Hvor langt rekker lovens lange arm i klimakampen?

Foto: smlp.co.uk

Det er på tide å ta jussen ut av verktøykassen og sette den i klimakampens tjeneste.

Aled Dilwyn Fisher
Om Aled Dilwyn Fisher (11 artikler)
Aled Dilwyn Fisher jobber som stipendiat ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Forskningsinteressene hans er samspillet mellom menneskerettigheter og økologi, spesielt klimaendringer og rettferdig omstilling.

Jussen er et mektig, men frustrerende verktøy. Gapet mellom idealet jussen tegner opp, og verden som den er, kan få oss til å undre om loven er verdt papiret den er skrevet på. Mens miljøretten har reddet noen trær, har vi samtidig mistet hele skoger. Men det er også det idealistiske i jussen som åpner for dens bruk og for endring.

I spriket mellom lover og virkelighet kan vi påpeke feil og stille til ansvar. Vi kan også bruke gapet som diskursiv plass til å fremme nye visjoner.

Disse strategiene tar jussen for hva den egentlig er – en sosial relasjon, en arena for politisk kamp. Utfallet avhenger av hvem som bruker jussen og hvordan den brukes. Derfor må juridiske strategier være en del av, ikke en erstatning for, politiske mobiliseringer.

Kan jussen være et redskap i klimakampen?
Jussen har spilt en betydelig rolle i mange politiske kamper. Likevel hørte vi under grunnlovsendringene i 2014 en viss frykt for «rettsliggjøring» – en avpolitisering av politiske temaer.

Men er det ikke automatisk at jussen avpolitiserer så lenge den ikke erstatter politisk mobilisering. Juridiske midler kan sette fokus på viktige spørsmål, flytte spørsmål opp på dagsordenen og sette premisser for framtidige debatter.

Det handler ikke bare om å sikre en rent juridisk seier, men om å utløse en mobilisering i retning av en omfattende klimaomstilling. Den største miljøjuridiske saken i norsk historie, under Alta-konflikten, ble tapt i retten, men bidro til politisk seier.

Les også hva en verdenskjent økonom mener om satsing på et fornybart samfunn: Vi kan få et bærekraftig, grønt industrisamfunn. Men staten må trå til

En juridisk bro til framtiden
Klimapolitikken er kanskje tidenes vanskeligste kamp. Alle midler må tas i bruk. Vi må verken tro på juridisk eller politisk utopi, at bare en strategi gir seier.

Lovfesting forankrer det som vinnes i politisk kamp, og viderefører disse seirene inn i framtiden. Hva er arbeidsmiljøloven som vi kjempe for å bevare, om ikke et av de beste eksemplene på denne typen juridisk forsikring?

Spørsmålet er hvordan juridiske strategier kan være en søyle i broen til framtiden.

Jussen som grense
Formålet for Broen til framtiden er en politisk styrt omstilling på fag- og miljøbevegelsens premisser for å oppnå klimarettferdighet og avskaffe oljeavhengighet. Dette er nøkkelen til framtidens velferd. Broen til denne framtiden er grønne arbeidsplasser som bevarer og utvider opparbeidete rettigheter. Slike broer bygges gjennom samarbeid og allianser.

De første skrittene i en juridisk strategi vil sannsynligvis være defensive siden jussen oftest setter grenser for det tillatte. Den 23. konsesjonsrunden er en klar sak der vi må sette stopp for et av de mest ekstreme eksemplene på Norges oljeavhengighet.

Færre utslipp
Gapet mellom lovens idealer og den klimavitenskapelige virkeligheten er generelt stort i Norge. I FNs klimakonvensjon står at stater skal redusere utslipp, med industrilandene i spissen. Likevel har Norges «hjemlige» utslipp – uten bidraget fra brenning av norsk olje og gass i utlandet eller utslipp fra eksport til Norge – økt siden landet sluttet seg til konvensjonen. Norge forhandlet seg også til en økning av sine utslipp under Kyoto-protokollen. Selv om andre land godtok dette, er det i strid med rammekonvensjonens formål.

Vi må ta vare på naturen
Mange miljørettslige prinsipper, inkludert de som står i klimakonvensjonen, finner vi i andre internasjonale tekster, inkludert mange som er relevante for Arktis.

I Grunnloven, finner vi paragraf 112, som gir hver nordmann rett til
… et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.

Les også hva leder i fagforbundet NTL, John Leirvaag, mener om grønne arbeidsplasser: Staten må legge til rette for klimavennlighet

Stans petroleumsaktivitetene
Bestemmelsen ble skjerpet i mai 2014 for å understreke at staten har plikt til å iverksette nødvendige tiltak. Andre grunnlovsbestemmelser og EU/EØS-rett trekker i samme retning.

Til sammen gir dette et godt grunnlag for å stanse statens petroleumsaktivitet, som jobber mot selve fundamentet for et levelig klima.

Jussen som pådriver
Dersom tildelingsvedtak etter 23. konsesjonsrunde stoppes, har vi unngått en forverring av tilstanden, men vi har ikke endret kurs. Det avgjørende er det neste steget – fra et nei til oljeutvinning i sårbare nordområder til flere ja.

Ja til grønne jobber, et fornybart Norge, en sosial endring uten sidestykke.

Paragraf 112 har også utmerket potensial i en mer offensiv strategi. Den er mer presis enn mange andres land miljørettigheter, i en retning som passer godt for Broen til framtiden.

Politisk kursendring
Miljø og naturen knyttes direkte opp til til produksjonsevne, langsiktig og allsidig disponering av ressurser, framtidige generasjoner og tiltak fra staten – spørsmål om samfunnsstruktur, om hvordan vi som biologiske vesener lever og bruker ressurser.

Hvis dagens samfunn ikke er i stand til å bevare dette grunnlaget for vår egen og våre etterkommeres eksistens i en langsiktig og allsidig betraktning er må staten sette i gang en samfunnsendring.

Dette gir et juridisk grunnlag for en politisk kursendring mot et fornybart samfunn. En felles bro, mange søyler.

Hva slags tiltak kan gi oss kursendringen?
Etter en vellykket kampanje har Stortinget bestemt at vi kan få en klimalov basert på den britiske, som inneholder klare mål, klimabudsjetter som setter ramme for det økonomiske, og begrensninger på kvotekjøp, ting som mangler i Norge. Stortingets beslutning dekker de to første målene og utelukker ikke det tredje.

Men den britiske klimaloven legger ikke samfunnsmessige føringer for hvordan målene skal oppnås, eller for hvordan den grønne omstillingen kan stimuleres.

Vi bør derfor ikke innføre hvilken som helst klimalov, og uten en videre strategi. Vi må unngå nok et avpolitiserende klimaforlik som i praksis fryser klimapolitikken.

Les om Mosambik, hvor de fattige betaler for de rikes karbonfest: Mosambiks rike vil ha mere kull, mens de fattige dør av klimaendringene

Flere broer til framtiden
Det viktigste bidraget fra Broen til framtiden kunne vært å tilby en større ramme for å koble disse forskjellige alliansene sammen.

Vi trenger flere broer til framtiden. Først må vi frigjøre oss fra fortidens kilde til velstand. Da må vi gradvis bygge ned oljeutvinningen. En opplagt start er å stoppe den 23. konsesjonsrunden.

Deretter trenger vi alternativer. Klare klimamål bør lovfestes for å underbygge omstillingen. Men vi må også ha andre lover og prosesser som klargjør innholdet i og driver fram denne omstillingen.

Hva om vi bygde på (eller byttet ut) en klimalov med en bredere rettferdig omstillingslov, som skisserte en samfunnsendring basert på helhetlige økologiske og samfunnsmessige prinsipper, inkludert opparbeidede rettigheter vi har i dag? Som tok utgangspunkt i elefanten i rommet, nemlig oljeindustrien, og hvordan Norge må omstilles slik at vi har flere bein å stå på, med fokus på klimajobbene som må være en av broene til denne framtiden?

En slik omstillingslov kunne sette rammer for mer spesifiserte endringer og brukes av bevegelser i forskjellige arbeidsplasser, lokale samfunn og sektorer.

Alle skal med
Paragraf 112 kan brukes her i rammesettingen, kombinert med andre grunnlovsbestemmelser, spesielt retten til arbeid (Paragraf 110), som sikrer at «statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring». Et grunnleggende forhold for at ethvert menneske kan tjene til livets opphold er at næringer er økologisk og samfunnsmessig bærekraftige – noe fossilindustrier ikke kan være. Disse grunnlovsbestemmelsene kan kombineres med menneskerettighetsloven og andre internasjonale forpliktelser som ILO-konvensjonen og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Retten til arbeid og andre opparbeidede rettigheter skal ivaretas samtidig som staten iverksetter tiltak for å bevare Paragraf 112. Her møtes Broen til framtiden og det juridiske – vår visjon av en bedre verden må forankres i verdier og rettigheter vi kjenner igjen, forklare hvordan de trues, og skissere hvordan ting kan bedres.

Det er dette Broen til framtiden handler om – grønne jobber og arbeidsplasser, et nytt Norge forankret i det beste av det gamle, både å sette grenser og stimulere til framskritt.

Kampanjen mot den 23. konsesjonsrunden nevner allerede «nye industrieventyr i alle sektorer.» Broen til framtidens rolle må være å koble sammen og koordinere kampanjene for disse eventyrene.

Ut av verktøykassen, ut i arbeid
Vi har ikke mye tid igjen til å unngå de verste klimaendringene. Utfordringen er å vise hvordan klimaendringene angår oss alle, og samtidig skissere hvordan klimahandling ikke bare er å unngå katastrofe, men også å bygge opp noe bedre.

Mens all juss er et konstruert ideal, så er ikke alle sosiale konstruksjoner like. Menneskerettighetene og miljøretten er idealer som viser oss begynnelsen på en bedre og mer rettferdig verden innenfor planetens tålegrenser. Vi kan måle virkeligheten opp mot disse idealene, vise hvor handling mangler, og kreve endring basert på en bedre visjon.

Folks virkelighetsbilde må endres
Norge har en omfattende miljørett som ligger uutnyttet, og en overutnyttet ressurs som vi vet er klimaødeleggende. Å endre folks virkelighetsbilde kan være lettere når jussens ideal bringer dette paradokset i fokus.

Broen til framtiden må bygges på folkelig mobilisering og hardt arbeid, men vi kan lette jobben ved å bruke de riktige verktøyene.

Det er på tide å ta jussen ut av verktøykassen og sette den i vår tjeneste.

Innlegget er basert på et kapittel, skrevet sammen med Beate Sjåfjell (professor ved Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo) i boka Broen til framtiden.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned