I flere år har den akademiske middelklassen prøvd å ta livet av arbeiderklassen. På papiret har man nesten lykkes med å utradere den. Vi har alle blitt en del av den såkalte middelklassen. Med utdanning fra universitet og høyskole har vi blitt for fine til å være arbeidere. Det var de som jobbet på gølvet i fabrikkhaller. Som slet under kapitaleiernes harde hånd. Som bygget landet med blod, svette og tårer. Vi med våre mastergrader kan ikke være arbeidere.
Men arbeiderklassen var ikke død. Arbeiderklassen lever, i beste velgående, og nå kan vi igjen snakke om arbeiderklassen fordi den såkalte middelklassen har falt på den økonomiske rangstigen som følge av dårligere økonomiske tider i Europa. Men hvorfor skal middelklassen ha makten til å definere bort, eller tilbake, en stor del av samfunnet? Arbeiderklassen har vært her hele tiden.
Det handler om hvordan vi definerer arbeiderklasse. Den snevre definisjonen, som også er nevnt tidligere, definerer de som utfører mekanisk og ensidig arbeid innen industri som arbeiderklasse. Fysisk arbeid altså. Med en slik definisjon har vi nesten ingen arbeiderklasse i Norge lenger. I tillegg settes det her likhetstegn mellom arbeiderklasse og lav sosial status. En videre definisjon er å si at alle som selger arbeidskraften sin per definisjon er arbeidere og derfor tilhører arbeiderklassen. Altså lønnstagere. Delvis er dette også en marxistisk definisjon av hvem som er arbeider.
Nå tenker de fleste sikkert at her er det en kommunist som snakker. Men det er det ikke. Det er mulig å bruke Marx for å forstå det klassedelte samfunnet vårt, og man bør bruke Marx for å få en dypere innsikt i hvordan ting egentlig henger sammen. Hvis vi sier at en arbeider er en som selger sin arbeidskraft og derfor tilhører arbeiderklassen, så vil en stor del av Norges befolkning kunne defineres som arbeiderklasse. Men det siste tiåret med gode økonomiske forhold har ført til at forbruket til helt vanlige folk har økt kraftig. Folk bruker mye penger på oppussing, på møbler og elektroniske artikler, og ikke minst på reiser. Det høye forbruket kamuflerer at man tilhører arbeiderklassen. Alle de materielle tingene gir oss en følelse av at vi tilhører middelklassen, og når vi mister det, som i deler av Europa, innser vi at vi i bunn og grunn tilhører arbeiderklassen. Denne prosessen som har gjort så mange av oss til middelklasseborgere bidrar blant annet til å skjule maktstrukturene i landet.
Vi har fortsatt et klassedelt samfunn, vi har bare sluttet å snakke om det. Og når vi snakker om det klassedelte Norge, så snakker vi om de som er på bunnen og alle oss andre. Samtidig kan vi ikke si at alle lønnsmottagere er arbeidere, for det finnes mange lønnsmottakere i Norge, flere av dem ansatt av stat og kommuner, som tjener langt mer enn ”vanlige” lønnsmottakere. Politikere for eksempel. Jurister og leger, men også andre offentlig ansatte. Disse kan vi kalle middelklassen.
Maktelitene har i dag, som i gamle dager, sine samlinger og festiviteter. Vi følger dem, ikke med argusøyne, men med beundring og begeistring. Vi leser om dem i sladrebladene. Vi får våre sinn korrumpert og vi forstår det ikke. Vi forstår det ikke så lenge vi har våre materielle goder, likviditet til å gå oss bort i neste salg ved kjøpesentrene og et par ferieturer i inn- og utland.
Den store politiske samtalen er fraværende (bortsett fra i noen utvalgte deler av befolkningen). Vi engasjerer oss i de små sakene, og det er vel og bra, men i det lange løp holder det ikke kun å diskutere skjenketider, hvem som vil bruke mest penger på vei og hvorvidt barnehagene skal ha makspris eller ikke. Jeg har full forståelse for at det er nære ting, saker som påvirker hverdagen, men vi må også løfte blikket innimellom.
Og siden maktstrukturene er og forblir skjulte for oss, vi er jo på fornavn med både Jens og Jonas, så lever vi stadig blindet, og de som skulle ha kastet litt lys over våre sinn er kanskje enda mer forblindet enn gjengse mann og kvinne. Jeg snakker selvfølgelig om journalistene som i liten grad fortjener tittelen. Alt for mange er ikke lenger vaktbikkjer for noe som helst, men fordriver tiden med såkalt forbrukerjournalistikk eller som rene mikrofonstativ for maktelitene.
Det er på tide å våkne fra det gode livs dvale og innse at vi tilhører arbeiderklassen. At vi har en maktelite, og en maktfordeling som ikke har forandret seg noe særlig, og et det er i maktelitens interesse at vi vet minst mulig og bryr oss minst mulig om hva den driver med. Vi må slutte å la oss forblinde av materiell overflod. Vi må reise oss mot makten, søke kunnskap, søke åpenhet. I det lange løp står demokratiet og rettferdigheten på spill.
