«Vi må undersøke hva slags økonomi vi har med å gjøre i stedet for å presse metoden ned over virkeligheten. Hvis økonomene starter med å sette hesten foran kjerra, vil de finne ut resten av detaljene på ferden.»
Med utgangspunkt i hvordan samfunnsøkonomi læres bort ved norske universiteter retter Roman Eliassen et kritisk søkelys mot faget han selv er uteksaminert i. «Hysj, vi regner. Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten» er en kort, konsis og velskrevet innføring i kritikken av nyklassisk økonomisk teori, eller det som norske universiteter presenterer som et eget fag: samfunnsøkonomi.
LES OGSÅ Møllersens intervju med forfatter Roman Eliassen: Økonomifaget – hvor metode er viktigere en virkeligheten
En økonomi i krise – et fag i krise
Kritikken i boka er faglig og den rettes i hovedsak mot metodologien. Med tanke på at samfunnsøkonomi sannsynligvis er det fagfeltet som har størst politisk innflytelse, er det klart at fagkritikken blir langt viktigere enn bare for maktkampen på instituttene. Økonomiske modeller ligger til grunn for hvordan finanskrisa blir møtt på en slett måte i EU. Og de lå til grunn for hvordan regjeringer, banker og internasjonale organisasjoner kunne fortsette rett fram før de tippet over kanten av stupet og krisa var et faktum.
Det var nettopp finanskrisa som gjorde Roman Eliassen så oppglødd før han begynte å studere samfunssøkonomi høsten 2008. Timingen var perfekt, nå skulle reisen starte mot å finne ut hvorfor verden var havnet i det som skullle vise seg å være det verste økonomiske uføret siden den store depresjonenen (1929-1933). Fortapt i likevektsmodellenes tyranni, med øvelser i derivering og statistisk metode som aldri syntes å ta slutt, økte den blivende forfatterens frustrasjon. Han avsluttet sin utdannelse ved Universitetet i Bergen med å skrive en masteroppgave om pluralisme i økonomifaget og mangel på sådan. Det samme arbeidet fortsatte han med en doktorgrad ved Ruskin Anglia-universitetet som snart skal sluttføres.
«Med sine matematiske trylleformler omdanner økonomene virkeligheten til sin egen eventyrverden.» Gjennomgående for hele boka er at samfunnsøkonomiens svært begrensede verktøykasse gjør at universitetene reproduserer ukritiske økonomer som i liten grad er skikket til å gjøre analyser med relevans for virkeligheten. Og her kommer finanskrisa inn igjen. For det var ikke bare ved hjelp av fagets kjernekonsepter at man fant ut at alt gikk strålende, og at en finanskrise var bortimot en umulig hendelse. Men det er også med disse hevet høyt at man har ført en politikk som har gjort vondt verre for arbeidere og de mange arbeidsløse i Europa. Mangelen på selvransakelse etter stjernesmellen provoserte Eliassen. Det som opprinnelig var entusiasme for å bli kjent med et fag ble inspirasjon til å komme med en ramsalt kritikk av det.
LES OGSÅ: Et økonomifag i krise
Likevekstfetisj og metodologisk individualisme
Sitatet over peker på det som kalles matematisk formalisme — ideen om at faget bør ikles en matematisk form, faktisk én bestemt. Formen er basert på utdaterte modeller fra fysikken. Likevekstfetisjisme — at økonomien i sin natur er i likevekt eller på vei dit, med mindre man har markedsimperfeksjoner — er den andre av økonomifagets tre bærebjelker Eliassen retter kritikken mot. Til sist kommer metodologisk individualisme — at økonomiske fenomener, i teori eller anvendt økonomi, forklares med utgangspunkt i individers adferd. Individene handler ifølge forutsetningene uavhengig av hverandre, utelukkende med egen nytte som motivasjon, og de tar «rasjonelle avgjørelser».
Dette underlige menneskesynet er én av en rekke absurde forutsetninger som ikke bare er vanlige i faget, men som ligger til grunn for der meste som læres bort ved landets universiteter, og ligger i bunnen av den metodologiske individualismen. Likevektsfetisjismen tar noe grunnleggende ustabilt — økonomien — og ser på det som et system som kun ved ytre sjokk kommer ut av likevekt. Eliassen bruker havet som metafor, man kunne tenke at det «egentlig» er flatt og at krusningene er en midlertidig tilstand av uro som snart forsvinner. Med en slik forståelse av økonomien blir det vanskelig å se hvordan det er systemet selv som skaper ustabilitet og bobler, og kanskje også kriser. Det oppfordres til å hente inspirasjon fra blant annet Hyman Minsky, Irving Fisher og John Maynard Keynes for å bøte på likevektsfetisjismen. Når søken etter ytre sjokk er det viktigste analyseverktøyet for økonomiske kriser og generell ustabilitet er det vanskelig å se stormen som nærmer seg. Illusjonen av ro opprettholdes. Som forfatteren selv uttrykker det: «ikke en krusning å se på Atlanterhavet.»
LES OGSÅ: Hva er den ideologiske legitimeringen bak deleøkonomi?
Debatten skygges og navlebeskuelsen opprettholdes
Et strengt metodologisk system, som holdes sammen av urealistiske forutsetninger som støtter hverandre opp, har blitt et til et fag som for å beskytte seg selv mot kritikk og vedlikeholde sin egen legitimitet ikke gir rom til kritiske stemmer. Debatten etter bokutgivelsen har også vært preget av at Eliassens argumenter slettes ikke blir imøtegått. Avvisningen av en faglig debatt gjør at tittelen på boka blir enda bedre. Vi skal helst ikke bry oss for mye.
Nettopp denne mangelen på debatt og mangelen på vilje til debatt gjør at viktigheten av boka blir bevist av dens sterkeste motstandere. «Det er viktigere å for økonomene å sikre likevekten i modellen enn modellens relevans for virkeligheten», skriver Eliassen. Det er et eksempel på hvordan man forsvarer seg ved å dykke dypere inn i egne problemer heller enn å møte kritikken, tilpasse seg og forbedre faget.
Den observante leser har sannsynligvis merket seg at det ligger en del ideologiske føringer i flere av forutsetningene og i de grunnleggende modellene til nyklassisk økonomi. Eliassen er klar på at økonomisk teori ikke kan være ideologisk nøytral, men nevner kjapt at til og med planøkonomi kan forsvares ved hjelp av det teoretiske rammeverket han angriper. Samtidig forteller han at de ideologiske implikasjonene til nyklassisk økonomi er utenfor hans studie.
Den manglende ideologien
I boka gjøres det et forsøk på å forklare hvorfor faget har havnet i en slik hengemyr av dårlige modeller, uten at konklusjonen er klar. Jeg tror mye av grunnen er å finne i det feltet Eliassen selv ikke ønsker å gå inn i (i denne omgang i alle fall). Derfor håper jeg den viktige debatten han har satt i gang kan føres videre til nettopp å omhandle ideologi, de politiske og økonomiske interessene som har bidratt til at universitetsmiljøer verden over har en langt dårligere forståelse av den altomfattende økonomien enn nødvendig.
At forfatteren selv er økonom er en velsignelse. Mye av kritikken mot faget kommer utenfra og baserer seg dessverre på egne fordommer heller enn virkeligheten. Ofte retter den seg mot ett aspekt og makter ikke se dette i en større sammenheng, sannsynligvis ofte fordi de kjenner den for dårlig. Det er ikke tilfelle i «Hysj, vi regner». En vanlig kritikk mot faget er at det er for mye matematikk. Blant seriøse kritikere er heller kritikken at matematikken er for dårlig, blir anvendt feil og der den ikke skal brukes, og at man bør åpne opp for andre typer matematiske modeller. Men også at det er deler av faget som best lar seg beskrive uten grafer og ligninger. Spørsmålet om mer eller mindre matematikk blir altså irrelevant i denne sammenehengen.
Ramsalt kritikk, rimelige krav
Det finnes mange bøker på andre språk som tar for de samme problemstilllingene, men en slik bok var sårt etterlengtet i Norge. Kanskje nettopp fordi mange økonomer er så dypt inne i sine matematiske modeller, driver mindre tverrfaglig arbeid enn andre samfunnsvitere og dermed også leser mindre utenfor sitt eget felt, er formidlingsevnen ofte ikke den beste. Den er aldeles strålende i Eliassens tilfelle. Jeg må innrømme at jeg fryktet en bok som ville være interessant for meg, men som jeg ikke kunne anbefale til vennene mine. Dette er faktisk tilfelle med noen av de største titlene på dette feltet internasjonalt. Frykten var fullstendig grunnløs. Det at den er ført i pennen av en økonom gjør forhåpentligvis at de som jobber og studerer økonomi vil være mer åpne til innholdet, selv om det kan være tungt å lese noen som river i filler fundamenter av det man studerer og jobber innenfor.
Eliassens kritikk er nådeløs, men kravene til endring er så rimelige de kan få blitt. Han vil at universitetsutdannelsene skal åpnes opp for andre skoler enn den nyklassiske — den som han, undertegnede og de fleste andre ofte kaller økonomifaget. En marxistisk skole, en postkeynesiansk og en østerriksk, og en feministisk og en økologisk økonomisk teori er noe av det faget som helhet har å by på. De fleste som studerer samfunnsøkonomi ved et norsk universitet får ikke vite at de eksisterer med mindre de undersøker saken på egenhånd.
Verken forfatteren eller jeg mener at nyklassisk økonomi skal hives rett på søppeldynga. Bare at den skal utfordres og la seg forme av nye ideer, også slike som står i direkte motsetning til de som i dag får herske uforstyrret. Det vil gjøre økonomisk analyse bedre, gjøre studentene klokere, og universitetene mer trofaste mot sine egne idealer. Forhåpentligvis vil det også bidra til at vi kan stå bedre rustet til å skape gode alternativer til en økonomisk-politisk orden som på vårt eget kontinent fungerer tilfredsstillende for stadig færre mennesker.
