Et storverk om den kommunistiske motstandskampen

Organet til NKPs daværende ungdomsorganisasjon, NKU, i 1923. (Foto: Wikimedia commons)

Terje Halvorsens bok gir en spennende og detaljert beskrivelse av en underkommunisert del av norsk krigshistorie.

Aslak Storaker
Om Aslak Storaker (19 artikler)
Aslak Storaker er bibliotekar, medlem av Rødts internasjonale utvalg og studieansvarlig for Rødt i Agder.

Helt siden jeg begynte å interessere meg for den kommunistiske motstandsbevegelsen under krigen – da jeg var med i NKU, gikk på videregående og stussa over at det nesten ikke sto noe om den i historieboka vår, mens jeg blei fortalt historier fra krigen av kamerater i partier som jeg blei svært overraska over at ikke var med i den «offisielle» fortellinga om krigen – har jeg ønska meg et oversiktsverk som dette. Og ingen nålevende nordmenn trur jeg er bedre kvalifisert til å skrive den historien enn nettopp Terje Halvosen.

Terje Halvorsen: Forfulgt, fordømt og fortiet. Historien om den kommunistiske motstanden i Norge 1940-1945. Vigmostad & Bjørke 2020, 470 s.

Halvorsen innleder med en kort fortelling om sin egen bakgrunn som sønn av motstandsfolkene Fanny og Roald Halvorsen, som gjør beretningen enda mer personlig engasjerende å lese. Han går også igjennom hvordan den kommunistiske motstandsbevegelsen etter krigen blei fortia eller svartmalt av samtidas historikere, noe som ikke har endra seg før i de siste årene. Et av de styggeste eksemplene på hvordan mange sosialdemokrater forholdt seg til den kommunistiske motstandskampen er hvordan Rolf Gerhardsen og Haakon Lie fikk hånd om et krigsarkiv Roald Halvorsen hadde lyktes å skjule i skogen under tyskernes største operasjon mot motstandsbevegelsen under krigen, «Operasjon Allmenrausch», et mislykka angrep på NKPs sentralledelse i Valdres. I stedet for å overlate arkivet til partiet beholdt de det sjøl, og Rolfs sønn Tron Gerhardsen brant farens del av de historiske papirene i 1981.

Da fortida var nåtid
Det er viktig å lære av historien for å unngå fortidas feil. Men når en leser historie er det også viktig å huske på at fortidas aktører hadde en helt annen kunnskap enn den vi sitter med i dag – de var henvist til å analysere verden ut fra sine forutsetninger og å dra nytte av historien slik den var passert og tolka fram til da. For dem var fortida nåtid. Det er kanskje en banal innsikt, men det kan likevel være lett å glemme når en skal vurdere fortidas mennesker og handlinger.

Jeg blei i alle fall sittende og tenke litt på dette under lesningen av boka, særlig i delen av boka som gir en utførlig drøfting av NKP i perioden før Nazi-Tysklands angrep på Sovjetunionen, da Molotov-Ribbentrop-pakten var gjeldende. 9. april 1940, etter britenes minelegging langs norskekysten dagen før, hadde NKPs avis Arbeideren på trykk en formulering der Storbritannia og Frankrike blei kalt for de nøytrale landenes hovedfiende. Mens partiet fordømte den tyske okkupasjonen, uttalte Arbeideren også at motstandskampen regjeringa leda fra Tromsø betød å «stille seg i den britiske imperialismens tjeneste». NKP gjorde det klart at indre selvstyre i Norge var en forutsetning for det som må kunne kalles en militær kapitulasjonslinje. I ettertid synes dette utillatelig naivt, sjøl om tyskerne hadde proklamert at de ikke skulle blande seg inn i indre norske anliggender.

Samtidig skal en være forsiktig med å dømme historien basert på den historiske fasiten vi sitter med i dag. Under første verdenskrig hadde jo nettopp kommunistenes linje i alle land vært at det var en imperialistisk krig som måtte avsluttes så fort som mulig ved å styrte sin egen krigførende regjering. For Sovjetunionens linje kan det også ha spilt inn at britene hadde planer om å besette Norge for å sende britiske soldater til å hjelpe finnene mot det sovjeterne under Vinterkrigen vinteren 1940. Dersom det faktisk hadde blitt gjort, og Storbritannia og Frankrike hadde havna i krig med Sovjetunionen i 1940, hadde historien sett annerledes ut på en måte som er vanskelig å ta inn over seg.

Halvorsen gjør et poeng av hvor uforberedt man i Norge var på tyskernes «totale krig». Det hadde vært fred i Norge i 125 år, og krig blei sett på som en oppgave for soldatene ved fronten, ikke for sivilbefolkninga. Da noen ungdommer forsøkte å sprenge ei bru mellom Oslo og Bærum 14. april 1940 for å hindre tyske troppetransporter, rykka 130 samfunnstopper, inkludert LOs ledelse, ut i avisene og advarte mot «enhver videre sabotasje- eller ødeleggelseshandling» – altså midt under de fortsatte kamphandlingene. Stortingets presidentskap, minus stortingspresident Hambro, førte sommeren 1940 forhandlinger med okkupasjonsmakten om å avsette kongen og regjeringa, som bare falt sammen fordi tyskerne insisterte på flere NS-medlemmer i riksrådet enn stortingspartiene kunne godta. Det var med andre ord langt flere enn NKP som brukte tid på å ta inn over seg realitetene i de nye, rådende forhold. Mange kom aldri til riktig å gjøre det.

NKP var det første norske partiet som blei forbudt, 16. august 1940, og det eneste partiet som opprettholdt en illegal organisasjon under hele krigen. Partiet holdt hele tida fast på sin prinsipielle antifascisme, med krasse angrep på fascismen, Quisling og NS, og «jødeforfølgelser og andre eksesser» (s. 48). Halvorsen gjengir en tysk politirapport fra juli 1940 slo fast at de som var mest fiendtlige til «nyordningen» var flertallet i Høyre, store deler av Arbeiderpartiet og størstedelen av det kommunistiske partiet. NKP hadde også en fordel framfor de andre partiene ved at mange medlemmer hadde gått på kaderskole i Moskva der man bl.a. lærte om illegalt partiarbeid, og også hadde medlemmer og sympatisører med militær erfaring fra den spanske borgerkrigen. Dette gjorde at man klarte å opprettholde et aktivt illegalt arbeid under hele krigen.

Kommunistenes rolle i motstandskampen blei etter hvert formidabel. Forfatteren anslår at mellom 6 000 og 10 000 mennesker deltok i kommunistisk motstandsarbeid, og at rundt 200 mista livet som følge av sitt engasjement.

Spørsmålet om aktiv eller passiv motstand
Halvorsen gir en inngående og detaljert beskrivelse av hvordan kommunistene dreiv illegalt arbeid rundt om i landet, både delt inn etter geografisk område og aktivitetsform: illegale aviser, fluktruter, studiesirkler, militærtrening, likvidering av nazister, og ikke minst sabotasjen. NKP spilte til tider en ledende rolle når det gjaldt produksjon og distribuering av illegale aviser, og flyktningeapparatet gjorde en heltemodig innsats for å frakte jøder og motstandsfolk over til det nøytrale Sverige. Mest sentralt står nok likevel partiets innsats i den militære sabotasjen, og boka går nøye gjennom hvilke aksjoner som blei gjennomført og hva slags politisk linje NKP førte for å fronte dette arbeidet.

Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen sommeren 1941 og Peder Furubotns innsettelse som partiets leder ved årsskiftet 1941/42 gjorde NKP en iherdig innsats på å opprette en felles front med den øvrige motstandsbevegelsen og å vinne dem over for en linje med «aktiv motstand» – altså sabotasje av krigsviktig industri som produserte for tyskerne, og forberedelser til partisankrig. De viktigste navnene her var foruten Furubotn, «Osvald»-gruppas leder Asbjørn Sunde og «Pelle»-gruppas leder Ragnar Sollie. Men Halvorsen lar oss også bli kjent med svært mange andre kvinner og menn som våga livet med sin innsats for friheten, for kvinnenes del blant annet i form av kurérvirksomhet og sanitetstjeneste.

Vi får også et godt innblikk i hvordan særlig Arbeiderparti-folk motarbeida samarbeid med kommunistene, og hvordan flertallet i Hjemmefronten og den norske regjeringa i London motarbeida ei aktiv motstandslinje. Linja fra det holdet var å fokusere på holdningskamp mot nazifiseringen, og at militær aktivitet skulle begrenses til å forberede seg til å trø støttende til ved en alliert invasjon. En frykta at sabotasje og annen militær motstand ville føre til represalier mot alminnelige nordmenn og svekke motstanden mot den nazistiske «nyordningen» av samfunnet. Et absurd utslag av denne vegringa for å ta militære midler i bruk var da det norske utenriksdepartementet i London, for å spare norske liv, ba sovjetiske myndigheter om å «hindre den russiske radiokampanje som oppmuntrer nordmennene til å begå sabotasjehandlinger og attentater» (s. 333) – på et tidspunkt der Sovjetunionen sto i en kamp på liv og død mot den felles nazistiske fienden og allerede hadde registrert 2,6 millioner falne soldater!

I den linjekampen er det etter mitt syn i ettertid lett å gi kommunistene rett. Med all respekt og taktfølelse for de som tok del i holdningskampen bidro den ikke i seg sjøl i vesentlig grad til å beseire Hitler-Tyskland eller forkorte krigen. Det var viktigere for tyskerne at norsk industri leverte krigsviktig materiale til Nazi-Tyskland enn at NS lyktes dårlig med sin indoktrinering av skolebarn. Som i mange andre tilfeller viste det seg at kampen om de materielle ressursene og produksjonen var viktigere enn kampen om ideene. Den britiske regjeringa delte NKPs syn på den aktive motstanden, slik det gikk fram av en rapport fra etterretningstjenesten SOE:

Ut fra alle rapporter har kommunistene i Norge gjort jobben sin strålende, har konsekvent stått på en sterk antinazistisk linje og gått inn for en mer aktiv politikk, men har ikke nølt med å hjelpe andre lojalister uansett parti.

s. 148

Fra høsten 1944 fulgte da også Milorg opp og begynte sjøl med militær sabotasje.

Et annet sentralt element i den kommunistiske motstandskampen var at en hadde en klar forståelse av å legge alle politiske uenigheter og klassemotsetninger til side for å samle flest mulig i kampen mot nazismen og okkupasjonen – en brukte derfor gjerne nasjonale heller enn sosialistiske paroler og navn på aviser o.l. Et eksempel på denne framgangsmåten er den siste hilsen 15 dødsdømte kommunister skreiv på dopapir de fikk smugla ut fra fangeleiren på Grini:


Til kameratene på Grini

Vi sender dere alle vår hilsen. Den nasjonale front mot fascismen som er bygget opp i Norge, må dere underbygge og forsterke. Vårt mål og deres mål er et fritt selvstendig Norge hvor nordmenn skal styre og skape lyse og levelige vilkår for alle. I kampen for dette må alle uoverensstemmelser skyves til side. Ut av vårt land med tyskere og quislinger. Leve et fritt og selvstendig Norge. Leve de som i dag kjemper for de undertrykte folks frihet.

Hilsen og håndslag til dere alle.

s. 196

Detaljert og spennende

Når en ikke regner med noteapparatet er boka på 439 sider, og er til tider så detaljert at det nok er mest interessant for spesielt interesserte – men så er også dette temaet nettopp spesielt interessant! Andre steder er handlingen spennende som en kriminalroman. Jeg synes det er ekstra fortjenestefullt at forfatteren bruker like mye plass på arbeidet med planer og aksjoner som ikke lot seg gjennomføre, som mislyktes, og de som blei arrestert, torturert og henretta, som de som lyktes. Igjen er det dette med ikke å henfalle til å lese historien «baklengs», altså å ikke se de historiske aktørene med vår tids viten om hvordan det gikk, men å kunne leve seg inn i at situasjonen for dem det angikk var deres nåtid, framtida var uviss, og de historiske erfaringene deres annerledes enn våre. Det var for eksempel tankevekkende å lese om hvordan en av grunnene til at den nazistiske infiltratøren Henry Rinnan lyktes såpass godt med å sprenge den kommunistiske motstandsbevegelsen i Trøndelag var at en rett og slett ikke var forberedt på at en landsmann ville begå en så ussel og svikefull gjerning for en fremmed okkupasjonsmakt.

En svakhet med boka er at Nord-Norge nesten ikke behandles – dette er i all hovedsak ei bok om den kommunistiske motstanden i Sør- og Midt-Norge. Hans Møllersen og partilaget i Mo i Rana nevnes, men Halvorsen viser ellers til at kommunistene i Nord-Norge var aktive i militære grupper som ikke var underlagt NKP, men britisk eller sovjetisk etterretning. På grunn av situasjonen var det ikke mulig for NKP-lag i Nord-Norge å opprettholde kontakten med NKPs sentralledelse på Østlandet. Jeg forstår behovet for å avgrense en så omfattende historisk beskrivelse, men savner likevel en oversikt over hvordan kommunistene i Nord-Norge arbeida under krigen, og om og i tilfelle hvordan de opprettholdt arbeidet sitt lokalt.

Boka inneholder hele 1117 henvisninger og 9 sider med kilder. Blant kildene er ikke minst intervjuer med deltagere i motstandsbevegelsen som er foretatt av forfatteren sjøl. Det er ingen tvil om at dette er Terje Halvorsens store livsverk, som han har arbeida til og fra på helt siden 1970-tallet. Det er all grunn til å si seg fornøyd med resultatet.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned