som vokser fram på 1700-tallet, men det er heller ikke det samme
som adelsstanden. Likheten mellom adelsstanden og handelsborgerksapet i forhold
til industriborgerskapet, er at de begge har kommandoen over hærer. På mange
måter er dagens borgerskap i ferd med å bli mer likt det gamle
handelsborgerskapet, for eksempel når det kommer til våpenmakt, som de nå –
gjennom vektere og leiesoldater – i større grad enn for 50 år siden finansierer
selv.
Staten på sin side, blir mer lik føydalstaten, i den forstand at den er blitt
en utbytter, uansett hvordan man velger å definere “utbytter”. Trude
Dreveland og FRP-politikere på horetur, samt et selvrekrutterende byråkrati,
hvis fremste oppgave ser ut til å være å be folk om å jobbe hardere, er tydelige
indikasjoner på staten er noe helt annet enn den var for 50 år siden.
Om man skal kalle staten en utbytter med tanke på finanskrisen er et annet
spørsmål, men at krisepakkene er en form for utbytting, bør det ikke herske
noen tvil om. Kutt i velferd og økte skatter er kanskje den verste formen for
utbytting vi ser i dagens vesten, og det er viktigere å få fokus på dette enn å
være tro mot Marx’ tanker om at utbytting primært sett skjer gjennom profitt.
Jeg vet ikke helt hva som er klokest av å benevne den som står for utbyttingen
for utbytter, eller å la «utbytter» være forbeholdt de som tjener på
utbyttingen. Jeg tror jeg heller mot den definisjonen du operer med, selv om
jeg ser svakheter med den, da det blir veldig vanskelig å avgjøre hvem som er
utbyttere og ikke. Uansett så er dette underordnet, spørsmålet om utbytting
gjennom skatt.
Anarkokapitalisme. Man vil jo fortsatt ha et arbeidsmarked, og hvis enkeltindividene organiseres som
egne bedrifter, som selger seg til større konserner, så vil man fortsatt ha et
marked, så lenge konsernene begrenser sin politiske virksomhet, noe som er sannsynlig
hvis økonomi er den mest hensiktsmessige måten å akkumulere kapital på.
Muligens vil noe nytt komme istedenfor staten. For eksempel en overenskomst om regulering av bruk av
våpen. Denne vil eksistere så lenge den ene fraksjonen ikke er større enn alle
de andre fraksjonene til sammen. Eller den vil eksistere så lenge det finnes
fagforeninger, som kan sørge for begrensning av voldsbruk. Infosamfunnet
muliggjør overholdelse av avtaler, uten at noen moral eksisterer. Men slik ting
ser ut, så er ikke dette et realistisk senario, i og med at kapitalismen er så
konsentrert som den er. Hadde kapitalen vært kontrollert av folket, så hadde
ting stilt seg annerledes. (jeg er for øvrig ingen tilhenger av privateide
sikkerhetsselskaper, men staten er jeg imot)
Jeg skjønner ikke hvorfor du bruker begrepet dikotomi om forskjellen mellom
finans- og industrikapital. For å være ærlig så skjønner jeg ikke hvorfor du
bruker ordet i det hele tatt i en diskusjon, som har som mål å si noe om en
kompleks virkelighet. Slik jeg ser ordet, så har det ikke mye for seg når man
snakker om komplekse størrelser. Finanskapital er kapital kontrollert av banker
eller andre finansinstitusjoner, mens realkapital er kapital kontrollert av
eiere av alle andre typer foretak. Med andre ord så kan den ene lett omgjøres
til den andre, og omvendt, samtidig som det ikke alltid er mulig å skille dem
fra hverandre. Men det er fortsatt en forskjell mellom dem, all den tid ikke
alle bedrifter er på børs. IKEA for eksempel. I et historisk perspektiv så har
finanskapital gjort arbeiderklassen og industrieiere fattigere, men i og med at
finanskapitalen er blitt basis, underkommuniseres, fordi de fleste store
bedrifter er på børs, og derfor avhengig er av finanskapital.
