Den “nøytrale” forskeren

Illustrasjonsbilde, creative common.

All forskning bidrar til å endre samfunnet i den ene eller andre retningen. Når en produserer kunnskap tar en side for noe og noen. Vi trenger forskere som roper høyt og tydelig ut hva de står for, og som aller helst aktivt kjemper for en bedre verden for folk og miljø.

Maria Refsland
About Maria Refsland (4 Articles)
Maria Refsland er en politisk aktivist fra Latin-Amerikagruppene.

Teksten er skrevet sammen med Albert Andersen Øydvin.

Krisa og forskerene
Vi lever i en kritisk tid for forskning og akademia. Covid-19 tar livet av tusentalls av våre medmennesker, samtidig som sykdommen lammer verdensøkonomien og skaper den største økonomiske krisen i kapitalismen i nyere tid. Denne krisen er ikke en “naturkatastrofe” som har oppstått tilfeldig og som ingen har ansvar for. Profittjaget i kapitalismen har presset frem en sykdomsfremmende industrialisering i landbruket, samtidig som legemiddelindustrien har prioritert egen profitt over pandemiberedskap og forsking på infeksjonssykdommer. Dette har forskere, i godt betalte stillinger vært en del av. Historisk har forskere torturert pasienter i psykiatrien med elektrosjokk, muliggjort atomvåpen som massakrerte hundretusenvis av sjeler og pumpet opp fossile brennstoff som ødelegger livsgrunnlaget vårt på jorda. Ingenting av dette er “nøytralt”, det er politisk.

LES OGSÅ av Maria Refsland: Snart går også vanlige folk bananas

Marx og tankekamp
“Filosofene har til nå bare fortolket verden på ulike måter: Poenget er å forandre den!”

Medforfatter Albert Andersen Øydvin

I en verden full av urettferdighet og kriser kan vi ikke ha «nøytrale» forskere og akademikere som bare står og ser på. Dette er like sant i dag, som når den sosialistiske samfunnsforskeren og aktivisten Karl Marx skrev det i 1845. Det er verdt å merke seg at en av verdenshistoriens mest innflytelsesrike og mest siterte forskere var en knallrød aktivist. For han var det grunnleggende at samfunnet, inkludert økonomien er menneskeskapt, og derfor kan skapes på en annen måte. Klassesamfunnet, markedet og kapitalismen er ikke naturgitt, men resultatet av at bestemte grupper har konstruert samfunnet på en måte som gagner dem selv. Derfor var det en plikt å forske på en måte som ikke var nøytral, men som aktivt forsøkte å endre samfunnet grunnleggende. 

Kunnskapsproduksjonen i et samfunn eksisterer ikke i en boble for seg selv, men er tett knyttet til økonomiske og politiske interesser. Denne forbindelsen mellom kunnskapsproduksjon og makt er det den italienske marxisten Antonio Gramsci kalte et hegemoni. Det kan oppsummeres i Marx-sitatet om at “De herskendes tanker, er de til enhver tid herskende tanker.” Overklassen sitt verdenssyn, kunnskap og verdier er det som blir sett på som allmenngyldig for hele samfunnet. I praksis betyr dette ofte at “nøytrale” forskere ender opp med å jobbe innenfor premissene som uetiske politikere eller kapitalister har satt for dem. Da bidrar de både til å legitimere disse premissene, samtidig som resultatene av forskningen tjener en liten elite i stedet for folk flest.

Her kan vi for eksempel tenke på politikere som er overbeviste om at det å kutte skatter eller å gi krisepakker til multinasjonale selskap skaper økonomisk vekst. Ikke fordi det er forskningsmessig konsensus om dette eller at folk flest syns det er spesielt logisk. Det er fordi den tanken samsvarer med interessene til de rike og mektige. De har skapt premisser for den økonomiske forskningen der det blir sett på som mer positivt jo mer penger de får i egen lomme. Som samfunnsøkonomen Thomas Piketty skriver i den nyeste boken sin “Kapital og ideologi”: «Ulikhet er ikke økonomisk eller teknologisk, men ideologisk og politisk.» I møte med dette maktsystemet må forskere ta stilling til følgende spørsmål: Tjener kunnskapen jeg produserer interessene til folk flest eller overklassen og multinasjonale selskap? Bidrar jeg til å flytte makt og ressurser over til det store flertallet, eller bidrar jeg til å opprettholde dagens system?

LES OGSÅ av Albert Andersen Øydvin: Nobelibstituttet si kvitvasking av Kissinger

Teknokrati og nyliberalisme
Det er et seriøst problem at så mange forskere og akademikere ser på seg selv som “nøytrale”. Tanken om nøytralitet i forskning og akademia speiler tanken om at vi har en nøytralitet i politikken. Dette er en nyliberal tanke som har forbindelse med de høyreideologiske tankene om markedsstyring av samfunnet. Hvis vi bare ikke blander oss inn, så ordner markedet opp. Det handler også om drømmen om det rasjonelle mennesket, homo economicus. Den rådende økonomiske teorien, nyklassisk økonomi, bygger på at mennesket er rasjonelt når det treffer økonomiske valg. Dette har vi adoptert inn i andre sfærer, som akademia. Vi tenker at når mennesket blir presentert for “nøytral” forskning, vil det med sin rasjonelle hjerne tolke og finne ut hva som er riktig ut i fra denne. Problemet med dette synet er at alt av makt- og interessekamp forsvinner ut av politikken og forskningen. I stedet gjenstår en teknisk og ekspertdominert diskusjon om hva som er den objektivt “beste” politikken. Det er dette vi kaller teknokrati.

Teknokratiet sin påstand om at vi kan ha politikk uten ideologi, makt- og interessemotsetninger er en løgn. Dette kan vi se fra den nylige diskusjonen om den nye læreplanen. I Dagsavisen 12. august 2019 kom pedagogene Glenn-Egil Torgersen og Herner Sæverot med en tendensiøs kritikk av den nye læreplanen. De mener den snikinnfører marxisme, som en plutselig politisering av undervisningen. Fagdidaktikerne Marte Blikstad-Balas, Peter Aashamar og Sverre Tveit skrev et motsvar under tittelen “Elleville konspirasjonsteorier” som kan oppsummeres som “nei, læreplanen er ikke politisk.” Til slutt skrev lektorstudenten Laura Isabel Hultberg på Radikal Portal:

“På tross av Torgersens og Sæverots grunne, og det som fremstår som kunnskapsløse argumenter, åpner de for en diskusjon som har vært fullstendig fraværende på lektorprogrammet og i det jeg har lest av skole- og undervisningsforskning de siste årene, nemlig hvilke politiske interesser og teoretiske antakelser som ligger til grunn for skole og utdanning i dag.”

Dette er kjernen i det hele. Den dominerende måten å tenke rundt utdanningspolitikk og læreplan blir sett på som nøytral og upolitisk, men har selvsagt usynlige politiske premisser den forholder seg til. Som Hultberg skriver:

“Slik jeg ser det har nemlig Torgersen og Sæverot rett i noen av sine påstander som gjemmer seg bak de dype konspirasjonsteoriene. Fagfornyelsen kan med sine grunnprinsipper potensielt leses som en dreining i retning av kritisk pedagogiske perspektiver, en tradisjon som faktisk har røtter i marxismen. Og ja, dette er politisk, på lik linje som at alt som skjer i den norske skolen, av undervisning, læreplanutvikling og forskning, er og alltid har vært politisk.” 

Alternativet: Fra usynlig styring til forskning for folket 
Innsikten om at forskning allerede er politisk utløser et ansvar for å praktisere åpenhet, å politisere og styre forskningen på en demokratisk måte. Forskningen er allerede politisk styrt ved at man har politiske føringer på hvilke prosjekter som får økonomisk støtte. Dette må demokratiseres. Det utløser også et ansvar hos den enkelte forsker, om å ta et tydelig standpunkt og å være åpen om det. Lars Gule skriver i et debattinnlegg i Morgenbladet fra juli 2017 om det han kaller “den utbredte misforståelsen at forskere er eller skal være nøytrale om det de forsker på”.  Han skriver videre at:

“De krav man kan stille til en forsker er ikke at han/hun er nøytral, men objektiv og saklig. Det innebærer at påstander som fremsettes kan etterprøves og underbygges/dokumenteres.”  Gule understreker det banale i å kreve at en forsker skal være nøytral ved å vise til sitt forskningsfelt. “Alle terrorforskerne jeg kjenner – og det er de fleste her i landet – er ikke nøytrale. De er motstandere av terrorisme. Heldigvis.”

Et godt eksempel på folkelig mobilisering rundt akademia er SAIHs arbeid med dekolonisering. Den enorme folkelige mobiliseringen rundt Black Lives Matter synliggjør i disse dager den enorme mengden hverdagsrasisme som vanligvis er helt usynliggjort. Norge har en svært skamfull historie med såkalt «raseforskning» som har bidratt til å legitimere enorme overgrep og undertrykking av samene i Norge, for å ikke snakke om konsekvensene av «raseforskning» på verdensbasis. Historien om verden som vi får servert i skolebøkene som barn er ofte skrevet av hvite menn som deler overklassens verdenssyn, og utelater virkeligheten til alle de som blir visket ut av rasistiske, kjønnsdiskriminerende, imperialistiske og klassebaserte undertrykkingssystem. Dette er på ingen måte en «nøytral» fremstilling av verdenshistorien, selv om høyresiden skrek opp om en «politisering» av utdanninga når SAIH satte i gang sin kampanje med dekolonisering av akademia for å forandre på nettopp disse problemstillingene. 

