Jeg er en heldig kvinne i dag som skal feire den internasjonale kvinnedagen 8 mars med mine medsøstre. Sammen skal vi uansett farge, form, nasjonalitet, status og kjempe for våre rettigheter, den urettferdigheten vi blir møtt på i arbeidsplassen i hverdagen, stå imot den vold som vi blir utsatt for i parforhold. Samtidig som jeg gjør meg klar går mine tanker til mange av de kvinnene som ikke kan være med oss i dag.
De kvinnene som må være på et skjult sted for redselen for å ikke bli skadet av den mannen de engang elsket. De kvinnene som har søkt hjelp hos politiet etter å ha blitt usatt for grov og brutal vold og som ikke har fått hjelp, ikke har blitt trodd på. De kvinnene som har blitt avvist av politiet, ikke har fått beskyttelse og som har blitt drept.
LES OGSÅ: Identitet eller fellesskap: En kvinnekamp på kapitalismens premisser?
Ble ikke skadet nok
Jeg tenker på den thailandske Pimsiri og hennes sønn som ble drept av sin norske ektemann fordi hun ikke fikk hjelp i tide. Jeg blir trist, lei meg og sint over å tenke på den maktesløsheten hun har opplevd og det hun har blitt usatt for. Hvis hun hadde fått hjelp og beskyttelse i tide kunne hun ha vært en av de kvinnene blant oss i dag.
Mens jeg skriver dette tenker jeg på min egen gamle historie og hvor heldig jeg er som lever i dag. Den volden jeg ble utsatt for av den mannen som påsto at han elsket meg. Dette er ikke kjærlighet, tenkte jeg da jeg sto foran speilte og telte merkene i kroppen min som var gule, grønne, blå og lilla. Jeg var redd, sliten og fortvilet. Jeg dro til politiet for å anmelde han og som mange andre saker som dette ble saken henlagt.
Politiet mente at jeg ikke hadde vitner tilstede når jeg ble usatt for vold og at de merkene i kroppen min var ikke skadelige nok. Det hadde stilt seg annerledes hvis han hadde klart å knekke et bein eller en arm.
LES OGSÅ om partnervold: Størst av alt er…
Min egen feil
Jeg ga ikke opp og etter å ha blitt forfulgt i flere måneder oppsøkte jeg politiet på nytt igjen. Jeg glemmer aldri den beskjeden jeg fikk og den politimannen som sa dette; «Sånn går det når dere henter slike til landet». Politiet ga meg klar beskjed om at det var jeg selv som var årsaken til den volden jeg ble utsatt for. Fordi jeg hadde valgt å gifte meg med en mann som ikke var norsk. Hjelp fikk jeg ikke og ble sendt hjem og overlatt til meg selv og min skjebne.
Der sto jeg og tenkte «det eneste stedet hvor man kan få hjelp kunne ikke hjelpe, ville ikke hjelpe og skulle ikke hjelpe.»
Jeg sliter fortsatt i dag med depresjoner, redsel og stress. Allikevel føler jeg meg heldig som lever i dag. Jeg har ikke vært alene. Jeg har familie og venner som har stilt opp for meg i de vanskeligste periodene mine.