I og med at finanskapitalen er blitt så viktig som den er blitt, så er det legitimt å kreve
at den underlegges demokratisk kontroll. At den har underlagt seg staten, som
er blitt en utbytter, så kan man ikke anse statens lovverk som legitimt. Med
andre ord så har finanskrisen delegitimert den private eiendomsretten.
Til slutt må jeg beklage at svaret ble så veldig langt, og beklage eventuelle uklarheter.
“Hadde bankene gått konkurs ville krisen forsvunnet, fordi mangelen på kapitalakkumulasjon hadde forsvunnet, fordi instansen med behovet for kapitalakkumulasjon hadde forsvunnet.”
For meg er dette uforståelig. Hvordan bruker du begrepet “kapitalakkumulasjon”? Hvordan kan du hevde bankene trengte kapitalakkumulasjon? Kapitalakkumulering er et middel for å øke (den relative) merverdien gjennom investering. Det var ikke en investeringsmangel i bankene ved 2008, men en profittmangel i økonomien.
Du skriver om finans som noe “imaginært” og adskilt fra produksjonen (som presumptivt er noe “reelt”). Det er en dikotomi du eksplisitt avviser, men du støtter deg på den argumentasjonsmessig i flere omganger. Du skriver som om finans bare er penger som oppstår immaginært ut av elektroniske bevegelser osv. osv., uten at det fører til noen virkelig rikdom. Det er finansens evige framtredelse, men det er en forledende framtredelse. Dette er også problemet jeg har med Lazzarato. Han analyserer gjeld som et subjektivt fenomen som oppstår ex nihilo, ikke som en sosial form og et uttrykk for mekanismer i det kapitalistiske samfunnets reproduksjon. Det virker mer sexy og aktuelt med teorier som fikserer på finans, og det er greit nok, men ikke om man neglisjerer finansens forbindelse til produksjon og arbeid.
For å igangsette en produktiv virksomhet trenger man penger, og den “fiktive kapitalen” (kreditt) tjener som mekanisme for å skaffe penger til denne investeringen. Dvs. i kretsløpet: Penger – Varer – Penger* er sk. fiktiv kapital i praksis en enormt viktig mekanisme for å tilegne den første pengesummen i triaden. På spissen: uten fiktiv kapital, ingen fast kapital (fabrikklokaler, maskiner, kontorer etc.), ingen vareproduksjon, ingen “reell verdi”. Og i en viss forstand er det også omvendt: uten “reell verdi” (i ovennevnt forstand), ingen fiktiv kapital: dvs. dersom produksjonen av varer, utbyggingen av boligfelt el. ikke er tilstrekkelig profitabel, vil de aktuelle kapitalistene misligholde rentebetalingene, og den fiktive kapitalen kastes inn i en krise. I grunnen var det dette som skjedde i 2008. Pga. ovennevnte forbindelse mellom fiktiv kapital og fast (produksjonsrettet) kapital, ytrer produksjonskrisen seg alltid som en finanskrise: profittproblemer i produksjonen utløser en krise i finansen.
For meg blir det derfor meningsløst å ta til orde for å “avskaffe finanskapital”. Det gir støtte til en utbredt fantasi om at man kan ha industrikapital, arbeidsplasser og vareproduksjon (god kapitalisme) uten finans og gjeld (dårlig kapitalisme), når disse — som vi har sett — i virkeligheten bare er ulike uttrykk for en og samme samfunnsvirkelighet. De er momenter i et hele.