You can’t be neutral on a moving train
Vi må ikke glemme at det er vi mennesker som skaper samfunnet, med dets regler, idealer, mekanismer, systemer og institusjoner. Selv om det å støtte status quo synes å være nøytralt, så er det i aller høyeste grad politisk. Eli Bjørhusdal, professor ved Høgskulen på Vestlandet sitt institutt for språk, litteratur, matematikk og tolking, sier det bra i sin innledning når hun forteller om det hun kaller nøytralitetsregimet i norsk språkpolitikk angående bokmål og nynorsk: “Om vi hele tiden gir like mye til hver språkgruppe, og passer oss godt for at den ene språkgruppa ikke får noe som den andre gruppa ikke får, blir resultatet ikke annet enn reproduksjon av de rådende språksosiologiske maktforholdene.”  (http://www.nm.no/tekst.cfm?path=10528,10533) Dette kan oversettes til å gjelde i de fleste tilfeller der man snakker om nøytralitet når det gjelder politikk. Det samme sier Desmond Tutu: “If you are neutral in situations of injustice, you have chosen the side of the oppressor. If an elephant has its foot on the tail of a mouse and you say that you are neutral, the mouse will not appreciate your neutrality.” Det å ikke ta et aktivt standpunkt er med andre ord å la ting være som de er og støtte dagens system. I praksis betyr dette å akseptere verdenshistoriens mest ujevne fordeling, klimakrise, tvungen massemigrasjon, borgerkriger og utryddelse av arter, om ideologi og politikk. 

Et folkelig forsvar av frigjørende vitenskap 
Vi ser i vår tid at vitenskapen som en frigjørende kraft blir angrepet, konspirasjonsteorier og “alternative fakta” blir normalisert. Samtidig peker høyresida peker med rette på at vitenskapen faktisk er politisk, mens venstresiden og sentrum står på bakbeina og nekter for det ved å proklamere nøytralitet. Folk er ikke dumme. Å insistere på en falsk nøytralitet gir grobunn for skepsis og mistenksomhet mot vitenskapen. Tvert imot vil åpenhet og ærlighet om at vitenskap ikke er nøytral gi økt troverdighet. Vi vil argumentere for at det å være åpen og ærlig om ideologisk standpunkt vil bidra til økt troverdighet for forskere og vitenskapen som fag. Dette er også en del av oppdraget når man skal drive folkeopplysning, som et demokratisk prinsipp. Vi vil ikke bare opplyses om forskningsresultatene, men også hvem som har bestilt denne forskningen, forskerens standpunkt og på hvilket grunnlag det er bestemt at dette skal forskes på. 

Dette vet jo egentlig også venstresida. Vi ser forskning som peker mot at våre løsninger er gode bli angrepet av de som skjønner de uunngåelige konsekvensene hvis samfunnskritisk forskning blir allment akseptert. Her har vi for eksempel klimaforskningen som blir prøvd diskreditert av de store fossilindustriselskapene. Eller kjønnsforskningen som blir angrepet av de høyreekstreme. Akkurat nå, fordi vi insisterer på en nøytralitet, fører dette til sammen til at vi er et sted med gode vekstforhold for konspirasjoner, mistenksomhet og anti-intellektualisme. 

Heis det røde flagget!
Poenget med dette lange papirarket med ord er: nøytralitet finnes ikke, ved å være nøytrale reproduserer vi det systemet som er nå: Det nyliberale politiske prosjektet. Vi vil oppfordre forskere, studenter og andre kunnskapsprodusenter til å engasjere seg. En forsker skal kunne underbygge påstandene sine og være saklig, men det er ingen grunn til å tenke at hen ikke skal mene noe eller ha en misjon. Så tørk støvet av de gamle buttonsene deres og kom på demonstrasjon, eventuelt skriv kronikker om du har grodd fast ved skrivebordet. Vi vil oppfordre øvrige aktivister og befolkning til å forkaste «nøytralitetskravet» og bli med å gi rom for forskning som tar standpunkt og som vil forandre verden, fordi det er allerede det den gjør, bare for feil prosjekt. Drømmen er at forskere og studenter, som er en stor gruppe med masse kapasitet og kunnskap, skal kunne bruke denne til å forandre verden til det bedre. Det skulle bare mangle. 

Vi, som to venstreradikale halvstuderte røvere, ønsker oss selvsagt at dette skal være et engasjement for folket. Vi ønsker at de skal forske på og tilgjengeliggjøre den kunnskapen vi trenger når vi skal bygge et alternativ til kapitalismen. Det er ikke nok å bare undersøke de “små tingene”, sosiale problemer eller teknologiske muligheter innenfor snevre felt. Vi trenger forskere som er snakker om de underliggende og systemiske årsakene til problemene de studerer eller utvikler teknologi for å bøte på. Vi trenger forskere som kritiserer hele systemet. På 60- og 70-tallet startet amerikanske studenter og forskere protestbevegelsen Science for the People, til kamp mot krig, kjemiske- og atomvåpen, statlig rasisme og for folkemakt. I disse dager opplever disse initiativene en gjennoppstandelse. Studenter og akademikere i Norge 2020 bør ta samme ansvar: Hvilken side er vi på?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned