«Det finnes vel ikke eksempler på tilsvarende i Norge i fredstid, og vi må til land vi helst ikke vil likne for å erfare politietterforskning og politisk innblanding i kunstnerisk arbeid og debatt.»
Det var lederen i Norsk Teaterlederforum (NTLF) som uttalte dette etter at politiet hadde tatt ut siktelse mot teaterdirektøren ved Black Box teater,
Anne-Cècile Sibue-Birkeland, teaterregissør Pia Maria Roll, i tillegg til skuespillerne i Ways of Seeing, Sara Baban og Hanan Benammar. NTLF-leder Per Ananiassen bemerker at Erna Solberg «kommenterer hvorvidt kunstnere har trått over en grense for ytringsfriheten eller forhold som angår kunstens rett til å velge sitt innhold og virkemidler».
Politiet hadde først henlagt saken mot teaterkunsterne før de bestemte seg for å gjenoppta den. De ønsket å ransake husene til de siktede samt Black Box teater. Dette skjedde etter Solbergs uttalelser. Tiltalen blei nylig henlagt.
LES OGSÅ: Erna Solberg: Be ydmykt om unnskyldning eller gå av
Hva er verst terrorsympati eller å bli kalt rasist?
At statsministeren blander seg inn i en sak under etterforskning er alvorlig og en trussel mot at rettsvesenet holdes som en statsmakt adskilt fra den utøvende makt i regjering. At hun i tillegg holder kunstnere ansvarlige for angrep — som ikke overraskende ser ut til å være en falsk flagg-aksjon begått av Tor Mikkel Waras samboer for å vekke sympati for seg sjøl og avsky for venstresida, antirasister og noen teaterkunstnere som har kritisert justisministeren — er et direkte angrep ikke bare på deres ytringsfrihet, men også kunstnere generelt og andre som kritiserer regjeringa.
Som seg hør og bør uttrykte statsministeren sorg over den høyreekstreme terroraksjonen på New Zealand forrige uke. Kommentarfeltet på facebooksida hennes svarte med hat. Solberg så seg nødt til å slette posten da de ikke fikk fjerna kommentarene. Noen dager seinere fulgte hun opp med en post som forklarte det hele.
Etter at en høyreekstrem terrorist hadde drept 50 mennesker og, etter alt å dømme, mye av det samme høyreekstreme hatet hadde manifestert seg i kommentarfeltet hennes og tvunget henne til å slette kondolanseposten velger altså statsministeren å sidestille den dødelige rasismen med «at vanlige folk som vil ha en strengere innvandringspolitikk blir kalt rasister».
LES OGSÅ av Joakim Møllersen: Ei regjering for terrorister og fremmedkrigere
Terroristisk høyreekstremisme og ikke-eksisterende venstreekstremisme
Det har blitt et refreng for Solberg at hun ikke kan nevne høyreekstremisme uten å dra inn en tilsvarende venstreekstremisme som man riktignok ikke har sett livstegn til i Norge. Eller at hun sidestiller et grufullt menneskesyn som både i Norge, New Zealand og mange andre land har vært beveggrunnen for terrorisme, med det å peke ut og advare omgivelsene når et slikt menneskesyn kommer til uttrykk i offentligheten. Den andre gruppa, antirasister, er også blant regjeringas fremste kritikere. Å sette antifascister i bås med det voldsforherligende og terrorhyllende menneskehatet rasismen har fått uttrykk som både før og etter terrorangrepet mot moskeene i New Zealand er et autoritært trekk av en statsminister som prøver å skjerme seg sjøl og sin regjeringspartner fra kritikk.
Hun gjorde dette sommeren for ett og et halvt år sia da terrorgruppa Den Nordiske Motstandsbevegelsen marsjerte gjennom norske gater hvor de også utøvde vold mot folk som nekta å flytte seg for dem. Terrorisme, drap, sprengstoffoppbevaring, våpenlagring, et vell av voldsdommer, vold mot politiet er blant tingene organisasjonen, medlemmene og lederne deres har på samvittigheta. «nynazister har mye til felles med ytre venstre» klarte statsministeren da å lire av seg i en kronikk i Dagbladet.
LES OGSÅ: Ytringsfrihetsfundamenalismen som innskrenker ytringsrommet
Er demokratiet redda?
«Angrep mot demokratiet» var regjeringas navn på ildspåsettelsen av Wara og Laila Bertheussens bil. Nå som det knapt er noen som har andre teorier enn at dette var Bertheussens eget verk er ikke demokratiet så viktig lenger. Det er «en personlig tragedie». Det er den antatte gjerningspersonen som må skjermes. At ytre høyre har iscenesatt angrep på seg sjøl for så å skylde på andre har man imidlertid sett ved flere anledninger at er en svært reell trussel mot demokratiet.
Det bør også nevnes at mediedekninga av denne saken i stor grad har basert seg på løgner framsatt av Waras samboer i en kronikk i VG i stedet for hva som faktisk skjer i teaterforestillinga. Den nå tiltalte Bertheussen anklager kunstnerne for å ha tatt seg inn «på privat grunn», at de har antydet at den nå permitterte justisministeren er nazist og at «de har filmet soverommet» til Wara/Bertheussen. Alt dette er løgn. Det er løgn som VG enkelt kunne funnet ut av om stemte før de publiserte teksten. Men mer alvorlig er det løgn som statsministeren aldri burde bidratt til å forsterke.
LES OGSÅ: Et skikkelig oppgjør med 22. juli-terroren er ikke mulig før FrP er ute av regjering
Vil frata penger etter kritikk
Solbergs slette opptreden i denne saken skjer naturligvis ikke i et vakuum, ei heller uten forhistorie. Stortingsrepresentanter for FrP har ledet an marsjen. Christian Tybring-Gjedde, som har sammenlignet innvandring med folkemordet på den amerikanske urbefolkninga, får også fasaden av huset sitt vist i Ways of Seeing. Han mener Black Box «legitimerer sitt hat mot nordmenn» i en post på Facebook og mener at han «skal tvinges til taushet under dekke av kunstnerisk frihet» av forestillinga.
Tybring-Gjedde lenker så til en artikkel hos Human Rights Service hvor kona hans, Ingvil Smines Tybring-Gjedde, hevder at teateret er «farlig» og «en sikkerhetsutfordring». Hun spør om hun ikke har «rett til et privatliv» og mener at «grensen [må] være nådd».
Christian Tybring-Gjedde hevder overfor Dagsavisen at det Ways of Seeing gjør er å «sette andres liv potensielt i fare». Oslo FrP har foreslått å kutte støtta til Black Box som en følge av stykket.
Ikke et ord fra Erna Solbergs munn om ytringsfrihet.
Da nevnte Human Rights Service oppfordra folk til å ta bilder av muslimer sa hun heller ingenting. Den muslimfiendtlige organisasjonen får 1,8 millioner kroner i støtte rett over statsbudsjettet.
Avisbrenning og nytt korstog
Det var heller ikke slik at regjeringas autoritære reflekser for første gang slo ut i full blomst da ei maktkritisk teaterforestilling blei satt opp. Mye av dette har kommet til uttrykk gjennom justisministrene, som Erna Solberg seks av på fem og et halvt år.
Den første av dem, Anders Anundsen, markerte sin avsky mot Tønsberg Blad ved å brenne avisa. I tilfelle en påminnelse av ytre høyres historie med påtenning av lesestoff kan jeg kort fortelle om nazistenes offentlige bokbål hvor Karl Marx og Karl Kautskys bøker var de første til å gå opp i flammer. Venstreteoretikernes skriverier fikk straks selskap på bålet av jødisk litteratur. Rekkefølgen på ofrene var den samme da massemord og folkemord av venstresida og jøder blei satt i gang. Anundsen fulgte seinere opp med en propagandavideo i Nord-Korea-stil om egen politikk han fikk laga med skattebetalernes penger.
Den andre, Per-Willy Amundsen, hadde en disputt med Tromsø-avisa Nordlys og ville boikotte. Det fikk han ikke lov til av Solberg. Det statsministeren ikke syntes å ha noe imot var at han hadde tatt til orde for «et nytt korstog» mot innvandring. Korstogene var en religiøs angrepskrig ført fra kristne i Europa mot muslimer og jøder i og på vei mot Midtøsten. Amundsen nekta å svare på spørsmål rundt krigshissinga. Solberg kom den gang ikke med noen kommentarer for hva det kunne ha for minoriteters ytringsfrihet at hun hadde ansatt en slik justisminister.
Sensur og drapstrussel
FrP har også tidligere trua med å bruke statsmakta for å tie stemmer de ikke liker. Da en artikkel i SAS’ gratismagasin Scandinavian Traveller så på ytre høyre i Norge, og trakk ei linje mellom Nasjonal Samling og Vidkun Quisling og FrP, hagla truslene om å ramme flyselskapet over statsbudsjettet om de ikke trakk utgivelsen. Regjeringspartiet klarte den gang å få SAS, som er deleid av den norske staten, til å fjerne kritikken.
Mazyar Keshvari vil sannsynligvis bli huska som stortingsrepresentanten som forfalska reiseregninger for å svindle statskassa. I 2014 skjedde det imidlertid noe langt grovere da han skal ha drapstrua NRK-journalist Ingunn Solheim på puben Lorry i Oslo.
Tvangsarbeid og rettsløshet
Sylvi Listhaug kommer nok til å bli huska mer som den splittende figuren hun har vært mer enn politikken hun sto for. Da hun var justisminister satte regjeringa ned et utvalg for å se på muligheten for å utvide beredskapslovene også for fredstid, mer spesifikt i tilfelle det skulle komme mange flyktninger til Norge. Beredskapslovgivninga er et autoritært kaldkrigslovverk som gir regjeringa anledning til å oppheve gjeldene lover i landet i tilfelle krig eller en situasjon hvor krigsfaren er overhengende.
Beredskapsloven gir regjeringa mulighet til å sette folk i tvangsarbeid, til at politiet underlegges militæret at regjeringa skal kunne konfiskere eiendom etter eget forgodtbefinnende samt å frata enkeltpersoner rettsvernet. Passende i tilfelle 10.000 flyktninger skulle finne veien til Norge, mener Sylvi Listhaug. Passende nok til å sette ned et utvalg for å se på saken, mente resten av regjeringa.
En assistert avisdød
Det bør også nevnes at Høyre og FrP har ønska å kutte pressestøtte gjennom hele perioden og omsider landa på en modell som nå ser ut til å støtte også store tabloidaktører og dermed undergrave hensikta med støtta, som er å gi et mediemangfold gjennom økonomisk hjelp til nisjeaviser og lokalpresse.
Langt mer alvorlig for det offentlige ordskiftet er at postombæringa ser ut til å begrenses betraktelig, noe som gjør det svært vanskelig for abonnementsaviser å bli distribuert, særlig i distriktene. Det kan bety en stor avisdød i landet.
Liberalistisk posering
Det siste tiåret har høyresida i Norge markert seg som ytringsfrihetens forkjempere gjennom tilsynelatende prinsippfast stå på nazisters rett til å true minoriteter og meningsmotstandere, samt rasisters rett til å gjøre den offentlige debatten om til et ekstremt ubehagelig sted å være for allerede marginaliserte grupper. Gjentatte ganger har vi blitt fortalt at vi må tåle meninger vi ikke liker, til og med når disse meningene er å regne som rein trakassering eller trusler. For det om vi utmerket godt vet sammenhengen mellom en rasistisk offentlighet og rasistisk vold og terror.
Men så viste det seg at høyresidas toleranse for ytringer de misliker ikke strekker seg lengre enn til ytringer som vekker ubehag for dem sjøl. Toleransen for nazisme og rasisme står igjen som liberalistisk posering. Og det er jo egentlig åpenbart at regjeringa aldri vil ta et oppgjør med det hatet den sjøl nærer og næres av.
