Vårt økologiske forfall – hvordan kom vi hit?

Foto: Pixabay

Klimaendringer er kun ett aspekt ved den generelle ødeleggelsen av jordas økosystemer, men hverken forbrukeren eller gründeren sitter på løsninga. Det er tid for systemendring.

Yngve Skogstad
About Yngve Skogstad (1 Articles)
Yngve Skogstad er orienteringsløper og har en bachelorgrad i statsvitenskap.

Global oppvarming, uttømming av ferskvannsressurser, plastforurensing, havforsuring, avskoging og arealbruksendringer, masseutryddelse av dyre- og plantearter, luftforurensing og kjemisk forurensing. Dette er kun et knippe av de økologiske problemene som vi som menneskesamfunn har påført oss selv og resten av økosfæren. Men mens det til tider kan synes som vi paralysert vandrer rett inn i den økologiske kollaps eksisterer det også motkrefter. Oppslutninga om ei avvikling av petroleumsindustrien fortsetter å vokse. Vi hadde i fjor sommer en dugnad mot plastforsøpling som vakte bevisstheten rundt denne problematikken blant store segmenter av befolkninga. Senest den 15. mars gikk ca. 1,4 millioner skoleelever verden over ut i én dags streik for klimaet. Og disse klimastreikene fortsetter.

Men tross de positive tendensene er hovedbildet nokså nedslående. Det er ikke noen folkebevegelse som mobiliserer mot petroleumsutvinning, havforurensing eller masseutryddelsen, og det politiske gjennomslaget er mikroskopisk. De ulike «miljøsakene» behandles i all hovedsak som separate nisjer, ikke som relaterte aspekter ved et større kompleks. Tilnærminga er som oftest individsentrert både i problem- og løsningsbeskrivelsen, framfor å gi oss en strukturell analyse av hvorfor vi er der vi er, og hvordan vi kollektivt kan gå videre. Mens det i seg selv er interessant å forstå verden vi lever i, så må poenget være å endre den. Jeg vil her søke å forklare hvordan vi kan forstå krisene vi er inne i som en integrert helhet, produsert av et politisk-økonomisk system som er ute av stand til å løse sine indre motsetninger, og dermed har nådd sitt logiske sluttpunkt. Men gjennom kollektive handlinger vil systemet kunne utraderes og slik gjøre framtidige liv på denne planeten verdt å leve for 10 milliarder mennesker, i symbiose med et stort mangfold av dyre- og plantearter.

LES OGSÅ: Grønn kapitalisme? Økonomiske realiteter og miljøspørsmålet

Den jordbundne økonomien
Felles for de ovennevnte økologiske og sosiale problemene er at de alle er uttrykk for hvordan vi, i forståelsen det aggregerte menneskekollektivet, overbelaster de ressursene som våre økosystemer gir oss. Den britiske økonomen Kate Raworth bidrar i sin bok «Doughnut Economics: seven ways to think like a 21st century economist» med en nyttig måte å konseptualisere vår jordbundne økonomi på. Raworth ønsker at du skal se for deg en smultring; smultringen er hul, og har dermed en ytre og en indre grense. Den indre grensen representerer det vi ser på som de sosiale behov vi vil at økonomien vår skal oppfylle. Den ytre grensen representerer de planetære økologiske yttergrensene som vi over tid ikke kan overskride uten å ødelegge ressursgrunnlaget vårt. Målet med økonomi – i den opprinnelige greske betydninga; «styring av husholdet» – må være å holde seg innenfor smultringen; altså at man får oppfylt de sosiale behov på en økologisk bærekraftig måte. Hvorvidt dette er mulig er et empirisk spørsmål. Slik Raworth og andre har valgt å definere disse indikatorene er det per i dag ingen stater som er i nærheten av å befinne seg innenfor «smultringen».

Kate Raworth og hennes bok Dougnut Economics. Foto av Raworth: Arbeid & Milieu

Nå kan man med rette innvende at de «sosiale behov» ikke nødvendigvis er kulturelt universelle, og at å forsøke å kvantifisere disse i form av indikatorer er fylt med en rekke vitenskapelige og politiske problemer, men jeg mener like fullt at denne måten å konseptualisere en planetær økonomi er svært nyttig.

En følge av denne måten å forstå vår planetære husholdning på er at vi bør tenke i form av økologiske budsjetter, slik vi i dag operer med økonomiske budsjetter. En åpenbar forskjell på økologiske og økonomiske budsjetter er at mens penger formelig vokser på trær (dvs. de skapes ut av ingenting gjennom tastetrykk) så har vi i økologien med «harde grenser» å gjøre. Et annet grenserelatert problem er at økosfæren ikke har særlig respekt for de territorielle landegrensene vi har dratt opp. Så mens det i dag er nokså enkelt å anslå de planetære tålegrensene for eksempelvis ferskvannsuttak, havforsuring, klimagasser, etc., og lage et planetært budsjett for dette, står vi igjen med det politiske spørsmålet; hvem skal få forbruke, hvem skal få slippe ut? Dette er i grunn hva som forgjeves har blitt forhandlet ved samtlige av Conference of Parties (COP) – FNs klimakonferanser – riktignok for klimaspørsmålet isolert. Temaet er likevel underteoretisert, og jeg vil senere komme inn på en mer kritisk måte å konseptualisere COP på.

LES OGSÅ: En rød verden for en blå planet

Klasseperspektivet og ansvar
Når jeg sier at «vi» ødelegger økosfæren så er det en pervers forenkling. Vi har ikke alle et likt ansvar for de ødeleggelsene vi er vitne til, og vi har ikke alle samme makt til å iverksette ei kursendring. Makt og ansvar, og i enda større grad sårbarhet overfor konsekvensene, er tett knyttet til klasse – altså hvem som styrer produksjonen vs. hvem som er nødt til å gjøre arbeidet – og geografisk-juridisk lokalisering i den globale kapitalismen. Storparten av de naturressursene og utslippsrommet som vi har til rådighet konsumeres i dag i eller for eksport til rike land, og dette systemet og relasjonene det bygger på er blitt skapt av en liten økonomisk og politisk elite. En elite som ikke har hatt som mål å bringe oss der vi er i dag, på kanten av økologisk sammenbrudd, men som selv er fanger av en intern systemlogikk som de ikke evner å bryte ut av.

Økonomiske og politiske eliter er samlet på World Economic Forum i Davos.

Å påpeke det historiske ansvaret til borgere i rike land er ikke å forsøke å stimulere handling gjennom å gi folk dårlig samvittighet. Dette kan kanskje fungere på enkelte, men vil ikke vinne over de store massene av befolkninga, spesielt de som føler at dagens system ikke tjener dem. Siden det er dem vi ønsker å mobilisere, og ikke de som betaler avlat til Chooose når de flyr på skiferie i Sveits, er dette verdt å ha i minne. At det materielle forbruket i rike land (forutsatt teknologiformer vi kjenner til i dag) er fullstendig uforenelig med en selvgenererende planet med ti milliarder mennesker på er rett og slett en fysisk realitet, spørsmålet er hva vi har tenkt å gjøre med det.

LES OGSÅ: Miljø vs vekstøkonomi — skal vi redde kloden må kapitalismen ofres

En slutt på vekst
Degrowth er en skole som vektlegger poenget at eksponentiell vekst av ressursbruk ikke er mulig innenfor et lukket system, slik som jorda er. Siden vi med dagens produksjons- og forbruksformer globalt allerede grovt overbeskatter en lang rekke naturressurser og økosystemtjenester tar de til orde for at vi i rike land på demokratisk og planlagt vis skalerer ned vårt materielle forbruk, i og med at mange fattige områder vil måtte øke sitt materielle forbruk for å kunne leve verdige liv.

En valid innvending er at begrepet «materielt forbruk» er upresist. Det finnes ingen enkel regneenhet for materielt forbruk, problemet er nærmere bestemt de enkelte økologiske grensene som vi overskrider. Se igjen for deg smultringen. Man kan sånn sett si at det ikke er det materielle forbruket som er problemet, men teknologien. Vel. Saken er den at når vi planlegger hvordan vi skal organisere vår politiske økonomi så må vi ta utgangspunkt i rådende teknologi, og ikke gjøre slik vi har gjort fram til nå; agere som om framtidig teknologi skal gi effektivitetsforbedringer (det har de til en viss grad, men dette har bare blitt reinvestert i ytterligere produksjon) og massive negative utslipp (dette har overhodet ikke funnet sted).

Søppel fra land og vann samlet på en strand i Guyana. Foto: Nils Ally

For alle dens iboende problemer som indikator av «verdiskapning», levestandard, osv., så har økonomisk aktivitet (målt som bruttonasjonalprodukt, BNP) historisk sett en sterk korrelasjon med materielt gjennomløp. Det bør presiseres at målet med degrowth ikke er å krympe økonomisk aktivitet per se, men å dele på de ressursene vi har, redusere eller fjerne produksjon og forbruk som skader eller overbeskatter økosfæren, og der det er mulig, erstatte skadelige produksjons-/forbruksformer med bærekraftige. Likevel, alle historiske data tyder på at dersom vi skal holde oss under 2 grader før-industriell global oppvarming i 2100 så vil ikke verdensøkonomien samtidig kunne vokse. Tilhengere av degrowth vil rett og slett si at økonomisk kontraksjon er en logisk følge av en omstilling som reduserer materielt gjennomløp. Vi må derfor konstruere et økonomisk system som ikke er avhengig av kontinuerlig økonomisk vekst. Dette betyr slett ikke et liv i knapphet og fattigdom, det betyr bare at en rekke unødvendige og skadelige produksjons- og forbruksformer vil forsvinne.

I dag bygges planlagt foreldelse inn i nærmest alle masseproduserte varer, slik at vi må kaste og kjøpe på nytt og gi produsentene en kontinuerlig inntektsstrøm. Enorme ressurser pumpes inn i sosialt unyttige og økologisk destruktive bransjer som reklame, våpenindustri, finans, luksusvarer, kryptovaluta, palmeolje, etc. Mye av forbruksjaget som i dag finnes blant store masser av vår befolkning skyldes økonomisk ulikhet og et behov for å holde tritt med de rikes luksusforbruk og å posisjonere seg sosialt. Å tro at denne karusellen gir oss lykke, mestring, selvutvikling og solidaritet mener jeg er ei fatal feilslutning.

LES OGSÅ: Den naive nullveksten

Kapitalismen må avskaffes
Implikasjonen av degrowth og økososialister sin innsikt er at kapitalismen er uforenelig med de fysiske realiteter som jordas økosfære presenterer oss. Uten profitt og økonomisk vekst, som er nært knyttet til materielt gjennomløp, stopper kapital – prosessen hvor penger «investeres» for å bli mer penger (Karl Marx sin formel M-C-M’). Arbeidere mister jobben og ser gjeldsbyrden sin øke, og de som allerede er mest sårbare blir hardest rammet. Klassekampen mellom kreditor (den som låner ut) og debitor (låntaker) kommer til overflaten, og når låntaker ikke er i stand til å betjene sine lån kan kreditor ta over hens eiendeler. Negativ økonomisk vekst innenfor en kapitalistisk økonomi er et helvete, dette vet alle, og derfor er det avgjørende for kapitalistklassen å klamre seg til illusjonen om «grønn vekst».

Når det er sagt vil ei heller en såkalt «markedssosialistisk» modell i form av konkurrerende arbeiderstyrte bedrifter løse motsetningene. Problemet er selve markedet, og de incentiver til monomant profittjag som det skaper. Så lenge ting produseres for sin bytteverdi, i kontrast til sin nytteverdi, vil vi være fanget i de samme motsetningene som dagens kapitalisme befinner seg i. Den logiske implikasjonen av dette er at vi må etablere en demokratisk planøkonomi hvor økologi står i sentrum for budsjetteringsprosessen. Dersom venstresida virkelig er tro mot sine prinsipper, både når det gjelder demokratisk kontroll av økonomien samt verdien av transnasjonal og intergenerasjonell solidaritet, gir det egentlig mening å kjempe for noe annet?

LES OGSÅ: En rød verden for en blå planet

Framtidsbaner
Vår politiske orden hviler på et materielt og økologisk fundament. I en verden hvor dette fundamentet er i endring vil ikke det politiske kunne forbli konstant. Joel Wainwright og Geoffrey Mann prøver i sin bok «Climate Leviathan: A Political Theory of Our Planetary Future» å teoretisere hva en verden med enorme klimaendringer vil ha å si for politisk teori. De tar utgangspunkt i at klimaendringer byr dagens dominerende politiske system, med «suverene», kapitalistiske nasjonalstater som primæraktører, på to fundamentale problemer: 1) klimaendringene er grenseoverskridende og planetære, 2) kapitalismen som økonomisk modell er ikke kompatibel med tilstrekkelige reduksjoner i utslipp av klimagasser. Basert på dette konstruerer Mann og Wainwright en typologi basert på to dikotomier: kapitalistisk (K) vs. ikke-kapitalistisk (IK); og planetær suverenitet (PS) vs. anti-planetær suverenitet (APS). Dette gir oss fire idealtyper: «Climate Mao» (IK & PS), «Climate Leviathan» (K & PS), «Climate Behemoth» (K & APS) og «Climate X» (IK & APS).

Mye kan sies om alle disse idealtypene, men jeg vil her dvele ved Climate Leviathan, som forfatterne anser som den i øyeblikket mest sannsynlige utgangen. Denne kjennetegnes ved tilstedeværelsen av en planetær Suveren – forpliktet til kontinuerlig kapitalakkumulasjon – som på jordas vegne kan påkalle unntakstilstanden; bestemme hvem som kan slippe ut karbon og ikke, hvem som skal få ressurser til å tilpasse seg, hva som skjer med klimaflyktninger, m.m. De årlige møtene (COP) for å framforhandle FNs klimakonvensjon representerer en spore til den første institusjonelle legemliggjørelsen av denne framtidsbanen, selv om vi per i dag, særlig i og med USAs utmeldelse av Paris-avtalen, er langt unna en fullskala Climate Leviathan.

Slik jeg ser det har miljøbevegelsen og venstresida sin bejaende holdning til denne overnasjonale tilnærminga, gjerne under fanen «internasjonalt samarbeid», vært et alvorlig feilsteg. Som jeg har illustrert ovenfor er tilstrekkelige utslippsreduksjoner ganske enkelt ikke mulige innenfor et kapitalistisk system, så å støtte opp under en prosess hvis hensikt er å forene fortsatt kapitalakkumulasjon med «utslippskutt» er dermed ei logisk motsetning. I en internasjonal orden som kjennetegnes av anarki er det også helt utenkelig at de to største forurenserne, USA og Kina, som tilfeldigvis også er de to mektigste statene i verden, vil gå med på en avtale som legger merkbare begrensinger på deres økonomiske vekst, ergo maktfundament. Den eneste kapitalistiske utveien av klimakrisa vil være såkalt klimatilpasning (dvs. «redde seg den som har midler til det») og geo-engineering, med de katastrofale uforutsette konsekvensene dette vil føre med seg. Det er denne framtida vi låser oss fast til dersom ikke venstresida skaper et eget politisk alternativ for en total omvelting av politisk-økonomiske maktforhold, infrastruktur og produksjonsformer.  

Investeringer og forutsetninger
Skalaen på utfordringene som ligger foran oss kan vanskelig overdrives. Slik vi i dag har konstruert våre samfunn er videre destruksjon av økosfæren allerede innebygd i eksisterende infrastruktur, bygg og produksjonskjeder, noe som innebærer at med mindre noe i retning en katastrofal verdenskrig eller naturkatastrofe skulle inntreffe og utslette store deler av jordas befolkning og produksjonsapparat vil vi ikke klare å holde oss under halvannen grads oppvarming, ei heller to grader. De investeringene som vil måtte gjøres for å bygge ut infrastrukturløsninger og bygninger som er varige, kollektive og «klimanøytrale» er så enorme (og må nødvendigvis gjøres med eksisterende, fossilbasert teknologi) at utslippene på kort sikt vil holde seg på et meget høyt nivå, selv med nedskalert materielt forbruk/produksjon på andre områder. Og et globalt skifte til økologisk bærekraftig landbruk, nødvendig for å bevare jordas biologiske mangfold, vil kunne føre til mer arealbruk på verdensbasis, riktignok avhengig av omfanget på kjøttproduksjon og flere andre faktorer. I tillegg vil vi her i Norge møte på de nasjonaløkonomiske utfordringene ved å måtte redusere importavhengigheten vår som følge av at vi avvikler petroleumsnæringa. Et brudd med det rådende kapitalistiske systemet vil også føre til sanksjoner fra mektige stater, organisasjoner, og selskaper. Inflasjonsrisikoen ved å gå over til mer økologisk bærekraftige og arbeidsintensive, men mindre «økonomisk effektive» produksjonsformer er også betydelig.

Når det er sagt har nettopp Norge eksepsjonelt gode forutsetninger for å kunne gjennomføre et slikt skifte. Vi befinner oss i et p.t. fredelig og geopolitisk ukontestert område i verden, og ansees som en forholdsvis nøytral aktør med gode relasjoner til storparten av verdens stater. Vi har lett tilgjengelige fornybare energikilder, og vi har verdensledende teknologisk og industriell kompetanse på en rekke relevante områder. Vi er ikke medlem av EU, og kan melde oss ut av EØS på ett års varsel. Vi er utgiver av vår egen suverene valuta, som gjør at staten aldri kan gå tom for penger til gode formål. Vi er ikke finansielt begrenset, kun begrenset av de reelle ressurser som vi kan få tak i med den norske krona. I tillegg sitter vi på en av verdens største statlige investeringsfond (SPU) som i en overgangsperiode kan fungere som en kapitalbuffer og hjelpe oss å dekke et trolig underskudd på handelsbalansen ettersom vi legger ned olje- og gassvirksomheten og omstrukturerer våre produksjonssystemer. I tillegg har vi en politisk tradisjon for fellesskapsløsninger, slik som felles eierskap av naturressurser, infrastruktur og nøkkelbedrifter, samt gratis skolegang, helsehjelp, m.m. I Norge står også fagbevegelsen fortsatt sterkt, og vi har en generasjon unge som er genuint opptatt av miljøspørsmål, selv om de per i dag mangler de analytiske verktøyene for å unngå den individbaserte konsument-tilnærminga som er så dominerende i dagens miljødiskurs.

Hvordan skal maten vår lages? Her en monokultur av sukkerrør. Foto: Netafilm

LES OGSÅ: Kjøtt, klima og mennesker — går det opp?

Veien videre
For at ei slik total omveltning av eksisterende politiske, økonomiske og økologiske forhold skal kunne finne sted trengs ei politisk radikalisering av den norske befolkninga som savner historisk sidestykke. Å tro at dette vil kunne oppnås gjennom politisk agitasjon alene er grov voluntarisme. En marxistisk historieforståelse lærer oss at kun ved at motsetningene mellom kapitalismen og økosfærens selvgenerende kapasitet – med de følger det får for mennesker – blir åpenbare her og nå vil befolkninga kunne radikaliseres og mobiliseres til et slikt prosjekt. Men det må trolig ei alvorlig krise til, eksempelvis i form av en kombinasjon av økonomisk resesjon, delvis økologisk kollaps og en strøm av klimaflyktninger. Samtidig vil ikke kombinasjonen av disse betingelsene i seg selv sette i gang en økososialistisk bølge. Gitt dagens maktbalanse vil i mine øyne det mest sannsynlige politiske utfallet av en slik krisesituasjon snarere være høyresidas vekst, potensielt ikledd en ideologisk drakt av sosial-darwinisme, hvor det globale sør blameres for ikke å ha klart å «tilpasse seg» det nye klimaet, å ha «formert seg som kaniner», mens vi stenger Norges og Europas grenser og bruker opp hele oljefondet på unødvendige, miljøskadelige importvarer istedenfor å omstille våre produktive kapabiliteter innenlands. Dette kan sees som en nasjonal variant av det Mann og Wainwright kaller Climate Behemoth. I fraværet av en planetær klima-Suveren gjør alle stater sitt ytterste for å skyve problemet over på andre.

Saken er at vi ikke vet når ei krise à la den skissert ovenfor kan inntreffe, og dersom vi ikke ønsker at den skal gi ytre høyre ytterligere vann på mølla må vi starte forberedelsene i dag. Skal venstresida komme styrket ut av dette behøves det en på forhånd tilgjengelig analyse og framtidsvisjon, kall det gjerne en historiefortelling. En helhetlig historie som resonnerer blant de store segmentene av befolkinga, og som klarer å få folk til å organisere seg framfor å henfalle til konsumeristiske «løsninger». Bare som sterke kollektiv kan en kanalisere motmakta mot et felles mål; forhåpentligvis å rive ned det bestående systemet.

Selv om det (første) primære målet må være å gripe selve statsmakta bør arbeidet med å organisere alternative institusjoner utenfor det sentrale statsbyråkratiet starte nå. Dette kan eksempelvis være kooperativer med lokale produksjonskjeder, planleggingsråd, medlemsbanker, bærekraftige matproduksjonsenheter, eller reparasjon- og delingstjenester som ikke opererer etter den kapitalistiske logikken. Dette både for å vise at alternativene finnes, trene opp folk til å fungere i den framtidige økonomien vi ønsker å skape, samt danne en levende sosial base som kan fungere som et aktivt korrektiv overfor statsmakta, og hindre oligarkiets jernlov (enhver kompleks organisasjon utvikler seg etter hvert til et oligarki) fra å inntreffe dersom en slik bevegelse skulle klare å gripe statsmakta.

Et slikt angrep på rådende strukturer vil ikke kunne opprettholdes over tid uten en viss passiv og/eller aktiv støtte fra deler av det internasjonale samfunnet. Desto mindre er mer ressurssvake stater i stand til å gjennomføre lignende politisk-økonomiske transformasjoner uten ekstern hjelp. Norge som stat kan bistå dem gjennom solidariske handelsavtaler, teknologioverføring, politisk og diplomatisk støtte, samt økonomisk kapital (her er SPU hendig å ha) slik at de blant annet kan unngå å måtte ta opp dollar-denominerte lån. Når det er sagt så rår vi først og fremst over oss selv, og er ikke i stand til å presse fram endring utenfor våre landegrenser. For det er avgjørende nettopp at kreftene for endring, både i Norge og andre land, må virke nedenfra og opp dersom sosialt rettferdig og fysisk tilstrekkelig endring skal finne sted. Hvis vi lar dette forbli i hendene på eliter vil vi bli stående igjen med alternativet mellom en totalitær klima-Suveren, eller ingen framtid i det hele tatt.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*