Amazons utbyttbare

Fra et av Amazons varelagre. Foto: Scott Lewis under lisens (CC BY 2.0)

Elendige og livsfarlige arbeidsforhold har ført Amazon-arbeidere ut i streik både i USA og Europa midt under koronakrisen. To nylige bokutgivelser kaster lys over den ideologien bak en uutholdelig arbeidshverdag.

Ingrid Kvamme Fredriksen
About Ingrid Kvamme Fredriksen (11 Articles)
Ingrid Kvamme Fredriksen er redaksjonsmedlem i Radikal Portal og har bakgrunn fra tidsskriftene Fett og Utflukt.

Chris Smalls var assistant manager i Amazon på Staten Island i New York, til han bestemte han seg for å stå opp for de 5000 kollegaene sine og bli streikeleder. Inntil da hadde han klart å jobbe seg opp og beholde jobben i fem år, et lite mirakel i en bedrift som bytter ut arbeidere som sykepleiere bytter munnbind. Ingen er overrasket over at streiken endte med å koste ham jobben.

Selv har Smalls fortalt at det var han som sendte hjem den første arbeideren som kom på jobb med blodskutte øyne. Til tross for at denne arbeideren hadde gått syk på jobb lenge, lot Amazon være å informere at personen testet positivt for smitte av Covid-19. Smalls måtte sende syke arbeidere hjem hver dag. Det var som en dominoeffekt. Han følte at «bygningen ble syk»

Først etter at ryktene begynte å svirre, bestemte Amazon seg om å informere arbeiderne. Det var grunn til å tro at smitten hadde spredt seg i det skjulte, på en arbeidsplass hvor det er umulig å holde avstand. Det er vanskelig å ha tillit til en ledelse som legger lokk på korona-sykdomsutbrudd. Arbeiderne på Amazon har en samfunnskritisk funksjon i USA fordi de sikrer tilgang til dagligvarer over hele landet. Amazon har blitt utropt til å være “det nye Røde Kors” Kravene kan virke beskjedne når man tenker på det, og på at Amazon hadde en inntekt på 280 milliarder dollar i fjor. Arbeiderne ber om grunnleggende renhold, hansker og ansiktsmasker, tilgang til desinfeksjonsmidler, testing av ansatte, risikotillegg, betalt syke- og karantenefravær. Og de ønsker en karantene på hele arbeidsplassen fordi de frykter at smitten er ute av kontroll.

Ironisk nok bruker Amazon smittesituasjonen mot de streikende og hevder at Smalls fikk sparken fordi han ikke overholdt karantenebestemmelser. Korona-smitten har nå spredt seg til minst 19 varehus i USA. Streiken har også spredt seg. Smalls har blitt et symbol i USA på behandlingen av arbeidere. Folk som vi nå hyller som hverdagshelter, men som også nektes grunnleggende rettigheter, går på usikre kortvarige kontrakter, tjener dårlig, og har arbeidsforhold som går på liv og helse løs. Arbeidere som holder samfunnshjulene i gang og risikerer livet, mens vi andre sitter trygt hjemme. De som også kan bli samfunnets svake punkt, fordi frykten for å miste jobben gjør at arbeidere går syke på jobb. 

Midt i korona-krisen har det også blitt protester på Amazon i de europeiske episenterne for sykdommen – Italia, Spania og Frankrike. Nå som mange av oss andre har fått ekstra fritid kan det være verdt å lese seg litt opp på behandlingen av arbeiderne. Det finnes en risiko for at arbeidslivet i Norge forandres på samme måte som det har andre steder i Europa hvor det har vært høy arbeidsløshet. De samme stedene som Amazon har etablert seg. Mange vil kanskje også kjenne igjen noe fra sin egen arbeidserfaring i boka Midlertidig ansatt av Heike Geissler (2020) og Innleid og underbetalt av James Bloodworth (2019). 

LES OGSÅ: Amazon gikk 96 milliarder i overskudd — betalte 0 kroner i inntektsskatt

Forskjellige perspektiver
De to bøkene er omtrent så forskjellige som to bøker om det samme temaet kan bli, men begge er interessant lesning på hver sin måte. Midlertidig ansatt er utgitt som roman, og fremstår som en form for eksperimentell arbeider-virkelighetslitteratur fra Tyskland. Det er også en morsom bok, full av bitende ironi rettet mot Amazon, samfunnet, og forfatteren selv. Den er skrevet i «du»-form, altså er det leseren som på sett og vis går inn i rollen som arbeideren som får de erfaringene forfatteren har hatt i virkeligheten. Forteller-jeget er likevel høyst tilstedeværende, og har ofte en annen versjon av hvordan ting har gått til. «Du» er for eksempel så sliten at du bare går hjem og legger deg etter å ha fått en sykemelding, mens «jeg» opprørsk og triumferende går rett på kafe. 

Selv om boka utfordrer leseren på denne måten er den ikke spesielt vanskelig å lese. Men du må godta en bevegelig sannhet, og tenke selv. Som leser blir man invitert til å delta i det forvirrede forsøket på å skape mening i tilværelsen som Amazon-arbeider. Forfatteren forsikrer seg selv om at hun tok jobben som en slags research til den «egentlige» jobben hennes, som forfatter og frilansskribent. Men er ikke sannheten egentlig mer banal? Hun har pengeproblemer, og veien nedover i klassehierarkiet er kort for en skribent med arbeiderklassebakgrunn. Når hun først er Amazon-arbeider er hun ikke lenger «egentlig» skribent, det går det ikke å ha overskudd til. Hun/du er arbeider, en utbyttbar og ubetydelig brikke i det store Amazon-systemet, som alle andre. 

Innleid og underbetalt. Undercover i et arbeidsliv uten rettigheter er en fagbok, og mer en klassisk undercover-historie fra en forfatter på frivillig gjennomreise i det nye, midlertidige arbeidslivet i Storbritannia. Språket understreker noen ganger avstanden hans til arbeiderklassen, til tross for at han forteller at han har en «nedre middelklasse»-bakgrunn. Bloodworth skriver at han har valgt å «synke ned og bli nok en brikke i det enorme, formløse og upersonlige maskineriet». Dette er til dels også et antropologisk prosjekt som går ut på å «leve blant de som så vidt klarer å tjene til livets brød i periferien av et velstående samfunn». Metoden hans er å reise rundt i England å ta alle minstelønnsjobbene han klarer å få, først på Amazon, i det tidligere gruveområdet Rugeley.

Også journalisten Bloodworth opplever at jobben tar overhånd i livet hans – at veien er kort til å selvmedisinere med mat og alkohol og at han ikke orker å gjøre noe når han kommer hjem. På et tidspunkt blir han også innlagt på sykehus som følge av en skade han får på jobb – men leserne får ikke vite så mye om hva som foregår i kroppen eller i hodet hans. Bloodworth er først og fremst opptatt av å gjøre allmenne generelle betraktninger. 

LES OGSÅ: Internasjonal fagforeningsleder krever at Amazon brytes opp — en fagforeningsknusende subsidiemaskin

Innsiktene/erfaringene til forfatterne
Heike Geislers estetiske perspektiv er godt egnet til å avkle mytene Amazon forsøker å skape om seg selv. I hennes roman beskrives opplæringen på Amazon som et absurd teaterstykke hvor instruktøren proklamerer at «Her er vi alle på fornavn, fra sjefene til gutta på gølvet, sånn gjør vi det.» Hun analyserer kopien av Jeff Bezos stusselige opprinnelige skrivebord, som er noe av det første arbeiderne ser, som en slags installasjon. Døren som ligger oppå to bukker skal vise arbeiderne at han, som dem, startet med ingenting, og demonstrere praktiskhet og nøkternhet i en bedrift som setter kunden i sentrum. Men den forteller mer om grellheten, falskheten og gniermentaliteten på Amazon. 

Språket i Amazon fremstår ofte som «nytale». Jobbintervjuene heter for eksempel «introduksjonsmøter». Alle er «medarbeidere», Bezos inkludert. 

