Ta tida tilbake!

For seks timers arbeidsdag i 1. maitoget i Oslo i 2015. Foto: Rødt nytt. Under lisens (CC BY-SA 2.0)

Koronaen har gitt mange en større forståelse for hvor verdifull tiden og hverdagen vår er. Vi har lært at endring i arbeidsformer langt fra er «umulig». På 1. mai i år bør du støtte 6-timersdagen.

Ingrid Kvamme Fredriksen
About Ingrid Kvamme Fredriksen (12 Articles)
Ingrid Kvamme Fredriksen barnebibliotekar og folkevalgt for Rødt i bydelsutvalget i Sagene, Oslo.

Hvem var det egentlig som bestemte at penger er viktigere enn tid? Det kan virke som en naturlov. Vi sier at «tid er penger» uten å helt huske hvor det kommer fra. Som om tiden ikke har en verdi i seg selv, men pengeverdien er det som tilfører tiden vår verdi. De mange som jobber deltid, frivillig eller ufrivillig, blir fremstilt som irrasjonelle, fortalt at de svikter seg selv, og at de truer hele fremtiden til velferdsstaten. Men nå som de fleste av oss har fått livene våre snudd på hodet er det mer rom for å reflektere over hvordan vi har valgt å organisere samfunnet vårt. 

I motsetning til penger, er tid ikke en noe du kan få mer og mer av. Timeglasset vårt renner ubønnhørlig ut, uansett hva vi gjør. Derfor kunne vi tenke at tiden vår er enormt verdifull, mens pengeverdier blekner i sammenligning. Hvis vi var i det filosofiske hjørnet. 

Som bydelspolitiker i Sagene i Oslo var jeg nylig med på et historisk vedtak den gamle arbeider-bydelen om at vi ønsker å prøve 6-timersdagen. Kort tid før hadde Stavanger vedtak på at de vil ha 6-timersdag, og mange bydeler i Oslo vedtok senere ulike varianter av forslag om dette. Arbeiderpartiet var med på laget alle disse stedene. Det føles som om ting endelig er i ferd med å skje. Jeg har brukt tid og krefter på å lese forskning, artikler og rapporter om erfaringer fra forsøk med 6-timersdagen. Mange har svært gode erfaringer, det fremste eksempelet i Norge ostefabrikken til Tine i Heimdal, som klarte kunststykket å både øke produksjonen dramatisk, få ned sykefraværet, og få bedre trivsel og helse blant ansatte, i 13 år. Likevel har det vært om å gjøre for høyresiden og dessverre også en del på venstresiden å stoppe denne typen forsøk, som kan gi oss viktig kunnskap for fremtidens arbeidsliv. Jo mer jeg leser, jo mer blir det tydelig for meg at til syvende og sist koker det ned til et spørsmål om ideologi. Om valget av penger og økt materielt forbruk, fremfor mer tid. 

Skulptur av Momo i Hannover, utført av Ulrike Enders. Foto: Christian Schd

Derfor var det en fantastisk leseropplevelse å gjenoppdage den gamle barnebokfavoritten Momo, Eller kampen om tiden fra 1973. Den er så fortryllende og tankevekkende at jeg klandret meg selv, hvorfor hadde jeg ikke lest den igjen før? Boka er en gjenganger på lister over tidenes beste barnebøker. Hvorfor? Bortsett fra en umåtelig fantasirikdom og fortellerglede er det en bok som setter spørsmålstegn ved det moderne voksensamfunnet. Den er rett og slett en viktig bok. Å snu og vende på voksenverdenens logikk er den ikke alene om, mange barnebøker gjør det, Pippi Langstrømpe er et av de beste eksemplene. Men Momo ender faktisk opp med å avsløre den nyliberalistiske ideologien, forkledt som selvsagtheter og det mest naturlige i verden. På en måte er det en slags versjon av Keiserens nye klær, hvor lille Momo får rollen som barnet som peker på keiseren og sier at han ikke har noen klær på. 

LES OGSÅ av Ingrid Kvamme Fredriksen: Amazons utbyttbare

En uvanlig evne til å lytte
Momo er i likhet med Pippi en underlig jente med en uklar bakgrunn og en ubestemmelig alder. Hun er helt selvstendig, uten noen foreldre, og det er ikke noe problem. I motsetning til Pippi er hun rik på tid, men fattig på penger. Hun er også en jente som skiller seg fra alle andre barn, men det som skiller henne ut er hennes helt spesielle evne til å lytte. Derfor får hun mange venner, både voksne og barn, som trenger å snakke med henne av forskjellige grunner. De samler seg i ruinene av det gamle amfiteateret hvor Momo bor. Når Momo er med og leker med barna blir leken ekstra fantasifull og eventyrlig, og når Momo lytter til skrønefortelleren Gigi, kommer han på lange, fine eventyr. Og langsomme Beppo gatefeier finner frem til dype tanker som han så vidt klarer å sette ord på.

Men så begynner vennene til Momo å forsvinne. Det har dukket opp noen skumle mystiske sigarrøykende herrer i grå dresser, som overtaler folk til å inngå en tidsspareavtale med dem. Folk blir fortalt at om de setter timene sine i banken deres, vil de gi avkastning, og få det mangedobbelte igjen, slik at de en dag vil ha enorme mengder tid til å leve «det riktige livet». Tiden de sparer forsvinner ut av livene deres, og de har ikke lenger tid til å komme og snakke med Momo. 

Når de fleste menneskene jager etter å spare mer og mer tid, blir også de som forsøker å stå imot, presset til å henge med, og tiden går fortere og fortere, og blir stadig knappere. I mediene og på arbeidsplassene går det konstant kampanjer om å spare og effektivisere. De som jobber mister yrkesstoltheten sin og gleden ved arbeidet, de lager mat som smaker papp, og bygger hus av dårlig kvalitet, som ikke er ment for å vare. Alle blir målt og får betalt etter hvor effektive og lønnsomme de er, de som ikke lønner seg kastes ut av arbeidsplassene og har ingen steder å gå. Barna bestikkes med dyre flotte leker som skal oppholde dem mens foreldrene er borte. Men barna kjenner at det er noe som er galt, og mange søker sammen, finner frem til Momo og forteller henne at foreldrene ikke har tid til dem lenger.

Fremstillingen av tilpasningen til det innbyggerne i boka kaller det «moderne» samfunnet er uhyggelig kjent. De grå herrene forgifter den levende, kaotiske, kreative og varme «gammeldagse» verdenen som var der før de kom. «Som parasitter» lever de på menneskenes tid, og ved å ta tiden suger de grå herrene til seg livskraften til menneskene: «For tid er liv. Og livet bor i hjertet», skriver Ende. Herrene personifiserer kreftene som drar menneskene mot et hamsterhjul hvor de hele tiden løper etter klokka og ikke får tid til det som gir livene deres ro og mening. Når disse kreftene blir faktiske vesener, er det opplagt at vi har med noen veldig nifse og farlige skurker å gjøre. 

LES OGSÅ: Om fenomenet bullshitjobber

Omsorg i tidsklemmas tid
I virkelighetens verden kjenner man kanskje mer på gufset fra de kalde markedskreftene som en uro, og en snikende følelse av at noe må være galt et sted. Linn Stalsberg forteller levende om tidsklemma som småbarnsmamma i det moderne Norge i boka Er jeg fri nå?, fra 2013. Ønsket om å være en frigjort, moderne kvinne som takler alt kolliderer med virkeligheten:

«Tidsklemma innebærer kanskje mest av alt en mangel på kontroll over hverdagen. En ubalanse mellom ytre krav og indre ønsker som kjennes umulig å få i hop. Kanskje også en følelse av ufrihet som kan forsterkes av fortellingen om at vi har så mange valg i dag. Valgene fremstår som våre egne, og dermed blir også skylden vår når vi ikke klarer hverdagen. Har vi så mange valg som vi tror?» 

Stalsberg peker på at 70-tallets feminister så for seg et «annet samfunn med større vekt på menneskenes behov og mindre vekt på økonomisk vekst». Disse tankene finner hun ikke igjen i feministisk debatt i dagens Norge. I stedet er kravet om at kvinner tilpasser seg det samfunnet vi lever i, velger å fokusere karriere, og ikke minst velger å jobbe heltid.

«Kanskje har vi glemt samfunnskritikken når vi kjemper for likestilling, eller glemt å spørre hva vi ville med all likestillingen. For å si det enkelt ble kanskje kvinnefrigjøringen ofret på likestillingens alter.» 

Linn Stalsbergs Er jeg fri nå?

Blant småbarnsforeldrene kjenner nok særlig mødre på dilemmaet mellom det å skulle leve i tråd med idealene i dag, og behovene man kjenner på for seg og sin familie. I NRK Brennpunkts interessante dokumentar «Kampen om tiden» fra 2014 møter vi stressede småbarnsforeldre som strever med å få hverdagen sin til å gå i hop, og som beskriver det som en evig kamp for å rekke ting. Vi møter også et par hvor kvinnen har bestemt seg for å jobbe deltid, og får se øyeblikkene hun har flere av med ro og fred sammen med barnet sitt. Og vi blir kjent med en nybakt pappa fra Tines produksjonslager i Heimdal, som er så heldig å både få betalt for en full dag, og tilbringe mye tid med familien sin. 6-timersdagen gir han to timer mer med familien hver dag, og han får være med på viktige øyeblikk i det lille barnets liv. 

Mange småbarnsforeldrene kjenner på skyldfølelsen ovenfor barna sine, og barna har åpenbart også behov for å bearbeide det at foreldrene tilsynelatende velger dem bort. Temaet dukker opp i barnelitteratur, som i bildeboka Mathilde har det travelt (2014), hvor lille Mathilde etteraper foreldrene sine med å ha det «veldig travelt» for å vise foreldrene hvor dumme de er. Eller Morten møter mamma (2010), der Morten har bursdag, og mamma sier at hun må på et veldig viktig møte. Heldigvis viser det seg at akkurat dette viktige møtet er med bursdagsbarnet Morten. Kaninen i Alice i eventyrland er selve innbegrepet av å løpe etter klokka når han løper og av gårde mens han ser på klokka og roper, «Jeg er sen, jeg er sen, jeg er sen!» I Momo, Eller kampen om tiden lager barna et demonstrasjonstog hvor de prøver å få foreldrenes oppmerksomhet. De maler bannere og lager plakater med kreative slagord som forteller foreldrene at de har blitt lurt, at tidssparingen er en stor bløff. Stolt marsjerer de gjennom byen. I virkeligheten er det vanskelig å se for seg at barna ville gjøre noe slikt. Men mange foreldre og omsorgspersoner kjenner nok at barna demonstrerer litt hver dag. 

LES OGSÅ av Linn Stalsberg: Markedets makt over samfunnet vårt

Det «riktige livet»
Menneskene i Momos verden lokkes med at de skal kunne spare seg rike på tid, slik at de en dag vil kunne leve «det riktige livet», litt som vi i vår verden kan lokkes av mulig fremtidig suksess og rikdom. Men hva er egentlig dette gode, meningsfulle og ekte livet? I en både morsom og hjerteskjærende scene får barbereren Fusi besøk av en grå herre, som viser han et langt og komplisert og helt korrekt regnestykke over hvordan han har brukt de millionene av sekunder han har levd. Han har kastet bort tid på undulaten sin, på å pleie sin syke mor, på frøken Daria som sitter i rullestol og som han derfor «umulig» kan komme til å gifte seg med. På å møte vennene sine på byen, på å småprate med kundene sine, og på å fundere for seg selv i stille stunder. All denne «bortkastede» tiden kunne i stedet vært spart i banken deres, med en lukrativ spareavtale, slik at han en gang har mengder av tid til å en gang leve det «riktige livet». Barbereren går begeistret med på tilbudet fra «Tidssparekassen», Etterpå husker han ikke lenger møtet med den grå herren, bare forsettet om å spare tid, noe han gjør som besatt. Likevel kjennes tiden hans merkelig nok stadig knappere. De fleste lesere tror jeg intuitivt kjenner på seg når de leser boka det som barbereren selv ikke klarer å forstå. At livet hans har vært dypt meningsfullt. Og at han nå står ribbet og lutfattig igjen.

Virkelighetens påfallende ofte grå draktkledde kvinner og menn er ikke vampyraktige skikkelser, de er levende mennesker av kjøtt og blod, med egne håp og drømmer. Kanskje tar de seg også i å hverdagsfilosofere i blant. I dokumentaren Kampen om tiden blir vi mer kjent med blant annet lederen av arbeidsgiverforeningen Spekter, Anne-Kari Bratten. I et stille øyeblikk i en taxi gjør hun seg noen tanker om forbruk, og prioriteringer vi gjør, som ikke er bærekraftige for miljøet på lang sikt. Tilbake på kontoret er hun rask til å forsikre journalisten om at dette er hennes private tanker. På jobb forfekter hun et budskap om at velferdsstaten vil rakne om vi ikke jobber stadig mer. Hun og kollegaene i Spekter blir helt satt ut når de hører om en undersøkelse blant fagorganiserte som viser at to av tre ville valgt en dag mer fri, fremfor lønnsøkning. Det må knekkes! I den verdenen hun jobber i er det ikke rasjonelt. Men i hennes eget liv, innenfor hjemmets fire vegger, forteller hun at hun kunne tenke seg mer tid, til barna, og til å strikke. Men hun ofrer dette for å jobbe for hvordan hun mener samfunnet må være. 

På den tiden dokumentaren ble laget, var både Spekter, regjeringen og datidens LO-leder, Gerd Kristiansen, samlet i formaningen til norske arbeidere om at velferdsstaten var i akutt fare på grunn av eldrebølgen, og krevde at vi alle jobber mer og lenger. Det til tross for at vi aldri har jobbet mer, totalt sett, som arbeidsstokk. 

Dokumentarfilmskaperne ba samfunnsøkonom Erling Holmøy om å se på tallene, regne på det, og forklare hvordan det faktisk hadde sett ut om vi jobbet mindre. Han regnet ut at vi kunne fått mer fritid, samtidig med en lønnsøkning, den ville bare blitt mindre enn den ellers kunne blitt. Fortellingen om velferdsstatens sammenbrudd om vi jobber for lite baserte seg på tall som forutsatte en dobling av inntektene våre og en tredobling av forbruket vårt innen 2060. Om man var villig til å ikke øke lønnen fullt så mye, og betale mer i skatt, lot det seg faktisk gjøre å få 6-timersdagen. Samtidig ville vi likevel ende opp med å tjene mer frem mot 2060, bare ikke like mye som vi ellers ville gjort. Ved å ikke legge frem premissene for konklusjonen tok de mektige menneskene rett og slett valget for befolkningen, tilsynelatende i strid med ønskene til vanlige folk. De valgte mest mulig penger over mer tid. Med så sterke krefter som jobbet sammen er det ikke rart at det har etablert seg som en sannhet at velferdsstaten er i fare i verdens rikeste land, om vi er villige til å yte stadig mer. I mange år har omkvedet i radio og TV vært at vi må jobbe mer og lenger. Til tross for, som det blir påpekt i «Kampen om tiden», at Norge er blant verdens rikeste land, og at nordmenn jobber noe mer enn gjennomsnittet for Europa. Hvorfor akseptere så dystre spådommer? 

Det de døende angrer på
Det er ikke så rart at mange ikke vil gi slipp på drømmen om mer tid. Det dreier seg rett og slett om eksistensielle erfaringer som kjennes sterkere enn det meste. Linn Stalsberg forteller om en eldre dame som har jobbet med kvinnefrigjøring i lang tid kommer bort til henne etter en paneldebatt og sier «Det du snakker om, vet du, det er meningen med livet». Og hun tenker at det kanskje er det. 

Tiden er dyrebar, og man får den aldri igjen. Den kan ikke spares og settes i banken og utbetales med renter. Først når man er gammel sitter mange og angrer på det de ikke gjorde. Ende beskriver timene i livet på magisk vis, som vakre tidsblomster i stadig skiftende farger som folder seg ut og visner. Momo får vite av «Mester Hora» at blomstene lever i menneskenes hjerter. Det er en forståelse av opplevelse av øyeblikkene i livet som er mest nærliggende på slutten av livet. 

I boken «The Top Five Regrets of the Dying» forteller den australske sykepleieren Bronnie Ware om de emnene som har gått igjen og igjen når hun har snakket med døende om hva de angrer på i livet. Ware skriver ikke om folk som angret på at de ikke tjente nok penger. Blant de åtte gjennomgangstemaene er tid stikkordet. «Jeg skulle levd slik jeg ville, ikke slik andre ønsket» går igjen. Et annet tema er «Jeg skulle ikke jobbet så mye». Folk forstår ved livets slutt at det er særlig tiden de har tilbrakt med de som de er glad i som har vært den store rikdommen deres. Spesielt mennene angrer på at de ikke prioriterte det som blir regnet som «kvinnelige verdier». Bonnie Ware skriver et hver eneste mannlige pasient hun har snakket med skulle ønske at de ikke hadde jobbet så hardt. Mennene fortalte at de gikk glipp av den verdifulle tiden hvor barna vokste opp og tid sammen med partneren sin. Kvinner angret også på det samme, men de fleste Ware snakket med var eldre og hadde ikke jobbet på samme måten som mennene. Andre ting de eldre fortalte var «Jeg skulle ønske jeg fant meningen med livet mitt tidligere» og «Jeg skulle ønske jeg tok bedre vare på meg selv», og «Jeg skulle ønske jeg hadde holdt kontakten med vennene mine» og «Jeg skulle ønske jeg levde mer i nuet».

Å ta valgene som gir en betydning og mening i hverdagen er et spørsmål om å ha tid og overskudd. Da kan man bruke tid på det som gjør en glad, og prioritere å ta vare på seg selv med helse og trening, og prioritere å være sammen med de man er glade i. Og kanskje også prioritere å jobbe for at verden skal bli et bedre sted, ved å ta miljøvennlige valg, og engasjere seg i kulturlivet og i samfunnet sitt.

Disse eksistensielle erfaringene om hva som egentlig betyr noe er ikke alltid like tilgjengelige for oss i en travel moderne hverdag, men kan plutselig oppleves som helt åpenbare, i glimt. En slik aha-opplevelse som jeg fikk i det hjertelige gjensynet med Momos kamp mot tidstyvene. Koronatiden har også åpnet opp mulighetene til å reflektere over livet slik det har vært, og slik det er nå. Flere har virkelig fått øynene opp for verdien av hverdagen vår, slik den var før pandemien. Folk har også fått oppleve mer tid med barna sine. Riktignok har det vært strevsomt for foreldre som har forsøkt å gjøre jobben som lærere, omsorgspersoner og arbeidere samtidig. Vi ser at det er mulig å organisere arbeidslivet annerledes, om det blir nødvendig. 

Plutselig skal alle bake brød og det blir umulig å få tak i gjær. Jeg er selv skyldig i å ha kombinert baking med jobb foran dataen – en kombinasjon som ikke anbefales. Som mange andre fikk jeg også mer tid på grunn av ingen reisevei, to timer ekstra hver dag, som jeg kunne bruke på alt jeg var glad i å gjøre. Stressnivået sank merkbart, og jeg følte meg faktisk på sett og vis bedre, til tross for koronakrisa. Selv om det kan virke rart midt i en samfunnskrise, forteller andre om det samme. Antallet dødfødsler gikk også ned, merkelig nok. 

6-timersdagen på agendaen igjen
Nå er det litt over 100 år siden vi fikk 8-timersdagen, og man kan bli lurt til å tro at arbeidstidsordningen vi har i dag er evig og uforanderlig. Men 6-timersdagen er i ferd med å komme høyere på agendaen igjen. LO vil jobber aktivt med 6-timersdag igjen og vil også utrede det. Det er ikke rart når vi ser at det meste tilsynelatende er mulig, og at pengene også finnes, så lenge det finnes politisk vilje. Koronasituasjonen kan ha skapt et momentum, hvor vi kan se på gamle sannheter på nytt. Vi har erfart at ingen ting er uforanderlig. At man finner løsninger og tilpasser seg det utroligste. Det finnes rom nå til å tenke over måter å omorganisere samfunnet vårt. Når alt står på hodet, blir det tydelig at alt bygger på valg og prioriteringer.

Det er også mange flere nå som står uten jobb. I rike Norge er det liten grunn til at noen skal måtte løpe etter klokka og jobbe stadig mer, mens noen ikke får jobbe i det hele tatt. Å jobbe er knyttet til folks følelse av verdighet og mening. Vi burde være solidariske og dele på jobbene. En kortere arbeidsdag vil også kunne åpne muligheten til å jobbe for flere av de som ikke har helse til å jobbe 8-timersdager.

Regnestykket er riktig, men stemmer ikke
Naturlig nok blir de som frykter 6-timersdagen redde. Det nyeste forsøket på å mislede folk til å forkaste alle drømmer om 6-timersdagen står Høyres finansminister Jan Tore Sanner for. Han påsto før jul at 6-timersdagen vil koste hver familie 210.000 kr i året, i tillegg til at det ville knekke velferdsstaten. Rødt ba Finansdepartementet om å få se premissene bak regnestykket. Tallene viste at han baserte seg på at alle går ned i lønn, noe ingen faktisk ønsker. Kravet har hele tiden vært 6-timersdag med full lønnskompensasjon, ikke at alle skal jobbe deltid. Sanner baserte seg også på nødvendigheten av en voldsom økning i inntekt og forbruk. Med 6-timersdagen ville inntektene til en vanlig norsk familie uansett øke med 25 prosent frem mot 2060. Det går altså an å si som Ole Brumm, ja takk, begge deler. Vi kan få tid og litt mer penger. Både Rødt og SV reagerte sterkt på Sanners villedende fremstilling. «Sanner sin dommedagsprofeti er basert på at all veksten som kommer i samfunnet fremover skal brukes på flatskjermer og dyr vin», kommenterte Rødts nestleder Marie Sneve Martinussen.

Naturlig nok er miljøbevegelsen og MDG med på 6-timerslaget. En ellevill forbruksfest frem mot 2060 ville være katastrofalt for miljøet og klimaet. Mer tid og overskudd i hverdagen vil dessuten gi folk bedre muligheter til å leve i tråd med bærekraftige idealer. Og Arbeiderpartiet virker å være på gli, noe blant annet vedtakene i Stavanger, Sagene, og flere andre bydeler i Oslo tyder på.

Kvinnebevegelsen er også med på 6-timerslaget. Som Spekter-leder Anne Kari Bratten påpeker i Kampen om tiden, har kvinnene på et vis allerede innført 6-timersdagen, siden så mange kvinner jobber deltid. I gjennomsnitt jobber kvinnene 30-timersuker. Underforstått mener hun at 6-timersdagen ikke ville være noen stor forandring for kvinnene. I Brattens verden er det fordi kvinnene ikke vil være likestilte. Men hvorfor ikke snu det på hodet og si at kvinnene ikke er likestilte på grunn av den verdenen Bratten er forkjemper for. Kvinnene betaler bokstavelig talt prisen, i form av tapt lønn og pensjon, for å gjøre omsorgsoppgaver som er viktige for samfunnet, i et samfunn hvor omsorg ikke verdsettes. Både hjemme og i offentlig sektor, i tunge fysisk og mentalt krevende jobber som det er vanskelig å stå i på heltid. Om vi innførte 6-timersdagen ville særlig kvinnene som plutselig fikk heltidsjobber bli lønnsvinnere, og jobbene i omsorgsyrker der det er mye deltid, og stort behov for flere folk, vil kunne bli mer attraktive.

Ofte påpeker folk med hjertet på den venstre siden at begrepene «arbeidsgiver» og «arbeidstaker» er snudd på hodet. Det er vi som gir arbeidet og tiden og kreftene våre, og det er en sjef eller en bedrift som tar imot. Hvis det ikke var vi som ga noe hadde vi ikke fått penger igjen for det. Det gir arbeiderne mye makt. “De grå herrene” kan ikke bestemme hvis vi ikke vil. Som Momo og vennene kan vi gjøre opprør.

I år bør vi gå sammen i kampen mot tidsklemme-samfunnet, og vise støtte til 6-timersdagen. Vi må si tydelig ifra nå, og sørge for at vi blir hørt. De som har mindre enn de trenger, bør bli prioritert i den lønnsøkningen det uansett vil være rom for, i et samfunn der 6-timersdag er normen. 

6-timersdagen behøver ikke å være en fjern drøm. Om vi er mange og står sammen er det vi som bestemmer. 

Det er vår tid, og vi kan ta tida tilbake!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned