Den klasseløse feminismens historie

Foto: (CC BY 2.0)

Det finnes ikke én feminisme. Tanken om at alle kvinner har en felles kamp er tids- og stedsbestemt.

Bodil Chr. Erichsen
Om Bodil Chr. Erichsen (1 artikler)
Bodil Christine Erichsen er historiker og skribent. Hun har hatt verv i SV, Nei til EU og Attac.

Det følgende er et utdrag fra artikkelen «Feminisme og nyliberalisme» av Bodil Erichsen i tidsskriftet Vardøger (36/16).

Det later til å være en utbredt holdning at feminismen er klasseoverskridende, at alle kvinner grunnleggende har en felles kamp å føre. Det gjenspeiles i utrykk som «søstersolidaritet» og slike ting som at 8. mars-komiteer er åpne for alle kvinner. Den venstreradikale kvinnebevegelsen har i alle fall ikke prioritert kritikk av det kapitalistiske systemet de siste 30 årene, men derimot saker som har fått tilslutning fra svært ulike politiske leire. Tendensen ser ut til å være den samme i hele den vestlige verden.

Hvorfor ble det slik? Kanskje har forestillingen om felles kvinneinteresser skygget for andre og motstridende interesser. Kanskje har det relativt egalitære Norge, eller Norden, gjort klassekampen mindre påtrengende. Men ettersom samme bekymring for feminismens politiske retning gjør seg gjeldene også andre steder i den vestlige verden, er det neppe hele forklaringen.

Historisk tilbakeblikk
Feminismens historie i Norge, kan deles i tre perioder. Den første er Kvinnesakens tid, cirka 1850 -1920, Husmortida cirka 1920 – 1970, og perioden fra cirka 1970 til cirka 2000, som jeg har kalt Rødstrømper og Statsfeminister. Det er først i denne siste perioden at skillelinjene mellom borgerlige og sosialistiske feminister blir utydelige.

De første helhetlige feministiske skriftene var inspirert av den franske revolusjonen. Franske Marie Gouze (1748–1793), bedre kjent som «Olympe de Gouges», forfattet og publiserte Deklarasjon om kvinnenes rettigheter i 1791, etter mønster av revolusjonens menneskerettighetserklæring. Britiske Mary Wollstonecrafts (1759–97) A Vindication of the Rights of Woman (Et forsvar for kvinnens rettigheter) fra 1792 var et krast oppgjør med Rousseaus mangel på respekt for kvinnekjønnet.

Det er likevel rimelig å si at feministisk ideologi i all hovedsak ble formulert på 1800-tallet innenfor høyst ulike og filosofiske og politiske retninger. På det ene siden en liberal feminisme, med John Stuart Mill som den mest kjente, på den andre siden marxistisk feminisme, først formulert av Friedrich Engels. John Stuart Mill (1806–1873) utga i 1869 Kvinneundertrykkelsen (The subjection of Women). Verket ble til i samarbeid med Harriet Taylor (1807–1858) som i 1851 utga Enfranchisement of Women.

Mills likestillingsprosjekt var preget av klassiske liberalistiske ideer. For ham var likestilling ensbetydende med fravær av diskriminerende lover. Han hevdet i henhold til liberalistisk lykke- og nyttefilosofi at samfunnets totale nytte ikke kunne optimaliseres uten at også kvinnene var lykkelige, men han var overbevist om at kvinnene var lykkeligst i hjemmet. Mill og Taylor var uenige om kvinners plass i yrkes- og samfunnslivet. I motsetning til Taylor mente Mill at både jobb og politikk burde forbeholdes ugifte kvinner, men stemmerett for kvinner var en hovedsak for dem begge.

I siste halvdel av 1800-tallet ble den økonomiske liberalismen utfordret av nye ideer. Karl Marx og kommunistene fryktet ikke statlig styring som liberalistene, men mente tvert om at staten var et redskap for så vel frigjøring som undertrykking – alt etter hvilke samfunnsklasser som hadde makten.

