Bokomtale av John Færseth: Fyrtårnet i øst. Putins Russland og vestlige ekstremister. Humanist forlag 2021. 475 s.
I den nye boka «Fyrtårnet i øst» går John Færseth gjennom hvordan han mener Russland forsøker å påvirke verdenspolitikken gjennom propaganda, og hvordan en del miljøer med negativt syn på USA og EU tilsynelatende har en dragning mot Kreml som en motvekt mot vesten. Mens deler av boka er opplysende og interessant, er andre deler mindre vellykket.
LES OGSÅ av Aslak Storaker: Et storverk om den kommunistiske motstandskampen
Russland og høyresida
Store deler av boka handler om europeiske ytre høyre- eller høyrepopulistiske bevegelser gryende dragning mot Russland. Dette forklares særlig med at landet framstår som et alternativ til det «liberale» og «dekadente» USA og EU i spørsmål som innvandring, homofili og ligende. Det gjelder først og fremst for nasjonalkonservative partier som Viktor Orbáns Fidesz, men også for enkelte mer ytterliggående grupperinger.
Færseth viser hvordan denne dreiningen har kommet gradvis de siste årene. Han har blant annet sett på nettsida til nazistene i Den nordiske motstandsbevegelsen. I 2006 mente de Russland var styrt av jøder. Dette skal ha begynt å endre seg fra 2011 som følge av Russlands motstand mot de vestlige intervensjonene i Midtøsten. At ytre høyre kan dele venstresidas motstand mot militære intervensjoner er noe som er verdt å være oppmerksom på, i den forstand at vi må velge våre samarbeids- og alliansepartnere i antiimperialistisk frontpolitikk med omhu.
I Ukraina skal både nordiske og russiske nazister ha kjempet både på ukrainsk og separatistisk side. Færseth skriver utførlig om utenlandske frivillige på separatistisk side, hvorav mange er høyreekstreme. Han nevner også den høyreekstreme Azov-bataljonen, som har blitt en integrert del av Ukrainas væpnede styrker underlagt innenriksdepartementet og har tiltrukket seg nynazistiske frontkjempere fra Vest-Europa. Men generelt er han svært forsiktig i omtalen av ukrainske høyreekstremister. Han omtaler f.eks. Stephan Bandera som en «omstridt ukrainsk nasjonalist», på tross av at historikere som Timothy Snyder har slått klart fast at Bandera var fascist. Uansett er det et ubehagelig faktum at den væpna konflikten i Donbass har gitt høyreekstreme kamptrening.
Minst like interessant som de høyreekstremes forhold til Russland, er Russlands forhold til de høyreekstreme. Færseth nevner bl.a. at den innflytelsesrike ytre høyre-ideologen Aleksandr Dugin «falt i unåde etter en rekke uttalelser som kunne tolkes som oppfordring til folkemord i Ukraina. Han mistet professoratet sitt og med det mye av den innflytelsen han eventuelt hadde i maktapparatet.» (s. 156) På den annen side tillater russerne at utenlandske høyreekstreme har samlinger i Russland, og gir noen av dem spalteplass på medier kontrollert av den russiske staten. Russland forsøker også å ta en slags lederrolle på konservativ side i kulturkampen.
Færseth viser prisverdig nok hvordan denne kristelig-konservative vendingen er bunnfalsk og taktisk fra russisk side. Han viser til at russerne ikke er et spesielt religiøst folkeferd, med høye aborttall, høy skilsmissestatistikk, og at bare en fjerdedel bekjenner seg til den russisk-ortodokse kirke. Islam er offisielt anerkjent som en av Russlands fire historiske religioner, og over 10 % av innbyggerne i den russiske føderasjonen er muslimer.
I et intervju med den ukrainske akademikeren Anton Shekhovtsov går det fram at «Russland ønsker å oppfattes som en global spiller på den internasjonale arenaen. Men i motsetning til andre spillere har de ikke noen ideologi … Så de presenterer seg selv som en forsvarer av kristne verdier, selv om dette bare er en erstatning for en ideologi som ikke finnes». (s. 289)
Utenlandske høyregrupperinger fungerer derimot som nyttige støttespillere mot sanksjonspolitikken som USA og EU fører mot Russland. Her tenker jeg imidlertid at det også ligger en mulighet for at en ny avspenningspolitikk mellom øst og vest vil medføre at Russland avslutter samarbeidet med de mest tvilsomme av disse grupperingene.
Det er likevel ingen tvil om at dette er en uhellig allianse som bør følges nøye med på. Disse delene av boka er i det store og hele opplysende og verdt å lese.
Russland og venstresida
Det blir mindre seriøst når Færseth i et par kapitler prøver å klistre deler av venstresidas motstand mot NATO og kritikk av regimeskiftet i Ukraina i 2014 og den påfølgende styrkingen av ukrainske fascistiske bevegelser, som å være et utslag av russisk propaganda og naive illusjoner om Kreml. Eksplisitt nevnes Pål Steigan, Friheten, Radikal Portal og enkeltutspill fra Rødt og SV. Beskyldningene mot Radikal Portal er tidligere blitt gjendrevet av undertegnede og Joakim Møllersen her og her og her. Disse gjendrivelsene har Færseth aldri tatt seg bryet med å svare på, og det framkommer ingenting annet enn repetisjoner av de gamle beskyldningene i den nye boka.
Færseth forklarer venstreside-kritikk mot 2014-regimeskiftet i Kiev og fascistenes innflytelse i Ukraina med at man «kanskje også [kan] ende opp med å støtte Russland for at ikke USA skal bli enda sterkere» (s. 317) og «det er også mulig at man kan ha vært påvirket av hvordan man i russisk språkbruk har en tendens til å bruke ordet ‘fascisme’ mot alt som er anti-sovjetisk eller antirussisk». (s. 318) Dette fortjener ingen større drøfting her. Det holder å nevne at kritikken i virkeligheten var basert på reelle hendelsesforløp i Ukraina, som at det ukrainske fascistpartiet Svoboda fikk fire representanter i post-Maidan-regjeringen i 2014 og at høyreekstreme militser straffefritt fikk forfølge politiske motstandere, som da de okkuperte hovedkvarteret til det ukrainske kommunistpartiet i Kiev. Kritikken mot NATO-utvidelsen er ikke mer outrert enn at den er delt av kloke høyrefolk som Kåre Willoch og USAs tidligere ambassadør til Sovjetunionen Jack Matlock.
Et eksempel som brukes på at venstreaktører gjenga russisk propaganda var at det sto i svenske Aftonbladet at «annekteringen av Krim ble sagt å gjenspeilte ‘folkeviljen’ der». (s. 311) Dette er imidlertid i tråd med resultatene fra en meningsmåling utført av amerikanske myndigheter i samarbeid med Gallup, som fant at 82,8 % av innbyggerne på Krim mente folkeavstemningen om tilslutning til den russiske føderasjonen gjenspeilte folkeviljen. (Det er ikke det samme som at anneksjonen var i tråd med folkeretten – det var den etter min mening ikke.)
I det påfølgende kapitlet om Syria nevner imidlertid Færseth noen betimelige eksempler på at skribenter på steigan.no har gått langt i å bortforklare eller bagatellisere voldsbruk fra Assad-regimets side som del av sin kritikk mot vestlig intervenering i Syria. Det er i det hele tatt et generelt problem i norsk utenrikspolitisk debatt at å kritisere en side i en konflikt fort blir oppfattet som, og i visse tilfeller også tar form av, å forsvare motparten i konflikten.
Selektiv historieskriving
Slik jeg ser det overdriver boka utslagene av russiske forsøk på å påvirke opinionen i utlandet.
Et utslag av det Færseth hevder er russisk desinformasjon var at «den russiske versjonen» dominerte fortolkningen av hendelsesforløpet i krigen mellom Georgia og Russland i 2008. Han viser blant annet til at det reelle antallet sivile drepte ved Georgias offensiv mot utbryterrepublikken Sør-Ossetia viste seg å være 162, i stedet for 2000 som blei hevda av russiske myndigheter. Han unnlater imidlertid å nevne at en uavhengig granskningskommisjon, oppnevnt av EU, i 2009 konkluderte med at «Georgia utløste krigen i august 2008 ved uberettiget å angripe den georgiske utbryterrepublikken Sør-Ossetia». En slik selektiv bruk av informasjon framstår som lite ryddig. (For ordens skyld: ifølge kommisjonen begikk også Russland folkerettsbrudd.)
Færseth hevder også at «hverken vestlige ledere eller den daværende sovjetiske presidenten Mikhail Gorbatsjov husker avleggelsen av» avtalen mellom USA og Sovjetunionen i 1990 om at dersom Sovjetunionen tillot gjenforening av Tyskland garanterte NATO å ikke utvide grensene sine østover. (s. 182) Dette medfører ikke riktighet. Gorbatsjov har selv sagt i intervju med Der Spiegel at det «selvfølgelig» var en avtale om at NATO ikke skulle ekspandere østover. I samme artikkel gjengis deklassifiserte telefonsamtaler mellom Vest-Tysklands daværende utenriksminister Hans-Dietrich Genscher og Sovjetunionens daværende utenriksminister Eduard Sjevardnadse. Her sier Gencsher tydelig at «En ting er sikkert: NATO vil ikke ekspandere østover». Der Spiegel dokumenterer også at USAs daværende utenriksminister James Baker i en tale i Moskva i 1990 erklærte at «det vil ikke bli noen utvidelse av NATOs jurisdiksjon en tomme østover». Imidlertid blei ingen av avtalene gjort skriftlig og er således ikke folkerettslig bindene.
Om krigen mot Libya i 2011 skriver Færseth at vesten «fryktet at diktatoren Muammar al-Gaddafi skulle utløse et blodbad i den opprørskontrollerte byen Benghazi» og at «dette nok var en korrekt spådom». Dette skriver han på tross av at det britiske parlamentets undersøkelse av Libyakrigen fra 2016 uttrykkelig slo fast at «oppfattelsen om at Muammar Gaddafi ville ha beordret massakre mot sivile i Benghazi har ikke støtte i den tilgjengelige informasjonen».
Det er i det hele tatt mye merkelige faktafeil i boka. Færseth hevder f.eks. at fascister og høyreekstreme «ikke var representert blant de såkalte himmelske hundre som mistet livet» under Maidan-demonstrasjonene. Et enkelt Wikipedia-søk viser imidlertid at fire av de døde var medlemmer av det fascistiske partiet Svoboda, og en av den høyreekstreme gruppa UNA-UNSO. Mens det offisielle tallet på døde etter det nasjonalistiske angrepet på regjeringsmotstanderne i Fagforeningenes hus i Odessa 2. mai 2014 er 42, nedjusterer Færseth det til 32. (s. 301) Denne feilaktige nedjusteringen av drapstallene var noe Færseth begynte med allerede i 2015, og som både jeg andre påpekte den gang. Åpenbart til ingen nytte.
Siden Færseth har gjort seg kjent ved å kritisere konspirasjonsteorier, er det også påfallende hvor ukritisk han er til teorier om konspirasjoner når de involverer Russland. F.eks. slår han fast uten noen videre diskusjon at «Russland hjalp Trump til makten» (s. 420) og gjengir mange argumenter (og ingen motforestillinger) for at Putin selv sto bak boligbombene i 1999, som blei brukt som en utløsende faktor for den andre Tsjetsjeniakrigen (s. 170).
Manikeiske misforståelser
Det gjennomgående problemet i Færseths framstilling er en underliggende forstilling om at i stedet for å forstå internasjonal politikk som en materiell interessekamp mellom ulike aktører som alle søker å maksimere egen sikkerhet, økonomiske interesser og innflytelse, framstår det som en arena for en manikeisk kamp mellom gode og onde krefter. Putin-regimet er et «tyvestyre» som bare er opptatt av å holde seg ved makta og berike seg selv. (s. 172) Vestlige politikere framstår derimot først og fremst opptatt av å spre demokrati og menneskerettigheter. Geopolitikk, studiet av hvordan geografi påvirker staters opptreden, avfeies som en pseudovitenskap.
Ut fra et slikt verdensbilde blir det også nærliggende å anse analyser av sammenhengen mellom russisk og vestlig utenrikspolitikk, og kritikk av vestlig politikk overfor Russland, som en form for medløperi med onde krefter.
Dersom man analyserer vestlig og russisk utenrikspolitikk ut fra de samme kriteriene, for eksempel ved å sammenligne den vestlige argumentasjonen for løsrivelsen av Kosovo med den russiske argumentasjonen for annekteringen av Krim, benytter man seg av et «trollspeil». (s. 409) Dersom man analyserer russisk opptreden som reaksjon på vestlig opptreden, for eksempel NATOs ekspansjon østover, er man en «Putinversteher» som har begått feilen å «strakk seg svært langt for å ‘forstå’ Russlands og de russiske ledernes perspektiv». (s. 293)
Jeg er redd en slik forståelse av internasjonal politikk er i ferd med å bre om seg og innsnevre debatten om norsk utenrikspolitikk. Eksempelvis kritiserte Høyres forsvarspolitiske talsperson Hårek Elvenes nylig Rødts leder Bjørnar Moxnes med å påstå at «Venstresiden har en retorikk som tidvis ligner mer på den talemåten man av og til hører fra Kreml». Dette på bakgrunn av at Moxnes hadde kritisert den amerikanske militære styrkeoppbyggingen i Nord-Norge.
En slik innsnevring av debatten er farlig, for internasjonal politikk dreier seg i atomvåpenets tidsalder i siste instans om liv eller død. I stedet for å karakterisere meningsmotstandere som unasjonale løpegutter for Kreml eller Washington, vil det bidra mer til en opplyst debatt om vi alle gjengir og kritiserer hverandres faktiske standpunkter med reelle argumenter på en edruelig måte. Det bidrar dessverre ikke John Færseth til i sin nye bok om Russland.