Dette ble allerede langt, og uansett tror jeg det er den mest substansielle innvendingen jeg har overfor ditt perspektiv. Derfor begrenser jeg meg derfor til et par avklaringer avslutningsvis:
– Igjen, jeg er ikke helt uenig i det du skriver om økonomi-politikk-utvikling. Men utviklingen du peker til faller utenfor fokuset til de kapitalismeteorier som legger vekt på skillets fortsatte betydning. Dersom du mener å kritisere slike teorier (herunder min, formulerte på Radikal Portal), er det mislykket, av grunner som er gitt. Jeg får forsåvidt ikke inntrykk av at du har lest Wood, Polanyi, Brenner, Giddens etc., og det er selvsagt helt greit, men ikke om du mener å kritisere teoriene deres. Dersom du ønsker å få fram et annet poeng, nemlig om statens endrede økonomiske rolle — slik det virker nå — er det et annet spørsmål og en annen diskusjon.
– Ditt poeng om Hansa kom i forbindelse med min vektlegging av det spesifikke ved økonomiens selvstendiggjorte makt i kapitalistiske samfunn. Du innvender at Hansa hadde en selvstendig økonomisk makt lenge før kapitalismen, og attpåtil at selvstendige økonomiske makter bredte seg i stort monn i århundrene etter år 1000. Det forsøkte jeg å motvise. Derfor påpeker jeg at Hansaforbundets makt ikke var en uavhengig økonomisk makt, men en militær-politisk konstituert økonomisk makt. (Bruk av leiesoldater eller stående hærer er forsåvidt irrelevant for den diskusjonen — poenget er at de bruker en utenomøkonomisk makt som bryter med varebyttets spilleregler for å tilegne merarbeidet. Det spiller ingen rolle hvor soldatene kommer fra, det vesentlige er at det her er soldater, våpenmakt — ikke konstnadseffektivisering og produktivitetstvang — som spiller den avgjørende økonomiske rollen.) Denne historiske diskusjonen begrenset seg fullstendig til poenget om skillet mellom økonomi og politikk, og fra det perspektivet — og bare det — står handelsborgerskapet og adelsstanden i samme leir. Det betyr selvsagt ikke at de har samme ekspansjonsgrunnlag, men *utelukkende* at ingen av dem utøver sin makt ved adskilt økonomiske virkemidler.
– Poenget mitt er ikke at det er viktig å være tro til Marx’ bud om utbytting. Men det er i det minste en teori som plasserer utbytting i et større sosialt hele utfra helt bestemte kriterier. Vi kan gjerne skape et nytt utbyttingsbegrep, men det må teoretiseres litt grundigere.
– Anarkokapitalisme. Webers definisjon av staten utfra voldsmonopolet er kanskje utilstrekkelig, men det peker til noe ved moderne politikk: voldsmonopol innen suverene grenser. Hvis kapitalen direkte overtar politikkrollen, har den individuelle kapitalisten voldsmonopol innen sine grenser… Hva er grunnlaget for et fritt arbeidsmarkedet i denne radikalt nye geografiske situasjonen? Du kan ikke bare postulere at det vil eksistere, når utgangspunktet er samfunnsforhold der det virker helt umulig. Og hvorfor skal det eksistere fagforeninger i et samfunn der kapitalene har direkte voldsmonopol? Hva står i veien for bruk av direkte tvang for å tvinge ut merarbeid? … Et samfunn der investeringsmarkedet er avskaffet, arbeidsmarkedet avskaffet og der arbeidet hentes ved tvang, ved forlenging av arbeidsdag og – intensitet… Hvilke kjennetegn har et slikt samfunn som minner om kapitalismen?
Å avskaffe finanskapitalen/finanssektoren, vil si at man avskaffer de institusjonene som utgjør finanskapitalen. Finanskapitalen er bestemt form, finanskapital er ubestemt. Med andre ord tar jeg ikke til ordet for å gjøre slutt på utlån av penger, men å gjøre slutt på de som låner ut penger. Pengeutlånerne bør man bytte ut med demokratiske institusjoner, kontrollert direkte av folket. Gjeld bør for øvrig, om nødvendig, slettes hyppig for å unngå ubalanse.
Med kapitalakkumulasjon mener jeg jeg intet mindre enn tilegnelse av penger. Med andre snakker jeg om både investeringer, profitt og skatt. Finanskrisen kom av at bankene ikke fikk tilegnet seg de pengene de hadde forventet å tilegne seg (muligens spekulerte de i krakket, og visste at staten ville betale). Hadde pengene som er “gjemt” unna i skatteparadiser vært investert i den produktive økonomien, så hadde folk hatt mer penger som bankene kunne ha tilegnet seg. Hvorvidt krisen skyldtes at folk ikke betalte tilbake lånene sine kan forsåvidt også diskuteres. Før krisen utgjorde spekulativ virksomhet 30% av USAs BNP, og det var sannsynligvis mangelen på nye investeringer i disse luftslottene som førte til det hele raknet. Krisen ble for øvrig “løst” ved at staten “investerte” i bankene.
Du kan godt si at opphavet til krisen ligger i profittmangel, og er knyttet til problemer i produksjonen, i og med at finans og realproduksjon – som du av en eller annen høyst uforståelig grunn påpeker for andre gang – henger sammen. Derfor vil finansnæringen slite om det ikke finnes mennesker av kjøtt og blod som putter penger inn i den. På den andre siden, så kan man ha vekst i finansnæringen uten vekst i realproduksjonen (men selvsagt ikke evig). Ser man på USA, så er dette et land, hvis halvparten av makt er basert på finanskapital, selv om landet, i likhet med resten av vesten, i de siste 30 årene har solgt unna det meste av industri til lavkostnadsland, samtidig som folket ikke har opplevd særlig stor vekst i realinntektene.
For å utdype forskjellene videre, så kan man peke på forskjellen i gi penger til en bank og gi penger til en bedrift. Gir man penger til en bank, så vil denne enten låne bort pengene til en bedrift, og ta seg betalt for dette i form av renter, eller så vil banken putte pengene inn i fond, som er kapitalansamlinger knyttet til virksomheter som stort sett er verdt mye mer på papiret enn i virkeligheten. I det først eksemplet så får realøkonomien mindre penger enn den ville fått om den hadde pengene uten banken som mellommann, på grunn av rentene. I det andre eksemplet så brukes pengene til å blåse opp verdiene til bedrifter, uten at andre enn aksjeholderne nytter godt av det. Derav uttrykket “imaginær vekst”, noe som er noe annet enn å si at finanssektoren er imaginær.
For å svare deg direkte på spørsmålet om finans: Finanskapital og realkapital er to forskjellige fenomener, som henger sammen, men denne sammenhengen kan forandres, slik måten de forholder seg til hverandre på, også forandres.
Når det gjelder Lazzarato, så må du nok lese bedre, all den tid du presterer å komme med slike perler: “Han analyserer gjeld som et subjektivt fenomen som oppstår ex nihilo, ikke som en sosial form og et uttrykk for mekanismer i det kapitalistiske samfunnets reproduksjon.”
Det der er en så tullete setning, at jeg blir nødt til å gjette hva du vil frem til. Det er ingen som mener at gjeld oppstår ut av intet, men det er mange som ikke anerkjenner deler av virkeligheten, og derfor tror at folk snakker om ingenting når disse folkene snakker om noe de selv ikke vet av. Subjektiveringsprossesene er de sosiale prosessene, som former oss. At noe er subjektivt vil derfor, hos Lazzarato, ikke si at det er noe privat som ikke er koblet til resten av samfunnsmaskineriet. Samfunnsmaskineriet griper inn den enkeltes kropp, og former dennes begjær, slik at skillet mellom subjektivt(personlig) og objektivt(offentlig) ikke gir mening.
Gjelden sitter i kroppene på folk, og er bare knyttet til økonomiske forhold, men også psykologiske og religiøse. Derfor kan ikke den økonomiske gjelden tilbakebetales, fordi den er en del av et eldgammelt hierarki, som ikke lar seg fjerne innenfor rammene av dette systemet, da systemet og rammene er hierarkiet i seg selv. Det finnes ingen intensiver for at gjelden skal kunne tilbakebetales (ei heller finnes det noe i økonomien som tilsier at gjelden skal kunne tilbakebetales, all den tid økonomien er basert på gjeld). Om du vil lære mer Lazzaratos forståelse av gjeld, anbefaler jeg Nietzsche (som for øvrig er en tenker alt for få på venstresiden leser).
” Jeg får forsåvidt ikke inntrykk av at du har lest Wood, Polanyi, Brenner, Giddens” Ja, det har du helt rett i, og jeg kan ikke si at du har gitt meg noen gode grunner til å lese dem heller. Dette er hva du har fortalt meg om disses teorier: “Økonomiske forhold avpolitiseres og stilles utenfor politikkens umiddelbare siktepunkt, på den ene siden, mens økonomien får «evnen» til å gjennomføre produksjon på egen hånd, uten direkte støtte i politisk, militær eller religiøs makt, på den andre.”
Det der stemmer overhodet ikke overens med en virkelighet, der staten er blitt en integrert del av enkeltbedrifters økonomi, og en virkelighet der multinasjonale selskaper dikterer politikken til forgjeldede land. Økonomien er et mål for politikken, og økonomien er avhengig av politisk støtte. At det kapitalistiske systemet ikke er det samme som det gamle føydalsystemet, sier seg selv, og jeg ser ingen grunn til lese folk fordi de sier noe som er så opplagt. Men du har kanskje andre grunner som er gode..? (godt mulig jeg har oversett noe)
” Dersom du ønsker å få fram et annet poeng, nemlig om statens endrede økonomiske rolle — slik det virker nå — er det et annet spørsmål og en annen diskusjon.” Nei, det er det aldeles ikke. Overgangene er flyttende, så det går ikke an behandle de to spørsmålene hver for seg, da det ene leder opp til det andre. Man kan ikke drive å stykke opp virkeligheten i biter og samtidig pretendere at man sier noe fornuftig om den. Gjør man det så ender man opp som dagens akademi, hvor ting er så inndelt og oppstykket, at hele institusjonen snart fremstår som en parodi på en antatt motsetning til mediebildet.
Når det gjelder (merk ordet, jeg skylder deg et svar) tiden før kapitalismen, så finner jeg det hensiktsmessig å skille mellom grupper som betaler andre for å krige for seg, og grupper som kriger selv sammen med resten av slekten. Den første vil jeg si at baserer sin makt på kapital, mens den andre baserer sin makt på krigerferdigheter. Dette vil selvsagt ikke si at makten til førstnevnte er uavhengig av politisk makt. Ingen makt er i siste instans uavhengig av politisk makt, men relativt sett så er enkelte makter mer økonomiske enn andre. Du må kan insistere så mye du vil på at økonomisk makt er noe forbehold den kapitalistiske epoken, men da risikerer du også å forenkle historien og hva man kan lære av den. Du gjør det også langt enklere for andre å legitimere det økonomiske systemet, ved gjøre økonomien til noe naturlig, nøytralt og radikalt forskjellig fra resten av samfunnet.
Anarkokapitalisme. Det du snakker om der er føydalisme, en styreform med grunn i jordbruksproduksjon. Dagens verden er en helt annen, der store deler av produksjonen er immaterielle, og hvor arbeiderne til dels eier produksjonsmidlene, som er deres kunnskap og erfaring. Det vil si at grensene til hver enkelt kapitalist vil være veldig trange, og begrense seg til produksjonsmidlene. Fagforeninger kan man godt se for seg, om kapitalistene må bruke voldsmakten til holde konkurrenter borte. ” Hva står i veien for bruk av direkte tvang for å tvinge ut merarbeid?” De samme mekanismene som førte til avskaffelsen av slaveriet. Mer vil ha mer, og skal man få mest så går det ikke an å tvinge folk til å arbeide. Øvrigheten har alltid “gitt” folket visse friheter, spesielt friheter som begunstiger deres rikdom og makt.
Bruken din av begrepet “kapitalakkumulasjon” som en inntektsform (“tilegnelse av penger”, uansett form) er ekstremt idiosynkratisk. Jeg har aldri sett noen bruke det på samme måte. Kapitalakkumulasjon er ikke tilegnelse av penger, det er bruk av penger. (Begrepet brukes slik både i konvensjonell og marxistisk økonomi, også av Lazzarato for den saks skyld.)
“Det der er en så tullete setning, at jeg blir nødt til å gjette hva du vil frem til.”
At du ikke forstod den kan innebære flere ting. At setningen var tullete, er en mulighet, av to.
Jeg regnet med at du hadde lest ‘The making of the indebted man’ grundigere enn meg, men kanskje ikke. Min bruk av “ex nihilo” var ikke hentet “ex nihilo”, men fra et direkte sitat fra Lazzarato.
Utgangspunktet er måten Lazzarato gjør debitor/kreditor forholdet til det mest grunnleggende i sin diskusjon av kapitalistiske samfunnsforhold. Det er i seg selv et tvilsomt skritt, men det fører til følgende forståelse av gjeld og penger:
“Money is first of all debt-money, created ex nihilo, which has no material equivalent other than its power to destroy/create social relations and, in particular, modes of subjectivation.” (s. 35)
Kapitalmakt er dermed “above all a power to command and prescribe exercised though the power of destruction/creation of money”. Og som Jerome E Roos oppsummerer:
“This money is created out of thin air in the form
of credit, and therein lies precisely the crux of the unequal power relationship: not everyone can create
money – it can only be created by the state (as fiat money or through the hoarding of bullion) and by
finance capital (as credit money).”
Derfor finner vi ikke et eneste avsnitt i denne boken der Lazzarato diskuterer kredittens forhold til framtidig produksjon, og hvordan den bestemmes og justeres i forhold til framtidig utbytttingsrate og produktivitetsutvikling.
Dette har jeg forøvrig heller ikke sett i noe av det du har skrevet.
Her er en mangel i Lazzarato som ikke finnes i Marx’ gjeldsforståelse. På dette punktet virker den derfor bedre. (Men som antydet er jeg en ganske entusiastisk leser av Lazzarato når det kommer til gjeld-subjektivitet.)
**
Spørsmålet om kapitalismens spesifisitet med hensyn til føydalismen er viktigere enn du later til å tro. For å si det sånn: det er ingen som siterer radikale italienske filosofer når de ønsker å analysere overgangen til kapitalismen historisk. Wood, Brenner etc. er derimot standardreferanser, av god grunn. Det er en litteratur du gjerne må avvise med et vift siden den ikke harmonerer med et poeng i en filosofibok du tilfeldigvis har lest… Helt alvorlig tror jeg ikke det finnes noen bok om overgangen til kapitalismen som ikke siterer Brenner med andakt, i hvert fall ikke etter Brenner-debatten i Past and Present.
At skillet Brenner vektlegger der om økonomisk og utenomøkonomisk makt skulle “gjøre økonomien til noe naturlig, nøytralt og radikalt forskjellig fra resten av samfunnet”, er helt feil. Utgangspunktet for vektleggelsen av skillet — jf. hele EM Woods livsverk — var utbredelsen av ahistoriske og naturaliserende kapitalismeforståelser. (Særlig pga et manglende skille mellom kapitalisme og handelskapital.)
Det mangler en analyse av dagens pengesystem. Under kapitalismen kan vi ha tre forskjellige
pengesystem. Statspenger (som mynter sedler), varebasert pengesystem og
gjeldbasert penger. Disse kan kombineres. Varebasert pengesystem var
dominerende på Marx sin tid. Pengesedlene skulle ha sin verdi i sølv eller
guld.
Dagens pengesystem er gjeldsbasert. Mynter og sedler lages av statsbanken.
Men disse utgjør bare et par prosent av pengemengden. Den største andel av
pengemengden utgjøres av elektroniske penger, eller kontopenger. På skolen lærte
jeg at bankene låner ut det innskyterne hadde satt inn i banken. Fakta er at
bankene kan låne ut mer enn det som er innskutt på konto i banken. Penger
setter inn på låntaker konto ved tastetrykk på PC-en. Banken får tilbake et
gjeldsbrev. På den måte skapes nye elektroniske penger ut av ingenting. Men
bankene kan ikke lage ubegrenset med kontopenger. Kapitaldekningskrav og
lånekundenes mulighet til tilbakebetaling begrenser utlånene.
Bankenes interne oppgjørssytem.-
Penger på låntakers konto brukes til å betale varer til selgere som har konto i annen
bank. Da må penger overføres fra banken til låntaker til banken til selger. På
den måten kan en bank gå tom for penger, dersom den har økt utlånene sine
vesentlig mer enn andre banker. Dette skjedd under finanskrisen i USA og førte
til at den gjensidig tillit til andre bankers betalingsevne forsvant.
Kredittsystemet brøt sammen. Men dersom bankene øker utlånene omtrent i samme
takt, kan de motregne krav mot hverandre. Motregning eller clearing skjer
gjennom et internt oppgjørs- system mellom bankene. Skulle en bank på slutten av dagen skylde
andre banker, kan den låne «bankpenger» til neste dag. Slik er bankenes oppgjør
med bankpenger seg imellom en viktig forutsetning for privat pengelaging.
Parasitt-økonomi –
Dersom du og meg lager en femtilapp, vil vi få minimum tre års fengsel. I motsetning til bank og finanskapitalen som har det privilegium å kunne lage penger ut av ingenting. I første omgang ikke til seg selv, men til sine lånekunder. Men lånekundene må betale kontopengene tilbake – med renter. Bankvirksomhet er derfor svært lønnsomt. Og har ført til en eksplosiv økning i av kredittkortutlån til «blodrente». Ågerrente var straffbart i gamle dager. I dag garanterer statsmakten for inndrivelse av «ågerpenger». Statsmakten er blitt en garantist for et nærmest kriminelt parasitt-system.
Staten sikrer finankapitalen.
For å redde bankene og finanskapitalen under finanskrisen i 2008 brukte den amerikanske
føderale staten $700 billion på oppkjøp, «bailout» av «råtne» lånepapirer. Det tilsvarte $4,635 pr. sysselsatt i USA. Samtidig var der ingen nåde eller hjelp for de som ble kastet ut av husene sine. Pr. 17.05 2013 måtte 5 millioner heimer forlates.
( http://www.globalresearch.ca/how-many-people-have-lost-their-homes-us-home-foreclosures-are-comparable-to-the-great-depression/5335430)
Klarere kan ikke statens klassekarakter illustreres. «Sosialisme for de rike – kapitalisme for de fattige.»
Finanskapitalens pengelaging – betydning for økonomisk utvikling.
Etter 2. verdenskrig har de vestlige land, avbrutt av mindre tilbakeslag, hatt økonomisk vekst fram til finanskrisen i 2008. Så lenge gjeld hadde blitt bygd opp økte etterspørselen.Men gjeld kan ikke vokse til himmels. Gjeld skal tilbakebetales – med renter.
Før eller senere måtte et system med voksende gjeld bryte sammen. Som så skjedde under finanskrisen.