Kvinnefrigjøring ble derfor en naturlig del av den teoretiske marxismen, diskutert og utdypet av mange, som August Bebel (1840–1913), Clara Zetkin (1857–1933) og Aleksandra Kollontaj (1872–1952). Som for Engels hang kommunisme og kvinnefrigjøring uløselig sammen for dem. Zetkin formulerte dobbelttesen «Ingen kvinnefrigjøring uten sosialisme – ingen sosialisme uten kvinnefrigjøring.» De understreket alle viktigheten av økonomisk selvstendighet og yrkesdeltakelse. Kollontaj insisterte dessuten på sammenhengen mellom kvinnefrigjøring og kvinners stilling i ekteskapet. Hun så kollektiviseringen av husarbeidet som en kime til friere seksual- og kjærlighetsliv, slik at kvinnen kunne frigjøres fra slavebindingen til en mann. Få kommunister fulgte hennes krasse fordømmelse av den borgerlige familien. Hennes analyser inspirerte derimot 70-tallsfeminismen.

Tross bevisstheten om at kvinneundertrykking forekom i alle samfunnslag om enn på ulike måter, advarte kommunistene, også de kvinnelige, mot lefling med den borgerlige kvinnebevegelsen.Kvinnene måtte ikke la seg rive med i kjønnskamp, klassekampen var viktigere. Det fikk betydning for holdningene i den organiserte arbeiderbevegelsen i Norge. For den liberale feminismen fikk Mills syn på kvinners yrkesarbeid større gjennomslag enn Taylors, mens kommunistenes vektlegging av kvinners økonomiske uavhengighet gjennom yrkesdeltakelse, ikke appellerte til kvinner i arbeiderklassen i særlig grad slik lønns-, arbeids- og levekårene var på den tiden.

Kvinnesakspionerene
Vi regner at norske kvinners kamp for likestilling begynte med Camilla Collet og hennes roman Amtmannens døtre som utkom i 1854. Collett selv var ikke særlig opptatt av kvinners formelle rettigheter, eller mangel på slike. Hun var overbevist om at kvinne måtte frigjøre seg selv mentalt, om de skulle ha håp om likestilling. Men romanen tok opp problemene som noen år senere preget Norsk Kvinnesaksforenings kamp for lovendringer.

Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet i 1884. Foreningen organiserte borgerlige kvinner, i all hovedsak kvinner med tilhørighet til partiet Venstre, som ble stiftet omtrent samtidig. Den kanskje viktigste grunnen til opprettelsen av kvinnesaksforeningen i 1884 var behovet for videreutdanning og passende lønnet arbeid for ugifte, dannede kvinner. De var det blitt ganske mange av, blant annet på grunn av kvinneoverskudd i befolkningen, særlig i byene. Her var ugifte kvinner i de borgerlige miljøene blitt en økonomisk byrde for familiene.

I byhusholdninger og i embetsfamilier på landet kunne de ugifte kvinnene ikke bidra med sitt arbeid slik de kunne på en bondegård. Gutter og jenter fikk ulik opplæring og kvinner var utelukket fra høyere utdanning. Borgerskapets kvinner var dermed utelukket fra arbeid som svarte til deres stand. Krav om utdanning og arbeid kunne derfor støttes av mange innflytelsesrike menn, men var irrelevant for arbeiderkvinnene.De hadde mer enn nok lønnet arbeid, regnet i timer, og utdanning hadde de ikke råd til verken for sønner eller døtre.

Kvinnesakskvinnene kjempet også for status som myndig, for medbestemmelse i ekteskapet og rett til særeie. De borgerlige kvinnene fant det ganske urettferdig at mannen alene skulle bestemme over deres felles økonomi og endog midler hun brakte inn i boet. Slike problemstillinger ble påtrengende i denne perioden fordi liberalisering av den økonomiske lovgivningen ga muligheter for investeringer i ofte risikofylte prosjekter. En arbeiderkone kunne nok også ønske seg bedre kontroll med mannens økonomiske disposisjoner, men hvilken lov kunne hjelpe henne hvis mannen drakk opp lønna før han kom hjem?

At voksne kvinner, enker unntatt, ikke hadde full råderett over penger de tjente selv, krevde de borgerlige kvinnene også slutt på. Det kunne gjelde ugifte kvinner, som ifølge loven måtte ha en verge, eller det kunne gjelde noen ganske få gifte kvinner, fortrinnsvis barnløse. Kanskje var det mest et prinsipielt spørsmål? Uansett var det lite interessant for en arbeiderkvinne. Det hun selv tjente, gikk med til familiens daglige opphold. Ingen protesterte på det, og de innkjøp hun gjorde, krevde ingen underskrifter.

Den liberale konteksten
De borgerlige kvinnenes likestillingsprosjekt falt naturlig inn i det liberale Venstre – i motsetning til det konservative Høyre. Venstre framstod som moderne, fremtidsrettet og rettferdighetssøkende. Kjernen i den liberale ideologien var (og er) individuell frihet og alle menneskers likeverd. Det ideologiske grunnlaget var lagt av filosofer som John Locke (1632-1704) og Adam Smith (1723-1790). Liberalismens grunntanker ble altså utformet før industrialiseringen, som motstykke til eneveldets privilegiesamfunn.

Etter to-tre hundre år med sterk statlig styring under eneveldet, var tiden kommet for å redusere statens makt. Næringsprivilegier og forskjellsbehandling ble i stor grad avviklet i løpet av 1800-tallet.Da Venstre ble til i opposisjon mot konservatismen i Norge på slutten av 1800-tallet, var industrialiseringsprosessen et faktum og økonomisk liberalisme hadde vist sin utilstrekkelighet i form av store fattigdomsproblemer og elendige arbeidsforhold.

Av de endrede samfunnsforholdene vokste arbeiderbevegelsen fram, tuftet på en ideologi som utfordret den private eiendomsretten og hevdet at borgerskapets rikdommer skyldtes utbytting av arbeidsfolk. Samfunnets egentlige verdiskapere var arbeiderklassen, som derfor måtte ta makta. I et slikt lys må også Venstre og utviklingen av en mer human liberalisme forstås. Sosialliberalerne var ikke bare en progressiv kraft, men også en samfunnsbevarende motvekt til den framvoksende arbeiderbevegelsen. Mer enn noen andre stod Johan Castberg og Arbeiderdemokratene for en slik reformering av Venstres politikk.

Stemmerettskampen
Motsetningene mellom kvinnesakskvinnene og arbeiderkvinnene viste seg i sak etter sak. Stemmerettskampen samlet kvinnene til slutt, om ikke organisatorisk, så i sak.  Da mennene fikk allmenn stemmerett i 1898, hadde kvinnesakskvinnene kjempet alene, det vil si uten arbeiderkvinnenes støtte, for kvinnestemmerett i nesten 15 år, uten resultater.

Kvinnestemmerettsforeningen, som var stiftet og driftet av de borgerlige kvinnesakskvinnene, krevde lik stemmerett for kvinner og menn. Men det ville ikke gitt veldig mange kvinner stemmerett. Stemmeretten var begrenset til innehavere av eiendom og/eller embeter – etter hvert til skatteevne. Arbeiderkvinnenes håp om en bedre framtid lå ikke i noen få borgerlige kvinnestemmer. Den lå i allmenn stemmerett. Framfor urettferdige stemmerettsregler også for kvinner, prioriterte arbeiderkvinnene allmenn stemmerett for menn. For å demme opp mot den gryende arbeiderbevegelsen, kunne kvinnesakskvinnenes stemmerettskrav på lik linje med menns derimot komme godt med for de borgerlige partiene.

Først da (tilnærmet) alle menn hadde fått stemmerett, engasjerte arbeiderkvinnene seg med stor styrke i kampen for kvinnelig stemmerett. De kunne nå gjøre kvinnesakskvinnenes gamle krav til sitt: stemmerett for kvinner på samme vilkår som menn. Om arbeiderbevegelsen var ambivalent til likestilling mellom kjønnene, hadde de nå alt å vinne på allmenn stemmerett også for kvinner. I kvinnesakskretser derimot stod kravet om stemmerett for alle kvinner ikke like sterkt.

