HolbergSoWhite: En avsluttende kommentar

Det har vært en interessant opplevelse å diskutere Holbergprisens uutholdelige hvithet med Sigmund Grønmo og Ellen Mortensen de siste to ukene – først og fremst fordi det har vært et møte med det språket makten stort sett alltid snakker når den utfordres.

Dette ble spesielt klart i saken som nettopp sto på trykk i På Høyden, der både jeg, Grønmo, og Mortensen var intervjuet. Her kommer både Mortensen som faglig leder for Holbergprisen og Grønmo som leder for Holbergprisens styre med en rekke uttalelser som stort sett kretser rundt det å toe sine hender for ethvert ansvar for det forholdet jeg har påpekt, nemlig at det faktum at Holbergprisen konsekvent tildeles hvite vestlige forskere er med på å reprodusere eurosentriske maktstrukturer i akademia.

En variant av denne toingen kommer i form av gjentatte henvisninger til formaliteter og prosedyrer som det i følge Grønmo er uaktuelt å endre på. Ham om det – det viktigste poenget for meg er til syvende og sist ikke den overdrevne konfidensialiteten, men den systematiske skjevheten i pristildelingene og de maktstrukturene som denne skjevheten er et symptom på.

LES OGSÅ: Holbergprisens uutholdelige hvithet

Og i diskusjonen av denne skjevheten støter vi på en annen typisk maktretorikk – det vil si en retorikk der mektige institusjoner erklærer seg maktesløse. For eksempel anerkjenner Grønmo at mangelen på minoritetspersoner og personer fra det globale Sør er et problem i hele akademia, men legger umiddelbart til at det å rette på disse skjevhetene ”et komplisert og langsiktig arbeid som ikke Holbergprisen alene kan løse.”

Nå er det ikke mitt argument at Holbergprisen alene skal løse de mange problemene som knytter seg til akademisk eurosentrisme – det ville være meningsløst, og det er også ganske meningsløst av både Grønmo og Mortensen å svare på min kritikk som om det er dette som er min forventning. Det jeg imidlertid synes det er rimelig å forvente er at Holbergprisen anerkjenner sin delaktighet i reproduksjonen av diskriminerende maktstrukturer og gjør konkrete grep for å endre dette. Store endringer begynner i det små – og det er her Holbergprisen, med all sin prestisje, faktisk kan gjøre en forskjell.

I forbindelse med dette spørsmålet kommer spesielt Mortensen med uttalelser som ikke bare er fryktelig frustrerende og dypt problematiske, men som også mangler troverdighet.

Hun hevder blant annet at Holbergprisen bestreber seg på å få til en komiteesammensetning som er ”balansert langs ulike dimensjoner” som faglig bakgrunn, kjønn, og geografisk tilhørighet. Om vi tar i betraktning firefeltstabellen nedenfor blir det vanskelig å ta denne uttalelsen alvorlig:

Holbergprisen har muligens bestrebet seg på fagbalanse og kjønnsbalanse. Etnisk, rasemessig og geografisk balanse har enten ikke vært ansett for å være like viktig, eller så har Holbergprisen ganske enkelt gjort en altfor dårlig jobb i dette henseendet.

Det er enda mer problematisk at Mortensen påstår at ”rase, etnisitet, kjønn og geografisk opprinnelse, er ikke faktorer som inngår i vurderingen” av de som er nominerte til prisen. Det sier seg selv at rase, etnisitet, kjønn og geografisk opprinnelse ikke er formelle kriterier i vurderinger av kandidatene. Men når vi tar i betraktning at overveldende hvite og vestlige komiteer i en årrekke har gitt Holbergprisen utelukkende til hvite og vestlige – og i all overveidende grad mannlige (10 av 14 mulige) – forskere er det det like selvsagt at rase, etnisitet, kjønn, og geografisk opprinnelse spiller en reell rolle i fordelingen av akademisk heder og ære.

Som institusjon ville Holbergprisen faktisk vært ganske unik om dens dynamikk ikke var formet av slike sosiale maktstrukturer – og det er nettopp derfor det er så viktig å anerkjenne heller enn å fornekte dette, og å handle på en måte som reflekterer at man tar eurosentrisme på alvor som et relevant og prioritert problem innenfor akademia.

Det finnes imidlertid et lyspunkt. Mortensen anerkjenner at Holbergprisen har mulighet til å fremme den offentlige diskusjonen om spørsmål knyttet opp mot eurosentriske maktstrukturer i akademia. Hun nevner blant annet Holbergdebatten som en arena hvor eurosentrisme og de vestlige forståelseshorisonters hegemoni kan problematiseres og diskuteres. Da velger jeg å avslutte dette ordskiftet med å utfordre Holbergprisen ved Grønmo og Mortensen til å forplikte seg til å vie en av sine prestisjetunge debatter i løpet av det neste året nettopp til dette temaet.

Teksten ble først publisert i På Høyden.