Feminisme for de 99 % – forandring for alle

Kvinnestreik i Montevideo, Uruguay i 2018. (Foto: Wikimedia commons)

I det feministiske manifestet legges det fram en visjon for en bevegelse som ikke begrenser seg til kvinnekamp, men tar for seg hele samfunnet og vil gjøre kål på kapitalismen. Det er høyst nødvendig, både for å samle arbeiderklassen og for å skape forandring som trengs.

Joakim Møllersen
About Joakim Møllersen (170 Articles)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal.

Kvinnestreik har tatt den spankstalende verden med storm de siste årene. 8. mars har millioner av kvinner gått fra jobb og ut i gatene for å kreve en stans i at rettsvesenet som ikke tar kvinners liv og helse på alvor, diskriminering på arbeidsplassen og i skolen, for abortrettigheter og en bedre verden. Denne bevegelsen har inspirert andre feminister over hele kloden, inkludert forfatterne av Feminisme for de 99 prosentene.

Feminisme for de 99 prosentene, utgitt av Brød og Roser, oversatt av Linn Stalsberg

Cinzia Arruzza, Tithi Bhattacharya og Nancy Fraser ser kvinnestreiken som et nytt og nødvendig våpen for å fremme krav og påtvinge de nødvendige endringene. Disse begrenser seg på ingen måte til hva de fleste tenker når du hører ordet feminisme.

Mot liberalfeminismen
“Feminister i dag må ta et valg: Vil vi fortsette å kjempe for muligheten til “likestilt dominans” mens planeten vår brenner opp?” spør de seg, “Eller vil vi omdefinere likestilling mellom kjønn og gi den en antikapitalistisk form — en form som leder oss ut av dagens kriser og inn i et nytt samfunn.”

Hvis du var i tvil hva trioen går for vil deres beskrivelse av Hillary Clinton levne lite tvil:

“Liberalfeminismen møtte sitt eget Waterloo under presidentvalget i 2016, der man på tross av alle hurraropene rundt kandidaturet til Demokratenes Hillary Clinton, ikke klarte å vekke særlig begeistring blant kvinnelige velgere. Og det med god grunn: Clinton personifiserte den dype kløften mellom elitekvinners klatring mot karrieretoppen, og stagnasjonen i den store majoritetens livsvilkår.”

“Målet er ikke likestilling, men merokrati” med et fokus på å “knuse glasstaket”. Feminisme for de 99 prosentene handler ikke om at noen få får muligheten til å heve seg over andre, men at alle skal løftes kollektivt.

LES OGSÅ av Joakim Møllersen: Arbeiderstyre og det nye økonomiske systemet

Skal de det holder det ikke bare å være mot nyliberalismen, men også mot kapitalismen. Og det er en kapitalisme i krise forfatterne beskriver, men den kommer ikke aleine. Den rir i trespann sammen med klimakrisa og det de kaller en reproduktiv krise.

Manifestet tar ikke til orde for det man kan kalle kjønnskamp, men ser på den feministiske bevegelsen som noe som er og må være integrert i andre sosiale bevegelser som kjemper mot patriarkat, imperialisme og kapitalisme. Da denne feminismen må være brei, inkluderer den også det meste av kvinneorganisering med formål like de nevnt over.

Kvinnestreik mot kapitalismen
Anerkjennelsen av at kapitalismens hjerte er produksjonen får konsekvensen at streiken er uovertrufne våpenet for å bekjempe systemet. Som Nancy Fraser har skrevet omfattende om tidligere er det kvinner som står for størsteparten av et ulønnede arbeidet. Av dette er igjen en stor del det hun kaller reproduktivt, altså det som relaterer til å bære på, føde og oppfostre barn. Det er åpenbart at kapitalismen, som ethvert annet menneskesentrert system, vil være helt avhengig av at vi fortsetter å formere oss.

“nøkkelen til nytenking i dagens bevegelse [er] gjenoppdagelse av streikevåpenet”, skriver de, og jeg mener kvinnestreikene er et viktig steg i riktig retning for bevegelsen. Vi møter likevel på en viss ambivalens på dette feltet. For i Manifestet — og i langt større grad når Fraser skriver aleine — trekkes det reproduktive arbeidet ut av økonomien, uten at jeg helt forstår hvorfor (jeg mener det er åpenbart at dette er en del av økonomien sjøl om det ikke er monetisert eller at marxistiske teoretikere har vært for lite flinke til å skrive om dette). Forfatterne går i samme retning når de beskriver hvordan kapitalismen skaper rasisme, som om det er noe eget, på sida av resten av økonomien. Og nettopp derfor blir streikevåpenets effektivitet noe uklar. Det er jo et manifest, og et ganske kort et, så da er det ikke plass til så mye analyse og diskusjon, men det er åpenbart at når kvinnestreiken inkluderer å ikke pleie hjem og barn er det særs begrensa hvor lenge en slik aksjon kan holdes i live, og diskutabelt hvor hardt den rammer systemet.

LES OGSÅ: Feminismens plass på venstresiden

De lander imidlertid på et sympatisk og høyst nødvendig ståsted, at “en feminisme som er antikapitalistisk og antiimperialistisk må også være antirasistisk.”

Feminisme for de 99 prosentene
Ganske elegant forklarer forfatterne et av de mest grunnleggende kvinneproblemene i kapitalismen, noe jeg føler er høyst nødvendig at gjentas og snakkes mer om, for dette er slettes ikke gjengs kunnskap, heller ikke på den radikale venstresida:

Fordi kapitalismen overlesser kvinner med reproduktivt arbeid, så begrenser dert våre muligheter til å delta likeverdig, som kamerater, i en verden av produktivt arbeid. Resultatet blir at mange av oss ender opp i meningsløse jobber der man ikke engang tjener nok til å brødfø egen familie. Dermed blir det “private” livet noe som hefter oss, fordi vi ikke kan komme ut av det hvis vi vil. Det gjør oss maktesløse. Den som tjener på alt dette, er kapital. Vi bli utsatt for doble overgrep, først innenfor familien og det private, og deretter fra de som ivaretar og fremmer kapitalen.

Både Arruzza, Bhattacharya og Fraser jobber på universiteter. Det er på ingen måte klanderverdig, men skriver man et manifest for de 99 prosentene bør man tenke over hvordan man formulerer seg.

Vi avviser både nyliberal kooptering, ny-tradisjonell homofobi og kvinnehat. Vi ønsker å revitalisere den radikale ånden fra Stonewall-opprøret i 1969 i New York, og den “sexpositive” bølgen fra Alexandra Kollontaj til Gayle Rubin, og fra den historiske støttekampen til gruvearbeiderne under streikene i Storbritannia i 1984. Vi slåss for å frigjøre seksualiteten, ikke bare fra normative familienormer og reproduksjon, men også fra begrensninger som kommer fra kjønn, klasse og rase, og fra statlig kontroll og forbrukskultur.

Jeg har ingen innvendinger mot det som står over, men frykter at det gir mening heller for én prosent enn de 99 boka er ment for.

Feminisme er ikke isolert
Feminisme for de 99 prosentene — et manifest er en heseblesende og hardtslående tekst som gjør mye for å vise veien for bevegelsen framover. Den tegner et bilde av en dynamisk og allstedsnærværende feminisme som er og må være til stede der det skjer, ikke isolert, men i symbiose med andre bevegelser. Den maler opp et klart og tydelig problem, en kapitalisme som gjør en feminisme for de 99 umulig, med konsekvensen at også imperialistisk krigføring og rasisme må bekjempes.

Den kan aldri nøye seg med likeverd før vi har likestilling, de kan aldri slå seg til ro med formelle rettigheter før vi har rettferdighet, og den kan aldri være fornøyd med demokratiet inntil individets frihet betyr frihet for alle.

Slik avsluttes Manifestet og med det fullføres bildet av en feminisme som noe langt mer enn en isolert kvinnekamp. Som forfatterne også påpeker i boka er naturligvis ikke dette slutten på å definere en bevegelse og hvordan den skal føre sine kamper framover.

LES OGSÅ: Den klasseløse feminismens historie

Det har vært mange diskusjoner i kjølvannet av Manifestet og spørsmål, slik seg hør og bør. Jeg skulle gjerne sett at man ser på de strategiske utfordringene rundt streiken som våpen, med både styrkene og begrensningene man vil møte når den skal brukes. Forfatterne gjør det klart at den feministiske bevegelsen skal operere parallelt og i samarbeid med andre, men også dette skulle jeg gjerne sett utbrodert mer. Det siste og viktigste er hvordan utfordre kapitalismen. Det skapes ikke et inntrykk av at dette er noe den feministiske bevegelsen skal eller kan klare aleine, men med et slikt ambisiøst mål kreves det langt mer enn å fastslå at det skal gjennomføres. Hvilken posisjon vil feminismen ha? Hvor er det vi har feila fram til nå og hva kan feminismen bidra med i så måte?

Ett svar på dette gis i boka og det er at man kan utvide både arbeiderklassen og streikevåpenet. Det er åpenbart noe som trengs og to av grunnene til at jeg er overbevist om at bøker som denne og bevegelsen den omhandler er høyst nødvendig om vi skal samle en arbeiderklasse sterk nok til å gjennomføre målet både dette manifestet og det Marx og Engels skreiv for 172 år sia har satt for seg.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned