De siste månedene har offentlig debatt i Norge, Vesten og resten av verden dreid seg om Edward Snowdens rystende avsløringer om en amerikansk etterretningstjeneste som overvåker nærmest alt og alle. Lekkasjene slo ned som lyn fra klar himmel og reaksjonene i kjølvannet av sjokket har vært svært avslørende.
USAs president, og dermed øverste ansvarlige for overvåkningen, Barack Obama, har ikke overraskende forsvart politikken og forsøkt å tone ned omfanget. Saken er åpenbart en flau affere for fredsprisvinneren som har latt sine talspersoner ta seg av saken i media etter noen umiddelbare kommentarer.
Sett i sammenheng med stadig mer hemmeligetskremmeri rundt USAs sikkerhetspolitikk, deriblant at lovtolkningen av Patriot Act holdes hemmelig for landets innbyggere, synes den politiske elitens holdning å være at myndighetene må ha innsynsrett i alle innbyggernes gjøren og laden mens innbyggerne ikke skal vite hva myndighetene gjør mot dem og i deres navn. Man kan forstå at en tidligere jusprofessor helst ikke vil si så mye om at han fører en slik politikk.
I Europa fikk verdens eneste supermakt svar på tiltale umiddelbart. Frankrikes president, François Hollande, fløy i flint over at NSAs overvåkning også gikk ut over utenlandske borgere og dermed også franske. Det ble straks mer stille i det Le Monde noe seinere kunne fortelle at Frankrike har et lignende overvåkningsprogram rettet mot egne borgere.
Fra Tyskland kom det trusler om å sette til side en planlagt handelsavtale EU har med USA, men også derfra svant kritikken hen når det ble kjent at Tyskland selv bidro til etterretningen og alt fortsetter tilsynelatende som før.
Fra britisk side sto ikke kritikken i stil med dimensjonene av overvåkingsskandalen. Dette kan naturligvis ha sammenheng med at det kom fram at britene selv hadde overvåket telefoner og satt opp falske internettkafeer for å lese e-postene til forhandlere og diplomater ved et G20-toppmøte i London i 2009.
Her hjemme har politikerne begrenset seg til å diskutere hvordan saken skal tas opp med vår allierte supermakt. Regeringen har fått kjeft av FrP fordi vi ikke har tatt det opp saken med ambassadøren, mens Ap har forsvart seg med at det er bedre å ta det direkte på departementsnivå. SV har murret litt, men som trofast regjeringspartner har de nok en gang innfunnet seg med at de ikke har noe de skulle ha sagt.
Fra kommentariatet på den etablerte høyresiden har de sedvanlige utropene om frihet, liberale verdier, mot statlige overgrep, for enkeltmenneskets rettigheter til å bli behandlet som individer og for ytringsfrihet, blitt byttet ut med vage henvisninger til amerikansk lov og rett og påpekninger om at sikkerhet jo er ganske viktig det også. Og ikke minst, saken er fryktelig komplisert.
Enkelte i FrP og Venstre har uttalt seg positive til lekkasjene, men generelt sett har ikke dette vært en prioritert sak for høyresida. Riktignok har de gitt seg selv litt mer frihet til å filosofere rundt Edward Snowdens person og overgrepene han har belyst enn de regjeringtro.
Minervas redaktør, Nils August Andresen, overlater det til historien å dømme Snowden, men “er tilbøyelig til å tenke at det er et eller annet problematisk på ferde”, selv om han ikke helt vet hva. Han fastslår dog at Snowden har brutt amerikansk lov.
Det samme gjør Civitas Kristian Tonning Riise. Han mener ikke det er spesielt problematisk at NSA vilkårlig har overvåket utlendinger, deriblant nordmenn, men finner det desto verre at amerikanske myndigheter kan ha brutt sine egne lover. Han ber Snowden returnere til USA for noe han med seg selv vet at vil bli en “demokratisk rettsak”. At Bradley Manning, mannen bak lekkasjene av dokumenter som avslørte grove krigsforbrytelser og drap av sivile begått av USA i Irak og Afghanistan, har blitt utsatt for tortur, at Barack Obama erklærte offentlig at Manning har “brutt loven” i 2011 og dermed forhåndsdømt ham og at han akkurat har blitt dømt i en militærdomstol ser ikke ut til å ha gjort inntrykk. Dommen fryktes for øvrig å gjøre all journalistikk rettet mot nasjonal sikkerhet i USA til en umulighet.
Menneskerettigheter for innbyggere i USA og resten av verden er ikke noe man har vært spesielt interessert i å diskutere. Det er spesielt avslørende i Riises tilfelle siden han årlig jobber med den selverklærte menneskerettighetskonferansen Oslo Freedom Forum og har framstått som høyresidens fremste forsvarer av denne. Overraskende er det vel neppe med tanke på at Oslo Freedom Forum har gjort det til en tradisjon å invitere kuppmakere, kupptilhengere, apologeter for massemord og annet svineri for å snakke om menneskerettigheter.
USAs overvåkning bryter åpenbart med Menneskerettighetserklæringens artikkel 12 hvor det står at “ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep”. Deres press mot land som har vurdert å innvilge Snowden asyl har ført til krass kritikk fra menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch for brudd på artikkel 14 om asylrett.
Det åpenbare paradokset, at det er forbudt å melde fra om visse ulovligheter myndighetene har begått, er et grovt brudd på et av de viktigste rettsstatsprinsippene, likhet for loven, men det ofres ikke så mye som en tøddel. Ei heller virker det som om at det grunnleggende demokratiske og liberale prinsippet, at det er innbyggerne som skal drive konstant overvåking av alle statens aktiviteter for å kontrollere at det ikke begås overgrep — ikke motsatt — er av spesielt stor betydning når det virkelig settes på prøve.
Riise kan imidlertid berolige oss med at overvåkingsprogrammet ikke er så omfattende som først hevdet på bakgrunn av at Microsoft og andre selskaper som er involverte sier at de ikke har gitt myndighetene adgang til sine servere. All den tid disse bedriftene har et enormt økonomisk insentiv til å hevde dette, om det er sant eller ikke, er det i beste fall svært naivt å ta slike uttalelser for god fisk helt uten videre. Nye publikasjoner av Snowdens materiell viser uansett at NSA har mulighet til å lese eposter, facebookmeldinger, søke i personers historikk med mer, og dette uten rettslig godkjenning eller demokratisk kontroll.
Likevel er det regjeringens servilitet i denne saken som tar kaka. Justisdepartementets Pål Lønseth kunne meddele at “Ut fra vår dialog med USA, har de ikke gitt oss informasjon som gjør at vi kan påstå at USA har gjort noe kritikkverdig… Vi har ingen grunn til å tro at det (informasjonen) ikke er korrekt.” At det ikke har falt Lønseth inn at USA kan ha et og annet å tjene på å skjule at de har forbrutt seg mot Norge og nordmenn når han spør er vanskelig å tolke som noe annet enn underdanighet overfor supermakten.
Ser man på saken isolert kunne man kanskje latt tvilen komme tiltalte til gode. Det blir vanskeligere når man vet at Arbeiderpartiet var hovedarkitekten bak tiår med ulovlig overvåking av titusenvis av kommunister, radikale fagforeningsfolk, fredsbevegelsen og andre som ikke ville sitte stille i skuta, som dokumentert av Lundkommisjonen. De lettet heller ikke en finger for at noen skulle straffes for ugjerningene.
Det offisielle Norges krypende holdning til USAs overvåkning toppet seg da det ble avslørt at den amerikanske ambassaden hadde drevet omfattende etterretningsaktivitet mot norske sivilister utenfor ambassadeområdet. Oslopolitiet visste om saken, men mente det var greit at en fremmed makt dreiv politisk overvåkning av nordmenn i Norge. Saken endte med at ingen fikk sparken, ingen av de nordmennene som bedrev overvåkningen (i hovedsak tidligere polititjenestemenn) ble straffet, det ble ingen straffeskatt på de involverte på tross av at lønnsutbetalingen for spioneringen ble holdt unna norske skattemyndigheter (skattesnusk og svart arbeid med andre ord), og når denne skandalen kom til overflaten fant ikke regjeringen det verdt å løfte en finger for at noen skulle stilles til ansvar. Å pleie sitt gode forhold til en notorisk menneskerettighetsforbryter er tydeligvis langt viktigere enn å beskytte egne innbyggeres rettigheter.
Heldigvis har noen stått imot, ikke bare i retorikk, men også i handling. Det kan kanskje synes merkelig, men nesten alle statslederne som har prioritert eget folk og eget lands suverenitet over alliansebygging med verdens eneste supermakt og deres selvoppnevnte rett til å bryte internasjonale lover er fra én og samme region – Latin-Amerika.
Graden av opposisjon har naturligvis variert. Nicaragua og Venezuela har tilbudt Edward Snowden asyl. Brasils president, Dilma Rouseff, har lovet å ta USAs spionasje av brasilianske borgere til FNs menneskerettighetskommisjon (UNCHR).
“Vi vil presentere saken vår for UNCHR da en av de sentrale rettighetene er ytringsfrihet, men også individuelle rettigheter, først og fremst for privatlivet, som også er garantert av vår egen grunnlov.”
Portugal, Spania, Frankrike og Italia nektet Bolivias president, Evo Morales, å lande eller fly over deres luftrom på grunn av et falskt rykte om at Snowden befant seg ombord. Da Morales’ fly til slutt kom seg ned i Østerrike krevdes det ransaking. Grunnet usikkerhet rundt drivstoffnivået på flyet presidenten satt i satte disse handlingene livet hans i fare. Reaksjonen fra ham selv og andre ledere i regionen var av raseri. Unasur, søramerikanske nasjoners union, fordømte handlingene enstemmig. Etter å først å ha avfeid protestene har de tidligere kolonimaktene Spania, Portugal og Frankrike krøpet til korset alle som én og bedt Bolivia om unnskyldning.
Saken er at Latin-Amerika ikke lenger er USAs bakgård eller tidligere kolonier som europeiske land kan heve seg over i diplomatiet. Etter Hugo Chávez kom til makta i Venezuela i 1999 har uavhengighet og regionalt samhold stått høyt på agendaen. Dette ser vi resultatene av i dag.
Det kan virke paradoksalt at det er fra en region som har vært preget at kolonialisme, imperialisme og militærdiktaturer at rettferdighetens stemmer skal komme fra i denne saken. Den latinamerikanske venstresiden hele tiden stått på barrikadene mot denne undertrykkingen og da er det ikke så rart at det er de som protesterer mot de massive overgrepene Edward Snowden har avslørt. Man kan kalle det en historiens revansje og det er en type motstand Vesten må venne seg til, for i Latin-Amerika er endelig suvereniteten vunnet og serviliteten hører historiebøkene til.
