Et tap for Frankrike – men en seier for venstresiden

Emmanuel Macron som økonomiminister i Manuel Valls' upopulære regjering.

Med Emmanuel Macrons seier i første runde av det franske presidentvalget, blir hovedlinjene i den nåværende regjeringens upopulære politikk mest sannsynlig videreført. Samtidig bør den enorme fremgangen for venstresiden gi kampvilje og håp for et virkelig nytt Frankrike om fem år. 

Isak Lekve
Om Isak Lekve (26 artikler)
Aktivist, skribent, sosiolog - og sosialist.

Når de fleste stemmer etter gårsdagens valg er talt opp, er det klart at Front Nationals Marine Le Pen og Emmanuel Macron fra valgfronten En Marche går videre til andre valgomgang – og at Macron dermed etter all sannsynlighet blir Frankrikes neste president. For venstresiden var det åpenbart synd at det ikke holdt helt inn for Jean-Luc Mélenchons Opprørske Frankrike – La France Insoumise – og nederlagsvante som mange av oss er, har flere allerede skrevet at venstresiden tapte. Igjen.

LES OGSÅ: Opprør i nattens mulm og mørke

La France Insoumise – En bevegelse til inspirasjon

Dette er feil tolkning av gårsdagens resultat. Mélenchon og hans bevegelse har kommet nesten ut av intet til å bli en reell kraft i et sterkt konserverende fransk politisk system, og fikk over dobbelt så mange stemmer som nåværende president Francois Hollandes sosialdemokrater i Parti Socialiste. Noe som var helt utenkelig bare for få måneder siden, da en rekke kommentatorer – også jeg – mente Mélenchon burde forhandle seg frem til en felles plattform med sosialdemokratenes kandidat Benoît Hamon for å forsøke å unngå en tilsynelatende uunngåelig høyredreining av det franske samfunn. I stedet har La France Insoumise hatt en imponerende kampanje som det er mye å lære av i årene fremover, som nå gjør dem til den sterkeste kraften tilbake på den franske venstresiden. Og de var nære, så nære å nå helt opp og til andre runde hvor de ifølge målingene ville ha kunnet slå både Le Pen og Republikanernes Francois Fillon.

Samtidig er det heller ingen tvil om at Macron av alle de på forhånd realistiske kandidatene, tross alt var den beste med en retorikk om å forsøke å stable på bena en «nordisk modell» i Frankrike. Dessverre virker det som om han enten har misforstått denne, eller bruker modellens åpenbare suksess som en legitimering av mer fleksibilisering – og prekarisering. Altså stikk i strid med kjernen i denne med sterke fagbevegelser, god jobbsikkerhet og lav ulikhet.

LES OGSÅ: Frankrikes skjebnevalg

Partienes fall men politikkens videreføring

Mange fallgruver venter uansett for Macron som ikke har noe parti i ryggen, og sannsynligvis blir tvunget til å stable på beina et tverrpolitisk parlamentsflertall om han skal klare å utrette noe som helst de neste fem årene. Dette er selvsagt fullt mulig – spesielt siden hans politikk ligger i skjæringspunktet mellom de to partiene som nok en gang ligger an til å fylle et overveldende flertall av parlamentets plasser – men kan like gjerne innlede en fem år lang styringskrise i et politisk system som ble bygget nettopp for å unngå situasjoner som denne.

Dette viser også noe annet. Valget var et enormt nederlag for de tradisjonelle maktpartiene i fransk politikk – Republikanerne og Parti Socialiste – som begge falt ut før andre runde, noe som tvinger dem til å tenke nytt. Disse har i nesten hele den femte republikkens snart 60 år vekslet på å styre, og som den sosiale krisen i Frankrike nå viser –  har denne styringen etter hvert tatt landet i feil retning. Dermed vil Macron – som i all hovedsak ønsker å forlenge de falne styringspartiers styring – og hans seier, mest sannsynlig bære republikken videre i retning økende ulikhet, mer misnøye og folkelig motstand som fjorårets Nuit Debout eksemplifiserer.

LES OGSÅ: Klassekampene i Frankrike: Fra massedemonstrasjoner i 2006 til i dag

Et tap for Frankrike – men en seier for venstresiden

Det er selvsagt lov å håpe at Macron faktisk vil stake ut en like fersk kurs som hans kampanje har forsøkt å overbevise om. Men om vi nå får fem nye år med den upopulære og lite virksomme politikken til dagens regjering, samtidig som det etablerte partipolitiske systemet kollapser, og en ventreorientert protestbevegelse som La France Insoumise har fått både sitt politiske gjennombrudd, og blitt den dominerende kraften på fransk venstreside, er det rimelig å tolke dette resultatet først og fremst som et tap for Frankrike – men likevel en seier for venstresiden.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.