Markedets makt over samfunnet vårt

Illustrasjonsfoto. Creative common fra maxpixel.net

Nyliberalismen har ingen moral eller lojalitet utover konkurransen, kjernen i troen på markedets muligheter. Menneskerettigheter, likhet, fordeling av goder, fagbevegelse, velferd, bærekraftighet, naturvern; ingenting av dette er en del av nyliberalismens prosjekt.

Linn Stalsberg
About Linn Stalsberg (11 Articles)
Linn Stalsberg er sosiolog, journalist og aktivist. Hun har sittet i juryen til Radikal Portals skrivekonkurranse 2014.

Denne teksten er et utdrag fra boken «Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur.» Manifest Forlag 2019.

Hvis noen i 1945 eller 1950 helt seriøst hadde foreslått noen av de ideene fra i dag eller den poltikken som nå har blitt standardredskaper i den nyliberale verktøykassen, hadde man blitt latterliggjort eller sendt på mentalsykehus. Ideen om at markedet skulle få lov til å ta store sosiale og politiske avgjørelser, ideen om at staten skulle trekke seg tilbake helt frivillig og gi rom for økonomien, at globale bedrifter skulle få full frihet, at fagforeninger skulle bli kneblet, og at borgere skulle få stadig mindre sosial hjelp – slike ideer var helt fremmede for tidsånden den gang. Selv de som måtte ha ment dette, ville ha nølt med å si det offentlig, eller det ville vært vanskelig å finne noen som gadd å høre på.

– Susan George, franskamerikansk aktivist og tidligere visepresident i Attac Frankrike.i

Ideer som er dagligdagse i dag, hadde vært uhørte på 1950-tallet, hevder Susan George. Jeg tror hun har rett i dette, og for å gjøre det enda tydeligere: Selv de ivrigste nyliberale tenkerne den gangen kunne ikke forestille seg at markedet i fremtiden skulle gjøre sin inntreden på alt fra velferdstjenester til infrastruktur som jernbane.

LES OGSÅ av Linn Stalsberg: Offerrollen som politisk strategi

At farmor, som var voksen på 1950-tallet, snappet opp signaler fra en annen type tidsånd enn meg, som er voksen i dag, fremstår ganske åpenbart. I hvor stor grad ble hun og hennes generasjon preget av sin samtids tidsånd? I hvor stor grad preger den sine folks tanker, følelser og meninger om verden?

Det er nok nå gis ut på Manifest forlag.

Tidsånd er summen av mange konkrete ting: hvem som er de førende politikerne i samtiden, hva slags verdier som dyrkes frem som selvsagte og verdige blant folk, hvilke ord og begreper som brukes når akademia snakker om samfunnet, hva som finnes av velferdstilbud, hvordan man tenker om arbeidslivet og hva slags arbeidsliv som finnes, hvordan man snakker om boliger og hva slags boliger som finnes, hvordan man snakker om utdanning og hva slags utdanning som finnes, og så videre. Ord og begreper som var viktige, og som hadde verdi for farmor, som å ha tid til andre, sette andre foran seg selv, ikke stikke seg unødig frem, er i dag verdier som, om vi setter det på spissen, kan se ut som om de kommer i veien for våre verdier, som selvrealisering og effektivitet. Aldri har «tid er penger» vært så sant som i dag. Og da er hvert sekund brukt et annet sted, tapte penger. Det kan vi ikke ha noe av.

Allerede i 1817 skrev den britiske industrieieren Robert Owen at reisen som mennesket i den vestlige verden hadde påbegynt, via industrialiseringen, ville få veldige konsekvenser. «Industriens allmenne utbredelse over hele landet skaper en ny karakter hos innbyggerne», mente han. Han beskrev den nye mennesketypen som nomadisk, uten selvrespekt og omflakkende og la til: «Å organisere hele samfunnet etter prinsippet om vinning og overskudd må få langtrekkende konsekvenser.»ii Bare samfunnsstyring og effektiv lovgiving kunne stagge denne utviklingen, mente han og forutså langt forut for sin tid at dersom vi ikke tok grep, ville menneskets nye økonomiske tilværelse ødelegge vår relasjon til både natur og medmennesker.iii Det hører med til historien at Owen forsøkte å skape en idealbedrift for sine arbeidere på bomullsspinneriet med blant annet kortere arbeidsdager, bedrede boforhold og helsehjelp.

Men verken Owen, Gerhardsen eller Friedrich Hayek selv kunne forutse hvor vi har havnet i dag, i en verden styrt av sterke markedskrefter som ikke har forpliktelse noe annet sted enn til å ekspandere og inntjene for initiativtakerne. I dag er det meste til salgs. Diskusjonen kan virke å handle oftere om hva som ikke kan selges, fremfor hva som kan selges. Innenfor den nyliberale diskursen er fellesskap og offentlig eierskap nedgradert fra honnørord til noe som kan komme i veien for profitt og privatisering.

LES OGSÅ: Det norske sosialdemokratiet — EU og vendingen mot nyliberalismen

Det er nesten like ufattelig som det er sant: Vi har kommet dit at mange aksepterer markedet som en naturlig løsning på omtrent alle menneskelige behov. Som om det var det eneste naturlige. Eller verre, uunngåelig. Dette på tross av at tesen om «det frie marked» (som vi har sett på ingen måte er særlig fritt, men veldig avhengig av statlig innblanding) på alle måter er en politisk oppfinnelse, som til og med har blitt innført ved hjelp av vold og maktmisbruk, slik som i Chile.iv Eller som nobelprisvinner og professor i økonomi Joseph Stiglitz sa i finanskriseåret 2008:

Nyliberal markedsfundamentalisme var alltid en politisk doktrine som skulle forvalte visse interesser. Den var aldri støttet av en økonomisk teori. Heller ikke, og dette burde være åpenbart i dag, er den støttet av historisk erfaring.v

Det foregår en intens dragkamp om veien videre akkurat nå. Nye venstreradikale partier og politikere i USA og Europa vinner stemmer på velferd, antirasisme og miljø.

Samtidig ser vi sterke motstemmer: Politikere, for eksempel Brasils president Jair Bolsonaro og USAs Donald Trump. Begge er godt hjulpet av høyreradikale nettsteder, og de avviser klimakrisen og durer på med destruktiv nyliberal politikk, tilrettelagt for dem som har mest fra før.

Mens jeg skriver dette i 2019, har Norge den mest nyliberale og høyreorienterte regjeringen i nyere tid. En 108 siders regjeringserklæring fra Høyre, Frp, Venstre og KrF handler om at skattenivået skal ned, at kommersielle aktører skal inn i det offentlige feltet, og at staten skal eie mindre av natur og infrastruktur. Man kan like gjerne si at dette er en politikk for mindre økonomisk demokrati. At skattenivået går ned, betyr at en mindre andel av den totale økonomien forvaltes av fellesskapet og folkevalgte, men i stedet forblir på private hender.vi

Nyliberalismen har ingen moral eller lojalitet utover lojaliteten til konkurransen, som er kjernen i troen på markedets muligheter. Menneskerettigheter, likhet, fordeling av goder, fagbevegelse, velferd, bærekraftighet, naturvern; ingenting av dette er en del av nyliberalismens iboende prosjekt. Tvert imot: Alt dette er hindre i veien for markedet, og de blir ryddet av veien stadig vekk for at markedet skal få sine arbeidere, sin natur, sine penger. Det eneste som kan kalles en rettighet under nyliberalismen, er retten til å konkurrere i det samme markedet. Men selv i dette inngår ikke retten til å starte på den samme startstreken, med det samme utstyret eller til lyden av den samme startpistolen. Konkurranse om goder i samfunnet anses under nyliberalismen som mer rettferdig enn rettferdig fordeling av goder.

(…)

LES OGSÅ: Jeremy Corbyn til Europas sosialdemokrater: Forkast nyliberalismen og skap en økonomi for arbeidsfolk

Det har lenge vært en etablert sannhet at den politiske høyresiden har klart å kapre begreper som frihet, valg og valgfrihet fra venstresiden. Men det vi ikke helt fikk øye på, var hvordan høyresiden også klarte å knytte begreper som frihet og valg så tett opp til en ideologi som hausset opp markeder og kapitalisme. På den måten kom mange til ubevisst eller bevisst å akseptere nettopp dette som garantister for vår frihet, akkurat slik Siv Jensen understreket i sin landsmøtetale. Slik er nyliberalismens markeder også fundert på opplagte urettferdigheter. Men når vi snakker om markeder, liker vi å kun ha søkelys på spillereglene og lure oss selv med at det er likt for alle. Det er både sant og helt usant.

Denne insisteringen på at alle er like for markedet, sammenfaller med troen på at markedet er å anse som garantisten for frihet. Som da Siv Jensen talte til partiet sitt, Fremskrittspartiet, under åpningen av landsmøtet 3. mai 2019. Hun viste til Margaret Thatcher og Ronald Reagan som frihetens forkjempere og som sine forbilder. Hun trakk klare linjer mellom markedets frihet, som disse kjempet for, og menneskers frihet. «Det var Carl som tok dette til Norge», sa hun og viste til tidligere partileder Carl I. Hagen. Så fortsatte hun: «Vi fortsetter denne frihetsbevegelsen!» Til stor applaus.

Eller som politisk redaktør i VG Hanne Skartveit med bakgrunn fra AUF, skrev i en kommentar der hun kritiserte Rødt sin sosialistiske drøm: «Å avskaffe kapitalismen er å avskaffe det frie mennesket.»vii

Skartveits forsvar for kapitalismen som forutsetning for frihet fikk journalist Erling Borgen til å svare på denne måten:

Kapitalismen er et system som konsekvent har holdt mennesker, land og regimer nede. Et system som har skapt slaveri, utbytting og enorme miljø-ødeleggelser. Da USA gikk til angrep på Irak, skrev VGs daværende politiske redaktør at

… de idealer og mål Bush sier han går til krig for, er idealer vi deler. (…) Den amerikansk-britiske krigsmaskinen har frigjort Irak fra Saddam Husseins despoti. Det er ikke første gang et folk har USA og Storbritannia å takke for frihetens mulighet, og det blir neppe den siste heller.

«Friheten» som VG hyllet, på vegne av Irak, førte til at minst 600 000 mennesker døde.viii

Nyliberalismen lover frihet, men den har noen interessante definisjoner av hva frihet er. For eksempel kan man i nyliberalismen få frihet fra å være fast ansatt og frihet til å ta ansvar selv for eget liv, som igjen kan bety frihet fra velferdsgoder og samfunnets sikkerhetsnett. Frihet fra skatt er også frihet fra gratis skole, gratis helsevesen og tilgang til sykepenger. Hvem tjener på denne typen «frihet»?

Å kutte i velferdsgoder er å ta fra de fattigste. Frihet fra statlige reguleringer kan bety at private aktørers frihet kan være friheten til å forurense en elv eller frihet til å bygge et digert kjøpesenter på matjord. Nyliberalismens frihet er frihet for de rike og mektige aktørene til å få sin politikk gjennomført. Det skjer på et marked som legger til rette for bestemte former for frihet, under bestemte spilleregler.

Den svenske forfatteren Nina Björk beskriver i sin bok Lyckliga i alla sina dagar hvordan drømmer begynner når et menneske konstaterer: Jeg er ikke fornøyd. Jeg vil ha noe annet.ix

Men vi drømmer ikke fritt og grenseløst. Vi drømmer i samsvar med det samfunnet vi lever i, i forhold til vårt økonomiske system og hvordan det er forventet at vi er mennesker i det.

Linn Stalsbergs bok «Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur.» lanseres torsdag 10. oktober på Internasjonalen i Oslo 19:00. Mer om arrangementet finner ved å følge denne lenken.

Fotnoter:

i Gjengitt i Henry A. Giroux, (2004). The terror of neoliberalism.

ii Gjengitt i Karl Polanyi (2012), Den liberale utopi, s. 171

iii Ibid., s. 172

iv Naomi Klein, (2008), Sjokkdoktrinen.

v Gjengitt i Susan Braedley og Meg Luxton (red.) (2010). Neoliberalism and everyday life.

vi Som forklart av Marie Sneve Martinussen i Klassekampen 30.1.2019.

vii I kommentaren Rødt skaper ufrie mennesker i VG 11.5.2019; https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/vQxe65/roedt-skaper-ufrie-mennesker

viii Kommentaren Kapitalismens frie mennesker av Erling Borgen på radikalportal.no 13.mai 2019: https://radikalportal.no/2019/05/13/kapitalismens-frie-mennesker/

ix Nina Björk (2012), Lyckliga i alla sina dagar.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*