Et forsvar for hatet

Illustrasjonsfoto: Mat McDermott

Slipp arbeiderklassen til. Få overgrep og annen gørr mot dem fram i lyset. La deres rettferdige hat få blomstre i media.

Ola Arve Solstad
About Ola Arve Solstad (8 Articles)
Ola Arve Solstad er pensjonist med arbeiderklassebakgrunn og har drevet bokkafeer i Bergen og La Paz.

Forstå meg rett. Jeg oppfordrer ikke til hatefulle trusler mot noen. Men det er nå engang slik at noen er maktfulle og noen er maktesløse. Og at det på arbeidsplasser, i rettssaler, på sosialkontorer, hos NAV, skjer det hver dag grove, brutale urettferdigheter som rammer de av oss med minst ressurser. Og man kan bli hatefull , eitrende forbanna og sur. I de fleste tilfellene er dette fullt ut legitimt.

I Norge har vi jo pressefrihet. Ingen journalister eller forfattere eller skribenter blir forfulgt eller kastet i fengsel. I Norge er vel problemet heller på den ene siden fraværet av stemmer fra ofrene for urettferdige avgjørelser og handlinger, og på den andre siden et eufemistisk språk i den offisielle debatten, som ved å forfine problemene hjelper til med å skjule de mørkere sidene ved klassesamfunnet Norge. Og kritikken blir tannnløs, og får slett ingen konsekvenser for maktmenneskene som står bak urettferdige overgrep mot de med minst ressurser til å kunne slå tilbake.

Eufemismer forfiner, men de også på en måte underdriver (i motsetning til å overdrive) grove brutale overgrep mot de med minst ressurser fra maktmennesker innen store systemer. Ta for eksempel NAV-saken. Narrativen fra NAV-ledelsen ble etter hvert at de var helt uskyldige fordi de ikke visste noe om EØS-regler og lover. Overhodet ingen ting! Det samme gjaldt også dommere som dømte nærmere hundre NAV-brukere til fengsel og andre straffer. Og regjeringsadvokat og skattekontor. Nå var jo dette svært usannsynlig, at hele dette establishment innen saksfeltet siden 1994 ikke visste noe om gjeldende styrende lover og regler. Mere sannsynlig virket det heller som de ikke ville vite. Og at det lå en politikk bak deres “mindset” som gikk ut på ved enhver anledning å straffe NAV-brukere. Å ydmyke dem mest mulig.

Men kritikken fra granskingsutvalg og presse var syltynn. Bare SV-leder Lysbakken slo igjennom tåkefyrstepratet da han til NRK radio sa det som var saken kjerne, nemlig at hele saken “stinket av klassejuss“. Stor oppstandelse ble det hos Dagsnytt 18 senere på dagen. Slikt sa man jo bare ikke. Problemet ble Lysbakken som, for en sjelden gangs skyld i Norge, hadde sagt det åpenbart rette. Og som derfor måtte skjules. Mannen var til og med så frekk at han trakk fram et klasseperspektiv . Som det er et helligbrøde å aldri nevne i det eufemistiske språklige Norge.

LES OGSÅ av Ola Arve Solstad: Ytringsfrihet og klasse

En annen kjent sak er saken om Nicolai Tangen, som ønsket å bli oljefondsjef. Han var en skatteparadisbruker og spekulant. Godt kjent innen det britiske rettsvesenet som hva som eufemistisk blir kalt en “aggressiv skatteplanlegger”. Jeg har slått meg litt opp på nettet hva dette betyr egentlig og kommet fram til at det betyr noe slikt som at personer av denne typen gjerne er på begge sider av gråsonene i loven, de er vanskelige å fakke. Kanskje har de heller ikke gjort noe direkte straffbart, men de viser en skattemessig oppførsel som bryter med vanlig anstendighet og standarder for hva hver enkelt av oss bør betale til samfunnet i form av skatter. Som oftest ved å benytte seg av den sosiale og symbolske makt de har. En slik type oljesjef er den vi har fått, ifølge de som forstår seg på slikt.

Hvordan kunne dette skje. Sentralt i valget sto som kjent Norges Bank-sjefen Øystein Olsen, som brøt en rekke lover og regler innen bankvesenet for å få Tangen valgt. Ser man med litt humør på det, selv om det er vanskelig, så får man lyst til å omskrive litt Bertolt Brecht sin mest siterte setning fra Tolvskillingsoperaen da han harselerte med datidens, (og nåtidens), bankvesen ved ironisk å si “hva skal vi med bankrøverier når vi har opprettelsen av nye banker”. En spesiell norsk versjon ville måtte gå omtrent slik : “Hva skal vi med Olsenbanden når vi har banksjefer som Olsen“.  

Kritikken var der også denne gangen, men som vanlig underdrevet og eufemisistisk. Og det var tydelig at ingen kritikk ville stoppe prosessen. Som med NAV-saken fikk den ingen konsekvenser. Slik kritikken var lagt opp var det tydeligvis ikke heller det det var lagt opp til. De “store” får holde på som de vil.

Som å holde jappefest i USA. Med den finansielle og økonomiske, juridiske, kulturelle, akademiske, politiske, ja til og med den kulinariske eliten på plass. En symbolsk maktelite samlet for å vise seg for hverandre. På skattebetalernes regning, de betalte for å få dem dit.

Andre skandaler hvor systemvold har blitt avslørt de siste årene er norges brudd på Menneskerettighetskonvensjonen innen barnevernet. Og i adopsjonssaker raserer Norge Den Internasjonale Adopsjonsloven. Og dette i en slik grad at sensuren er total. Så det norske publikum får aldri vite noe om det.

LES OGSÅ: Et lærestykke i ytringsfrihet

Ofrene for slike systemovergrep er i all hovedsak de lavere klassene, ufaglærte, uføre, trygdede, arbeidsløse, og deres barn. Og disse få eksemplene gir naturligvis ikke noe godt bilde av denne type overgrep. De ligger innebygd i det kapitalistiske vesenet. (Som et sideliggende problem viser disse eksemplene imidlertid også noe annet. Nemlig at selvgode Norge driter jamt faen i internasjonale lover og regler der disse beskytter svake grupper bedre enn slik praksis innen feltet forvaltes i vårt land. Dette bør være et problem også for oss på venstresiden som gjerne står på krava om norsk sjølstendighet innen de fleste samfunnsområder. Det kan føre til enda mere selvgodhet og “best i verden”-holdninger som vil gjøre oss ganske usmakelige i alle andre sine øyne.)

Tilbake til hatet, til forbannelsen, til sinnet, sorgen og fortvilelsen så er jo disse følelsene knyttet til hendelser som krenker og ydmyker oss. De er sosialt relaterte, ikke iboende. Og som oftest legitime i en verden med sosial og jurdisk ulikhet og urettferdighet. Og vil alltid finnes der så lenge disse består. Og de er alltid knyttet til klasse. Så klassespektivet er alltid viktig. Det var vel mangelen på denne som førte til blemmen Forfatterforbundet gjorde da den stilte seg på siden til finanskapitalen og dens undersåtter på fjesboken som ydmyket, mobbet og truet små, fattige dansegrupper. I ytringsfrihetens navn. Man kan begynne å lure på om ikke den i sin tid kjente kunstfornyeren og kunstopprøreren Antoine Artaud hadde rett da han uttrykte følgende : ”Å lese en god bok er som å spise en god gåselever. Å møte forfatteren er som å møte gåsa“. Så er da også samfunnskritiske, politiske bøker helt ute innen litteraturen i Norge om dagen.  

Fravær er den største formen for sensur, skriver den franske sosiologen Pierre Bourdieu. Og arbeiderklassen, og klassene nærmest den, er så absolutt fraværende innen det språklige feltet. Iblant kan noen av våre ledere få inn noen innlegg, men dette virker det som mest fører til at de “på gølvet” blir enda mere uselvstendige og nervøse ovenfor å prøve å få noe på trykk. Lettere blir det jo ikke når du f. eks. i avisa Klassekampen støter på kronikker og debattinnlegg som er underskrevet av en og den samme som titulerer seg poet/ skribent/ journalist/ forfatter. (Fra det kulturelle feltet.) Og allslags høye, sammensatte titler fra det akademiske feltet. Man smeller på så mye symbolsk kapital/ makt at man må tro alle kommer fra øvre middelklasse. Og den er ikke i en spesielt god sosial posisjon til å vite mye om de lavere klassers hverdag. (Bordieu igjen). Selv om de iblant uttaler seg om den.    

Pluss at effekten er at de skremmer vekk de som ikke på noen måte kan konkurrere i denne konkurransen i å mest mulig skryte på seg symbolsk kapital. Symbolsk overlegenhet er borgerskapets spill. Mens arbeideren bygger landet og sikrer velferden.

LES OGSÅ: Vi vender aldri ryggen til arbeiderklasseungdom!

Så det oppstår et gap i virkeligheten de velpleide artiklene fra borgerskapet ikke kan fylle i en verden full av brutal, rå, kynisk systemvold mot de lavere klassene. Som fører til dette hatet, denne eitrende forbannelsen som setter seg fast i kroppen din. Og som forsterker seg ved at du ikke får fortalt om disse overgrepene i det offentlige rommet. Som fører til at du føler deg enda mere udugelig i alle sammenhenger. Og siden dette er i lengden en helt uoppholdelig psykisk tilstand, begynner noen å hakke ned på de som er enda lengre ned på rangstigen enn oss selv, som innvandrere og asylsøkere.

I all ydmykhet tror jeg man bare kan bryte ut av denne onde sirkelen, som bringer fram trollene i mange, ved å demokratisere det språklige feltet. Ved å slippe de “lavere” klassene også til. Med et språk som snakker mye mere “rett fra levra” om systemovergrep som rammer dem på skole, på arbeidsplassen, hos NAV, hos barnevern, på sosialkontoret, etc. Og ikke minst der hvor klassejussen er mest hegemonisk, innen rettsvesenet. Hvor objektive og subjektive strukturer (“mindset”) har smeltet sammen til et sementert klassekriminelt DNA.

Dette arbeidet med å demokratisere feltet er det vel mest naturlig at det er venstresidens presse som må lede. Men flere liberale medier føler vel også språket blir veldig forfinet og lager et glansbilde av Norge når det er bare middelklassen som skriver. Et bilde som har lite med virkeligheten å gjøre. I alle fall kan det ikke være slik at det er Schibstedt-familien, og bare den, som får være ledende kilde og framfører av en kritikk av eliten som aldri får noen konsekvenser. Slik at det alltid opprettholdes et status quo i maktforholdene. Et status quo som i dagens Norge betyr bare mere ulikskap og urettferdighet ovenfor de med minst ressurser. En slik kritikk er bare et skinn av en kritikk.

Venstresiden i Norge har mange dyktige politikere og ditto journalister. Førstnevnte kan få gjennom noen mere progressive lover, forordninger og regler, men, som eksemplene over også viser, så er disse til for å brytes av de med makt til å gjøre nettopp det. Det som mangler er muligens mere gravejournalistikk og at man er til stede på plasser der det er mest “naturlig” at det vil foregå klassekriminelle systemovergrep. (Leser i avisa Klassekampen sin leder samme dag som jeg skrev dette at man snakker om å opprette et gravekurs, flott tiltak!) Og kritikken må ikke bare bli hengende i lufta, men må drives igjennom slik at skurker fra eliten også får sin straff. Ved hjelp av fysiske protester, streiker, og masse andre tiltak som kan settes i verk, om det blir nødvendig.

Det blir masse saker å ta opp nå når venstresiden har styrket seg innen det parlamentariske politiske systemet. Men denne mere ideologiske kampen for å demokratisere ytringsfriheten er også svært viktig for å få til en forandring som bedrer livsforholdene til de som trenger det mest. Slipp arbeiderklassen, og klassene med minst ressurser, til innen språkfeltet. Få overgrep og annen gørr mot dem fram i lyset. La deres rettferdige hat få blomstre i aviser og andre media.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned