Dårlig nyheter fra Viktor Orbáns Ungarn dukker med jevnlige mellomrom opp i norske medier. Siste nytt er at nasjonalforsamlinga, hvor Orbáns støttespillere har to tredjedels flertall, har gitt regjeringa utvida fullmakt på ubestemt tid. Det offisielle målet er å bekjempe koronakrisa, men kritikere frykter at det skal omforme Ungarn til et utilslørt diktatur.
Mange kommentatorer håper at EU skal gripe inn, eller at voksende misnøye med Orbáns autokratiske styre vil føre til at den politiske situasjonen i landet kommer tilbake til «normalen», det vil si et liberaldemokratisk regime, trygt plassert innafor den vestlige alliansen og EUs politiske normer.
Når det gjelder forhåpningene om at EU, en ny USA-president, eller andre utenlandske aktører skal rydde opp så har filosofen Tamás Gáspár Miklós (ingen venn av Orbán) formulert det treffende: «Hva i helvete kan man oppnå med ytre press? Det er ingen som kommer til å felle regimet med militærmakt. Dette regimet kan bare skiftes ut ved hjelp av ungarsk politikk og det ungarske folket».(1)
Årsakene til at Ungarn i praksis har blitt det Orbán selv kaller et «illiberalt demokrati» blir sjelden grundig omtalt i norske medier. Forsøk på forklaringer har ofte en smak av orientalisme: ungarere har en kulturelt bestemt dragning mot ekstrem nasjonalisme og autoritært styresett. Eller så blir det henvist til landets sosialistiske fortid: kommunismen har skapt en autoritær arv og et samfunn av «sovjetmennesker» som selv etter 30 år ikke vet bedre enn å marsjere i takt.
Det er ingen nødvendig motsetning mellom disse forklaringene. De har dessuten til felles at de helt ser bort fra noen formative perioder i landets historie.
De som lener seg mot den postkommunistiske forklaringsmodellen ser bort fra at den politiske eliten i Ungarn er dypt antikommunistisk og dessuten modellerer seg bevisst på det ultrakonservative Horthy-regimet fra mellomkrigstida.
Kommentatorer som har en dragning mot orientalismen er derimot nødt til å sett bort fra en viktig kjensgjerning fra årene mellom den kapitalistiske restaurasjonen i 1988-89 og Orbáns store valgseier i 2010: gjentatte ganger (1994, 2002, 2006) i løpet av disse årene stemte et flertall av ungarerne på sosialdemokratiske og liberale politikere og mot den entonasjonalistiske høyresida i sine ulike framtredelsesformer.
Problemet er at premien for å stemme fra sentrum-venstresida alltid ble den samme: alltid mer av den nyliberale strukturtilpasninga som ble regissert av IMF, Verdensbanken og EU.
LES OGSÅ: Arbeiderklassen mobiliseres i Ungarn
Hvordan forvalta den ungarske venstresida regjeringsmakta i 1990-åra?
I 1993 oppsummerte den liberalistiske økonomen János Kornai tilstanden i hjemlandet slik:
«Tapet av realinntekt for betydelige deler av befolkningen og en hittil ukjent grad av arbeidsløshet har utløst bred økonomisk misnøye. Hvis styrken i denne misnøyen når et visst nivå så kan det bli farlig for det ungarske demokratiet … vi må forsvare oss mot weimarisering i de politiske og ideologiske sfærene … og vi må trekke de nødvendige konklusjonene i den økonomiske politikken».(2)
Etter fire år med konservativt styre gikk det Ungarske sosialistpartiet (MSZP) til valg i 1994 på et program som lovet sosial rettferdighet, og vant dermed rent flertall i parlamentet. MSZP, som utviklet seg fra den markedsreformorienterte fløyen i det tidligere kommunistpartiet, definerte seg som et (pro-europeisk, pro-vestlig) sosialdemokratisk parti og ble fullt medlem i Sosialistinternasjonalen fra 1996.
Et flertall av velgerne hadde stemt på sentrum-venstre-partier, i håp om at de kunne innfri en bedre framtid. Dette håpet brente imidlertid raskt ut.
For å gjennomføre valgprogrammet var den nye statsministeren Gyula Horn avhengig av imøtekommenhet fra landets kreditorer, men IMF og Verdensbanken insisterte på strukturtilpasning og «sjokkterapi».(3) Den påtroppende regjeringa endte dermed opp med å administrere en kuttpolitikk som skar dypere enn det forgjengerne hadde vært villig til.
Til tross for at sosialistene hadde rent flertall i parlamentet valgte Gyula Horn å danne en koalisjonsregjering med den liberalistiske Alliansen av fridemokrater (SZDSZ). Dermed kunne han utmanøvrere venstrefløyen i partiet og presse gjennom den såkalte Bokros-pakken (etter finansminister Lajos Bokros), som ble annonsert den 12. mars 1995.
Bokros-pakken innebar blant annet: Lønns- og pensjonskutt, kutt i velferdsytelser, slutt på gratis høyere utdanning, nedgang i reallønna med 18 prosent og i pensjonistenes kjøpekraft med 25 prosent.(4) Dette rammet en befolkning hvor 30 prosent levde under fattigdomsgrensa i 1995.(5) I tillegg satte regjeringa i gang en privatiseringskampanje, som solgte offentlige verdier for 5 milliarder dollar mellom 1995-97.(6) Den offentlige sektorens andel av BNP sank følgelig fra 80 til 20 prosent i løpet av MSZP-SZDSZ-koalisjonens første regjeringsperiode.(7)
Dette var delvis en påtvunget politikk, men også en kurs som sosialistlederne omfavnet som den eneste realistiske veien til europeisk integrasjon. Det som ikke kan beskrives som noe annet enn sosial og økonomisk årelating av arbeiderklassen ble rettferdiggjort med at det var nødvendig for å skape frihet og velstand på lengre sikt.
LES OGSÅ: Det norske sosialdemokratiet — EU og vendingen mot nyliberalismen
1998 – 2002: Fidesz la seg til venstre for sosialistene
De to første regjeringene etter systemskiftet hadde vist seg å stå for den samme markedsliberalistiske politikken i praksis.
Kriminaliseringa av ikke bare den sovjetiske kommunismen, men av hele den sosialistiske venstresidas kultur og symboler, har vært gjengs for et bredt spekter av ungarske politikere siden 1989. For eksempel ble loven som forbød bruken av den røde stjerna som «autokratisk symbol», på linje med hakekorset, vedtatt med entusiastisk støtte fra en del liberalere – selvfølgelig passende applaudert av sjølbestalta anti-totalitære over hele Europa. Det praktiske resultatet av dette var imidlertid at ytre høyre fikk lov til å framstå som det eneste legitime alternativet til det politiske etablissementet.
Viktor Orbáns parti Alliansen av unge demokrater (Fidesz), som opprinnelig var et liberalistisk parti for disipler av Reagan og Thatcher, la fra cirka 1995 om kursen for å fange opp velgere fra det kulturkonservative og fremmedfiendtlige segmentet i samfunnet. I 1998 førte denne bølgen dem inn i regjeringskontorene.
Den første Orbán-regjeringas (1998 – 2002) fremste taktikk var å styre folkelig misnøye inn i kulturalistiske former, men de passet også på å gi noen økonomiske smuler til befolkningen. Spesielt mot slutten av regjeringsperioden reverserte de noe av innstramningene til sosialistregjeringa, for eksempel økte de pensjonene og minstelønna til statsansatte.(8) Den sterkt anti-sosialistiske Fidesz-regjeringa klarte med andre ord å legge seg til venstre for sosialistpartiet i den økonomiske politikken.
LES OGSÅ: Corbyn til europeiske sosialdemokrater: Forkast nyliberalismen og skap en økonomi for arbeidsfolk
2002 – 2006: Et avspora systemskifte for velferden
Til tross for løftebruddene fra 90-åra valgte ungarerne på nytt å sette sin lit til koalisjonen av sosialdemokrater og liberale ved valget i 2002.
Den nye statsministeren ble den partiløse Péter Medgyessy. Hans regjering annonserte først et hundredagers reformprogram under slagordet «systemskifte for velferden». Dette programmet hadde klare begrensninger; det var langt fra noe sosialistisk velferdsprogram, men innebar likevel noen økonomiske lettelser for arbeidere, studenter og pensjonister. For eksempel: dobling av lønna til store grupper ansatte i offentlig sektor, samt økt studiestøtte og pensjon.(9)
Mindre enn en måned etter valgseieren i 2002 ble imidlertid hele prosjektet avsporet av en antikommunistisk svertekampanje, orkestrert av Fidesz-avisa Magyar Nemzet og fyrt opp under av liberalistene i regjeringspartiet SZDSZ.
Medgyessy ble avslørt å ha jobbet for den ungarske folkerepublikkens etterretningstjeneste i 1980-åra. Det var ingenting som tydet på at «D-209» (Medgyessys kodenavn) hadde fungert som informant mot ungarske borgere; han hadde drevet med kontraetteretning mot utenlandske etterretningstjenester i forbindelse med Ungarns forhandlinger om medlemskap i IMF. Ifølge meningsmålinger mente to tredjedeler av befolkningen at avsløringene ikke var tilstrekkelige til at han burde avgå.(10)
Avsløringene førte likevel til en splittelse i regjeringa og til Medgyessys avgang i 2004. Den kom etter to år med vedvarende rivninger innad i regjeringskoalisjonen, kritikk fra EU og svake resultater i valget til EU-parlamentet. Forestillingen om et «systemskifte for velferden», og ambisjonen om å føre en noenlunde redistributiv politikk, ble også forlatt til fordel for en kurs som var mer på linje med ønskene til de internasjonale finansinstitusjonene.
2006 – 2010: Sluttspill for sentrum-venstresida
Inntredenen i EU i 2004 skulle ha vært ankomsten til det lovede land for sentrum-venstresida. Den bitre medisinen folk måtte svelge unna i 1990-åra ble hele tiden tatt med blikk på den dagen Ungarn endelig skulle bli en fullverdig europeisk partner. Håpet var at levestandarden nå ville begynne å konvergere i retning av det vesteuropeiske landene. Slik skulle det imidlertid ikke gå.
Foran valget i 2006 var MSZP-SZDSZ-koalisjonen et svært besudla blad, men til manges overraskelse klarte de med et nødskrik å beholde flertallet i parlamentet. For tredje, og siste, gang satte ungarerne sin lit til at disse partiene var best skikket til å styre landet inn i framtida. Men det var de neste fire årene som til sist avlivet sentrum-venstresida som en politisk kraft.
Høsten 2006 ble det offentliggjort et lydopptak av en tale statsminister Ferenc Gyurcsány (Medgyessys etterfølger siden 2004) hadde holdt på et lukka møte med MSZP-parlamentarikere noen uker etter valgseieren på våren. I det som snart ble kjent som “løgntalen” forsøkte den nyvalgte statsministeren å overtale sine sosialistiske partifeller til å gå inn for nye innstramninger. “Vi har ikke gjort noe de siste fire årene, ingenting!”, tordnet Gyurcsány. Hans ønske var å omforme partiet til en mer strømlinjeformet nyliberal maskin etter mønster av Tony Blairs «New Labour».
Offentliggjøringa av talen førte til demonstrasjoner som pågikk i ukesvis foran parlamentet i Budapest. Viktor Orbán og andre Fidesz-topper talte til forsamlinga, fordømte «liberale kommunister» og oppfordra folk til å gjøre fargen hvit til symbol for protestene. Anti-liberalisme og anti-kommunisme ble kokt sammen til et giftig brygg. I et forsøk på å etterligne en berømt hendelse fra det anti-sovjetiske opprøret i 1956 brøt en gruppe fascister seg inn i bygninga til den ungarske statskanalen, satte fyr på biler og ramponerte inngangspartiet. Under femtiårsmarkeringa av den sovjetiske invasjonen den 23.oktober ble byen tagga ned med slagord som: «2006 er 1956 på nytt» og «Gyurscány = Rákosi» (Mátyás Rákosi var Ungarns stalinistiske diktator i 1940- og 50-åra).
Det var under disse protestene at det fascistiske partiet Jobbik begynte å rekruttere og gjøre seg virkelig gjeldende for første gang. Politiets håndtering av den store demonstrasjonen den 23. oktober 2006 var imidlertid å slå ned brutalt, ikke bare mot de voldelige høyreekstremistene, men også mot fredelige demonstranter. Bilder av besteforeldre med blødende ansikter og brukne neser fylte mediene. På morgenen den 24. oktober var tåregassen fortsatt merkbar i byens gater.(11) Ytre høyre kom ut av begivenhetene med sympati og fornyet styrke.
Euromillionæren Gyurcsány, den rikeste statsministeren i ungarsk historie siden mellomkrigstida, gjorde seg ikke mer populær med sin kommentar om at en ny runde med innstramninger for folk flest “ikke vil svi”.(12) En ILO-rapport avslørte at et flertall av ungarske familier meldte om problemer med å betale for grunnleggende helsetjenester. Det forhindret ikke at «kutt i helseutgiftene ble sterkt ‘anbefalt’ av internasjonale finansinstitusjoner»,(13) en ordre som regjeringa lojalt forsøkte å utføre ved å introdusere svært upopulære egenandeler på legebesøk.
Dette ga Fidesz igjen muligheten til å utflankere den regjerende koalisjonen til venstre. Viktor Orbán krevde nå, med forankring i grunnloven, at det skulle gjennomføres en folkeavstemning om forslaget, og i mars 2008 stemte over 82 prosent av velgerne mot regjeringas forslag. Den ydmykede og sensasjonelt upopulære Gyurcsány gikk av i begynnelsen av 2009 og ble erstattet av en teknokratisk administrasjon som, blant annet, reduserte lønninger og pensjoner, og dermed «vant tilbake tilliten hos internasjonale investorer».(14)
Med dette var liberalismen og «moderne sosialdemokrati» i praksis utradert som en sjølstendig politisk kraft i Ungarn. En meningsmåling i forbindelse med tjueårsmarkeringa av Berlinmurens fall i 2009 fortalte at svimlende 77 prosent av ungarerne var misfornøyd med hvordan demokratiet fungerte i landet. Hele 72 prosent mente at de hadde det verre økonomisk enn under kommunismen.(15) Valget i 2010 førte deretter Viktor Orbáns Fidesz til makta med to tredjedels flertall. Det ga dem mandat til å omskrive grunnloven og omforme det ungarske samfunnet til et nyliberalt autokrati med en nasjonalkonservativ ideologisk overbygning. Det liberale partiet SZDSZ, med dype røtter 80-åras opposisjon mot kommuniststyret, falt ut av parlamentet og opphørte å eksistere. Innen et år ble MSZP splittet i to, og deres posisjon som det største opposisjonspartiet ble i stedet overtatt av fascistene i Jobbik.
Konklusjon: Liberalkapitalismen har mislyktes
Ungarn er sannsynligvis tapt til seinkapitalisme med et etnonasjonalistisk ansikt for overskuelig framtid. Med denne historiske gjennomgangen har jeg forsøkt å antyde at det har mye å gjøre med erfaringene fra perioden mellom 1994 – 2010.
Det mest påfallende med 1990- og 2000-tallets demokratiske intermesso er hvordan befolkninga gjentatte ganger har henvendt seg til liberale og nominelt venstreorienterte politikere, uten at disse har vært i stand til å tilby noe annet enn den internasjonale finanskapitalens innstramningspolitikk.
Historikeren Tamás Krausz har pekt på hvordan liberalismen i Ungarn ble et importert produkt, en «gave», i form av vestlig kapitalisme, fra et opplyst borgerskap til befolkninga.(16) Som Krausz forklarer, mangler Ungarn de historiske forutsetningene som la grunnlaget for en mer eller mindre vellykket kapitalistisk utvikling i Vest-Europa. Ungarn ligger i «halvperiferien» av det kapitalistiske systemet. Det manglet, etter 1989, arbeiderpartier med organiske røtter i en sterk fagbevegelse. Med realsosialismens forfall og kollaps forsvant også et spøkelse som hadde bidratt til å motivere (skremme) borgerskapet i Vest til å inngå klassekompromisser. Sluttresultatet er at liberalkapitalismen i Ungarn ble et mislykka prosjekt.
Dessverre har utviklinga i Ungarn det siste drøye tiåret allerede vist seg å speile framtida til andre land, i takt med at de historiske landvinningene fra arbeiderklassens lange kamp har blitt undergravd, også der de tidligere har stått sterkt. Autoritær konservatisme har for lengst inntatt hovedstrømmen over hele verden, Vest-Europa inkludert. Det betyr at vi må forstå hva som skjedde i Ungarn og ta lærdom av det hvis vi skal klare å reise en effektiv kamp mot de samme tendensene i vårt eget samfunn.
En av de viktigste lærdommene er denne: Det er umulig å vinne den kampen under liberalismens fane.
Kilder:
(1) https://hirklikk.hu/kozelet/tgm-orban-junta-vezerkent-akarja-mutatni-magat/362085
(2) Sitert i László Andor og Martin Summers: Market Failure: Eastern Europe’s ‘Economic Miracle’ (London: Pluto Press, 1998), side 146.
(3) Peter Gowan: «Sjokkterapien i Øst-Europa – teori, praksis og resultater» i Vardøger (nr. 24, 1998)
(4) Paul Lendvai: Orbán: Europe’s New Strongman (London: Hurst & Company, 2017), side 40-41.
(5) Ivan T. Berend: From the Soviet Bloc to the European Union: The Economic and Social Transformation of Central and Eastern Europe since 1973 (Cambridge: Cambridge University Press, 2009), side 189.
(6) Lendvai, side 41
(7) Ibid.
(8) Berend, side 215
(9) https://www.origo.hu/itthon/20090717-igy-tettek-lejtore-magyarorszagot-i-resz-a-szaznapos-program.html
(10) Lendvai, side 54.
(11) Disse begivenhetene er beskrevet ut fra mine egne opplevelser
(12) Ibid., side 61
(13) Berend, side 215
(14) Lendvai, side 80
(15) https://www.pewresearch.org/global/2010/04/07/hungary-dissatisfied-with-democracy-but-not-its-ideals/
(16) https://www.eszmelet.hu/krausz-tamas-30-ev-multan-miert-bukott-el-a-liberalizmus-magyarorszagon-is/
