Er høyrepopulister skrudd sammen annerledes?

Foto: Frank Behnsen

Nyere hjerneforskning tyder på medfødte forskjeller mellom høyre- og venstresiden. Det bør være en viktig del av løsningen når Frp-koden skal knekkes.

Gernot Ernst
Om Gernot Ernst (2 artikler)
Lege og forsker. Opprinnelig fra Tyskland, har bodd i Kongsberg siden 2002. Aktiv i Attac, Norsk Folkehjelp og SV.

Over 10 000 mennesker marsjerer hver mandag i Sachsen, en forbundsstat i Tyskland, mot innvandring og “for å redde aftenlandet”. Paradoksalt nok ble bevegelsen, som retter seg mot “islamister”, utløst av en kurdisk markering for å støtte Kobane (et sekulært samfunn) og er sterkest i en del av Tyskland hvor det finnes knapt 1 % immigranter med muslimsk religionsbakgrunn. Hvorfor dukker slike bevegelser, partier og organisasjoner opp i mange land? Hvilke mennesker føler seg hjemme der? Det finnes mange gode sosiologiske analyser. Jeg presenterer her noen nyere innspill fra sosialpsykologien og nevrobiologien (hjernevitenskap) og kobler det til et essay av Theodor W. Adorno (Frankfurterskolen) fra 1949 som virker forbausende aktuelt.

Autoritær personlighet
I artikkelen “Democratic Leadership and Mass Manipulation[1]” problematiserer  Adorno at “et flertall av mennesker ofte føyer seg blindt til fordel for viljen til maktinstitusjoner eller demagoger og mot både grunnleggende demokratiske ideer og sine egne rasjonale interesser”. Indre strukturer i demokratiet skaper sine egne antidemokratiske bevegelser. Eneste måten demokrater og venstrebevegelser kan håndtere dette, ifølge ham, er “å skape bevissthet blant demokratiets subjekter, folket, for deres egne ønsker og behov og mot ideologier som er hamret inn i deres hoder gjennom multiple kanaler styrt av egne (les: kapitalistiske og fascistiske) interesser”.

En vanlig strategi fra både borgerlige og venstrepartier er å bruke samme teknikker som høyredemagoger for å snu trenden. De “lærer” av populistiske partier, prøver å ta opp problemer (f.eks. innvandring) og forsøker å vise at de håndterer dette bedre enn høyrepopulistene.  Adorno varsler: “En virkelig demokratisk leder, som er mer enn bare en representant av visse politiske interesser og som følger en liberal ideologi, vil nødvendigvis holde seg unna alle ‘psykotekniske’ strategier, fra alle forsøk å påvirke massene eller grupper av mennesker på en irrasjonell måte. Under ingen omstendighet burde han behandle den politiske og sosiale aksjonens subjekter kun som objekter til noen ideer de skal bli solgt.” Irrasjonaliteten må ikke bli ignorert. Opplysning vil ha best effekt når man kombinerer den med innsikt i de psykologiske mekanismer som forhindrer selvrefleksjon hos mennesker som er tilhengere av høyreautoritære retninger. Adorno argumenterer videre på bakgrunn av egne og andres undersøkelser at det finnes mennesker som har en spesiell personlighet som veldig fort blir tilhengere av høyre ideologier, mennesker med en “autoritær personlighet”.

Angst til høyre, åpenhet til venstre
Når man leser dette i dag, 60 år etter, så er disse betraktninger skremmende aktuelle når vi ser over grensen til Sverige (sverigedemokratene),  Storbritannia  (UKIP), Frankrike (Front national) osv. I de siste årene har både sosialpsykologer og hjerneforskere sett på sammenhengen mellom politiske overbevisninger og personlighet, hhv. deres uttrykk i hjernestrukturer. Spørsmålet er her: har høyrepopulister en spesiell personlighet (som antydet av Adorno) og er de kanskje til og med annerledes skrudd sammen (i hjernen) enn venstreaktivister?

På 80-tallet utviklet den kanadiske psykologen Altemeyer konseptet høyreautoritarisme. Hans konsept ble kritisert av psykologisk forskning som viste at autoritære tendenser heller kan oppfattes som reaksjon på ytre omstendigheter, ikke som personlighetstrekk.  Men dette ble igjen kritisert av psykologer som på nytt begynte å interessere seg for sammenhengen mellom personlighetsstrukturer og politiske holdninger. I de siste årene finnes det mye forskning relatert til personlighetsstrukturer, ofte inspirert (og finansiert) av HR-avdelingene til store foretak som bruker personlighetstester til å ansette “de riktige personlighetene”. Den amerikanske psykologen Mondak brukte den tilnærmingen til flere undersøkelser hvor han assosierte politiske holdninger med psykologiske trekk. “Venstrepersonligheter” er ifølge hans undersøkelser klart assosiert med “åpenhet til nye erfaringer”, interesse for ny informasjon og fakta, og overbevisningen at en kan ha innflytelse i politiske prosesser. Konservative mennesker hadde derimot en helt klar assosiasjon med frykt og angst, økt skyldfølelse og en tendens til rigiditet ved utfordringer. Slike personlighetsstrukturer kan foreligge tidlig før det utvikler seg politiske holdninger, som undersøkelser har vist.

Biologi i den politiske debatten
Når man undersøker hjernene til mennesker med klare politiske orienteringer mot venstre eller høyre, finner man forskjeller. En grunnleggende egenskap til den menneskelige hjernen er at områder som ofte blir brukt, blir større. En hjernedel som heter hippocampus er involvert i geografisk orientering (forskningsområde til årets nobelpris). Drosjesjåfører har en større hippocampus en vanlige mennesker, i hvert fall før GPS ble innført. Hjerneforskere som Hibbing har i de siste årene vist at, tilsvarende psykologisk forskning, høyreautoritære mennesker viser økt aktivitet og størrelse av hjernearrealer (amygdala) som vanligvis er assosiert med angst. Mennesker med venstrepolitiske ideer derimot viser økt størrelse av hjernedeler som er assosiert med nye erfaringer og åpenhet. Hibbing mener til og med at det er mulig å identifisere politiske holdninger med et visst slingringsmonn ved å ganske enkelt ta et bilde av hjernen. Hans idé er faktisk at muligens genetiske og biologiske faktorer har langt mer innflytelse på våre holdninger enn vi tror.

Betyr dette at det er lite håp å overbevise eller snu de som velger Sverigedemokraterna eller FrP? Det er kanskje der den reelle debatten ligger. En ting er sikkert: man kan ikke bare tilbakevise slik forskning eller ignorere det. Det som trengs er faktisk å lese slike undersøkelser kritisk. Noen psykologer og nevroforskere har en tendens til å trekke store konklusjoner basert på heller marginale resultater. Og det er slett ikke sikkert at “medfødte” hjernestrukturer, som igjen resulterer i personlighetstrekk ikke kan forandres gjennom en argumentasjon – slik Adorno foreslår – som opplyser, men også tar personligheten av den som skal opplyses med i betraktningen. Adorno hadde sikkert bifalt den nyere forskningen, men kritisert ideologien bak den. Kanskje er det først i den kombinasjonen av en kritisk vitenskap sammen med analysen av ny forskning at venstresida finner en ytterligere del av FrP-koden.

[1] TW Adorno.  “Democratic leadership and mass manipulation” Gesammelte Schriften Bd. 20: 1 p 269 Suhrkamp Frankfurt a.M. 1998

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.