Naturligvis var de borgerlige kvinnene og arbeiderkvinnene stort sett uenige om hva stemmeretten skulle brukes til. Arbeiderkvinnene var opptatt av levekår og velferd. De ville ha bedre bolig, mindre slitsomt og mindre helsefarlig arbeid, kortere arbeidstid, høyre lønn – ikke minst for menn, slik at gifte mødre kunne ta seg av barna. Det stod ikke på Kvinnesakens agenda. Arbeiderkvinnene kunne nok ønske seg bedre utdanningsmuligheter – for alle sine barn – men kvinnesakskvinnenes krav om adgang til universitetet, var de neppe opptatt av.

Seksualmoral og mødrehygiene 

Mange av disse motsetningene virker rimelige og begripelige, men noen konfliktlinjer kan virke overraskende i ettertid. Man kunne for eksempel tenke seg at uenigheter om retten til selvbestemt abort og prevensjon gikk på kryss og tvers av klasseskiller. Ville ikke fødselskontroll være i alle kvinners interesse? Kvinnesakskvinnene så det ikke slik, de motarbeidet lenge rett til både selvbestemt abort og prevensjon.

I 1880-åra ble det gjort forsøk på seksualopplysning. Mens tidligere tiders ekteskapsforberedende opplysningsbøker kunne handle om seksuallivets finesser og gleder, handlet dette om prevensjon. Dessverre falt prosjektet i tid sammen med en heftig sedelighetsdebatt – «Den store nordiske krig om seksualmoralen». Striden handlet om utenomekteskapelig sex i alle former – kvinnesakskvinnene havnet på moralistenes side. Bohemene var stort sett de eneste som argumenterte for bruk av prevensjon – og dem var det ikke så mange som ville identifiseres seg med. Moralistene vant fram. I 1891 ble opplysning om svangerskapsforebyggende midler forbudt. Det gikk mest ut over arbeiderkvinnene.

Historiens mange forsøk på å styre folks seksuelle aktiviteter har sjeldent lyktes – heller ikke denne gangen. Det ble ikke færre uønskede svangerskap, kanskje tvert om. I hvert fall ble fremprovoserte svangerskapsavbrudd et økende problem. Det var ikke bare ulovlig, det var livsfarlig. Av og til havnet unge jenter på sykehus etter å ha vært hos en kvakksalver eller klok kone med strikkepinner. Ofte kunne ikke sykehuset redde kvinnens liv. Det fikk godseierfruen Katti Anker Møller til å reagere. I 1913 skrev hun i et innlegg i avisa Socialdemokraten, der hun krevde avkriminalisering av abort. «Grundlaget for al frihet maa være rådighet over egen krop og hvad i den er», hevdet hun og gjorde det dermed klart at det handlet om kvinnesak. Kvinnesakskvinnene lot seg ikke påvirke. Noen resultater av sitt engasjement for selvbestemt abort fikk Katti Anker Møller ikke oppleve. Hun var langt forut for sin tid. Men det fantes andre måter å støtte kvinner som var «kommet i uløkka» på, og barna som var resultat av utenomekteskapelige forbindelser. Hun skal ha mye, antakelig det meste, av æren for de Castbergske barnelovene som ble vedtatt i 1915 mot Høyres og deler av Venstres stemmer.

Lovene likestilte barn født i og utenfor ekteskap. Alle barn fikk rett til å bære fars navn og arve ham på lik linje med «ektefødte» barn. I tillegg ble fars økonomiske forpliktelser overfor «uekte» barn skjerpet. Man kunne tro at slike konsekvenser ville virke avskrekkende på menn og dermed i tråd med også kvinnesakskvinnenes ønsker. I stedet ble lovforslagene av mange oppfattet som en trussel mot familien og legitimering av utenomekteskapelige forbindelser. Kvinnesaksforeningen tok ikke stilling, holdningene blant kvinnesakskvinnene var delte.

Å hindre eller regulere svangerskapene er jo å foretrekke framfor abort. Det neste Katti Anker Møller ga seg i kast med, var Mødrehygienekontorene. Det første ble etablert i Kristiania i 1924. Her ble det både gitt veiledning og solgt prevensjonsmidler og babyutstyr. Kirken og de konservative var naturligvis i harnisk. Igjen var det arbeiderbevegelsen Katti lente seg på, kvinnesakskvinnene var skeptiske. Hvorfor?

På 1920-tallet bidro de færreste barn utenfor jordbruket til familiens økonomi, de var snarere blitt en økonomisk byrde. Behovet for barnebegrensning og prevensjon kunne synes nokså uavhengig av klasse og sosial stand. Men i øvre og midlere lag av befolkningen var barneflokkene allerede fra rundt århundreskiftet blitt vesentlig mindre. Selv om det nok i noen grad skyldtes tilgang til prevensjonsmidler, kunne middelklassefruer også utrykke bekymring for hvordan de skulle avvise ektemennenes seksuelle tilnærmelser uten å vise til fare for svangerskap. Fødslene truet i stadig mindre grad deres liv og helse, og økonomien kunne tåle noen flere barn enn de kanskje ønsket. Prevensjon var forbundet med frivolitet og utenomekteskapelige forbindelser, mens Bjørnsons hanskemoral, som krevde seksuell dydighet av både menn og kvinner, fortsatt stod høyt i kurs i kvinnesakskretser. I arbeiderklassen var situasjonen en annen. Gifte arbeiderkoner, som allerede hadde flere barn, utgjorde den største klientgruppen på mødrehygienekontorene.

Uoverkommelige motsetninger?
Som vi ser, arbeiderkvinnene hadde ikke mye bruk for Kvinnesaksforeningen. Motsetningene mellom arbeiderbevegelsens kvinner og de borgerlige var sterke og langvarige og viste seg i flere andre spørsmål også. For eksempel når det kom til forbud mot nattarbeid for kvinner. Kvinnesakskvinnene så på forslaget som diskriminerende, arbeiderbevegelsen så på det som et første skritt mot normalarbeidsdag. Arbeiderkvinnene hadde lange arbeidsdager. Mellom 10 og 14 timer var vanlig i industrien. Pause midt på dagen ga gjerne kvinnene anledning til å fare hjem og sørge for litt mat til familien. Men om kvelden kunne kvinnene pålegges overtid. Etter klokken åtte var det nattarbeid. Forbud mot nattarbeid ville i det minste gi kvinnene fri til å gå hjem da.

Kvinnesakskvinnene fikk stoppet forslaget gang på gang – i 1909 og 1915. Så sent som i 1936 ble forslaget nedstemt i Stortinget. Norge og Danmark var da de eneste landene i den vestlige verden som ikke hadde kjønnsdefinerte regler for nattarbeid. Ikke engang kravet om likelønn samlet kvinnene på tvers av klasseskillene: Arbeiderkvinnene antok nok med rette at lave lønninger sikret dem arbeid. Kvinnene tjente normalt halv mannslønn, fordi man ikke regnet at de hadde forsørgeransvar. De ville gjerne slippe det tunge lønnsarbeidet og passe barn og stelle hjem i stedet, hvis det kunne la seg gjøre. Derfor støttet de prinsippet om forsørgerlønn for menn.

Rødstrømpene tar styringa
Slike motsetninger satte dype og varige spor. Kvinnesakspionere var borgerlige velstående kvinner – blåstrømper. De fleste tilhørte datidens øvre middelklasse. Så hvordan kunne det ha seg at 70-tallsfeminismen ble rød?

Det skjedde gradvis. Utover på 20- og 30-tallet ble de saklige motsetningene mindre. Med økonomiske nedgangstider, ny kunnskap, ny teknologi, konsolidering av nye bo- og familiestrukturer i kjernefamilienes tegn, og mange formelle rettigheter på plass, ble interessen vendt mot husmødrene i alle sosiale lag. Kvinnesaksforeningen var blant dem som drev husmorskoler. Skolering av husmødrene, gjerne omtalt som profesjonalisering av husmoryrket, kunne forstås som en oppvurdering av kvinnenes ulønnede arbeid, men var samtidig en sentral del av arbeidet for bedre folkehelse.

Det som endret bildet fullstendig, var den sosiale og økonomiske utjamninga etter andre verdenskrig. På 50- og 60-tallet kunne mange familier leve på én inntekt. Vi fikk en ny type husmødre som bodde i relativt små lettstelte hus og leiligheter, hvor de stod for alt husarbeidet selv. Tekniske nyvinninger lettet og reduserte arbeidet i betydelig grad. På kjøkkenet tok ferdigmat og halvfabrikata stadig større plass. I klesskapet hang fabrikksydde klær. Og ikke minst: Velferdsstaten sørget for at mye av omsorgsarbeidet var løftet ut av familien. Det ble tid til overs. Kvinner som tradisjonelt sognet til arbeiderklassen, befant seg plutselig i en situasjon som kan sammenliknes med den de tidlige kvinnesakspionerene var i. De hadde fått den velstanden som skulle til for at krav om likestilling mellom kjønnene føltes relevant. Behov for selvrealisering og aktiviteter utenfor hjemmet meldte seg.

70-tallsfeminismen som bevegelse var rød, men ikke «industriarbeider-rød», den var snarere «akademiker-rød» eller det jeg liker å kalle «velstands-rød». Solidaritets-rød er kanskje et mer sympatisk uttrykk. Poenget er at de sosialistiske holdningene blant aktivistene ikke primært skyldtes egen nød. Som på slutten av 1800-tallet bestod feminismens fortropper av kvinner med god ballast både i form av økonomi og kunnskap. Men denne gangen hadde de ikke arbeiderklassens kvinner mot seg. Langt flere kvinner hadde selv interesse av de forandringer denne kvinnebevegelsen krevde.

Det som ofte ble omtalt som «den nye kvinnebevegelsen», var først og fremst ny i arbeidsmåter og i det at den var klart venstreorientert. De konkrete kravene bevegelsen stilte, var derimot ikke nye. Det handlet om retten til selvbestemt abort, seksualopplysning, barnehager, likelønn, innpass i alle yrker, kvinnerepresentasjon i alle samfunnsledd, deling av hus- og omsorgsarbeid og tilrettelegging for barn i det offentlige rom. Slike krav kunne få tilslutning langt utenfor venstreradikale miljøer.

Dette er et utdrag av en lengre artikkel i bladet Vardøger. Resten av artikkelen reiser blant annet spørsmålet om den venstreradikale kvinnebevegelsen har fungert som smøreolje for nyliberalismen.

 

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 46924315
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • willd

    Den radikale feminismen er for de «moralsk korrekte»: http://www.dagsavisen.no/innenriks/odela-sexarbeider-fane-i-8-mars-toget-1.934407

    Å selge sex er ikke forbudt her i landet heller. Og ja, man kan snu på alt og si at sexarbeid går imot kvinnekamp og at det da ikke handler om å være så korrekt moralsk å utestenge «reklamasjon» for sexarbeid.

    Men sexarbeidere finnes det en del av (også blant menn), et faktum man ikke kan se bort ifra. Disse har også rett til å bli hørt og fortjener ikke å bli stemplet som uønsket eller moralsk dårligere enn andre.

    Å utestenge sexarbeidere fra et tog med fokus på kvinners rettigheter, er da å sette opp et krav om å være «moralsk korrekt» for å kunne være med. Det er ikke annet enn fascisme.

    • Joakim Moellersen

      Vær vennlig å les saken før du kommenterer, hvis ikke er det vanskelig for deg å overholde debattreglene, spesielt den om å være saklig og holde deg til tema.