Underskudd på statsbudsjettene – finansiert av private finanskapitalen
Keynes lærte at underskudd på statsbudsjettet bare skulle brukes i dårlig tider med høy arbeidsledighet
og ledige produksjonsressurser. Men i etterkrigstiden ble underskuddbudsjettering mer eller mindre permanent. Følgen ble kraftig stimulering av økonomien på grunn av statlig etterspørsel. Statene har ikke lov å låne direkte av statsbanken. Slik er det juridiske – politiske system. Statene kan teknisk sett enkelt lage sine egne elektroniske penger. For eksempel har den norske stat Oppgjørskonto i Norges Bank. Her trengs ikke innskudd for å dekke utbetalingene. Men det juridiske politiske system krever at bruk av statlige penger dekkes av inntekter eller låneopptak. Følgelig ble statene avhengig av å låne av finanskapitalen – de som lager pengene. Systemet er ikke bærekraftig i lengden. Stadig voksende statsgjeld resulterer at en stadig større andel av
skatteinntektene må brukes til å avdrag og renter på statsgjeld. Derfor har vi fått sparepolitikken i EU, med påfølgende massearbeidsledighet som resultat. Forklaringen på sparepolitikken er at finanskapitalen vil unngå statlige «konkurser». Da
taper finanskapitalen penger. Det tragiske er at en selvstendig stat teknisk og politisk kan lage sine egne penger. Men det nåværende politiske pengesystem krever at statene låner penger av finanskapitalen.
Gjeldspengesystemet undervurdert av marxister.
Det beskrevne pengesystemet er lite påaktet av marxister, men er grunnsteinen i Modern Money Theory, (stateorien om penger)
og Hyman Minskys Financial Instability Theory.
Feilen med overnevnte teorier er at de ignorere realøkonomien ( verdiproduksjonen i samfunnet).
Produksjonen blir stadig mer mekanisert og automatisert. Stadig mer produksjonutstyr og
flere roboter overtar for menneskelig arbeidskraft. Men ifølge Marx er det bare arbeid som kan skape verdier. Maskiner og roboter kan ikke kan ikke skape ny verdier. Verdiene av disse overføres bare til det ferdige produkt i takt med slitasjen. Når arbeidskraft utgjør en stadig mindre del av investert kapital, vil ny verdiproduksjon også synke som andel av verdien av de ferdige produserte
varer. Følgelig vil det bli stadig vanskeligere å tilbakebetale lånefinansiert produksjon. En gjeldskrise vil oppstå. Marxistisk verditeori kan derfor brukes til å forklare gjeldskriser.
Veldig bra innlegg. Bra at noen tar tak i dette tema.
Det ble gjennomført en sentralbankreform i 1985 i Norge.Var det ikke slik at den norske stat frem til 1985 (helt siden 1816) hadde lov til låne penger av sentralbanken?
Jeg lurer på om det egentlig finnes et pengehierarki i verden. Dollar er ikke lenger basert på gull, men dollar er nå basert på olje og på USAs militærmakt. (Med dollar kan man kjøpe olje, og inntill nå har mesteparten av oljen også blitt solgt i dollar). Norges Bank sitter på reserver i dollar, dermed er norske kroner (på sett og vis) basert på dollar som igjen er basert på olje. Når oljeutvinningen i verden øker vil verdens BNP øke i omtrent samme takt som oljemengden, og samtidig øker pengemengden i takt med BNP.
Når man skal bruke ekstra mye oljepenger på statsbudsjettet, så selger norske myndigheter feks amerikanske statsobligasjoner for å skaffe til veie dollar som så skal veksles om til norske kroner. Men denne veksling skjer i det internasjonale valutamarkedet, og effekten av dette er at norsk vekslingskurs påvirkes og endres feil vei. Dette er jo ganske problematisk. Mulig at dette ville ha foregått på en annen måte før 1985. Gunstig hvis Norges Bank kunne foreta en slags valuta swap mellom dollar og NOK istedenfor å måtte kjøpe norske kroner i valuta som en vanlig privatperson.
Et spørsmål: Er det på tide å innføre full reserve banking i Norge slik det feks har blitt foreslått i Storbritannia og på Island? Jmfr den såkalte Chigao plan (for banking) fra mellomkrigstiden, som bla ble støttet av Milton Friedman og i vår tid støttet av prominente økonomer slik som feks Adair Turner og Martin Wolf. For å klare å håndtere nullvekst i et samfunn er vel en slik løsning som full reserve banking helt nødvendig?