I Amazon er det en overtredelse å bruke feil ord, ordene skal være de samme i hele verden. Det fattige språket fremstiller Geisler stilt opp som et lite dikt, om en moderne fremmedgjort Sisyfos:

Tote

ASIN

Skyte tote

Skyte ASIN

Skyte ASIN til toten er full

Tote full

Next tote 

Parallellen til George Orwells 1984 blir spesielt tydelig når hun ser igjen en kollega og spør hvordan det går med streiken: 

«Noen uker senere streiket de ansatte på nytt, og da fikk jeg høre om t-skjortene som de som ikke streiket gikk med: We love Amazon

De som streiker, verdsetter ikke arbeidsgiveren. Streikerne får også skylden for at de trolig kommer til å bli erstattet – en ny logistikksentral i Øst-Europa kommer tidligere enn planlagt.

Bloodworths bidrar med en mer konkret og konsis beskrivelse av arbeidsforholdene på Amazon. Arbeidet på «realiseringssenteret» (Amazon bruker ikke ordet «lager») er fysisk utmattende med sine tøffe effektivitetskrav og avstander som får føttene til Bloodworth til å ligne «to knudrete voksklumper som noen hadde brukt et rivjern på.»  Men belastningen er også psykisk — med ydmykende sikkerhetskontroller med metalldetektorer og kroppsvisitasjon for å sjekke om noen har brutt reglene og tatt med seg mobiltelefonen inn, eller tar med varer ut. Alle arbeiderne må gå rundt med et håndholdt apparat som gir instrukser og overvåker dem, og hvor det kommer stadige negative tilbakemeldinger, hvor man blir rangert opp mot andre. «Stedet hadde samme atmosfære som jeg forestilte meg i et fengsel», skriver han.

Et prikkesystem sørger for jevnlig utskiftning av arbeiderne – de minste forseelser fører til en prikk, også alt av sykefravær. Seks prikker og man blir «frigjort» fra Amazons varetekt (de bruker ikke ordet «sparken»). «Medarbeiderne» får rutinemessige respektløse irettesettelser, også for ting som de ikke kan unngå. Løping er for eksempel forbudt, men samtidig et underforstått krav. Vannpauser og toalettpauser er tillatt – men man får beskjed om at man «driver dank» når man begir seg den lange veien gjennom labyrinten. På et tidspunkt oppdager Bloodworth en flaske med tiss stående i lagerhallen. Smittevern kan man forestille seg blir en ren illusjon under sånne forhold. 

De andre arbeiderne skjønner ikke hvorfor Bloodworth har villet ta denne jobben, ikke fordi han åpenbart skiller seg fra dem med sin bakgrunn, men fordi han er engelsk. Det er en slags uskreven lov om at engelskmenn ikke kan «synke så lavt» som til å arbeide på Amazon, uansett hva slags andre jobber de kan ta. 

Jobben på engelske Amazon ser virkelig ut som et science fiction-skrekkscenario. Bloodworth beskriver også det som virker som forsøk på hjernevask:

«Sosialistisk realisme har mutert til rosenrød oppmuntring fra konsernene. Inne på Amazons lager var muntre slagord klistret opp på veggene, ved siden av fotografier av gledesstrålende arbeidere hvis lykkelige ansikter kunngjorde at alle på arbeidsplassen hadde det fantastisk. Vi elsker å komme på jobb og savner det når vi ikke er her! erklærte en pappfigur i full størrelse, en kvinne ved navn «Bez».»

LES OGSÅ: New York gir Amazon 26 milliarder i subsidier for å få hovedkvarteret — innbyggerne protesterer

Menneskesynet på Amazon 
«Du kommer til å gruble mye over hva som er greia med denne jobben, hvorfor ingen burde behøve å ha en sånn jobb», skriver Geisler. Et annet sted skriver hun at det ikke er noe som hun opplever her som ikke arbeiderklasse-foreldrene hennes allerede har fortalt henne om. Hun klarer ikke helt å sette fingeren på hva som er galt, hva som gjør akkurat denne jobben spesiell, men leseren får selv erfare noe av grunnen, ved å ta del i hennes umulige prosjekt med å finne en mening i arbeidet hun gjør, bruke hodet og potensialet sitt.

«Du tror snarere at du kan få til forandring eller skape muligheter i denne jobben, at det i teorien ikke er så mye forandring som skal til. Du har et ønske om å tilpasse arbeidet slik at det ikke lenger er dødelig. Men det følger ingen konkrete ideer med dette ønsket, og straks du får en hel idé som kanskje kunne settes ut i livet, ser du også en hel hær av bortviftende hender og rystende hoder foran deg, og ikke minst inni deg, og alle sier: For noe tull, det går jo ikke.» 

Bloodworth sammenligner Amazon-jobbingen med gruvearbeidet som tidligere preget hele området. Selv om gruvearbeidet var mer fysisk slitsomt og mye farligere, mimrer en kollega av han nostalgisk om tiden da de var «stolte gruvearbeidere». Før var man noen når man var «gruvearbeider», nå sier man at man «bare jobber på Amazon».

Bloodworth mener at Amazons «algoritmiske ledelsessystem» peker tilbake til Fredrick W. Taylors teorier om «vitenskapelig ledelse». «I likhet med mange fremstående intellektuelle på sin tid anså Taylor ikke arbeiderklassen som fullverdige mennesker: Det var mer nyttig å anse dem som en ressurs som kunne utnyttes for å tjene penger.» Taylor var overbevist om at en intelligent gorilla kunne bli en mer effektiv råjernarbeider enn mennesker. 

Hvorfor ingen burde ha en sånn jobb
Arbeiderne på Amazon som streiker nå, ber om at de skal bli behandlet som mennesker. Jeff Bezos har bestemt seg for å bli med i samfunnets hyllest av de samfunnskritiske arbeiderne, og har skrevet et åpent brev til arbeiderne på Amazons blogg hvor han forteller de amerikanske arbeiderne hvor viktig arbeidet deres er for det samfunnet – de er «essensielle». For å beskytte dem har Amazon innført en rekke store tiltak. De er så viktige for samfunnet at Amazon kommer til å ansette 100.000 nye arbeidere. 

Spørsmålet er hva som er sant. De streikende arbeiderne på Amazon har oppnådd et lønnstillegg på 2 dollar i timen, og bedre overtidsbetalt. Men de mener at Amazon lyver om en rekke av tiltakene – de finnes bare på papiret. Ansatte får ikke utbetalt penger i karantenetid som de har blitt lovet. De forteller at de mangler grunnleggende utstyr som trengs for å beskytte mot smitte – to par engangshansker skal for eksempel holde en uke. Renholdet fortsatt er dårlig, med gamle filler som er brukt flere ganger. Arbeiderne får lite informasjon om hvem som har blitt smittet. De tusenene av ansatte som jobber i samme bygning har altså liten grunn til å føle seg trygge. 

En av arbeiderne på Amazon, Christian Zamar, forteller at kravene om «social distancing» i koronaens tid har blitt enda en måte å undertrykke arbeiderne på. «They’re using social distancing actually as a way to police us and as a way to keep us from talking and as a way to target us.» Inne på lageret er det derimot ingen som ber dem om å holde avstand, det er fortsatt umulig. Men når de er ute og streiker kommer lederne og roper at de må holde avstand, og truer dem med sparken for brudd på reglene.  «Vi blir ikke behandlet som om vi er essensielle. Vi blir behandlet som om vi er utbyttbare», sier Zamar

Nå som vaskepersonell risikerer å bli oppringt av kronprinsen og takket for innsatsen, kan man jo håpe at det følger mer stolthet og mening med de såkalte «drittjobbene». Likevel er det flere som sier at de ikke vil bli klappet for, de vil ha bedre arbeidsforhold. Bloodworth er kritisk til denne typen lovprisning av de som utfører “drittjobbende” som “ingen vil ha”. Ivrig takker man arbeidere som jobber under forhold som vi egentlig ikke ønsker å tenke på. Mens protest er det som fører til fremskritt – endringer som gjør at man kan utføre jobben med glede. Chris Smalls har satt skrevet et svar til Jeff Bezos hvor han minner om at det er han og arbeiderne på Amazon som har makten. For uten at de jobber – hva skulle Bezos gjort? “Du ville ikke ha noen penger. Vi har makten. Vi lager verdiene for deg. Glem aldri det.”

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned