Steinar Westin intervjuet av Morten Harper
Teksten har vært trykt i Nei til EUs skriftserie VETT nr 3 2014: Truer EU velferdsstaten?
Les hele heftet her.
– Det er et påtrykk for å skape systemer for kjøp og salg, og dette kamufleres som pasientrettigheter.
Steinar Westin er lege og professor i sosialmedisin ved Institutt for samfunnsmedisin ved NTNU i Trondheim. Han har publisert en rekke studier om relasjonen mellom sosial ulikhet og helse, og har skrevet flere lærebøker blant annet i sosialmedisin. Westin var inntil nylig leder av Helsedirektoratets Fagråd for sosial ulikhet i helse. Ved siden av sin akademiske forskning og undervisning, er han deltids fastlege ved Mathesongården legesenter i Trondheim.
Helsesektoren har tradisjonelt vært ansett som et område det enkelte EU-land styrer over, men vi ser stadig eksempler på at EU-regler griper inn. Hvor stor innvirkning har EU på europeisk helsesektor?
Føringene i EU-regelverket viser at man er entydig opptatt av konkurranse. Måten EU griper inn i helseområdet på, bygger også på ideer om at konkurranse skal være et gode, selv på områder der det ikke er egnet. EU har et vedvarende trykk på å legge flere og flere sektorer ut på et kommersielt marked.
Det var særlig to store sektorer som ble løftet ut av markedet etter andre verdenskrig: helse og utdanning. De skulle være et offentlig ansvar, betalt gjennom skatter, slik at alle skulle ha tilgang, uavhengig av pengeboka. Dette var del av den store sosiale kontrakten mellom samfunnsklassene, mellom rik og fattig, som hadde slåss side ved side. Utdanning og helse ble ansett som menneskerettigheter som man ikke skal handle med. Satt på spissen: mannen i gata kan bli operert av de samme kirurgene som behandler kongen og statsministeren. «If everybody is insured, nobody needs insurance», var slagordet da den britiske helsetjenesten NHS ble skapt.
Hva ser du som sentrale utviklingstrekk ved helsevesenet i Europa på 2000-tallet?
En tiltakende markedsgjøring av helse. Det er en større villighet til å benytte kjøp- og salgsystemer, og dette kamufleres gjerne som pasientrettigheter. Altså retten til å shoppe helse hvor som helst. EU er i ferd med å gjøre oss til helseshoppere. Det er veldig ødeleggende for kontinuiteten i forholdet mellom lege og pasient og for tillitsforholdet til sykehusene.
Har EØS-avtalen i særlig grad virket inn på det norske helsevesenet?
Foreløpig har vi langt på vei råderett. Samtidig ser vi at EØS-avtalen og håndheverne i ESA går løs på kjerneverdier i den norske samfunnsmodellen. Med stigende forbauselse ser jeg at det på område etter område kommer meldinger om at norske ordninger er konkurransvridende eller hindrer konkurranse. Og det skjer på områder der jeg som doktor tenker at konkurranse er oss fremmed, og egentlig helt ødeleggende. La meg ta ett eksempel: Den norske legeforeningen har en såkalt Normaltariff for hva standardtjenester skal koste. Så kom det plutselig en melding om at faste satser for attester, som førerkort og lignende, det kunne man ikke lenger ta med i oversikten, fordi det var konkurransehindrende. Fastlegeordningen går jo nettopp ut på stabilitet og tillit, og hvis fastleger skal konkurrere på pris bryter det med alt ordningen står for.
Overvåkingsorganet ESA har åpnet sak mot Norge for brudd på EØS-avtalens regler om pasientrettigheter, ved at Norge stiller krav om forhåndstillatelse for å benytte retten til behandling i et annet EØS-land. Helseministeren har varslet at regjeringen vil tilpasse seg. Hva kan dette bety for det norske helsevesenet?
De vil altså ha europeisk helseshopping. Men det er usikkert om behandling i utlandet vil få så stort omfang. Det er «no place like home when you’re not feeling well», som en amerikansk komiker formulerte det. Sykdom er ikke bare en teknisk reparasjonssak. Det handler om å bli tatt hånd om i et miljø du kjenner og der du føler deg trygg. Jeg tror utfordringen fra EU muligens vil bremses av dette ønsket om nærhet i behandlingen.
Et annet aspekt er problemene med mikrober på vandring. Erfaringene fra behandling av pasienter i utlandet viser at det øker risikoen for spredning av multiresistente bakterier. Turisme sprer også bakterier, men helseturisme gjelder per definisjon mennesker som feiler noe og som utgjør en større risiko for smitte.
Du er opptatt av den britiske helsedebatten. Hvorfor er angrepene mot National Health Service viktig i en europeisk sammnheng?
Det ser ut som en samlet kampanje mot det britiske NHS for å åpne helsesektoren for private aktører. NHS ble etablert allerede i 1948, og har vært modell for mange av Europas offentlige helsetjenester. Derfor er oppstykkingen vi nå ser av NHS ideologisk viktig. Cameron-regjeringen har satt i gang en storstilt privatisering gjennom anbud, og de private er gitt såkalt utfordringsrett. Markedet domineres av et titalls store selskap, særlig amerikanske. Og de kutter hjørner og unngår risikopasienter der de kan. Mine engelske venner og kolleger undrer seg over at det er mulig å bombe et system som er så effektivt og faglig godt.
Det kan se ut som om velferdsordningene i Norge og Norden på mange måter er utrydningstruet. Når en sektor er omgjort til varemarked med kjøp og salg, er fellesskapsordningene vanskelig å få tilbake. Hvis det viser seg mulig å bygge ned et velfungerende system som NHS i England, skal vi være på tå hev også i Norge mot forføreriske argumenter. Men Skottland holder foreløpig stand. For all rimelig erfaring viser at helsetjenester ikke er egnet for marked og kjøp og salg – det medfører mer byråkrati og større forskjeller mellom fattig og rik.
