Et lærestykke i ytringsfrihet

Bilde fra forestillingen Ways of Seeing. Foto: Leif Gabrielsen.

Hanan Benammars oppfordring til å lytte til kunstnere er en Ytrignsfrihetskommisjonen bør ta på alvor. Få har fått sin ytringsfrihet krenket som henne og reaksjonene mot Ways of Seeing avslørte en autoritær tendens på norsk høyreside.

Emanuel Totland Frogner
Om Emanuel Totland Frogner (3 artikler)
Emanuel Totland Frogner er daglig leder i filmproduksjons selskapet Integritet Film. Han har en mastergrad i Filosofi fra Universitet i København og er skjønnlitterær forfatter.

Ytringsfrihetskommisjonen bør høre på Hanan Benammars anmodning i «Kunsten å krige» om å lytte til kunstnere. For det er få enkeltpersoner i Norge som har så mye erfaring med å få ytringsfrihet sin krenket som henne.

Artikkelen hennes som ble trykket i Dagsavisen den 19. juli har blitt møtt med mye motbør.

LES OGSÅ: Ways of Seeing — da media sviktet fundamentalt

Bl.a. Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening, kom med en kronikk i Dagsavisen 26. juli som etterspør klargjøring fra Hanan. Det han også «stiller seg undrende til» er setningen fra Benammars artikkel: «Kommisjonen inviterte altså en delvis anonym plattform som – i samarbeid med flere mediehus, bl.a. Vi Menn, Nettavisen, og TV2 – i flere år motarbeidet kunstnere gjennom tabloide artikler basert på feilinformasjon og tidvis ren løgn.» 

Denne setningen er litt tvetydig avhengig av hvordan man forstår leddsetningen mellom tankestrekene.

Da jeg leste den så det ut som at anklagen om «feilinformasjon og tidvis ren løgn» var rettet mot Sløseriombudsmannen primært, og mediehusene på sin side ble fremstilt som at de samarbeidet med plattformen. Det er ihvertfall uomtvistelig at Nettavisen har skrevet flere artikler med Sløseriombudsmannen som beveggrunn og at Vi Menn har hatt brukt Sløseriombudsmannen som anonym kommentator.

Så drøyt halvparten av det Jensen ser ut til å hisse seg opp over er etter mitt syn i verste fall grunnet uklart språk. Det jeg undres over er hvorfor så tungt kaliber som en kronikk fra lederen for Norsk Redaktørforening ble rettet mot Benammars uttalelser. For som Jensen selv bedyrer skal jo «Redaktører og journalister og de mediehusene de representerer… tåle mye – mer enn folk flest.» Men her fremstår redaktørene ved Jensen rett og slett som ganske hårsåre og dels pertentlige.

LES OGSÅ: Frafall siktelsen mot Ways of Seeing og be om unnskyldning

Når det er sagt er ikke dette hovedgrunnen til at jeg mener at Ytringsfrihetskommisjonen bør være oppmerksom på det Hanan har å meddele. Det er snarere på grunn av hennes rolle i det mye omtale Ways of seeing, som er en av de mest instruktive stykkene i hva ytringsfrihet i grunnen dreier seg om.

I nyere tid har hele ytringsfrihetsbegrepet fått en ganske ullen form. Det snakkes ofte om ytringsfrihetens grenser og om dens relative verdi målt opp mot andre verdier. Det slenges rundt med oppdiktede sitater fra Voltaire og at meningsbryting med holocaustfornektere er nødvendig for å ikke ha forutinntatte holdninger til hvor sannheten ligger.

Etter mitt syn er det mye som diskuteres rundt ytringsfrihet som egentlig hører hjemme under en debatt om hvordan sivilsamfunnet kontinuerlig former ytringsrommet.

Det er en kjensgjerning at ytringsrommet ikke er flatt. Alle har ikke samme tilgang. At noen blir fremhevet, kan ha som konsekvens at andre blir fortrengt. Hvilke økonomiske muskler du har påvirker hvor lett du får tilgang, og om tilgang mangler kan man jo etablere sine egne medieinstitusjoner om man har midlene. Imidlertid, reguleringen av hva som er akseptabelt i ytringsrommet er sivilsamfunnets oppgave. Det er her ytringsfrihetens kjerne ligger.

Det går forsåvidt tilbake til John Miltons forsvar for trykkefriheten fra 1644, kjent som Areopagitica. Der skriver han: «Staten skal være min myndighet, men ikke min kritiker», eller i en mer moderne form «Maktinstitusjoner skal ikke regulere sin egen kritikk». Denne formuleringen er også overlappende med de tre første punktene i grunnlovens §100 og etter mitt syn bør den være absolutt.

Det er i lys av denne, snevre, definisjonen av ytringsfriheten at Benammars erfaringer er så enestående.

LES OGSÅ: Les sekvensen som fikk Bertheussen til å angripe teaterstykket Ways of Seeing

Ways of seeing var en gjennomgripende kritikk av det daværende regjeringspartiet Frps forestillinger om «Snikislamisering». Det som er spesielt når det gjelder ytringsfriheten, er at Hanan og hennes medarbeidere ble i en periode siktet for å ha brutt straffelovens §§ 266 og 267. Siktelsen kom som følge av en politisk kampanje som gikk langt inn i Frp, der samboeren til daværende justisminister Tor Mikkel Wara, Laila Anita Bertheussen, prøvde å få provosert frem en straffereaksjon mot stykket gjennom å iscenesette en serie angrep på deres felles bolig. Bertheussen skulle senere bli dømt etter bl.a. straffelovens §115 for «angrep mot demokratiet». Kort tid før Bertheussen ble anholdt i mars 2019, skulle også landets statsminister rette en pekefinger mot Ways of seeing.

Det kontroversene viser er en gjennomgående autoritær tendens i deler av norsk høyreside overfor grunnleggende ytringsfrihetsspørsmål. Det skal ikke være grenser for hvordan statsbærende partiers politikk karakteriseres — det er ytringsfrihetens kjerne. For som det sies i Fritt Ords Kunstneres Vurdering av ytringsfriheten — 2020: «I særstilling er hendelsene rundt teaterforestillingen Ways of Seeing en påminnelse om hvor galt det kan gå, når politiske miljøer går hardt ut og høyt på banen overfor kunstverk og kunstnere.»

Det er en enkel kjensgjerning at Ways of Seeing og Benammars erfaring med å få krenket sin ytringsfrihet på det groveste bør gjøre hennes oppfordring til Ytringsfrihetskommisjonen om å lytte til kunstnere maktpåliggende.

En kortere versjon av denne teksten ble publisert i Dagsavisen.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned