Trange rammer rundt norske kvinners liv

Foto: dotmatchbox

Norske jenter og kvinner vet at de har det bedre enn kvinner i mange av verdens land. Derfor kan det gjøre dobbelt vondt når man ikke får til eget liv.

Linn Stalsberg
About Linn Stalsberg (11 Articles)
Linn Stalsberg er sosiolog, journalist og aktivist. Hun har sittet i juryen til Radikal Portals skrivekonkurranse 2014.

I alt 40 bidrag kom inn da Radikal Portal inviterte til skrivekonkurranse i våres. Oppgaven var å beskrive utfordringer for norske kvinner i dag og søke etter svaret på hva som er frihet for norske kvinner. Hvem definerer hva som er frihet for deg, og er du enig i det?

Har vi den nå? Friheten altså? Hva skal vi kvinner kjempe for i Norge, eller – har vi noe mer å kjempe for egentlig?

Jentas rolle
Vi som satt i juryen har vært imponert over mange av bidragene. Noen av dem vil bli publisert på Radikal Portal i ukene fremover. Men mer enn imponert ble vi rystet, og sterkt preget av mye av det vi leste. For selv om temaene varierte og sprikte, var likevel noe felles i svært mange av tekstene: Opplevelsen av at det er helt bestemte måter å bli kvinne på i Norge og at man vet dette helt fra man er barn. Som en skriver: helt fra barneskolen lot hun guttene vinne når de løp om kapp for å ta de ledige huskene. På en eller annen måte visste hun at dette var hennes rolle. Å sette seg ned å leke i sanden mens gutten husket lykkelig over å ha vunnet den. Hun visste det kunne vært henne, for hun løp fortere enn han. Men det var en slags jenterolle her, noe usagt som var forventet, og hun tilstrebet å passe inn i den. Og dette fulgte henne langt inn i voksen alder.

Mange av tekstene beskriver liknende opplevelser.

De motsetningsfylte idealene
Tekstene er fortellinger om svært trange rammer rundt norske kvinneliv. Det er fortellinger om harde krav til å ha en fin kropp, og hvordan det å være pen er viktigere enn alt, enn ALT, i ungdomstiden. Senere møter kvinnen arbeidslivet og opplever ulikebehandling der, eller forvirringen rundt dette å ha gjort alt som forventet, men så begynne å tvile, mistrives, bli syk. Utbrent, og skammen rundt å ha gjort seg selv syk. I prosessen husker man kanskje at man jo egentlig drømte om noe helt annet, men at den kom så sterkt i konflikt med forventet kvinnerolle at man mer eller mindre ubevisst valgte idealet. Det alle andre sa var det rette for henne, det samfunnet signaliserte var en suksess.

Skammen som aldri forsvinner
I mange av tekstene er forfatterne selv klare over sin egen forvirring og fortvilelse. For de er jo ikke dumme disse unge jentene; de vet at reklamebransjen er markedsstyrt, de vet at bildene er retusjerte, de vet at skjønnhetshysteriet har en avsender som tjener penger på at de misliker seg selv, det vet at anoreksi kan være er dødelig konsekvens av alt dette, de vet alt dette så inderlig godt, de analyserer det godt i tekstene, men likevel: De lar seg påvirke. De vil være tynne, pene, ha den perfekte jobben etter å ha tatt utdannelsen alle sa de burde ha. Og da kommer skammen og skyldfølelsen over ikke å få til alt, og enda mer enn det: skammen over i det hele tatt å strekke seg etter dette. Et par av tekstene var skrevet av kvinner med innvandrerbakgrunn, og en av dem påpeker det forvirrende i at hun vet kvinner i hennes foreldres hjemland lider på andre og verre måter enn henne selv. Likevel har hun utfordringer i sitt liv, trange rammer rundt kropp, klær, selvtillit og væremåte hennes medsøstre på andre siden av verden aldri ville forstå. Dette går også igjen i mange tekster: Jeg vet jo at kvinner i andre deler av verden har det verre, så hvorfor skal jeg bry meg om at jeg ikke er tynn nok, blir syk av jobben, blir slått av kjæresten eller ikke finne indre fred? Skam altså, igjen. Og dette, fortellingen i vår tid om at man hele tiden velger selv. Som en skrev: Hvordan skal vi gjøre opprør mot noe vi blir fortalt at vi har valgt selv? En av tekstforfatterne skriver:

«Men det å ha et godt selvbilde er faktisk minst like viktig for livskvaliteten, og det smerter meg å se hvordan så mange unge jenters liv blir lagt opp til en fremtid med lavt selvbilde som kan vare hele livet eller i et stort antall år, og at det ikke rettes større oppmerksomhet på dette i et samfunn hvor vi liker å skryte av hvor flott det er for kvinner å vokse opp og bo.»

På utsiden av arbeidslivet
Fordi arbeidslivet til de grader definerer oss i dag, er det flere tekster som trekker frem hvordan det er på utsiden av det. Som ikke å kunne jobbe, fordi du for eksempel må passe på kronisk syke barn hjemme. Og i det: føle seg som en byrde på samfunnet, mens man står på som gal for å klare jobbe litt. Skam altså, igjen, i brytningen mellom formelle rettigheter og uformelle forventinger. Sånn er det også for hun som var gravid og forsøkte å søke jobb. Rettighetene var hennes, men virkeligheten en annen. Noen skriver om frustrasjonen i å måtte tåle sexistiske vitser, kommentarer, stereotypier, endog fra nære venner, og om man skulle ta mot til deg å protestere mot dette, kan man uansett ikke vinne: da er man sur, vanskelig, klagete, anspent. Langt ifra et kvinneideal altså.

I dette spennet er det en og annen innsender som endelig ser sammenhenger og velger å kalle seg feminist, på tvers av normen i egne miljøer eller blant venner. Så må man lære det også: Å bli latterliggjort når man endelig har skjønt hva man vil kjempe for. Å være feminist er fremdeles belastet i mange miljøer.

Råtekster
Akkurat som i den snart 15 år gamle antologien Råtekst, er tekstene vi leste smertefullt ærlige og åpne. Det er ingen som poserer her, eller forsøker å gjøre seg til noen de ikke er. Det var det som gjorde lesningen til en tidvis påkjenning, at norske jenter og kvinner, enten de er 15 eller 60, vet både hvor skoen trykker og hvorfor den gjør det. Likevel vet de ikke hvordan de skal gripe de åpne dørene an. Når man ikke kan slå dem ned, og det samtidig virker å være en usynlig vegg der som hindrer dem i å gå gjennom. Historiene vi har lest, er fortellinger om svært trange rammer rundt norske kvinneliv, gjennom store deler av livet. Og selv den ene tekstforfatteren som hadde valgt et helt annet og alternativt liv, hun som levde som bonde og var lykkelig i valget; hun visste at hun avvek fra helt bestemte idealer. Det var ikke som hun hun tok sitt valg i et hav av like verdige muligheter. Hun tok det som et avvik fra en bestemt norm, og hun var tindrende klar over det.

At alle kulturer i alle tider har sine problemer, dog ulike fra hverandre, det vet vi. Og etter å ha lest disse tekstene er det bare å slå fast: Også vi har vårt, her i verdens mest likestilte land. Friheten må fremdeles vinnes, generasjon etter generasjon, og den må vinnes gjennom å utfordre dem som tjener på å ta den fra oss. Dette er neste skritt på veien: Definerer vi disse har vi kanskje endelig en ny kvinnebevegelse som kan sprenge rammer og tegne nye bilder av oss.

I dommerpanelet for Radikal Portals skrivekonkurranse satt: Linn Stalsberg, Håvard Syvertsen, Mine Berg Finstad og Jenny Dahl Bakken.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*